Archives: terreng

TransGranCanaria 2018 – Ona Meta Un Sueño

?: Montasje av privat og logo fra arrangøren

På tide å skrive litt om min opplevelse av TransGranCanaria 2018. Dette løpet har jeg lenge hatt lyst til å delta i og i år fikk jeg muligheten. Noe av årsaken til at jeg har hatt lyst til å delta er at familien har feriert mye på Gran Canaria, i tillegg er det fristende med løp i varme omgivelser når vi selv har vinter hjemme.

I 2017 ga kona og jeg hverandre deltagelse i løpet i bursdagsgaver. Selv om jeg opprinnelig hadde mest lyst til å løpe “selve” TransGranCanaria på 125 km så valgte vi å delta sammen på Advanced-utgaven på 64 km. Dette var blant annet etter råd fra Neil Dryland som hadde løpt maratondistansen i 2017. Både kona og jeg er “asfaltrotter” og vet knapt opp og ned på en høydemeter. I ettertid ser jeg at det var et godt råd fra Neil.

Oppladningen ble langt fra optimal for meg. Med forkjølelse de to ukene før avreise var jeg bekymret, men så ikke på det som noen mulighet å stå over løpet. Dette skulle jeg være med på!

Løpet ble kombinert med en liten vinterferie for oss begge. Vi reiste ned onsdag 21. februar og skulle nyte noen dager i forkant av løpet. Vi bodde på Lopesan Baobab som ligger rett ved Expo Meloneras der målgang finner sted. Vi fikk hentet startnummer allerede første kvelden og vi kunne starte å gru/glede oss til turen over fjellet.

 

Dagene før løpet

Torsdagen benyttet vi til en rolig liten løpetur for å gjøre oss litt kjent med å løpe i varmen og se på de siste kilometerne av løypa. Det ble en runde rundt på Maspalomas, langs strandpromenaden og litt innover. Vi fikk testet å løpe i elveløpene som avslutter løypa og selv om det gikk smertefritt denne gangen så forstod vi godt at det kunne være krevende i mørket etter mange, lange kilometer. Det ble også lunsj sammen med andre nordmenn som skulle løpe forskjellige distanser. På ettermiddagen og kvelden denne dagen ble værvarselet for helgen dårligere og dårligere. Det var tydelig at det ville bli regn og vind på fredagen da maratondistansen skulle avvikles. Det ble faktisk så usikkert at arrangøren gikk til skrittet å utsette dette løpet til lørdagen! For mange betød dette at de ikke fikk deltatt siden de hadde booket fly hjem på lørdag. Det er ufattelig trist selvfølgelig, men sikkerheten må alltid komme først. Vi ble selvfølgelig usikre på hva som ville skje med vårt løp, men satset på at det ville ordne seg. Værvarselet meldte at det ville bli storm på fredag og søndag, så det så i alle fall ut til at det kunne bli løpbart for oss på lørdagen.

Maratondistansen ble flyttet fra fredag til lørdag ?: Arrangøren
Storm på vei! Legg merke til at det blir storm fredag og søndag, ikke et ord om hva som skjer på lørdag ?: Arrangøren

På fredag fikk vi også en liten runde før uværet kom. Det var ikke mye vi så til det der vi bodde, men vi så tydelig at det var mørkt og regnet i fjellene. På kvelden gikk vi opp til Expo for å ønske løperne på 125 km lykke til. Der så vi mange nordmenn som var spente. De skulle starte fra Las Palmas kl 2300 og starte med å løpe gjennom natten. Deretter var det bare å komme seg inn på hotellet for å gjøre klart utstyret til eget løp og få seg en middag før man måtte prøve å sove litt.

 

Løpsdagen

Lørdagen kom før vi visste ordet av det og klokka ringte tidlig på morgenen. På med løpetøyet og avgårde til Expo der bussene skulle ta oss til startområdet. Dette var kanskje ikke den best organiserte delene av løpet. Det var trengsel og kaos beskjeder på spansk, men vi kom oss etterhvert på en buss sammen med Neil og Nina som skulle løpe samme distanse som oss. Neil skulle løpe litt raskere enn oss, mens Nina hadde som mål å henge med oss så lenge som mulig. Spanske bussjåfører på smale, svingete veier er i grunn et helt kapittel for seg selv. Jeg hadde håpet å kunne sove litt på bussen, men det var i grunn bare å glemme. Tut-og-kjør taktikk i hårnålssvinger med stup på ene siden er ikke hverdagskost for en stakkars flatfort-løper!

Trygt oppe ved Artenara måtte vi gå noen meter før vi ankom selve startområdet. Der var det raust med toaletter (nei, det var toaletter på to kafeer som ble benyttet og det ble lange køer). Vi rakk også å se mannen til Nina, Stian, løpe forbi. Han var ute på 125 km og så rimelig sliten ut ved dette punktet.

Neil, meg, Yvonne og Nina kort tid før start. Det var kaldt å vente, men det ble fort mildere og jakkene måtte av

Etter litt mer nervøs venting var det klart til start. Neil plasserte seg lenger frem i feltet, mens Nina, Yvonne og jeg tydeligvis plasserte oss helt bakerst. Det var kanskje ikke det smarteste vi gjorde denne dagen. Det ble veldig mye kø-gåing de første kilometerne på smale stier. Ikke det at vi hadde gått så veldig mye fortere selv, men det ble noen stopp og lite løping på de flate partiene. Rolig start er viktig, men det ble nok litt i overkant. Yvonne og jeg jobbet oss i alle fall fremover og kom etterhvert i en gruppe som holdt mer eller mindre samme tempo som oss.

Noe særlig mer kan jeg i grunn ikke si om selve løpet. Vi koste oss og hadde en fin tur i alle fall frem til 50-55 kilometer. Det var slitsomt i oppoverbakkene og etterhvert ble det vondt å løpe i nedoverbakkene. Det var underlag som var krevende å løpe på selv om det stort sett var tørt og godt feste. De bratteste nedoverbakkene gikk det nesten ikke an å løpe, både på grunn av ujevnt underlag, men også på grunn av lårene som hadde fått nok juling. Likevel hadde vi begge smil om munnen og godt humør lenge.

Over Cruz de Tejeda. Her hadde kraftige skogbranner herjet for ikke lenge siden. Vi kunne se svartbrente trær overalt

Været var i alle fall med oss! Til tross for det dårlige været som hadde vært dagen før og det dårlige varselet for dagen etter så løp vi stort sett i sol og blå himmel. Det var kjølig ved starten, men ble fort varmt. Kort tights og t-skjorte var riktig bekledning. Jeg løp også med “sleeves” på armene, men de var stort sett dratt ned rundt håndleddet.

Yvonne og jeg hadde i grunn tenkt at vi ville bruke 10-12 timer på turen og hadde et lite mål om å klare å komme i mål på rett under 10 timer og dermed før solnedgang kl 1900. Etter 16 kilometer hadde vi brukt rett over 3 timer og ca halvveis hadde vi brukt 6 timer. Nå var vi klar over at mesteparten av motbakkene kom i første halvdel og at det nok ville gå raskere siste halvdel, men vi så uansett at dette ville bli tungt. Nedoverbakkene var som nevnt over ikke akkurat “lettløpte”.

Det var bratt og vanskelig å løpe. Her kan vi skimte Yvonne langt oppe i bakkene

Fra Ayagaures og siste store matstasjon gikk det oppover på grusveier. Her var det rask gange som gjaldt og solen stekte godt. Yvonne og jeg fosset på, men passet samtidig på å spare energi til det siste stykket. Vi mistet begge litt motet da vi kom over toppen og vi tok av fra de fine veiene og inn på en steinete sti ned i en skikkelig kaktusdal! Her var det vrient og tungt å løpe og man måtte virkelig holde fokus på hvor man satte beina hele tiden. Motivasjonen vår nådde vel laveste punktet i dette elveleiet på rullestein og gjentatte strekninger der det var omtrent umulig å løpe. Vi vekslet på å ligge i front og heiet på hverandre. Selv var jeg rimelig borte denne perioden. Forkjølelsen jeg hadde slitt med gjorde at jeg knapt hadde stemme igjen og vansker med å puste. Blir ikke overrasket om jeg hadde fått i meg litt lite drikke heller. 4 liter sportsdrikk gikk med på turen og det burde være nok, men med varmen og høydemeterne er jeg usikker.

Litt sær servering på siste matstasjon. Jeg sto over i denne omgang, men så en som fylte sekken. Lurer på hvordan den smakte etter 17 kilometer med risting…

Det var uansett godt å komme ut til sivilisasjonen igjen og vite at det bare var noen få kilometer igjen. På dette stykket måtte vi av alle ting løpe i flere trapper! Det var rett og slett ufint av arrangøren! Vi passerte siste tids-post og løp og gikk helt til vi etterhvert kunne se målgang og hotellet vårt. Da løp vi side om side til vi passerte målseilet. En utrolig deilig følelse! 

Etter målgang fikk vi på oss medaljer, mottok finisher-vest og annet stash og kom oss rett på hotellet der vi fylte på med væske og næring. Etter en dusj fikk vi også karret oss ned i restauranten på hotellet og fikk oss noe som kunne minne om middag.

 

Etter løpet

Allerede morgenen etter fikk jeg meg en “rolig” løpetur før avreise. Om det var lurt eller ikke skal jeg ikke si noe om. Jeg var stiv i beina da jeg startet, men det ble bedre etter kort tid. Det var uansett deilig å komme opp og avslutte ferien i løpeskoene. Som det tidligere var blitt meldt skulle det bli storm denne søndagen. Det ble det også! Det var kraftig vind og regn da vi reiste fra flyplassen. Flyet ble litt forsinket og vi var ikke hjemme og i seng før kl 2 på natta. Da var det tøft å komme seg på jobb mandag morgen og å få jentene avgårde på morgentrening klokka 0600!

Det skulle ta mange dager før jeg prøvde å løpe igjen, og det tok omtrent to uker før jeg var mer eller mindre kvitt smertene i lårmusklene. Fortsatt, to uker etter løpet, vil jeg ikke si at jeg er helt restituert, men det nærmer seg. Jeg sliter med motivasjon til å løpe både langt og fort, men har i alle fall glede av enkelte løpeturer.

 

Kommer jeg til å løpe TransGranCanaria igjen?

Jeg har som nevnt lenge hatt lyst til å prøve 125 km utgaven av TGC. Rådet jeg fikk om å starte med en kortere utgave var et godt råd. Hadde jeg startet på 125 km så hadde jeg mest trolig brutt. Jeg hadde sikkert vært bedre forberedt enn det jeg var denne gangen, men jeg tror ikke jeg hadde vært godt nok forberedt. Nå vet jeg litt mer om hva som kreves for å fullføre det løpet og jeg kjenner terrenget og utfordringene. Lysten til å delta og oppleve “fulldistansen” er ikke blitt mindre av denne opplevelsen, snarere tvert imot. Dessverre tror jeg sannsynligheten er blitt litt mindre. Jeg vet ikke om jeg vil bruke tid å penger på å gjøre dette løpet en gang til. Det finnes alt for mange løp jeg kunne tenke meg å delta i og da er det litt rart å repetere et av dem. Rammene rundt TGC er flott og med sol og varme er det virkelig et løp jeg trivdes med og vil anbefale for alle som lurer på å delta. 

 

Noen bilder fra turen:

No commentsAdd a comment

Ecotrail Oslo 2017

Da har jeg endelig fått tid til å blogge litt om min opplevelse under Ecotrail Oslo 2017. Løpet gikk av stabelen lørdag 20. mai og jeg stilte (som vanlig) til start på fulldistansen, 80 km.

Forberedelsene

Jeg har løpt mye den siste tiden, men ikke like mye som tidligere. Jeg har hatt mye større fokus på fart enn på distanser over maraton. Jeg var likevel trygg på at jeg ville klare å fullføre løpet. Den siste uken trappet jeg ned på løpingen og kroppen fyltes opp med overskudd. Det ble dessverre ikke like mye søvn som jeg hadde håpet, men det fikk bare være. Dagen før løpet fikk jeg være med å dele ut startnummer på Sport1 Storgata og det var veldig hyggelig. Mange kjente og ukjente ansikter som slo av en prat og både delte og mottok råd i forhold til løpet. Dette førte også til litt sen middag og at jeg kom i seng litt senere enn øsnket også dagen før løpet. Men ikke noe stort problem.

Start og første del av løypa

Start var som vanlig kl 0900. Nytt i år var at starten var flyttet omtrent 500 meter. Det ga mer plass og et bedre område for oss som skulle løpe. Vi slapp også å krysse en vei rett etter start og det er nok greit selv om det “bare” var rundt 350 som startet på denne distansen. 

Opp langs Akerselva er det svak stigning hele veien. Noen bratte bakker der det er naturlig å gå, men ellers er det løpbart hele veien. Jeg prøvde å finne et passende tempo og småpratet med flere kjente oppover. Etter en stund kom vi opp til Maridalsvannet og fikk flott utsikt derfra og over til Tryvannstårnet. Det var litt rart å tenke på at vi skulle løpe helt dit og at vi da ville være halvveis. Med denne utsikten i hodet og at dette var tredje gang jeg løp 80 km bestemte jeg meg for at jeg skulle løpe neste år også. Når man har gjort ting tre ganger kan det jo defineres som tradisjon. Her sto også Frants Mohr og hilste og tok bilder. Han ga meg informasjon om at teten lå 17 minutter foran meg da jeg passerte 10 km. Ettersom jeg hadde brukt 57 minutter regnet jeg lett ut at de hadde klart seg med ca 40. Der og da bestemte jeg meg for å ikke prøve å hente de inn igjen.

Ved Maridalsvannet. Omtrent her bestemte jeg meg for at 80 km Ecotrail er en tradisjon for meg.
?: Sportograf.com

Rundt Maridalsvannet løper vi på fine grusveier, det går litt opp og ned før vi kommer ut på et lite asfaltstrekke før første drikkestasjon ved ca 14 km. Deretter er det en god stigning opp til Fagervann på et teknisk parti. jeg tok det med ro og gikk sakte og rolig i disse bakkene. Jeg ble tatt igjen av mange løpere her.

Vel oppe ved Fagervann kunne jeg begynne å løpe litt igjen. Jeg er som kjent ingen stiløper, men klarer meg greit. Ettersom beina nå hadde hvilt litt så var det også klare for litt mer fart enn mange andre. Det var temmelig vått og glatt på stiene og jeg hadde et fint fall her. Så lang jeg var og trynet ned i bakken. Ingen skade på annet enn stoltheten så det var bare å fortsette.

Ned til Sognsvann holdt jeg god fart og tok igjen mange av løperne som hadde passert meg i bakkene. Her traff jeg også Mathias som jeg ble løpende med lenge. På denne strekningen var det også mye vann som rant i bekker. Umulig å unngå å bli våt på beina, men det kjølte bare behagelig ned.

Etterhvert ankom vi Midstubakken. Der sto alle løperne som etterhvert skulle starte på 45 km distansen. Det var veldig gøy å få en god “pep-talk” av mange kjente her mens jeg fylte opp drikkeflaskene og spiste et vaffelhjerte og en banan. Jeg la i vei herfra omtrent 45 minutter før de skulle starte.

Opp til Tryvann og ned igjen

Et av de tyngste partiene synes jeg er opp til Tryvann. Her nærmer man seg 40 km og det er bratt. Det blir mye gåing og stiene er ikke så løpbare for meg. Fra Tryvann klarer jeg derimot å sette opp farten i bakkene ned Wyllerløypa. Mathias er grei og holder meg litt igjen. Det tror jeg var lurt! 

Inn Zinoberveien er det et langt, rett strekke med asfalt. Det er svak stigning hele veien og det suger mer krefter enn man skulle tro. Vi holder godt humør, men jeg kjenner noen tegn på kramper i lysken og lårene. Klarer takk og pris å holde det i sjakk. En danske sa en gang til meg at kramper ikke var farlig og man kunne bare fortsette å løpe med de. Det gjør vondt som fy, men er ikke skadelig. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg pleier å hente det frem for å overtale meg selv til å fortsette i samme tempo. Litt før Sørkedalen Skole ble vi tatt igjen av Truls Grøstad som ledet 45 km. Han hadde stor fart og godt driv innover. Han ledet også temmelig mye på andremann på dette punktet.

Ved ankomst Sørkedalen idrettsanlegg var det tid for å fylle drikkeflaskene igjen og få seg noe mat. Her var det brødskiver det gikk i. Dessverre for meg var det glutenfritt brød som sto på menyen og det var i alle fall ikke noe for meg. Det este i munnen og smakte ikke godt. Alle i gruppa jeg løp i kvittet seg med brødet etter kort tid. Det er prisverdig av arrangøren å tenke på de med gluten-allergi og vegetarianere (pålegget var merket vegansk), men jeg hadde satt pris på vanlig brød med salt pølse. Jeg vet at arrangøren har fått disse tilbakemeldingene og de retter sikkert opp i dette til neste år.

Ned til Lysaker

Krysser Lysakerelva for 6. gang. Her satt fotografen på rekkverket helt uten tanke på HMS ?
?: Sportograf.com

De siste 30 kilometerne hadde jeg løpt for bare noen uker siden. Jeg så derfor frem til denne delen av løpet. Det starter med en bratt bakke der vi gikk i en gruppe og pratet og hygget oss. Flere og flere 45 km-løpere passerte oss og vi hilste og heiet og fikk heia-rop tilbake. På toppen av denne bakken er det godt å vite at man er på den siste av de virkelige toppene. Herfra er det mest nedover til mål! Ned mot Fossum gikk det rimelig bra, jeg merket etterhvert at jeg ble litt svimmel når jeg stoppet opp og passet derfor på å fylle på med sportsdrikke og salt. Vel fremme ved Fossum var det dessverre bare vann å få, selv om jeg gjerne skulle hatt sportsdrikk videre. Det var heller ikke bananer eller chips her, noen jeg virkelig savnet. Jeg fikk en slurk Cola, og selv om det var godt så er jeg egentlig ikke så glad i kullsyre når jeg løper.

Fra Fossum løper vi litt oppover igjen får vi svinger ned mot Bogstadvannet og krysser Lysakerelva for første gang (totalt krysset vi 9 ganger). Jeg holder fortsatt god fart og godt humør, men merker at jeg må gå mer også i små bakker og at svimmelheten blir sterkere. Strekket som går på Bærums-siden av Lysakerelva var rett og slett skikkelig tøft i år. Der var det gjørna, glatte røtter og steiner og brattere enn noen gang! Flere steder var jeg for redd for å løpe da det var bratt og glatt på samme tid og dårlig eller ingen sikring. Jeg kom meg uansett frem til punktet der vi krysser Bærumsveien og da visste jeg at det ville bli noe lettere terreng videre til Lysaker.

Siste 10 kilometer

Frognerstranda – Her er det ikke langt igjen. Jeg løper kun for fotografen. ?: Sportograf.com

Den siste biten fra Lysaker og inn til mål er ca 10 km. Her hadde jeg opprinnelig et veddemål med min bror, men han hadde trukket seg siste uka før løpet. Det er jeg i grunn glad for siden jeg nok hadde tapt det veddemålet. Vi skulle se hvem av oss som løp denne strekningen raskest. Det endte med at jeg brukte ca 1 time og 14 minutter på 10,5 km. Svimmelheten tok meg skikkelig. Nå var sola kommet skikkelig frem og jeg var helt tom. Jeg løp litt og gikk mye, men ingenting virket som om det hjalp. Den nye runden på Bygdøy som egentlig er veldig fin var temmelig demotiverende. Jeg hører at mange droppet denne og det kan jeg forsåvidt forstå. Å ha en “strafferunde” på nesten 3 kilometer like før mål var surt. Jeg var uansett klar over at sløyfa var en del av løypa så det var uaktuelt for meg å jukse her.

Litt før Rådhusplassen fikk jeg litt energi tilbake i beina og klarte å løpe den siste biten inn til mål på Salt. Det var deilig å se mål da man rundet Akershus festning og dette var en bedre plass for målgang enn Sukkerbiten som har vært brukt de første to årene. Det var kanskje mindre plass, men man slapp å se mål lenge før man var der. Vel i mål fikk jeg en liten medalje og en stor t-skjorte. Jeg fant sekken min og brukte vel 30 minutter på å få av meg skoene og på meg ei bukse. Jeg fikk meg en Cola Zero og litt suppe og ventet på at kona skulle komme i mål. Det ble mye mingling med andre løpere og hyggelig prat mens jeg ventet.

Målgang med et hopp og nedslag. Anbefales ikke etter 80 km!
?: Sportograf.com

Read 2 CommentsAdd a comment

En asfaltløper tester terrengsko

De som kjenner meg vet at jeg er en asfaltløper. Jeg trives best på flatt underlag og anser i grunn fortauene som “tøft terreng” før de er blitt kostet om våren. Likevel så kan jeg trives med en tur eller tre i skogen. Da foretrekker jeg løpbart terreng, det vil si at det aller mest tekniske med stein og røtter holder jeg meg unna. Bred og god sti eller gammel kjerrevei er topp! Jeg deltar også stort sett i ett eller flere terrengløp hvert år, så behovet for både trening i terreng og gode terrengsko er tilstede. Akkurat nå er det Ecotrail 80 km som nærmer seg. Et løp jeg gjennomførte både i 2015 og 2016. Den løypa er passe hard for meg. Mye grusvei, en del asfalt, noe kjerrevei og litt blåsti og myr og ikke minst mye opp og ned. Jeg har skaffet meg nye sko som jeg trolig kommer til å løpe Ecotrail med og tenkte jeg skulle dele min erfaring med de så langt med dere.

 

Til info: Jeg er ambassadør for Sport 1 Storgata. Skoene jeg omtaler nedenfor betalte jeg for selv. Meningene er mine egne!

Hoka Challenger ATR 3

Challenger er en terreng-variant av Clifton. En lett sko med mye demping og terrengsåle. Passer utmerket for turer på litt asfalt, grus og gode stier. ?: Produsenten

Siden jeg har vært fan av Hoka lenge og da særlig modellen Clifton har jeg tenkt mye på å teste Challenger. Det er en variant av Clifton med terrengsåle og noen forsterkninger rundt. I uke 17 så dro jeg inn til Oslo og så på disse skoene og noen andre. På Sport 1 Storgata fikk jeg god hjelp og kom etterhvert fram til at jeg ville kjøpe meg et par Challenger, men at det var lurt å gå opp en størrelse (eller egentlig 2/3 av en størrelse). Selv om Challenger skal være “identisk” med Clifton så var den nok litt strammere i tåboksen og midten av foten. På denne måten får jeg også plass til litt tykkere sokker, eventuelt av ull, noe som kan være greit når man risikerer å bli våt.

En av grunnene til at jeg ville prøve Challenger er at jeg stort sett løper lange løp i terrenget. Ecotrail, Dobbel Traveren, RPL for å nevne noen. I terrenget løper jeg sjelden for full maskin. Der er det snakk om å kose seg med turen. Da synes jeg det er viktigere med god demping enn å ha de letteste skoene med sinnssykt grep. Challenger oppfyller mine ønsker om demping og passformen er utprøvd og fungerer godt for meg. 

På første turen fikk jeg prøvd skoene på litt asfalt, grus og blåsti samt en god del snø og vått føre. Jeg løp en runde i nabolaget som jeg har hatt lyst til å prøve lenge. Hjemmefra og til Sæteren Gård, videre til Muren og Skriverberget. Den ruta har jeg løpt flere ganger, men det “nye” nå var å løpe tilbake til Stein Gård gjennom skogen. Dette siste stykket var på ca 4 km og gikk på mye blåsti. Videre har jeg fått testet skoene i løypa til Ecotrail. Jeg testet de på traseen til 30 km-løpet, fra Sørkedalen skole til målområdet ved Salt. Det var et bevisst valg å teste i denne løypa fordi den inneholder de største utfordringene i Ecotrail-løypa. Terreng ned mot Fossum, glatt jord og terreng langs Lysakerelven og det flate stykket med asfalt inn til mål. En av hensiktene med turen var altså å teste skoene på dette underlaget (i tillegg til å få en hyggelig tur sammen med mange andre løpere). Challenger ga meg det jeg ønsket: En god sko til terrengbiten og en sko som jeg kunne løpe fort i fra Lysaker til mål. For meg er det de siste 20 kilometerne på Ecotrail som bestemmer hvilke sko jeg skal bruke og Challenger ser ut til å være et godt valg.

Challenger fungerte fint på asfalt og grus. Etter å ha fått justert knytingen litt så satt skoen veldig godt på foten. I snø og søle fikk jeg også testet grepet. Jeg ser ikke bort fra at det finnes sko som har bedre grep og at dette kan være høyst nødvendig i stor fart. For meg fungerte festet veldig godt. Hverken i bakker med søle og snø eller på våte planker over småbekker hadde jeg problemer. Jeg følte meg trygg og for meg er det det viktigste. 

Hoka har lenge fått tilbakemelding om at skoene deres er smale, særlig i forfoten. Selv har jeg ikke vært plaget av dette, men Clifton 3 og Challenger ATR 3 er litt bredere enn sine forgjengere. Det er en velkommen forbedring! Skoene sitter godt med en stødig og foret hælkappe og en tunge som ligger godt på plass. Lissene er flate og forblir knytt gjennom hele løpeturen. Lissene var også lange nok til at man kan benytte trikset med en ekstra løkke i det øverste hullet for å holde hælen ennå mer på plass hvis man liker det. Challenger er en “maksimalistsko”. 31 mm demping i hælen og 26 mm i front. Det gir en dropp på 5 mm og regnes som lavdropp. Vekten er 269 g i herrestørrelse 42 og 2/3, noe som er imponerende når man tenker på størrelsen av skoen. Jeg kan ikke uttale meg om holdbarheten til Challenger, men Clifton har holdt lenge for meg. Typisk har de holdt rundt 800-1000 km før sålen har blitt slitt ut. Overdelen har jeg ikke hatt problemer med. 

I forholdt til terrengsko jeg har prøvd tidligere så er det en ting jeg umiddelbart legger merke til. Ved løping på vått underlag er det omtrent umulig å unngå å bli våt på beina. Med Saucony Peregrine som jeg har brukt mye og også Altra Superior var ikke dette noe problem siden skoene hadde drenering i sålen som slapp ut vannet igjen. Det har ikke Challenger. Dersom man tråkker i en bekk med disse skoene vil de bli fulle av vann og man vil fortsette å være våt på beina lenge. Nå tror jeg nok det kunne blitt litt rart med drenering i så dempede sko, men behovet er uansett der.

 

Alt i alt kan jeg bare si at jeg er veldig fornøyd med disse skoene. Som nevnt er det mulig det blir disse skoene på Ecotrail 80 km i år. Den avgjørelsen tar jeg nok litt nærmere løpet, men de er i alle fall en svært god kandidat. Blir det tørt i flere dager før løpet og på løpsdagen kommer jeg nok til å velge Clifton 3, men med fare for våte partier vil nok Challenger være det rette valget. Challenger er litt tyngre enn Clifton (269 g mot 245 g i størrelse 42 og 2/3), men ikke mer enn at det skal gå veldig fint. Den ekstra tryggheten de gir kan være en stor fordel i det lange løp.

 

Positivt om Challenger:

  • God demping
  • Tilfredsstillenge grep på det meste av terreng
  • Fungerer fint på asfalt

Negativt om Challenger:

  • Tykkelsen på sålen kan gjøre den litt ustabil i terrenget
  • Har ikke drenering i sålen
No commentsAdd a comment

Ecotrail 2016 – 80 kilometer med løpeglede!

Det er på tide å skrive litt om min opplevelse av Ecotrail 2016 i Oslo. Det har tatt litt tid, det er allerede en uke siden løpet. En av grunnene til at det har tatt tid er rett og slett at jeg har hatt behov for å leve litt i lykkerusen etter dette løpet (en annen grunn er at det har vært mye å gjøre på jobben).

Jeg løp Ecotrail som ledsager for Kai Glenn Borgersen denne gangen. Det hele startet med en kommentar på Facebook med noe om at han ikke trodde han ville kunne løpe det løpet siden ingen ville stille som ledsager. Jeg sa med en gang at jeg kunne stille og han tok meg på ordet! Kai er en habil løper som har løpt flere maraton og ultraløp, men med tunnelsyn (omtrent 5º stemmer ikke det Kai?) er det ikke lett å finne frem i terrenget. I tillegg til meg stilte også Marie Veslestaul som ledsager. Hun er en helt rå trippel-ultra-ironman-dame. Det var nok veldig bra at vi var to ledsagere.

Meg, Marie og Kai før start

Meg, Marie og Kai før start

Dagen startet med at jeg og Yvonne sjekket inn på hotell i Oslo. Av diverse grunner hadde vi valgt denne løsningen for natten til søndag. Etter innsjekk bar det rett til Vaterlandsparken der løpet startet. Der traff jeg Kai og mange andre løpevenner. Klemmer, tips og “lykke til” ble utvekslet før vi satte i gang klokka 0900.

Kai, Marie og jeg løp lett og fint oppover langs Akerselva. Været var nydelig og forholdene lå til rette for en skikkelig løpefest. På dette strekket var det ikke noe problem for Kai å løpe så vi hadde fint tempo. Gikk i de aller bratteste bakkene og løp resten. Vel oppe ved Maridalsvannet tok vi oss også litt tid til å nyte utsikten. Det er svært spesielt å starte midt i landets hovedstad og bare noen kilometer utenfor så er man midt i marka og i landlige omgivelser! Videre til Hønefoten og første supportstasjon gikk det veldig fint.

Opp til Fagervann begynte det å bli mer sti og terreng. Dette terrenget er i grunn ikke noe problem å løpe i (bortsett fra de bratteste bakkene der man bør gå), men for Kai ble det umulig. Med ujevnt underlag, stein og røtter overalt ville det blitt alt for mange fall og til slutt skader av å løpe på disse områdene. Marie og jeg måtte hele tiden passe på å informere om hvor han skulle sette beina sine og hva som ventet fremover. En av oss gikk stort sett rett foran slik at han kunne se hvor vi fant feste og prøve å sette sine ben på samme sted. Den andre informerte om stein, røtter og andre hindringer. Det ble rolig gange helt til vi kom ut på grusveiene som ledet mot Sognsvann igjen. Der hadde vi imidlertid masse krefter og kunne løpe forbi mange som hadde passert oss i stipartiene. Det ga en god følelse.

Ikke-løpbar sti

Ikke-løpbar sti

Etter Sognsvann svinger traseen igjen inn i et mer krevende parti. Ikke mer krevende enn at det kan løpes, men ikke for en som har redusert syn. Og slik ble det stort sett resten av løypa. Vi måtte gå på alt av sti og kjerrevei, kun der det var ordentlig grusvei eller asfalt kunne vi løpe (og noen strekker med bred og opparbeidet sti). Det var rett og slett for risikabelt å løpe noe særlig ellers. Vi gjorde noen forsøk, men det var ikke lange bitene.

Kai hadde på forhånd sagt at han hadde håpet på å klare løypa på 11 timer. En respektabel tid på alle måter. Vi ga ikke opp håpet om dette før vi var godt inne i Bærumsmarka da vi innså at siste mila måtte gå på 40 minutter om vi skulle rekke det. Vi kom i mål på 11:46 og det er uansett en utrolig sterk prestasjon av Kai.

Det som imponerer meg mest er at det ikke var noe syting eller klaging på veien. Vi hadde en utrolig flott tur alle sammen og stemningen var virkelig på topp. Vi snakket med mange løpere underveis og heiet på alle vi traff. De som var på supportstasjonene var også veldig hyggelige og hjalp oss masse!

Etter målgang var det tid for et par selfies før jeg måtte kaste meg i dusjen på hotellet og komme meg på “klubbtreff” på Egon. Der ble det mat og drikke og hyggelig selskap utover kvelden. Marit og Nikolai hadde forlovet seg tidligere på kvelden (Nikolai fridde da Marit kom over mål) så stemningen var god!

Jeg var i gang med trening allerede på tirsdagen etter løpet, beina var fine og kroppen responderte bra. Torsdagen løp jeg 3000 meter mot kunstløpklubben til barna mine. Litt moro å konkurrere med toppidrettsutøvere og være på samme nivå som de! Jeg kom i mål på 11:29 og fikk vel ny PB på den distansen.

 

Noen bilder fra Ecotrail:

 

Jeg melder meg helt sikkert på til neste år også! Om det blir 80 km eller 45 km er litt usikkert, mulig 45 km passer bedre med oppkjøring til maraton. Men jeg har mest lyst på 80 km selvfølgelig!

No commentsAdd a comment