TransGranCanaria 2018 – Ona Meta Un Sueño

På tide å skrive litt om min opplevelse av TransGranCanaria 2018. Dette løpet har jeg lenge hatt lyst til å delta i og i år fikk jeg muligheten. Noe av årsaken til at jeg har hatt lyst til å delta er at familien har feriert mye på Gran Canaria, i tillegg er det fristende med løp i varme omgivelser når vi selv har vinter hjemme.

I 2017 ga kona og jeg hverandre deltagelse i løpet i bursdagsgaver. Selv om jeg opprinnelig hadde mest lyst til å løpe “selve” TransGranCanaria på 125 km så valgte vi å delta sammen på Advanced-utgaven på 64 km. Dette var blant annet etter råd fra Neil Dryland som hadde løpt maratondistansen i 2017. Både kona og jeg er “asfaltrotter” og vet knapt opp og ned på en høydemeter. I ettertid ser jeg at det var et godt råd fra Neil.

Oppladningen ble langt fra optimal for meg. Med forkjølelse de to ukene før avreise var jeg bekymret, men så ikke på det som noen mulighet å stå over løpet. Dette skulle jeg være med på!

Løpet ble kombinert med en liten vinterferie for oss begge. Vi reiste ned onsdag 21. februar og skulle nyte noen dager i forkant av løpet. Vi bodde på Lopesan Baobab som ligger rett ved Expo Meloneras der målgang finner sted. Vi fikk hentet startnummer allerede første kvelden og vi kunne starte å gru/glede oss til turen over fjellet.

 

Dagene før løpet

Torsdagen benyttet vi til en rolig liten løpetur for å gjøre oss litt kjent med å løpe i varmen og se på de siste kilometerne av løypa. Det ble en runde rundt på Maspalomas, langs strandpromenaden og litt innover. Vi fikk testet å løpe i elveløpene som avslutter løypa og selv om det gikk smertefritt denne gangen så forstod vi godt at det kunne være krevende i mørket etter mange, lange kilometer. Det ble også lunsj sammen med andre nordmenn som skulle løpe forskjellige distanser. På ettermiddagen og kvelden denne dagen ble værvarselet for helgen dårligere og dårligere. Det var tydelig at det ville bli regn og vind på fredagen da maratondistansen skulle avvikles. Det ble faktisk så usikkert at arrangøren gikk til skrittet å utsette dette løpet til lørdagen! For mange betød dette at de ikke fikk deltatt siden de hadde booket fly hjem på lørdag. Det er ufattelig trist selvfølgelig, men sikkerheten må alltid komme først. Vi ble selvfølgelig usikre på hva som ville skje med vårt løp, men satset på at det ville ordne seg. Værvarselet meldte at det ville bli storm på fredag og søndag, så det så i alle fall ut til at det kunne bli løpbart for oss på lørdagen.

På fredag fikk vi også en liten runde før uværet kom. Det var ikke mye vi så til det der vi bodde, men vi så tydelig at det var mørkt og regnet i fjellene. På kvelden gikk vi opp til Expo for å ønske løperne på 125 km lykke til. Der så vi mange nordmenn som var spente. De skulle starte fra Las Palmas kl 2300 og starte med å løpe gjennom natten. Deretter var det bare å komme seg inn på hotellet for å gjøre klart utstyret til eget løp og få seg en middag før man måtte prøve å sove litt.

 

Løpsdagen

Lørdagen kom før vi visste ordet av det og klokka ringte tidlig på morgenen. På med løpetøyet og avgårde til Expo der bussene skulle ta oss til startområdet. Dette var kanskje ikke den best organiserte delene av løpet. Det var trengsel og kaos beskjeder på spansk, men vi kom oss etterhvert på en buss sammen med Neil og Nina som skulle løpe samme distanse som oss. Neil skulle løpe litt raskere enn oss, mens Nina hadde som mål å henge med oss så lenge som mulig. Spanske bussjåfører på smale, svingete veier er i grunn et helt kapittel for seg selv. Jeg hadde håpet å kunne sove litt på bussen, men det var i grunn bare å glemme. Tut-og-kjør taktikk i hårnålssvinger med stup på ene siden er ikke hverdagskost for en stakkars flatfort-løper!

Trygt oppe ved Artenara måtte vi gå noen meter før vi ankom selve startområdet. Der var det raust med toaletter (nei, det var toaletter på to kafeer som ble benyttet og det ble lange køer). Vi rakk også å se mannen til Nina, Stian, løpe forbi. Han var ute på 125 km og så rimelig sliten ut ved dette punktet.

Neil, meg, Yvonne og Nina kort tid før start. Det var kaldt å vente, men det ble fort mildere og jakkene måtte av

Etter litt mer nervøs venting var det klart til start. Neil plasserte seg lenger frem i feltet, mens Nina, Yvonne og jeg tydeligvis plasserte oss helt bakerst. Det var kanskje ikke det smarteste vi gjorde denne dagen. Det ble veldig mye kø-gåing de første kilometerne på smale stier. Ikke det at vi hadde gått så veldig mye fortere selv, men det ble noen stopp og lite løping på de flate partiene. Rolig start er viktig, men det ble nok litt i overkant. Yvonne og jeg jobbet oss i alle fall fremover og kom etterhvert i en gruppe som holdt mer eller mindre samme tempo som oss.

Noe særlig mer kan jeg i grunn ikke si om selve løpet. Vi koste oss og hadde en fin tur i alle fall frem til 50-55 kilometer. Det var slitsomt i oppoverbakkene og etterhvert ble det vondt å løpe i nedoverbakkene. Det var underlag som var krevende å løpe på selv om det stort sett var tørt og godt feste. De bratteste nedoverbakkene gikk det nesten ikke an å løpe, både på grunn av ujevnt underlag, men også på grunn av lårene som hadde fått nok juling. Likevel hadde vi begge smil om munnen og godt humør lenge.

Over Cruz de Tejeda. Her hadde kraftige skogbranner herjet for ikke lenge siden. Vi kunne se svartbrente trær overalt

Været var i alle fall med oss! Til tross for det dårlige været som hadde vært dagen før og det dårlige varselet for dagen etter så løp vi stort sett i sol og blå himmel. Det var kjølig ved starten, men ble fort varmt. Kort tights og t-skjorte var riktig bekledning. Jeg løp også med “sleeves” på armene, men de var stort sett dratt ned rundt håndleddet.

Yvonne og jeg hadde i grunn tenkt at vi ville bruke 10-12 timer på turen og hadde et lite mål om å klare å komme i mål på rett under 10 timer og dermed før solnedgang kl 1900. Etter 16 kilometer hadde vi brukt rett over 3 timer og ca halvveis hadde vi brukt 6 timer. Nå var vi klar over at mesteparten av motbakkene kom i første halvdel og at det nok ville gå raskere siste halvdel, men vi så uansett at dette ville bli tungt. Nedoverbakkene var som nevnt over ikke akkurat “lettløpte”.

Det var bratt og vanskelig å løpe. Her kan vi skimte Yvonne langt oppe i bakkene

Fra Ayagaures og siste store matstasjon gikk det oppover på grusveier. Her var det rask gange som gjaldt og solen stekte godt. Yvonne og jeg fosset på, men passet samtidig på å spare energi til det siste stykket. Vi mistet begge litt motet da vi kom over toppen og vi tok av fra de fine veiene og inn på en steinete sti ned i en skikkelig kaktusdal! Her var det vrient og tungt å løpe og man måtte virkelig holde fokus på hvor man satte beina hele tiden. Motivasjonen vår nådde vel laveste punktet i dette elveleiet på rullestein og gjentatte strekninger der det var omtrent umulig å løpe. Vi vekslet på å ligge i front og heiet på hverandre. Selv var jeg rimelig borte denne perioden. Forkjølelsen jeg hadde slitt med gjorde at jeg knapt hadde stemme igjen og vansker med å puste. Blir ikke overrasket om jeg hadde fått i meg litt lite drikke heller. 4 liter sportsdrikk gikk med på turen og det burde være nok, men med varmen og høydemeterne er jeg usikker.

Litt sær servering på siste matstasjon. Jeg sto over i denne omgang, men så en som fylte sekken. Lurer på hvordan den smakte etter 17 kilometer med risting…

Det var uansett godt å komme ut til sivilisasjonen igjen og vite at det bare var noen få kilometer igjen. På dette stykket måtte vi av alle ting løpe i flere trapper! Det var rett og slett ufint av arrangøren! Vi passerte siste tids-post og løp og gikk helt til vi etterhvert kunne se målgang og hotellet vårt. Da løp vi side om side til vi passerte målseilet. En utrolig deilig følelse! 

Etter målgang fikk vi på oss medaljer, mottok finisher-vest og annet stash og kom oss rett på hotellet der vi fylte på med væske og næring. Etter en dusj fikk vi også karret oss ned i restauranten på hotellet og fikk oss noe som kunne minne om middag.

 

Etter løpet

Allerede morgenen etter fikk jeg meg en “rolig” løpetur før avreise. Om det var lurt eller ikke skal jeg ikke si noe om. Jeg var stiv i beina da jeg startet, men det ble bedre etter kort tid. Det var uansett deilig å komme opp og avslutte ferien i løpeskoene. Som det tidligere var blitt meldt skulle det bli storm denne søndagen. Det ble det også! Det var kraftig vind og regn da vi reiste fra flyplassen. Flyet ble litt forsinket og vi var ikke hjemme og i seng før kl 2 på natta. Da var det tøft å komme seg på jobb mandag morgen og å få jentene avgårde på morgentrening klokka 0600!

Det skulle ta mange dager før jeg prøvde å løpe igjen, og det tok omtrent to uker før jeg var mer eller mindre kvitt smertene i lårmusklene. Fortsatt, to uker etter løpet, vil jeg ikke si at jeg er helt restituert, men det nærmer seg. Jeg sliter med motivasjon til å løpe både langt og fort, men har i alle fall glede av enkelte løpeturer.

 

Kommer jeg til å løpe TransGranCanaria igjen?

Jeg har som nevnt lenge hatt lyst til å prøve 125 km utgaven av TGC. Rådet jeg fikk om å starte med en kortere utgave var et godt råd. Hadde jeg startet på 125 km så hadde jeg mest trolig brutt. Jeg hadde sikkert vært bedre forberedt enn det jeg var denne gangen, men jeg tror ikke jeg hadde vært godt nok forberedt. Nå vet jeg litt mer om hva som kreves for å fullføre det løpet og jeg kjenner terrenget og utfordringene. Lysten til å delta og oppleve “fulldistansen” er ikke blitt mindre av denne opplevelsen, snarere tvert imot. Dessverre tror jeg sannsynligheten er blitt litt mindre. Jeg vet ikke om jeg vil bruke tid å penger på å gjøre dette løpet en gang til. Det finnes alt for mange løp jeg kunne tenke meg å delta i og da er det litt rart å repetere et av dem. Rammene rundt TGC er flott og med sol og varme er det virkelig et løp jeg trivdes med og vil anbefale for alle som lurer på å delta. 

 

Noen bilder fra turen:

Holmestrand Maraton 2016

Denne helgen (9.-10. april) var det på mange måter sesongåpning for løpere. Røyse Ultra gikk denne helgen, KRSUltra og Holmestrand Maraton ble begge arrangert på lørdagen. I tillegg er det flere andre løp som arrangeres rundt om i landet. Selv om KRSUltra virket veldig moro og det er slikt jeg egentlig driver med så valgte jeg bort det løpet. Røyse var en flott opplevelse i fjor og jeg merket en dragning mot det løpet. Likevel valgte jeg å gå for maratondistansen i Holmestrand.

Egentlig hadde jeg planer om halvmaraton i Holmestrand. Etter Påskeharemaraton ønsket jeg å løpe Påskemaraton i Drammen og se hva jeg kunne klare. Nå valgte jeg å stå over Drammen siden jeg regnet med at det ikke ville være optimalt med to maraton på en uke, selv om Påskeharen ikke gikk for full maskin. Da jeg så at det ville bli fartsholder på 3:20 i Holmestrand var også valget lett! Da ble det full distanse der!

Forberedelsene til løpet gikk i grunn veldig bra. Jeg fikk noen lange turer med progressiv fart, noen raskere turer og lange intervaller. Kroppen kjentes i grunn utmerket og jeg hadde en god følelse! Jeg fikk også avtalt med Kristian Jahre at jeg kunne lade bilen min hos ham slik at jeg slapp å bekymre meg for det mens jeg løp. Jeg fikk til og med overtalt kona til å stille til start på full distanse.

Vel fremme i Holmestrand parkerte vi bilen hos Kristian og fikk en kopp kaffe og hyggelig prat før kona og jeg beveget oss mot sentrum for å hente startnummer og varme opp litt. Jeg hadde fulgt værmeldingen litt for nøye. Der sto det at det skulle bli opp mot 8ºC og jeg stilte i kort tights og singlet. Det kjente jeg nå at ville bli for kaldt! Realiteten var vel omtrent 3ºC ved start. Derfor la vi turen innom G-Sport og fikk kjøpt en langermet trøye til meg, hansker til oss begge (som kunne kastes underveis) og en buff til Yvonne. Er glad jeg ikke stilte til start i bare singlet, selv om jeg tror det kunne gått det også. Etter denne kjappe handelen ble det hilsing på kjentfolk fra her og der. Masse kjente fjes som vi har løpt med og snakket med tidligere.

Det ble lite tid til oppvarming, jeg fikk vel jogget 5-600 meter før jeg fant Amund Totland som hadde fått jobben som fartsholder på 3:20. Litt forvirring i og med at det sto 3:30 på t-skjorta og 3:20 på ballongen hans. I tillegg hadde han ikke noen klokke som skulle hjelpe ham med å holde rett tempo (han fikk klokke 2 minutter før start, men det hjalp ikke noe).

Starten kom litt overraskende på meg, men siden det er nettotid så var ikke det noe problem. Jeg luntet frem til startstreken og satte opp farten. Løypa i Holmestrand er en rundløype på 5 km som altså løpes 8 ganger. I starten løper man en liten runde på 1,1 km, to ganger for hel maraton og 1 gang for halv. Litt forvirring ble det av dette, så noen løpere som måtte ta “strafferunder” underveis fordi de hadde glemt andre runden sin. For meg gikk dette helt uproblematisk. Amund satte en alvorlig fart fra start. Han hadde sagt til meg at han skulle starte hard for å bygge opp en buffer. Jeg trodde det var tull, men det var det tydeligvis ikke. Einar Hagemann og jeg bestemte oss for å løpe sammen og holde oss til planen om nærmest mulig 4:44min/km hele veien. Vi løp sammen de første 12 kilometerne da han måtte gi seg med problemer i knærne etter andre hele runden. Jeg løp videre uten egentlig å ha fått med meg at han stoppet. Kikket flere ganger etter ham, men ventet heller ikke. Tempoet lå på omtrent 4:39min/km, litt raskt, men det gikk foreløpig fint.

Etter tredje runden bestemte jeg meg for å roe ned litt. Jeg ville ta fjerde og femte runden rolig for å se om jeg kunne øke etter dette. På fjerde runden skulle jeg også innvilge meg selv å skru på musikken! Når jeg i ettertid ser på splitt-tidene mine på disse rundene så må jeg nok si at jeg ikke tok det så rolig. Jeg opprettholdt samme snitt-tempo, men pulsen min var litt lavere. Jeg følte også at jeg løp roligere så en effekt hadde det nok. Jeg bestemte meg da også for at runde seks skulle bli “rolig”. Jeg utsatte også musikken til sjuende runde. 

Ved start på sjuende runde ble det altså musikk på ørene og jeg prøvde å øke tempoet litt. Ved passering så jeg at jeg hadde 50 minutter på meg til målet mitt og 10 kilometer som gjensto. Da forstod jeg at dette skulle være innenfor rekkevidde! Men så fikk jeg kramper i begge leggene på denne runden. Jeg hadde nå kommet opp til Amund og løp litt sammen med ham. Han roet meg ned og ba meg fokusere på å løpe lett og på tærne. Jeg gjorde som han sa og selv om det ikke ble borte så klarte jeg i alle fall å holde tempoet videre. På siste runden kom krampene i lårene også, men nå var det ikke snakk om at jeg skulle stoppe opp! 3 kilometer igjen, 18 minutter, dette går! Lykkefølelse i kroppen! Nå ser jeg Therese Falk rett foran meg, kan jeg klare å ta igjen henne? Jeg nærmer meg mer og mer, men i en liten bakke spretter hun raskt fra meg. Hun hadde mer krutt igjen til innspurten og stikker ifra. Den bakken gjør at jeg får første og eneste kilometersplitt på over 5 minutter. Det gjør ingenting for nå er det ikke langt igjen og resten av løypa er flat!

Målgang og offisiell tid ble på 3:16:50! Jeg holder på å falle om, men blir reddet av Therese som holder meg oppe og passer på meg. Jeg var totalt tom og hadde hentet ut alt som var! Men jeg kommer meg raskt og får i meg litt væske så klarte jeg å samle tankene og det gikk opp for meg at jeg hadde satt solid ny PB på maraton (forbedring fra Påskeharemaraton 2015 med 18 minutter og 48 sekunder)!

Løypa i Holmestrand er som nevnt 5 kilometer. Den inneholder noen krappe svinger, noen små “kneiker” og noen lange seige oppoverbakker. På maratondistansen løper man denne runden 8 ganger. Mange vil nok si at løypa ikke er optimal. Jeg er nok enig i dette, Garmin sier at det var omtrent 240 vertikale meter. Ikke veldig mye, men nok til at man merker det. Noen vil nok også foretrekke å ikke løpe slike korte rundløyper. Det kan bli tungt å løpe runde etter runde på denne måten. Jeg hadde valgt å fokusere på fordelene dette gir. De første rundene blir man godt kjent med løypa. Så kommer noen runder hvor man kan dra nytte av dette og bruke terrenget slik at man løper billigst mulig. De siste rundene kan man presse på og man vet nøyaktig hvor man skal starte spurten. I tillegg er det jo det faktum at drikkestasjonene passeres såpass hyppig at man kan drikke lite og ofte uten å måtte stoppe opp. Det var tre mat og drikkestasjoner på runden. En av de stasjonene passerte vi også på den lille ekstrarunden. Det gjør at vi totalt passerte stasjonene 26 ganger! Jeg fikk i meg litt sportsdrikk flere ganger, litt vann og litt banan. Prøvde meg også på en salt kjeks, men det ble rett og slett for tørt. Uansett ser jeg noen fordeler med å ha løypa slik de har den i Holmestrand. Dette er et flott arrangement som kan anbefales til alle som liker å løpe. Det er muligheter for 5km og 10km i tillegg til halv og hel maraton.

Jeg løp med Saucony Kinvara 7. Et par sko som jeg har begynt å trives veldig godt med. Jeg hadde tidligere samme modellen i versjon 5. Den likte jeg ikke, men denne utgaven passer meg utmerket. Jeg har ikke løpt særlig langt i de før nå, så jeg var spent på hvordan det ville gå. Tydeligvis gikk det bra, selv om krampene kom i både legger og lår. 

 

En veldig glad gutt på bryggekanten etter målgang!

 

3:16:50! #holmestrandmaraton #pb #gladgutt

Et bilde publisert av Even Nedberg (@nedberg)

 

Løpet på Garmin Connect

Vestfold Ultra Challenge 2015: Mitt første terrengløp!

Da har jeg fullført mitt første terrengløp! Lørdag 2. mai var tiden kommet for Vestfold Ultra Challenge 2015. Jeg hadde meldt meg på den “korte” distansen på 50 eller 52 kilometer (det står litt forskjellig avhengig av hvor man leser). Årsaken til at jeg ikke tok full distanse på 50 miles (82 kilometer) var todelt, jeg skal løpe Kick Master Ultra i Drammen om en uke og dette var mitt første terrengløp. Da tenkte jeg det var greit å ta et pyse-ultra og se hvordan kroppen og beina taklet det.

Jeg hadde avtalt med Roar Bakken Stovner, som også løper for Romerike Ultraløperklubb, å reise ned fredag kveld for å overnatte på Holmestrand Hotell. Vi ble begge litt bekymret da vi ankom Holmestrand og det begynte å regne relativt kraftig. Ingen av oss hadde særlig lyst på regn under løpet. Yr.no viste at det ikke skulle regne under løpet, men det skulle heller ikke regne på fredagen så de kunne jo ta feil. Vel inne på hotellet fikk vi oss litt mat før det ble en tidlig kveld. Lørdag morgen ble det en tidlig frokost og avreise til start/mål-området ved Hvitstein Stadion. Været så ut til å være på vår side!

Jeg hadde lenge fundert på hvilke sko jeg skulle løpe med. Valget sto mellom Hoka Huaka og Saucony Perregrine 5. Huaka har jeg løpt mye med. Hoka sier at dette er allround-sko, men jeg er i og for seg litt usikker på det. Perregrine har jeg bare løpt ca 15 kilometer med og er ikke helt komfortabel med de ennå. Disse skoene er imidlertid mye bedre i terrenget og har langt bedre grep. Uansett tok jeg valget rett før start og det ble Huaka.

Ved start/mål fant jeg denne bilen og det måtte selvfølgelig deles på alle sosiale medier #ecotrail #ecotrailoslo
Ved start/mål fant jeg denne bilen og det måtte selvfølgelig deles på alle sosiale medier #ecotrail #ecotrailoslo

Etter å ha fått festet startnummer og gjort de siste forberedelser så var det bare å sette i gang. Starten gikk nesten presis klokka 08:00 og startfeltet fikk raskt en god strekk. Etter hva jeg fikk med meg var det 100 startende på de fire distansene, 18km, 27km, 50km og 82km. At det er fire så forskjellige distanser som starter samtidig gjør sitt til at det blir strekk i feltet samtidig som man må følge med og passe på at man ikke henger seg på noen av de som løper kortere enn hva man selv gjør. Jeg la meg i en gruppe som bestod av stort sett 50 km-løpere og noen som skulle løpe full distanse. Kristian Jahre fra Holmestrand Ultraløperklubb ledet an denne gruppen, han var kjent med løypa og jeg brukte ham som “guide” hele veien.

Dette bildet er tatt etter ca halvannen time (drøye 11 kilometer) ved Orebergvannet. Her ser vi gruppa som etterhvert ble splittet.
Dette bildet er tatt etter ca halvannen time (drøye 11 kilometer) ved Orebergvannet. Her ser vi gruppa som etterhvert ble splittet.

VUC viste seg å ha veldig bra merkede løyper. Etter hva jeg hørte så har det tidligere vært deltagere som har løpt feil ved flere anledninger. Selv om jeg hadde guide hele løpet så tror jeg at jeg skulle klart å løpe riktig alene også. Merking omtrent hver eneste 300-500 meter og i alle kryss. Nesten umulig å ta feil, i alle fall om man kikket litt rundt i alle kryss og der stien delte seg. VUC hadde også noen fantastiske matstasjoner. Dette var overraskende på et terrengløp! Ved ca 25 kilometer kunne man til og med få grillpølser og hamburger! Jeg hold meg unna dette, men spiste vel 1,5 brødskive med salami og en banan i tillegg til det jeg hadde med selv. Jeg hadde lite lyst til å bli dårlig i magen på et slikt løp! I tillegg til det nevnte fikk jeg i meg 2 liter Sponser Long Energy (omtrent 600 kcal) og 7 Clif Energy Gel (100 kcal/stk).

Panoramabilde fra toppen av Hvittingen og løypas høyeste punkt, ca 400 moh.
Panoramabilde fra toppen av Hvittingen og løypas høyeste punkt, ca 400 moh.

Etter passering av toppen på Hvittingen kom det et veldig teknisk parti. Det hadde vært litt sti før dette også, men nå ble det vanskeligere. Dette er noe jeg trenger mer trening for å bli best mulig på, så det var helt greit for meg. Det gikk fort for å holde følge med de jeg løp sammen med, jeg hadde nok ikke løpt like fort alene, men det er greit å presse seg litt. Det gikk nedover og hopp og sprett hele veien. Få med deg beina og pass opp for røtter eller andre ting som kan felle deg! Her gjaldt det å holde fokus!

En rask selfie like før vending. Kristian Jahre smiler i bakgrunnen!
En rask selfie like før vending. Kristian Jahre smiler i bakgrunnen!

Rett før vending sier Kristian at vi måtte “stålsette” oss for en kald opplevelse. Her skulle vi krysse en bekk med vann til langt over anklene. Jeg ble litt overrasket over dette, men stolte på min guide. Jeg så ikke frem til å løpe siste halvpart med kliss våte sko, men må man så må man! Rett før jeg skulle til å løpe ut i bekken ser Kristian heldigvis en bro som er satt opp fem meter lenger opp i bakken. Da kunne vi krysse tørrskodd!

Bilde tatt ved vending. Vi brukte ca 3 timer og 10 minutter for å komme halvveis.
Bilde tatt ved vending. Vi brukte ca 3 timer og 10 minutter for å komme halvveis.

Siden VUC er et ut-og-tilbake-igjen løp så skulle vi følge samme trase tilbake. Nå var jeg kjent i løypa og følte i grunn at jeg ikke var i nærheten av å ha tatt meg ut. Vi hadde brukt rett over 3 timer og ved ca 30-32 kilometer så regnet jeg meg frem til at 6 timer var helt innen rekkevidde. Kristian var derimot ikke klar for dette og jeg tok da avgjørelsen om at hyggelig selskap var viktigere enn tid i dag. Jeg løp derfor videre sammen med Kristian og angrer ikke et sekund på det! En super type og vi hadde en lang og god samtale. Vi kom i mål på 6:46 og fikk vel delt 21. plass. Vi tapte en del plasser på hjemturen, men ingen av oss brydde seg om det. Jeg tror vi var blant de som hadde størst løpeglede denne dagen og koste oss i det fine været og den flotte løypa. Garmin-klokka viste ca 1600 høydemeter, mer enn jeg kan huske å ha oppnådd tidligere!

T-skjorte til alle som fullførte VUC
T-skjorte til alle som fullførte VUC
Beltespenne til alle som fullførte en ultradistanse. Denne skal jeg bruke på jobb hele neste uke!
Beltespenne til alle som fullførte en ultradistanse. Denne skal jeg bruke på jobb hele neste uke!

Etter løpet var det premieutdeling og alle fikk T-skjorter og beltespenner. Roar som hadde vært med meg i bilen ned vant 50-miles utgaven på rett over 8 timer! Imponerende! Jeg satte meg i bilen for å kommer hjem til hjemmelagd pizza med resten av familien. Å ta det med ro inn til mår tror jeg var en lur avgjørelse. Beina er stort sett greie i dag (litt støl i rompa etter alle høydemeterne). Jeg regner med at gjennomføringen av Kick Master Ultra i Drammen neste helg ikke skal være noe stort problem. Det er nesten helt flatt og heller ikke her har jeg noe tidsmål. Veldig fornøyd med gjennomføringen av mitt første terreng-ultra. Dette lover godt til EcoTrail 80km og Skuggenatten 12-timars. Mulig jeg også må gjøre om på løpsplanen min for året. Stor sannsynlighet for at jeg må bytte ut et av løpene med et annet terrengløp.

Valget av sko viste seg forøvrig å være et godt valg. Huaka fungerte helt fint i dette terrenget. Hadde det vært våtere tror jeg Perregrine ville vært riktig. Jeg fikk to små gnagsår, det ene fikk jeg tapet etter ca 32 kilometer av en hjelpsom syklist. Kanskje jeg må skaffe meg noen ordentlige terrengsko fra Hoka?

 

Min første maraton: Påskeharemaraton 2015 og ny PB

Sent på kvelden søndag 29.mars bestemte jeg meg for at jeg skulle stille til start på årets Påskeharemaraton. Jeg har aldri løpt et maraton tidligere, men har flere ‘maraton-passeringer’ så det er ikke en ukjent distanse for meg.

På mandagen snakket jeg med Thomas Stordalen om hans planer for løpet og vi ble enige om at vi skulle ta sikte på et rolig og sosialt løp og kunne inn rett under fire timer. Dette ville bli fin trening for oss begge uten at vi skulle brenne av for mye krutt. Thomas pratet forøvrig også om ‘negativ splitt’, men dette slo jeg fra meg. Jeg ville teste hvordan det å løpe et maraton på fire timer med sekk ville være. Det skulle være viktig lærdom til Oslo-Trippelen seinere i år. Der er målet nettopp fire timer på maratondistansen. 

 

Meg, Geir Andersen og Stian Tveten på vei fra Ski, Thomas Stordalen var ikke tilgjengelig da bildet ble tatt. Foto: Bjørn Hytjanstorp

 Thomas, Stian Tveten, Geir Andersen og jeg startet fra Ski i det som liksom skulle være rolig tempo. Som vanlig var alle enige om at det gikk alt for fort, men ingen gjorde noe med det! Vi hadde vel 5:20-5:30 tempo i starten. 

 

Ekebergbakken. Her begynte det å gå fort! Foto: Øyvind Wang

Første halvmaraton løp vi på omtrent 1:57. Litt raskere enn planen min, men ikke så veldig mye. Problemet var at gutta nå hadde bestemt seg for at jeg skulle sette ny PB på distansen. Offisielt hadde jeg en maratonpassering på 3:43 under Bislett 50k tidligere i år. Endomondo mente at jeg hadde løpt på 3:37 tidligere, men det veit jeg ikke om jeg tror på. Stian, Thomas og Geir startet i alle fall et alvorlig jag nedover Ekebergbakken og inn mot Oslo. Jeg klarte greit å holde følge, men tenkte at jeg skulle slippe når jeg ble sliten. Gutta heiet på meg og motiverte meg hele veien slik at jeg aldri traff veggen. Beina var overraskende gode på tross av 50 kilometer helgen før. 

Etter noen-og-tretti kilometer bestemte jeg meg for at det fikk briste eller bære. Det var ikke lenger aktuelt å slippe resten av gruppa jeg løp med. Stian gjorde mye av jobben nå, jeg gjemte med bak ryggen til Thomas langs Frognerstranda slik at jeg slapp litt av motvinden. Ved omtrent 36-37 kilometer hører jeg Thomas si noe til Stian, jeg er usikker på hva, men legger merke til at Thomas slipper og at Stian jobber videre. 

 

Stian Tveten og jeg har startet på siste innspurt ved Blommenholm. Foto: Olav Engen

 Stian tok ansvar og loset meg inn til ny PB på distansen. På grunn av en liten “snarvei” vi hadde tatt underveis måtte vi løpe frem og tilbake forbi butikken i Sandvika. Distansen ble til slutt 42,2 kilometer og tiden ble 3:35:38. Bra fornøyd med ny PB og at siste halvmaraton gikk på 1:39! Det må kunne kalles en solid negativ splitt! På Löplabbet ventet det kanelboller, cola og Påskehareluer. De som hadde løpt kunne også få 25% avslag på alle varer. Jeg ble mottatt av omtrent hele familien min så noe handling ble det ikke, men jeg skal nok klare å bruke noen kroner på nye løpesko snart likevel. 

En fornøyd løpegutt med ny lue i sofaen etter Påskeharemaraton.

 

 

Jeg løp med mine Hoka Bondi 4, et valg jeg er veldig fornøyd med. Det er nok ikke de raskeste skoene, men de gjorde at jeg var klar for nye 25 kilometer dagen etter. Sekken jeg løp med blir nok også den jeg skal bruke i de fleste ultraløpene i år. Salomon XT Wings 10+3 heter den. Jeg hadde med meg 1 liter Sponser Long Energy drikk og en del Clif barrer kjøpt på Energibarrer.no. Veldig fornøyd med disse produktene!