Ultravakuum og spontanpåmelding: DobbelTraver’n

Fra Gørja

Da har jeg gjort det igjen! Løpt et terrengultra uten noen som helst anelse om hva jeg gikk til. Etter en ultrafri sommer, fire uker siden forrige ultra (Det Røde Huset) og hele to uker til neste (Oslo Trippelen) fikk jeg lyst på en skikkelig langtur denne første helgen i september. Jeg visste at DobbelTraver’n og Telemarks Tøffeste lå denne helgen så valget sto mellom de. Nå krever TT litt mer forberedelser og tar hele helgen så valget falt på DobbelTraver’n. Mandag 31. august sjekket jeg værmeldingen for uka og helgen før jeg meldte meg på. Værvarslet så flott ut for helgen, men med en del regn i uka. Det siste tenkte jeg ikke så mye over, men så frem til en tur i fint vær! I løpet av uke 36 kom det uante mengder med nedbør. Det var flom flere steder, kjellere ble oversvømt og til og med jeg forsto at marka ville være våt. Varselet for lørdagen endret seg sakte, men sikkert mot at det skulle regne da også. Pokker!

Løpet går i traseen til NordmarksTraver’n. Vi starter ved mål, løper til start og tilbake. Totalt blir dette 60 kilometer fordelt omtrent likt på grusvei og blåsti. Antall vertikale meter ligger på omtrent 1500. Starten gikk klokka 0700 lørdag morgen og vi ville trolig treffe Travere som løp 30 km. De startet en pulje klokka 10 og flere puljer klokka 11. I tillegg ville vi muligens se folk som løp halvtraver’n.

Jeg funderte lenge på hva jeg skulle løpe i. Både sko og klær var usikkert. Jeg har et par terrengsko (Saucony Peregrine 5), men liker ikke helt å løpe med de. Ønsket var å løpe med Hoka Clifton 2 slik at jeg kunne se hvordan disse fungerte 60 km sammen med Injinji-sokker (oppsettet jeg regner med å løpe Trippelen med). Nedbørmengdene gjorde derimot at valget naturlig falt på Peregrine 5. Jeg valgte også å løpe med lang tights fra Skins (A200) og en langermet super fra HH. Startet også med en lett regnjakke, men den havnet i sekken etter få kilometer. Klesvalget var helt OK. Jeg ble litt kald på grunn av sur vind, men ikke mer enn at jeg taklet det. Dette hadde nok også noe med regnet som kom og at jeg ble kliss våt over hele kroppen. Lite å gjøre med det på en dag som dette.

Rett etter start. Første vanndam ligger klar for å forseres.

Rett etter start. Første vanndam ligger klar for å forseres.

Vi som løp oppdaget raskt at det var bare å glemme å holde seg tørr på beina. Stiene var fulle av vann og det rant bekker nedover der vi løp. Store dammer hadde også blitt dannet flere steder og det var ikke praktisk mulig å løpe rundt de. Gjørme preget også traseen og da jeg kom hjem fant jeg gjørme i ørene!

På grunn av Trippelen som kommer om 14 dager var planen at jeg skulle løpe kontrollert og rolig og gå i motbakkene. Jeg følte jeg hadde fin flyt hele veien, gode bein og godt tempo. Jeg valgte å ikke ha særlig fokus på tiden min og bare koste meg. Jeg har tidligere sagt at jeg ikke liker å løpe i terrenget. Dette er fordi jeg ikke klarer å flytte blikket opp og frem. Jeg blir løpende med blikket festet på beina for å unngå å snuble. I dag klarte jeg å løpe på en litt bedre måte og jeg klarte å fokusere lenger frem på stien. Om det var fordi det gikk sakte eller andre grunner vet jeg ikke, men jeg velger å tolke det som om jeg har blitt litt flinkere! Det var “latterlig” å løpe i marka i dag. Jeg smilte hele veien og lo for meg selv flere ganger. Det var rett og slett ikke annet å gjøre slik forholdene var i dag. Jeg fikk meg også to turer på trynet rett i store vanndammer. Røtter og stein hadde gjemt seg i alt vannet og hektet føttene mine. Det gikk helt fint, men har nok noe av skylden for at jeg hadde gjørme og søle på hele kroppen.

Slik så store deler av løypa ut

Slik så store deler av løypa ut

Skoene fra Saucony fungerte greit. Finnes sikkert bedre terrengsko, men disse passer meg som løper mest på asfalt.

Skoene fra Saucony fungerte greit. Finnes sikkert bedre terrengsko, men disse passer meg som løper mest på asfalt.

Vending ved Stryken etter 30 kilometer var en velkommen begivenhet etter 3 timer og 13 minutter. Her fikk jeg meg en brødskive og litt påfyll før det bare var å starte turen tilbake. Nå hadde vi truffet noen Travere som startet i før-pulja og det var ikke all verdens tid før hovedfeltet startet. Turen tilbake var ikke veldig anderledes enn turen til. Det var fortsatt vått og muligens litt mer gjørme på grunn av at så mange hadde løpt på stiene. På returen hadde vi gleden av å kunne benytte mat- og drikkestasjoner. Det er alltid hyggelig å veksle noen ord med de som står her og få oppmuntrende ord. Tusen takk til alle de som sto langs løypa i regnværet, de hadde det nok kaldere enn oss! Det var godt å få seg en banan og noen lefser på turen samt litt Ringer Drikk og saft. Etter omtrent 45 kilometer slo jeg følge med Ida Børset Westad og hadde en hyggelig prat. Ida sleit litt i bakkene og jeg trengte å roe ned litt. Jeg tror vi begge hadde glede og nytte  av en “ultrasamtale”. Imponert av at noen setter seg i bilen klokka 0200 og kjører fra Lillehammer for å delta i et løp som dette og så kjører hjem igjen etter målgang. Det står det respekt av!

Fortsatt blid! Bilde er tatt etter den første terrengdelen. Jeg hadde allerede gått på trynet en gang.

Fortsatt blid! Bilde er tatt etter den første terrengdelen. Jeg hadde allerede gått på trynet en gang.

Jeg ble veldig glad da vi kom ned mot Sognsvann og det ikke var langt igjen. Nå merket jeg at kroppen var litt sliten, men noe annet er kanskje ikke vits å håpe på etter 57 kilometer i vått og tungt terreng. Det ble litt mer løping på grusvei det siste stykket og det er tross alt det jeg liker best. Veldig fornøyd med at kilometer nummer 59 gikk på 5:21 med snittpuls på 142. Det tolker jeg som at jeg hadde mer igjen og disponerte løpet bra! Etter målgang var det utdeling av deltagermerke og T-skjorte, spise litt mer banan og sette seg i bilen og kjøre hjem. Vel hjemme måtte jeg få barna til å spyle meg ren med hageslangen før jeg kunne gå inn i huset. Kvelden ble tilbrakt i sofaen med pizza og potetgull. 10 Ultra er nå gjennomført i 2015, jeg er påmeldt 2 til og ennå er det er par til som jeg har lyst til å delta i. Dette blir bra!

Her er en film som viser hvordan løypa var i stipartiene, det vil si omtrent halvparten av løypa:

 

Bildet er tatt ved Gørja. Her var det drikkestasjon på returen.

Bildet er tatt ved Gørja. Her var det drikkestasjon på returen.

AIM Challenge Hemsedal 2015

Lørdag 22. august var dagen kommet for AIM Challenge i Hemsedal. Dette er en konkurranseform som jeg aldri tidligere har vært med på og heller ikke hadde trodd at jeg skulle stille til start i. Hovedgrunnen til at jeg endte opp med å stille er at det i vennegjengen min allerede er tre etablerte lag som har deltatt de siste årene. En annen kamerat og jeg bestemte oss for at vi også kunne stille lag med heller minimale utsikter om å komme særlig langt opp på resultatlista.

Jeg er en “ren” løper. Jeg driver ikke med annen form for trening og trives godt med det. Kameraten på laget, Anders, er en pendsykler. Han sykler til-og-fra jobb stort sett hver dag. Ingen av oss er dårlig trent, men vi er nok i temmelig utakt i forhold til hvordan vi har trent. Med tanke på at AIM legger opp til både sykling og løping kunne dette lett bli et problem for oss. Det tok vi imidlertid ikke så veldig høytidelig. Siden jeg hadde hatt problemer med ryggen i tiden før AIM så valgte vi likegodt å ikke ta med sykler til start! Det skulle vise seg at dette var en dårlig avgjørelse. Arrangørene hadde nemlig endret reglene i uka før start. Sykkel var flyttet fra anbefalt til obligatorisk! Etter litt stress og Facebook/Twitter/SMS på fredag kvelde ble vi temmelig sikre på at vi skulle få ordnet med sykler. Lørdag morgen litt over en time før start hadde vi fått ordnet oss to stykk Fat-Bikes! De ble brukt totalt ca 7 km.

Klar for AIM Challenge! Sykkelen skaffet vi bare kort tid før start!

Klar for AIM Challenge! Sykkelen skaffet vi bare kort tid før start!

Selve konkurransen AIM Challenge er ikke ulikt et orienteringsløp, men postene inneholder en eller annen utfordring. Det kan være buldring, fjellklatring, kano, bading osv. Ofte måtte begge deltagere på laget hjelpe hverandre for å klare oppgaven. Anders og jeg valgte å legge fra oss syklene i Hemsedal og heller bevege oss til fots over fjellet der vi valgte å samle poster. Oppover og bortover på fjellet beveget vi oss stort sett raskere eller like raskt som de som hadde sykler, men vi slapp å bære de. Det var veldig behagelig. I starten hadde vi godt driv og lite problemer med å finne postene. Dette varte ikke så lenge! Urutinerte som vi var gjorde vi noe som vi senere har blitt klar over er en ekte nybegynnerfeil. Vi prøvde å ta en post som lå langt unna sti og andre faste holdepunkter. Det endte med at vi ikke fant den og sleit oss godt ut. Humøret ble heller ikke særlig bra etter dette. Nå begynte vi nok også å slurve mer og mer med kartlesingen og rotet oss bort flere ganger. Til slutt måtte vi rett og slett bare stole på egen retningssans og holde oss til stier som gikk nedover. Slik kom vi tilbake til veien, men et godt stykke unne Hemsedal og syklene. Med bare en time til tidsfristen igjen og en del kilometer løping samt at vi måtte finne syklene og sykle tilbake til start begynte Anders å slite. Jeg pushet og motiverte så godt jeg kunne og tok sekken hans og alt vi hadde med oss. Vi telte lyktestolper og vekslet på å gå og løpe. I denne perioden passerte vi noen poster uten å sjekke inn, vi var usikre på om vi hadde nok tid. Gleden i fjeset til Anders da han så sykkelen var helt super! Med ennå ca 30 minutter igjen bestemte vi oss for å ta ennå noen poster. Anders fikk gleden av å bade litt og jeg fikk krøpet litt på veien og strukket armen inn i et rør. Vi rakk fristen med omtrent 4 minutter til overs (som betyr at vi kunne tatt en eller begge postene vi løp forbi).

Anders ble veldig glad da han fikk badet litt. Her sjekker han inn på posten.

Anders ble veldig glad da han fikk badet litt. Her sjekker han inn på posten.

Vel i mål var det møte med de andre lagene og å fortelle og skryte om hvordan vi hadde lagt opp løpet og ruta. De andre hadde valgt tilsvarende runde som oss, men siden de hadde sykkel og ikke rotet seg bort hadde de tatt langt flere poster på slutten. Anders og jeg var uansett svært fornøyd med innsatsen vår!

AIM Challenge er svært ulikt de konkurransene jeg vanligvis deltar i, men noe fellestrekk kan man uansett finne. Humørsvingningene og det mentale med å holde seg i bevegelse og fokus i 6 timer er det samme. I tillegg var stemningen veldig lik den man ofte finner på ultraløp. Alle hilset og hjalp hverandre. Om noen lette etter en post kunne de ofte få hjelp av andre lag og man kunne også få hjelp på noen av postene. De fleste lagene var med for moro og selve konkurransen var underordnet. Vi hadde veldig fint vær hele dagen og det hjalp nok mye. Hadde det regnet tror jeg nok dette hadde vært tøft! Uansett moro å prøve noe anderledes! Neste år tar jeg med egen sykkel, men jeg er usikker på om jeg gidder å bære den over fjellet!

Det Røde Huset Backyard Ultra

Lørdag 8. august klokka 10:00 gikk starten for et av de meste sære løpene for denne sesongen. “Det Røde Huset Backyard Ultra” er et løp som arrangeres av Sharon Broadwell. Tusen takk til Sharon som ordner opp for alle oss som løper og at hun tar på seg denne jobben, jeg og alle andre setter veldig stor pris på jobben alle arrangører gjør! Dette løpet går ut på at man skal løpe en runde i området i nærheten av Sognsvann med start hver hele time. Runden er på 6,5 kilometer og dersom man ikke rekker neste start er man ute. Det er altså den som holder ut flest runder som vinner.

"Det Røde Huset Backyard Ultra" starter og stopper ved dette røde huset

“Det Røde Huset Backyard Ultra” starter og stopper ved dette røde huset

Runden

Jeg hadde lest mye om hvordan denne runden var på forhånd. Blogger fra tidligere år, innlegg på Facebook fra deltagere som har vært med tidligere og noen som testet løypa. Jeg visste at det var litt terreng og litt grus, men mange av beskrivelsene gikk på at runden var veldig tøff! Et par dager før løpet snakket jeg imidlertid med Thomas Stordalen som deltok i 2014 og ha kunne berolige meg med at løypa var helt grei. Den startet med flat asfalt ca 500 meter, deretter inn i skogen og en lang bakke på blåsti. Det var dette partiet som var det “tøffeste”. Det gikk svakt oppover til omtrent 3,2 km, men med en total høydestigning på hele runden på 115 meter sier det seg selv at det ikke er særlig bratt. Det var derimot veldig vått og mange vanndammer som sperret stien, dette gjorde at jeg hadde litt dårlig rytme de første rundene. Fra 3,2 km og inn til mål var det grusveier. Mye nedover først så en lang flat kilometer mot slutten. Løypa sluttet med omtrent 400 meter på sti og over en plen.

 

Mitt løp

Jeg løp rolig og behersket de to første rundene slik at kroppen ble varm og vandt med løypa. Deretter presset jeg litt mer uten å ta meg helt ut. På grusveiene klarte jeg å slippe meg litt løs og ha god fort inn mot mål. En av rundene løp jeg sammen med John Lund og småpratet, samtidig ble jeg veldig overrasket da jeg så at vi holdt 4:30-tempo! Jeg var blant de 4-5 første i mål flere ganger og det var moro. Fra start av var det usikkert hvor mange runder jeg kom til å fullføre. Jeg var ikke usikker på om jeg skulle klare de 7 påkrevde rundene for å få godkjent ultra. For meg lå spørsmålet mer i når jeg måtte være tilbake hjemme. Med en kone som hadde bursdag denne dagene kunne det være greit å gi seg slik at jeg kunne få med meg litt av festlighetene også. Derfor var jeg en av de mange som ga seg etter 7. runde, selv om beina helt sikkert hadde klart ennå flere runder. 

 

Uansett var dette et flott løp! Det var hyggelig å møte ultrafamilien igjen. Det sosiale med at man hele tiden samles for ny start hver time og slapper av sammen mellom rundene gjør dette løpet veldig spesielt. Helge Reinholdt var der, Kåre Lona, Tone Yvonne og Eivind, Maria Scherffenberg fikk med seg en runde, Marit Haraldsen, Lise tok to runder og John Lund som ble vinner med 15 runder for å nevne noen av de jeg snakket med. Mange instagram-venner kunne man også treffe og det er alltid hyggelig å treffes IRL!

Sharon holder race brief før start

Sharon holder race brief før start

Salomon S-LAB Sense Hydro Set. Foto: Produsenten

Utstyr

Jeg løp med Saucony Mirage 5 alle rundene. Jeg hadde med meg flere skopar, men så ikke noe behov for å bytte. Mange løp med rene terrengsko, men jeg så ikke noen stor fordel med det. Jeg hadde fått en Salomon S-LAB Sense Hydro Set fra Thomas Stordalen noen dager før løpet. Dette er en liten hanske som holder en soft flask. Flasken jeg brukte hadde plass til 2,5 dl. Det er ikke egentlig et behov for å drikke på en liten runde som den vi løp, men dersom jeg skulle fått i meg nok drikke i løpet av de små pausene så ville jeg nok slitt mer med hold. Jeg er blitt vandt med å drikke lite og ofte og denne løsningen var rett og slett genial! Jeg fylte med Sponser Long Energy som vanlig og tok til meg litt fast føde i pausene.

 

Garmin-spor fra runde 5:

Romeriksåsen på langs 2015: En tung dag på jobben

Bilder fra Romeriksåsen på langs. (Foto: Privat, Logo fra arrangøren)

I dag er det mandag. I går løp jeg Romeriksåsen på langs. Mens jeg løp tenkte jeg mye på hva jeg kunne skrive om etter dette løpet. At jeg ikke skriver før i dag medfører at jeg ikke skriver alt som for gjennom hodet mitt på turen…

Det var første gang RPL ble arrangert, 50km med omtrent 7-800 høydemeter. Løypa skulle gå på fine stier og noe grusvei, med en og annen myr innimellom. Slik opplevde forsåvidt ikke jeg det. 

DCIM100GOPROGOPR2461.

Yvonne løper på sti. Akkurat her var det relativt tørt, men stien er smal og har masse røtter. Underveis i løpet ble jeg en tillhenger av valgkampen “Ja til fire-felts stier i marka!”

På grunn av mye regn den siste tiden var nok løypa mye våtere enn ellers. At det var 3 kilometer med myr stemmer sikkert, men de fine stiene var både våte og gjørmete. Og for en asfaltløper som meg så var stiene både smale og kronglete. Dette er i og for seg min egen skyld siden jeg ikke trener mer i terrenget og likevel melder meg på et terrengløp, men her på bloggen skriver jeg hva jeg mener. For meg er grusvei=terreng, kjerreveier=teknisk terreng og sti (alle typer)=tøft teknisk terreng/ufremkommelig. Jeg gikk altså på en liten smell på dette løpet. 

Nå var det ikke slik at jeg ble så alt for sliten eller traff veggen. Det er bare det at jeg nok tilbrakte halvparten av kilometerne gående og jeg har mest lyst til å løpe! Yvonne og jeg løp sammen hele veien og dette var i grunn en koselig treningstur for oss begge så noe tidsmål hadde vi i grunn ikke. Målgang ble etter 6:46:09 og det er helt greit. Mange sa ved mål eller underveis at dette var en tøffere løype enn EcoTrail 45 km, mer på linje med Vestfold UltraChallenge 50k. EcoTrail 45 km har jeg i og for seg ikke løpt, bare med 35 km i beina på forhånd så det kan jeg ikke uttale meg om. VUC løp jeg på tilsvarende tid som RPL så det er mulig det stemmer. 

Oppmøte på morgenen var på Veståsen skole i Gjerdrum. Derfra hadde arrangøren ordnet med buss til start. Litt tidlig ankom vi startområdet så her ble det litt venting før vi alle stilte opp sammen med en del sau. Ventetiden ble brukt til samtale med andre løpere, både kjente og ukjente. Bjørn Hytjanstorp la ut om Jessheim 6-dagers og prøvde å overtale både Andreas og meg til å bli med. Heldigvis er jeg på ferie den uka og kan derfor ikke stille til start… Jeg rakk også å bruke ventetiden til å miste et glass til solbrillene min, så om noen har den så er det bare å si ifra. 

Fra start var det kanskje to-tre kilometer mens vi ennå var tørre på beina, etter det var det bare å glemme denne luksusen. Yvonne hadde et skikkelig fall etter 21 kilometer og fikk et kraftig kutt og slag på kneet. Heldigvis hadde jeg med meg lommeboka mobil der har jeg alltid Barbie-plaster (som far til to aktive jenter er dette en helt vanlig utrustning i hverdagen). Yvonne fikk tørket av såret og satt på plaster. For å sørge for at plasteret ikke falt av benyttet hun en av mine kompresjonshylser til leggene. Det fungerte fint!

Mitt største problem med teknisk terreng er at jeg ikke klarer å nyte utsikten. Jeg må konstant løpe med nesa ned i stien for å unngå å snuble. Hadde det vært lettere å løpe hadde jeg trolig sett masse fint. Jeg klarte å stoppe opp noen ganger for å ta et bilde eller to.

Mitt største problem med teknisk terreng er at jeg ikke klarer å nyte utsikten. Jeg må konstant løpe med nesa ned i stien for å unngå å snuble. Hadde det vært lettere å løpe hadde jeg trolig sett masse fint. Jeg klarte å stoppe opp noen ganger for å ta et bilde eller to.

Ved målgang fikk vi tildelt løpetid medalje, en gedigen sak som lett kunne medføre kink i nakken. Der ble det også servert mat og drikke. Dette var veldig velkommen! Løpet var lagt opp uten mat/drikkestasjoner og det var i lengste laget for meg uten å kunne fylle drikkesekken. Mat hadde jeg forsåvidt nok av, men gikk tom for drikke etter en drøy maraton. Nå kunne jeg sikkert fylt litt vann i en bekk om det hadde vært noe stort behov og hadde sikkert gjort det om løpet bar lenger. At det er planer om support-stasjoner i 2016 er bra, da kan man ha litt mindre i sekken og samtidig få i seg mer væske. Hadde det vært like varmt som yr.no meldte på forhånd så hadde jeg måtte en tur i bekken etter vann!

Ved målgang ble det gjensyn med resten av familien. Ser ikke bort fra at vi er fire ultraløpere om noen år! (Foto: Olav Engen/Kondis, bildet er rett og slett stjålet fra Kondis sin bildekarusell)

Ved målgang ble det gjensyn med resten av familien. Ser ikke bort fra at vi er fire ultraløpere om noen år! (Foto: Olav Engen/Kondis, bildet er rett og slett stjålet fra Kondis sin bildekarusell)

Dette var ultraløp nummer åtte for meg i år, det sjette på åtte uker. Kroppen begynner å si ifra at det er i overkant mye løping nå. Derfor har jeg innvilget meg selv to dager løpefri etter RPL. Beina er i grunn fine i dag, merker litt stølhet rundt ankelen. Det var nok noen muskler der som fikk mer belastning enn til vanlig. Knærne er det jeg sliter mest med, litt smerter når jeg går i trapper (to trinn av gangen, ett går bra). Dette merker jeg også når jeg løper i nedoverbakke. Det er vel dette som kalles Runners Knee? I juli har jeg ingen planlagte ultraløp, bare vanlig trening. Det er mulig jeg deltar i #enmilhvartredjetimme 25.juli, men det er bare for moro. Det er også mulig jeg tar en skikkelig langtur i løpet av juli, men det er ikke skrevet inn på planen ennå. 

Neste planlagte ultraløp blir i august under Det Røde Huset Backyard Ultra. Et ultrakonsept ikke ulikt Halden Ultraintervall og Røyse. På Røde Huset løper man en runde på ca 6,9km med start hver time. Den som løper flest runder vinner. Hele høsten blir uansett litt roligere enn hva mai og juni har vært. Det ser jeg egentlig litt frem til!

Påmeldingen til neste års løp åpnet i dag. Jeg er ikke påmeldt ennå. Jeg innser at terreng ikke er for meg, men hva som skjer i løpet av året veit jeg ikke…