Author Archives: nedberg

Nye mål!

Vi skriver 2016 og det er på tide å legge ut noe om nye løpemål.

Etter at jeg klarte å fullføre 14 ultraløp i 2015 har jeg tenkt litt på hva jeg kunne sette som nye mål med løpingen. Skal jeg prøve å overgå 2015 (“16 i 2016”), skal jeg fokusere på utenlandske løpeopplevelser eller bør jeg endre fokus til kortere distanser? Disse tankene startet i hodet mitt allerede i november 2015 og et mål pekte etter hvert seg ut som det mest attraktive.

Det er ikke til å legge skjul på at all løpingen i 2015 tok mye tid. Tid som jeg gjerne skulle tilbrakt sammen med familien. For å bli god til å løpe langt så må man trene på å løpe langt! Jeg ville at det nye målet skulle tillate noe mindre trening. Eller i det minste trening som tok kortere tid.

Etter å ha hatt fokus på fart i 2014 (mila på 40 eller raskere) og distanse i 2015 så jeg muligheten til å kunne kombinere litt. Målet er derfor blitt:

Maraton på 3 timer!

Dette målet har jeg brukt en del tid på å motivere meg for. Det er ingen tvil om at det vil kreve målrettet innsats og trening. Jeg har gitt meg frem til 2017 på å oppnå det. Det året fyller jeg 40 år og det passer jo fint. Nåværende rekord på distansen er 3:35:38 satt under Påskeharemaraton i 2015. Jeg har egentlig ikke løpt en eneste maraton på “maks” så jeg mener selv at jeg er god for en raskere tid. Jeg ser at det i tillegg til det fysiske også vil bli en tung mental kamp for meg. Jeg synes det er vondt å løpe fort eller å løpe intervaller på maks. Tatt i betraktning at jeg endelig klarer å definere meg selv som ultraløper er det vanskelig å snu hodet om til å være flatfort-løper. Jeg tror kampen blir vel så tung mentalt som fysisk. Det er også derfor jeg har brukt så lang tid på å bestemme meg for dette. Jeg har rett og slett vært usikker på om jeg er godt nok motivert til å gjøre jobben. Jeg har kommet til at jeg i alle fall er godt nok motivert til å gjøre et forsøk. Jeg vil nok evaluere senere i år, men for øyeblikket har jeg veldig lyst til å klare dette.

 

 

Konkurranser det første året

Som en del av opplegget mot maraton på 3 timer har jeg sett meg ut noen løp som skal ta meg mot målet, løp som også vil vise om jeg er på riktig vei. Disse løpene inneholder derfor også noen delmål:

Bislett 50km

Yvonne og meg på Bislett 50k Indoor Challenge 2015.

Yvonne og meg på Bislett 50k Indoor Challenge 2015.

Her vil jeg forsøke å få en maratonpassering på 3:20-3:25. Deretter er håpet å klare 50km på under 4 timer. Jeg har kjørt noen lange økter på Bislett den siste tiden og tilbakemeldingene fra kroppen har vært gode. Jeg klarer å holde det nødvendige tempoet i ca 30 kilometer uten særlig problem. Lenger har jeg ikke testet ennå, men det kan nok hende jeg prøver det før februar.

Påskeharemaraton

Denne turen løper jeg sammen med Eline Øidvin som er svaksynt. Jeg løper som guide og er bare ute etter en flott treningstur (nå er Eline godt trent så jeg skal nok jobbe litt på denne turen også).

Påskemaraton

Avhengig av hvordan beina føler det etter Påskeharemaraton så har jeg lyst til å løpe i Drammen også. Fire runder i ei løype jeg kjenner godt. Her vil jeg prøve å sette ny pers dersom beina er klare.

Jeg gleder meg virkelig til MSM! Et av de første maraton som jeg skal løpe på “maks”

Midnight Sun Marathon

Kanskje årets største løpeopplevelse? Her er det PB som gjelder! Forhåpentligvis kommer jeg ned mot 3:15-3:20 (forutsatt gode forhold). Kona har familie i Tromsø og vi reiser oppover hele familien. Barna løper “Barnas maraton” og kona og jeg løper full distanse.

Oslo Maraton

Jeg må vel være med her også. Litt usikker på om jeg løper bare maraton eller Trippelen. Uansett er det maraton som er fokuset. Her skal det løpes fort, forhåpentligvis rundt 3:10-3:15, men hva jeg setter som mål her avhenger veldig av resultatet i MSM.

I tillegg til disse løpene vil jeg delta i EcoTrail 80 km i år. Der skal jeg løpe som guide for Kai Glenn Borgersen så det blir en anderledes opplevelse. Det er også mulig jeg stiller til start i Sentrumsløpet (til tross for denne) og Hytteplanmila, i tillegg til Ringerike 6-timers. I tillegg er det store muligheter for at jeg løper Nebelhorn Berglauf. Det har jeg hatt lyst til de to siste årene, men det har ikke passet. I år passer det bra med turen vår til Oberstdorf og da bør jeg prøve dette. Det er et løp på 10,5 km med over 1400 vertikale meter! Godt utenfor komfortsonen med andre ord.

Hvilke løp jeg vil være med i neste år har jeg ikke tenkt så mye på. Siden hele løpeeventyret mitt startet med mål om 1:40 på halvmaraton i Oslo så hadde det vært moro å klare 3 timer der. Løypa i Oslo er ikke den letteste så det er mulig jeg må finne et annet sted. Sportsmanden.no hadde nylig en artikkel med Topp 10 maraton med raske løyper. Der er det mange løp som jeg kunne tenke meg å stille til start dersom jeg ser at jeg trenger hjelp fra en rask løype, noe som ikke er usannsynlig! 

 

Treningen underveis

I ukene og månedene fremover vil det bli mye intervaller, Yasso800 og tempoløp. Jeg kommer nok til å konsentrere meg om å løpe mest mulig i 4:15-tempo som er det som kreves.

Jeg har allerede såvidt startet treningen. Det er ikke mange kilometerne jeg klarer å løpe i dette tempoet for øyeblikket. Det er jeg egentlig ikke overrasket over og heller ikke bekymret. For bare halvannet år siden løp jeg halvmaraton på 1:29, så farten og utholdenheten er der. Treningene så langt har bestått av noen 4x1km og et par økter med Yasso800, samt noen lengre økter i god fart. Jeg vet at jeg har farten delvis inne, distansen har jeg ikke noe problem med. Utfordringen er bare å kombinere disse.

Allerede nå har jeg lagt merke til at beina ikke oppleves like gode dagen etter en hard økt som dersom jeg hadde løpt roligere. Restitusjons-dager blir nok betraktelig viktigere enn tidligere. Dette passer bra med ønsket om mer tid til hjem og familie. Jeg har som mål å ligge på omtrent 4 økter i uka. Det blir nok en økt med vanlige intervaller, en tempoøkt, en økt med Yasso800 og en progressiv langtur. Intervallene kommer til å variere fra 4×4 til lengre drag, kortere pauser og kjappe, korte drag. Tempoøkten og langturen kommer jeg nok til å forsøke å gjøre lenger og lenger etterhvert som tiden går. Det blir nok også noen runder med BMW (men da med litt kortere perioder i maratonfart). Jeg er en type som kan gå lei av å gjøre samme økta alt for mange ganger så litt variasjon er er flott! Jeg er inspirert av en 14-ukers sub3 maraton plan som kalles “Just Enough Training”. Denne har kun tre forskjellige økter: tempoøkt, Yasso800 og en progressiv økt. Kommer helt klart ikke til å følge denne hele veien, men henter inspirasjon derfra og varierer ut fra den.

Det er helt flott å ta noen av øktene på Bislett. Jeg trives selvsagt bedre ute, men det er lettere å få kvalitetsøkter på fast underlag enn ute på snø og is.

Det er helt flott å ta noen av øktene på Bislett. Jeg trives selvsagt bedre ute, men det er lettere å få kvalitetsøkter på fast underlag enn ute på snø og is.

Vinterstid vil nok mange av øktene bli gjennomført i varmen hjemme på tredemølla eller på Bislett. Jeg har i utgangspunktet ikke noe i mot å løpe ute i snø og kulde, men da liker jeg ikke å presse for hardt. Jeg opplever også at jeg klarer å presse meg mer på tredemølla enn utendørs. Det er mulig løping på mølle ikke har den samme effekten, men jeg synes i alle fall det er lettere å holde seg til planen og gjennomføre øktene slik de er ment. Løping på mølle hjelper meg også med å finne riktig tempo og lærer kroppen å holde jevn fart. Selv om både mølle og Bislett kan være kjedelig så trives jeg relativt godt med det. Bislett kan også være sosialt dersom man avtaler å trene sammen med andre.

I tillegg til løpingen håper jeg at jeg klarer å få til noen styrkeøkter hjemme. Det blir nok ikke så mye, men styrking av litt kjernemuskler kan nok komme godt med. Dette kan jeg prøve å få til på hviledagene eller etter løpeøktene. Her har jeg et stort forbedringspotensiale. Jeg er rett og slett dårlig til dette!

 

Etter å ha løpt mye i Hoka-sko det siste året er jeg nå på leting etter lettere og raskere sko. Har benyttet Saucony tidligere og kommer nok til å starte der, men jeg er åpen for forslag til alternativer.

Read 4 CommentsAdd a comment

ChampagneUltra 2015: Så ble det 14!

Torsdag 31. desember 2015: Årets siste dag og årets siste ultraløp.

ChampagneUltra 2015 ble arrangert av Romerike Ultraløperklubb for andre gang. Det var 52 påmeldte til løpet. For meg skulle dette bli det 14. ultraløpet i 2015, noe som ville tilsi en “norsk rekord” i antall ultraløp på norsk jord i løpet av et år! Ikke dårlig for en hobbymosjonist som meg!

Som vanlig hadde jeg fulgt med på værmeldingen i dagene før. Dagen før så det skikkelig ille ut med regn og 2-3ºC. Det skulle regne utover natten, men yr.no mente at det skulle bli kaldere. På morgenen selve dagen var det blitt noe kaldere og det regnet ikke. Yvonne og jeg satte oss i bilen og kjørte oppover mot Sessvollmoen der starten skulle gå klokka 09:00. Der traff vi store deler av ultrafamilien, kjente fjes og fjes vi ikke hadde blitt kjent med ennå. 50 kilometer i rundløype ga gode muligheter til å gjøre noe med det.

For meg utartet løpe seg temmelig normalt. Jeg startet med en runde sammen med Yvonne, men etter dette ville hun løpe med musikk på øret. Jeg satte derfor litt fart og tok to relativt raske runder (omtrent 52 minutter på 10km hvis det kan sies å være raskt). Fjerde runden gikk derimot mye roligere. Etter omtrent 35 kilometer traff jeg “veggen” og kjente at Ribbemaraton bare noen dager tidligere begynte å gjøre seg gjeldende. Jeg fikk noen negative tanker, men for meg var det ikke noe alternativ å stå av etter fire runder. Jeg fikk byttet litt tøy og varmet meg litt ved passering og la ut på siste runden som også ble tung, men også deilig siden jeg visste at det snart var målgang. Jeg klarte å komme inn på rett under 5 timer (4:58:14) og er veldig fornøyd med det, særlig med tanke på at jeg syntes det var tungt å løpe i snø og skare. I tillegg løp jeg veldig mye alene og da blir det letter å fokusere på at det gjør vondt her og der.

Glatt med snø og is

Glatt med snø og is

I år har jeg altså klart målet mitt med antall ultraløp! I utgangspunktet var planen 12 ultraløp på norsk jord, men med 8 løp før sommerferien så jeg at det kunne bli flere. Etter å ha hørt at Knut Kronstad tidligere hadde løp 13 ultraløp på et år så tenkte jeg at det kunne være en morsom rekord å ta. Knut løp riktig nok alle ultraløpene det året, en bragd det ikke er mulig å gjennomføre lenger. På lista over løp jeg hadde planer om å delta i hadde jeg 14 løp siden jeg var redd for skader eller at jeg på andre måter skulle bli forhindret fra å stille til start. En annen mulighet var jo selvfølgelig at jeg ikke klarte å gjennomføre et løp eller to. Dette hadde jeg ikke rom for dersom alle 14 skulle fullføres.

Meg og Knut Kronstad. Knut hadde tidligere rekorden med 13 norske ultraløp på et år.

Meg og Knut Kronstad. Knut hadde tidligere rekorden med 13 norske ultraløp på et år.

Nå er jeg ikke en som løper særlig fort, men jeg kan tydeligvis holde ut ganske lenge og klarer store mengder og restituerer relativt raskt. Som jeg tidligere har skrevet så løper jeg mange langturer og det har nok gitt meg den utholdenheten jeg trenger.

Her er lista over ultraløp jeg har deltatt i i 2015:

  1. Bislett 50k
  2. Røyse Ultra
  3. Vestfold Ultrachallenge
  4. Kickmaster Ultra
  5. Ecotrail 80km
  6. Skuggenatten 12-timars
  7. Farris Ultra
  8. Romeriksåsen på Langs
  9. Røde Huset Backyard Ultra
  10. DobbelTravern
  11. OsloTrippelen
  12. Halden Ultraintervall
  13. Bislett 24-timers
  14. ChampagneUltra 2015

 

I tillegg har jeg deltatt i en virtuell ultra (Ultraintervalchallenge),  tre maratonløp (Påskeharemaraton, Påskemaraton og Ribbemaraton), to 10k’er (Sentrumsløpet og Skjørteløpet) og en sekstimers multisport konkurranse (AIM Challenge). Midt oppe i dette har jeg også fått 4 treningsturer på over ultradistanse (hhv 50km, 73km, 79km og 85km). Totalt ble det 4289 kilometer med løping i 2015. En anseelig mengde om jeg må si det selv. I 2016 får det bli litt mindre.

Takk til alle som har løp sammen med meg på alle løpene. Det er så utrolig mye lettere å løpe når man snakker sammen med hyggelige folk og deler opplevelsen. Særlig takk til kona mi, Yvonne som har løpt seks av løpene sammen med meg (i tillegg har hun løpt et uten meg). Takk for at du har latt meg drive med dette tullet. Takk til barna mine som også har godtatt at pappa er borte mye.

Og ikke minst takk til alle arrangører og frivillige som er med på å gjøre dette mulig. Det er vel ikke mulig å tjene særlig med penger på å arrangere ultraløp i Norge så vi er helt avhengig av frivillige som stiller opp med dugnadstimer. Tusen takk alle sammen!

 

Bilder fra ChampagneUltra 2015:

Read 2 CommentsAdd a comment

Ribbemaraton 2015: Da vinteren ankom!

Søndag 27. desember var dagen kommet for årets Ribbemaraton. Ribbemaraton arrangeres av Löplabbet-butikkene i Sandvika og Ski og man løper fra den ene butikken til den andre. Det er samme konsept som Påskeharemaraton, men der løper man fra Ski til Sandvika. Ribbemaraton ble i år arrangert for 7. gang og det var 176 løpere som startet (men over 200 påmeldte). En av grunnene til frafallet kan være været. Selv brukte jeg dagene i forkant til å følge med på hvordan yr.no trodde det ville bli. Først så det veldig bra ut, men etterhvert ble det ganske klart at vi ville få snø og kuldegrader på turen. Ribbemaraton er først og fremst et sosialt løp, uten fokus på klokke og tid. Her er det om å gjøre å bli kjent med flest mulig og prate med alle man passerer eller tar igjen. Akkurat slik jeg liker det best!

Kona og jeg skulle som vanlig løpe og vi hadde klart å overtale (det var ikke vanskelig) Karianne Mayer til å stille til start. Dette ville bli hennes første maraton, men ikke distanserekord (den fikk hun under EcoTrail 45 tidligere i år). Vi møttes på Löplabbet Sandvika søndag morgen sammen med alle de andre løperne. Det ble godt og trangt i butikken!

Masse glade løpere inne i butikken i Sandvika

Masse glade løpere inne i butikken i Sandvika

Klokka 10 gikk starten og vi la i vei på turen til Ski. Moro å se så mange løpere som løp midt i veien fra Sandvika og mot Blommenholm. Det tok litt tid før det gikk opp for oss alle at dette kanskje ikke var helt innafor og vi flyttet oss til fortauet.

Fra Lysaker og inn til Oslo fikk vi motvind og snøen piskende i ansiktet. Det var surt og tungt og man følte virkelig at man var i live. Dette stekket snakket jeg med mange personer som jeg “kjenner” fra Instagram og Facebook. Veldig hyggelig å treffes IRL og snakke ordentlig sammen!

 

 

Karianne, Yvonne og meg på vei mot Löplabbet i Ski

Karianne, Yvonne og meg på vei mot Löplabbet i Ski. Fortsatt godt humør!

Frem til Operaen i Oslo var løypa fin og flat. Men opp Kongsveien til Nordstrand startet bakkene for alvor! Nå ble det også litt tyngre å løpe i snøen som var kommet.  Etter dette var det mye “opp og ned” og vi valgte å gå en del i motbakkene. Etter omtrent 30 km ble Karianne mer og mer sliten og måtte gå mer og mer. Yvonne stakk fra oss sammen med en gjeng andre løpere.

Karianne og jeg fortsatte og pratet om løst og fast. Hun kjempet mot smerter i beina og jobbet hardt for å komme seg til mål. Å gi seg var aldri noe alternativ selv om hun nok tenkte tanken noen ganger. 

Mange som var ute denne søndagen. Denne gjengen løp nok ikke like langt som oss andre, men de hadde det nok like hyggelig sammen.

Mange som var ute denne søndagen. Denne gjengen løp nok ikke like langt som oss andre, men de hadde det nok like hyggelig sammen.

Vel i mål i Ski ble Karianne og jeg møtt av mannen hennes og barna deres samt masse andre løpere som varmet seg i butikken og benyttet seg av 25% avslag til alle som løp. På kvelden hadde vi Pizza-maraton for å fylle opp etter dagens utskeielser. En hyggelig dag med en flott løpetur! Gleder meg til returen i påsken.

Jeg og Karianne på vei mot Ski. Her har vi 10 minutter igjen av turen og Karianne gleder seg virkelig til å få ro.

Jeg og Karianne på vei mot Ski. Her har vi 10 minutter igjen av turen og Karianne gleder seg virkelig til å få ro.

Read 1 CommentAdd a comment

Bislett 24-timers 2015: Dagen da det endelig klaffet!

Målgang Bislett 24-timers

Av alle ultraløpene jeg hadde på lista i år så er det et som har stått frem som den største utfordringen: Bislett 24-timers! Jeg har deltatt to ganger tidligere og det har ikke endt godt.

Første gangen var i 2013. Da var jeg relativt uerfaren med ultraløp og startet alt for fort. Etter 12 timer hadde jeg nådd 101 kilometer og traff veggen med et smell! Deretter var det bare å sette seg i taxien og komme seg hjem til senga.

Andre gangen var i 2014 med mer erfaring og en bedre plan for hvordan løpet skulle gjennomføres. Det jeg ikke fikk til var søvn nettene i forkant og i løpet av natten fikk jeg store problemer med å holde meg våken. Etter 22 timer gjorde jeg noe dumt. Jeg tok av meg sokkene! Føttene så ikke bra ut og jeg brøt sammen og reiste nok en gang hjem uten å klare kravet om 150 kilometer. Det var surt for jeg hadde klart å bevege meg 142 og med to timer tilgode skulle muligheten vært der.

Derfor sørget jeg for å være ennå bedre forberedt denne gangen. Man kan godt si at alle løpene jeg har deltatt i i 2015 har vært trening mot dette målet. Det er nok ikke helt riktig, men det er litt sannhet i det. Her følger noen ord om hvordan jeg opplevde løpet.

 

Support

På Røyse Ultra i april traff jeg Arne som jeg løp mange av rundene sammen med. Arne og jeg løp også store deler av EcoTrail sammen i mai. Arne meldte seg frivillig til å stille som support for meg på Bislett. Jeg hadde et håp om å få noen til å “passe på meg” i alle fall på natta og Arne stilte opp. Jeg er temmelig sikker på at de to tidligere forsøkene kunne gått bedre dersom jeg hadde hatt noen som hjalp meg med å avpasse fart og sørge for jevnt inntak av næring. I tillegg ville det være fint å ha noen som pisket meg ut i løypa slik at det ikke ble for mye hvile. Og skulle tankene om å bryte komme så er det fint å ha noen som kan få deg på bedre tanker.

 

Målsettingen

Jeg hadde gått ut med at målet mitt var 170 kilometer. Dette mente jeg at jeg skulle ha mulighet til å klare. På bakgrunn av andre løp jeg har gjort i år så tror jeg absolutt det hadde vært mulig å oppnå. Under EcoTrail løp jeg 80 km på rett under 10 timer og det er med en del stigning og med sekk på ryggen. Bislett er som kjent relativt flatt. Som plan B hadde jeg 100 miles, 160,9 kilometer. Jeg ville bli veldig fornøyd om jeg klarte denne distansen også. Som siste utvei var det 150 kilometer som var målet, medaljen og godkjent ultra var viktigst. Jeg visste at løpet uansett ville bli tøft så jeg hadde ikke noe problem med å godta det om det skulle bli dette som ble resultatet.

 

Selve løpet

Det er faktisk ikke så mye jeg husker av løpet. Jeg vet jeg startet rolig, tror det ble omtrent 8,5 km første timen og omtrent det samme videre. Kona, som også stilte til start, løp mye fortere i starten og tok meg etterhvert igjen med flere runder. Dette syntes jeg var litt skummelt på hennes veiene og etterhvert også litt flaut. Mange andre løpere som ertet meg litt for det underveis (“Har du ikke tatt igjen kona ennå?”). Det ville ikke blitt fred å få i heimen om hun hadde slått meg på dette løpet.

En liten snutt fra starten av løpet. Opptaket startet omtrent klokka 10:17 på fredag formiddag, jeg passerer etter omtrent 3:25.

Jeg startet i et par Hoka Clifton 2 som jeg kjøpt for ikke alt for lenge siden. De fungerte svært godt og føttene koste seg stort sett. Etter fem timer måtte jeg sette en liten tape-bit på den ene fotbuen. Der har jeg slitt med gnagsår helt siden Vestfold UltraChallenge. Det var ikke blitt gnagsår ennå, men greit å unngå at det utvikler seg noe. Etter ca 10-11 timer byttet jeg til Altra Paradigm 1.5. Akkurat nå er jeg litt usikker på hvorfor jeg gjorde det, men det har sikkert noe å gjøre med at jeg innbilte meg at det ville være lurt. Jeg mener å huske at jeg hadde en tung periode omtrent her så det kan jo forklare litt. Jeg ble gående ganske mye med Altra-skoene, noe som gjorde at jeg fikk litt vondt i muskelen på vristen som løfter fotbladet. I tillegg begynte jeg etterhvert å kjenne at det utviklet seg gnagsår på tærne. Arne ble litt sinna på meg for at jeg hadde latt dette skje, men jeg lot ikke det gå så dypt inn på meg. Nå var det forsåvidt ingen vei tilbake, hadde jeg tatt av meg sokkene så hadde jeg aldri fått de på igjen. Og selv om det var to barbeint-løpere på Bislett (respekt!) så tror jeg ikke dette ville være rett tid og sted til å starte den karrieren. 

Omtrent samtidig som jeg byttet til Altra gikk det opp for meg at målsettingen om 170 kilometer nok ikke ville være oppnåelig. Jeg hadde opprinnelig laget to skjema med tid/distanse som skulle ta meg til 170. Et med rolig start og et med litt raskere start. Jeg havnet et sted mellom disse og etterhvert kom jeg opp til skjemaet med hard start (det var en start på ca 9 km/h, så ikke veldig hardt). Selv om denne planen tok høyde for at det ville gå saktere etterhvert så innså jeg altså at det ville bli vanskelig å klare dette. Med 12 ultraløp i år i tillegg til flere løp på 70-85 km så følte jeg rett og slett at kroppen var sliten. Egentlig hadde jeg kjent det i hoftene allerede etter 2-3 timer. Underlaget på Bislett er hardt og det er veldig monotont og ensformig å løpe der. Jeg snakket derfor med Arne etter ca 12-13 timer og ba om et endret skjema. Vi fant ut at jeg kunne klare meg med litt over 8 runder i timen og fortsatt klare 150 km. Det mente vi begge var overkommelig! Og på ett eller annet vis motiverte dette meg til å løpe litt mer. Vi ble derfor enige om at jeg skulle løpe 10 runder de første timene og heller se hvordan det utviklet seg etter det. Jeg prøvde å få unna de 10 rundene litt raskere slik at jeg kunne hvile litt, men Arne var beinhard og tillot meg kun noen korte minutter med hvile og skumrulle. Samtidig benyttet han muligheten til å putte i meg mat og drikke. Særlig husker jeg en gang der jeg la meg rett ned og lukket øynene. Arne var rett på “Ikke noe soving her, kom deg ut og løp!”.

 

Litt sliten, men fortsatt langt fra ferdig!

 

Takket være Arne som pisket meg rundt og at han stadig jagde meg ut dersom jeg ville ta pause så klarte jeg å oppnå 243 runder før det var gått 18 timer. Bare drøye 30 runder til målet om 150 km! Det var vel omtrent ved disse tider at jeg byttet sko igjen. Denne gangen til et par Hoka Clifton 2 som jeg hadde kjøpt et nummer for store. Dette føltes med en gang veldig riktig og jeg løp igjen! Dette kan selvfølgelig ha noen med at jeg fikk en Ibux og koffeinpille av Arne og at jeg ikke lenger var plaget av trøtthet eller smerter. I alle fall så tok jeg mange runder de neste to timene. Jeg fikk også på meg “finstasen” på dette tidspunktet. En skjorte som så ut som en dress med slips og greier. Veldig moro og mange blikk og kommentarer som hjalp meg veldig denne tiden.

 

Her passerer jeg 150 kilometer. Finstasen er selvfølgelig på!

Her passerer jeg 150 kilometer. Finstasen er selvfølgelig på! (se film litt lenger ned)

Kona passerte 130 kilometer litt etter klokka 03:00 (litt før meg), men etter dette var det ikke mye fart igjen i henne. Jeg passerte henne flere ganger og hun hadde vel mistet lysten på å løpe særlig mer. Uansett en utrolig prestasjon flott gjennomføring av første 24-timersløp!

Etter en stund begynte effekten av Ibux og koffein å avta og jeg fikk ny dose av Arne. Nok en gang kunne jeg løpe noen runder i god fart. Dessverre gjorde dette også at magen begynte å bli problematisk. Litt over klokka 06:00 på morgenen merket jeg at dersom jeg løp så ville jeg mest trolig kaste opp rimelig raskt. Nå var det bare 7-8 runder igjen så jeg kunne fint gå den siste biten så jeg var overhodet ikke bekymret. Omtrent samtidig dukket plutselig svigerfar opp også. Han hadde stått opp for å ta en tur inn og se på oss som løp. Kona var nå i mer eller mindre koma og forsøkte på noe som lignet soving på et av treningsapparatene i sprintgropa. Muligheten for å kunne bli kjørt hjem av svigerfar rett etter passering 150 km fristet veldig og jeg slo meg til ro med at det var det som ville bli distansen i år. Jeg fikk også en liten samtale med Geir Frykholm og han forstod godt mine prioriteringer og bekreftet at vi kunne få medaljene på vei ut av kjelleren selv om vi ikke var der alle 24 timene.

 

Det var med stor glede jeg passerte 275 runder. Tror alle på Bislett hørte jubelen min!

 

Etter å ha passert 150 kilometer og kommet tilbake til supportområdet pakket kona og jeg sammen sakene våre og kom oss hjemover. Det var utrolig deilig å få seg en dusj og legge seg i senga på lørdags morgen (nei Henning, det var ikke en var seng). Jeg fikk selvfølgelig ikke sove særlig mye, men slappet godt av i et par timer. Resten av lørdagen ble stort sett tilbrakt på sofaen. Mens jeg lå der gikk det også for meg at jeg endelig hadde klart målet om 150 kilometer på Bislett og da kom det faktisk noen små tårer.

 

Medalje og startnummer fra Bislett 24-timers

 

God natt! #biief #bislett24h

Et bilde publisert av Even Nedberg (@nedberg)

 

 

Er jeg en ultraløper nå?

Mange har sikkert sett på meg som en ultraløper og det har jeg nok også vært i lengre tid. Jeg har imidlertid alltid hatt som mål å klare dette 24-timersløpet før jeg vil kalle meg en ekte ultraløper. For meg har dette vært viktig. Jeg har i flere år drevet med langløping, men denne medaljen har jeg lengtet etter.

Kunne jeg klart målet om 170 kilometer? Nei, kroppen ville ikke det og jeg ser at jeg nok har kjørt for hardt med ultradistanser omtrent annenhver helg. Kunne jeg klart 100 miles (160,9 kilometer)? Kanskje, men siden jeg ikke prøvde så er det ikke et interessant spørsmål. Jeg hadde tre timer igjen da jeg forlot Bislett og ca 10 kilometer. Jeg kunne ikke løpe og fikk ikke lenger i meg noe særlig fast føde. Jeg tror det er greit å ha noen mål å strekke seg etter for senere også…

 

Takk til:

Jeg må takk noen av de som var med på denne turen og gjorde det hele mulig. Først av alt takk til Geir Frykholm som er primus motor og som har gitt meg mange gode råd frem mot løpet. Han er vel nesten lei av at jeg kommer innom butikken hans i Sandvika! I tillegg til Geir er også Sharon en viktig bit i arrangørkomiteen. Hun er litt mer anonym, men jeg vet at hun står på og ordner med maten og mye annet i kulissene. Takk til alle som stilte opp som Race Marshals! Dere motiverte og hjalp oss alle til å yte vårt beste. Takk til ToppTid som gjør en veldig viktig jobb! Takk til Fokusklinikken som stilte med massasje under hele løpet. Tror de som jobbet der fikk kjørt seg nesten like mye som oss som løp. Å gi massasje i 24 timer er ikke lett! Takk til Eivind som hjalp til med å blande litt sportsdrikk til meg og kona de første timene. Det gjorde at jeg kunne fokusere på løpingen. Og sist, men kanskje aller mest takk til Arne som stilte som support for meg og Yvonne! Jeg veit så innmari godt at jeg hadde strevd veldig med å klare dette uten deg. Det var veldig godt å komme inn til supportområdet og se deg med drikkeflaske, genser, brødskive eller hva det nå var jeg trengte. Det virket som om du leste tankene mine og visste hva jeg hadde lyst på. Du sa selv at jeg ikke var noen “solstråle” hele natta og jeg tror nok jeg kan ha vært både grinete og sur underveis, men jeg er så glad for at du hjalp meg til å nå målet mitt!

 

Et siste bilde før vi gir oss

Read 1 CommentAdd a comment