Dette innlegget burde jeg egentlig ha skrevet for lenge siden, men jeg har ikke helt funnet roen og tiden til det. Det er vel slik at man bør dele både medgang og motgang så da må jeg nesten skrive litt om dette også.
Målet mitt for Bislett 50k i 2016 var å komme i mål rett under 4 timer og en maratonpassering på omtrent 3:20. Jeg hadde trent godt til dette og hatt flere økter på Bislett der jeg trente på å holde riktig temp. Lengste turen var på 60 runder (ca 33 km) sammen med Nikolai Zahl Marken som hadde samme mål som meg. Den treningsøkta gikk forholdsvis greit. Jeg var selvfølgelig sliten, men kunne nok klart noen flere runder den gangen. 50km tilsvarer nesten 92 runder så det var fortsatt et stykke igjen, men jeg følte meg komfortabel etter denne økta.
Under Bislett 50k foregår starten i to puljer. Pulje 1 er for de som løper under 4 timer, mens alle andre starter i pulje 2. Selv om dette skulle tilsi en start i pulje 1 for meg så valgte jeg pulje 2. Det har litt med familielogistikk å gjøre samt at jeg følte det ville være bedre å være blant de raskeste i stedet for blant de tregeste på banen. Jeg var imidlertid klar over at jeg nok måtte løpe en god del i ytterste bane og litt sikksakk mellom andre løpere.
Nikolai og jeg i front av starten på pulje 2 (Foto: Sportsmanden.no)
Starten gikk klokka 14:45 på lørdag 20. februar. Nikolai og jeg sto foran i puljen og fant raskt riktig tempo. Rundetider på omtrent 2:33-2:35 skulle gi oss et par minutter buffer totalt. Hver halvtime byttet vi på å ligge foran og tok til oss litt drikke og næring. Allerede etter noen få runder merket jeg at jeg svettet unormalt mye. Det var varmt på Bislett denne dagen! Dette har nok noe å gjøre med at det var mange som hadde løpt i pulje 1 og at det ikke ble luftet underveis. Etter omtrent 25 runder merket jeg litt smerter i høyre kne (det ytterste kneet). Jeg tok ikke dette så tungt, men hadde det i bakhodet en god stund. Heldigvis merket jeg ikke noe til det etter to timer-
Nikolai falt bakover etter rundt 40 runder. Da løp jeg videre alene. Fra omtrent 55 runder begynte jeg å merke at kroppen ikke likte det jeg drev med. Jeg begynte å bli svimmel og kvalm. Uansett jobbet jeg på videre og klarte å holde rundetidene omtrent der hvor de skulle være. Men etter drøye 60 runder måtte jeg ta en tur inn i “depotet” å legge meg ned. Da var jeg rett og slett redd for å besvime. Thomas Stordalen hjalp meg og fikk i meg både drikke og litt fast føde og jagde meg etterhvert ut igjen. Jeg fortsatte noen flere runder, men kroppen lystret ikke i det hele tatt. Etterhvert ble det klart for meg at 50 kilometer ville bli i overkant mye denne dagen. Mulighetene for sub 4 timer eller god maratonpassering hadde jeg innsett at nå hadde forsvunnet. Nå var jeg bare på banen for å fullføre. Jeg bestemte meg ved omtrent 70 runder for at det fikk holde med maraton.
Rimelig kjørt etter 63 runder. Her innser jeg at løpet er kjørt. Men jeg reiste meg og løp inn til maratonpassering. Da var det ferdig for min del. (Foto: Thomas Stordalen)
Etter 14 ultramaraton i 2015 føltes det rart å plutselig bryte et løp på denne måten. Kunne jeg klart å fullføre? Ja, det kunne jeg helt sikkert! Hadde det vært lurt? Nei, det tror jeg ikke!
Jeg lærte uansett svært mye på dette løpet. Jeg har mye av farten inne og kan helt fint klare å løpe en halvmaraton på rundt 1:33-1:35 i dag (Nikolai og jeg passerte på 1:38). Det jeg derimot sliter med er å holde denne farten særlig mye lenger. I tillegg merker jeg at det krever mye mer motivasjon og viljestyrke for å presse kroppen så hardt så lenge. Løpene jeg deltok i i 2015 gikk i roligere tempo og med lavere puls. Fokuset mitt var da mye mer på å trives, ha det gøy og fullføre. Med et fokus flyttet mot fart og prestasjoner er det klart at jeg trenger å utvikle viljestyrken mer. Jeg må nok venne kroppen til å jobbe hardt over lengre tid og det er ikke noen jeg kan klare på bare et par måneder.
Neste maraton for meg er Påskeharemaraton, da løper jeg som guide og trolig på rundt 4 timer. Avhengig av hvordan det går er det mulig jeg løper enten hel- eller halvmaraton i Drammen 2. Påskedag. I tillegg vurderes halvmaraton i Holmestrand. Der er det fartsholder på 1:30 og det hadde vært veldig gøy å få til igjen. Uansett så tenker jeg at det nå blir viktig for meg å starte med noen litt kortere løp og klare å holde godt tempo der. Da vil jeg presse kroppen over tid samtidig som jeg får gode opplevelser. Ellers blir det også viktig for meg å få mest mulig trening i passende tempo og da gjerne over lengre tid. Jeg ser for meg at langturer som avsluttes med noen kilometer i maratontempo vil bli gode økter. Intervaller blir selvfølgelig også viktig, men her ser jeg at utfordringen er at arbeidet fort er over. For meg vil det nok passe bedre med lange drag og heller færre repetisjoner.
Torsdag 31. desember 2015: Årets siste dag og årets siste ultraløp.
ChampagneUltra 2015 ble arrangert av Romerike Ultraløperklubb for andre gang. Det var 52 påmeldte til løpet. For meg skulle dette bli det 14. ultraløpet i 2015, noe som ville tilsi en “norsk rekord” i antall ultraløp på norsk jord i løpet av et år! Ikke dårlig for en hobbymosjonist som meg!
Som vanlig hadde jeg fulgt med på værmeldingen i dagene før. Dagen før så det skikkelig ille ut med regn og 2-3ºC. Det skulle regne utover natten, men yr.no mente at det skulle bli kaldere. På morgenen selve dagen var det blitt noe kaldere og det regnet ikke. Yvonne og jeg satte oss i bilen og kjørte oppover mot Sessvollmoen der starten skulle gå klokka 09:00. Der traff vi store deler av ultrafamilien, kjente fjes og fjes vi ikke hadde blitt kjent med ennå. 50 kilometer i rundløype ga gode muligheter til å gjøre noe med det.
For meg utartet løpe seg temmelig normalt. Jeg startet med en runde sammen med Yvonne, men etter dette ville hun løpe med musikk på øret. Jeg satte derfor litt fart og tok to relativt raske runder (omtrent 52 minutter på 10km hvis det kan sies å være raskt). Fjerde runden gikk derimot mye roligere. Etter omtrent 35 kilometer traff jeg “veggen” og kjente at Ribbemaraton bare noen dager tidligere begynte å gjøre seg gjeldende. Jeg fikk noen negative tanker, men for meg var det ikke noe alternativ å stå av etter fire runder. Jeg fikk byttet litt tøy og varmet meg litt ved passering og la ut på siste runden som også ble tung, men også deilig siden jeg visste at det snart var målgang. Jeg klarte å komme inn på rett under 5 timer (4:58:14) og er veldig fornøyd med det, særlig med tanke på at jeg syntes det var tungt å løpe i snø og skare. I tillegg løp jeg veldig mye alene og da blir det letter å fokusere på at det gjør vondt her og der.
Glatt med snø og is
I år har jeg altså klart målet mitt med antall ultraløp! I utgangspunktet var planen 12 ultraløp på norsk jord, men med 8 løp før sommerferien så jeg at det kunne bli flere. Etter å ha hørt at Knut Kronstad tidligere hadde løp 13 ultraløp på et år så tenkte jeg at det kunne være en morsom rekord å ta. Knut løp riktig nok alle ultraløpene det året, en bragd det ikke er mulig å gjennomføre lenger. På lista over løp jeg hadde planer om å delta i hadde jeg 14 løp siden jeg var redd for skader eller at jeg på andre måter skulle bli forhindret fra å stille til start. En annen mulighet var jo selvfølgelig at jeg ikke klarte å gjennomføre et løp eller to. Dette hadde jeg ikke rom for dersom alle 14 skulle fullføres.
Meg og Knut Kronstad. Knut hadde tidligere rekorden med 13 norske ultraløp på et år.
Nå er jeg ikke en som løper særlig fort, men jeg kan tydeligvis holde ut ganske lenge og klarer store mengder og restituerer relativt raskt. Som jeg tidligere har skrevet så løper jeg mange langturer og det har nok gitt meg den utholdenheten jeg trenger.
Her er lista over ultraløp jeg har deltatt i i 2015:
I tillegg har jeg deltatt i en virtuell ultra (Ultraintervalchallenge), tre maratonløp (Påskeharemaraton, Påskemaraton og Ribbemaraton), to 10k’er (Sentrumsløpet og Skjørteløpet) og en sekstimers multisport konkurranse (AIM Challenge). Midt oppe i dette har jeg også fått 4 treningsturer på over ultradistanse (hhv 50km, 73km, 79km og 85km). Totalt ble det 4289 kilometer med løping i 2015. En anseelig mengde om jeg må si det selv. I 2016 får det bli litt mindre.
Takk til alle som har løp sammen med meg på alle løpene. Det er så utrolig mye lettere å løpe når man snakker sammen med hyggelige folk og deler opplevelsen. Særlig takk til kona mi, Yvonne som har løpt seks av løpene sammen med meg (i tillegg har hun løpt et uten meg). Takk for at du har latt meg drive med dette tullet. Takk til barna mine som også har godtatt at pappa er borte mye.
Og ikke minst takk til alle arrangører og frivillige som er med på å gjøre dette mulig. Det er vel ikke mulig å tjene særlig med penger på å arrangere ultraløp i Norge så vi er helt avhengig av frivillige som stiller opp med dugnadstimer. Tusen takk alle sammen!
Bilder fra ChampagneUltra 2015:
Ved start
Ved start
Ved start
Asgeir og Yvonne
Asgeir og Yvonne i soloppgang
Glatt med snø og is
Sliten mann
Godt merket løype
Snart en runde til ferdig. Sliten på dette tidspunktet!
Hovedporten til Sessvollmoen leir
Dårlig gjort å plassere denne 100 meter før mål!
I mange idretter er det nå forbudt med droner som filmer. I ultramiljøet bruker man 737 til filming og bilder
Servicestasjonen
Helgebakken
Helgebakken
Veldig sliten mann
Bjørnekneika
Bjørnekneika
Meg og Knut Kronstad. Knut hadde tidligere rekorden med 13 norske ultraløp på et år.
Av alle ultraløpene jeg hadde på lista i år så er det et som har stått frem som den største utfordringen: Bislett 24-timers! Jeg har deltatt to ganger tidligere og det har ikke endt godt.
Første gangen var i 2013. Da var jeg relativt uerfaren med ultraløp og startet alt for fort. Etter 12 timer hadde jeg nådd 101 kilometer og traff veggen med et smell! Deretter var det bare å sette seg i taxien og komme seg hjem til senga.
Andre gangen var i 2014 med mer erfaring og en bedre plan for hvordan løpet skulle gjennomføres. Det jeg ikke fikk til var søvn nettene i forkant og i løpet av natten fikk jeg store problemer med å holde meg våken. Etter 22 timer gjorde jeg noe dumt. Jeg tok av meg sokkene! Føttene så ikke bra ut og jeg brøt sammen og reiste nok en gang hjem uten å klare kravet om 150 kilometer. Det var surt for jeg hadde klart å bevege meg 142 og med to timer tilgode skulle muligheten vært der.
Derfor sørget jeg for å være ennå bedre forberedt denne gangen. Man kan godt si at alle løpene jeg har deltatt i i 2015 har vært trening mot dette målet. Det er nok ikke helt riktig, men det er litt sannhet i det. Her følger noen ord om hvordan jeg opplevde løpet.
Support
På Røyse Ultra i april traff jeg Arne som jeg løp mange av rundene sammen med. Arne og jeg løp også store deler av EcoTrail sammen i mai. Arne meldte seg frivillig til å stille som support for meg på Bislett. Jeg hadde et håp om å få noen til å “passe på meg” i alle fall på natta og Arne stilte opp. Jeg er temmelig sikker på at de to tidligere forsøkene kunne gått bedre dersom jeg hadde hatt noen som hjalp meg med å avpasse fart og sørge for jevnt inntak av næring. I tillegg ville det være fint å ha noen som pisket meg ut i løypa slik at det ikke ble for mye hvile. Og skulle tankene om å bryte komme så er det fint å ha noen som kan få deg på bedre tanker.
Målsettingen
Jeg hadde gått ut med at målet mitt var 170 kilometer. Dette mente jeg at jeg skulle ha mulighet til å klare. På bakgrunn av andre løp jeg har gjort i år så tror jeg absolutt det hadde vært mulig å oppnå. Under EcoTrail løp jeg 80 km på rett under 10 timer og det er med en del stigning og med sekk på ryggen. Bislett er som kjent relativt flatt. Som plan B hadde jeg 100 miles, 160,9 kilometer. Jeg ville bli veldig fornøyd om jeg klarte denne distansen også. Som siste utvei var det 150 kilometer som var målet, medaljen og godkjent ultra var viktigst. Jeg visste at løpet uansett ville bli tøft så jeg hadde ikke noe problem med å godta det om det skulle bli dette som ble resultatet.
Selve løpet
Det er faktisk ikke så mye jeg husker av løpet. Jeg vet jeg startet rolig, tror det ble omtrent 8,5 km første timen og omtrent det samme videre. Kona, som også stilte til start, løp mye fortere i starten og tok meg etterhvert igjen med flere runder. Dette syntes jeg var litt skummelt på hennes veiene og etterhvert også litt flaut. Mange andre løpere som ertet meg litt for det underveis (“Har du ikke tatt igjen kona ennå?”). Det ville ikke blitt fred å få i heimen om hun hadde slått meg på dette løpet.
En liten snutt fra starten av løpet. Opptaket startet omtrent klokka 10:17 på fredag formiddag, jeg passerer etter omtrent 3:25.
Jeg startet i et par Hoka Clifton 2 som jeg kjøpt for ikke alt for lenge siden. De fungerte svært godt og føttene koste seg stort sett. Etter fem timer måtte jeg sette en liten tape-bit på den ene fotbuen. Der har jeg slitt med gnagsår helt siden Vestfold UltraChallenge. Det var ikke blitt gnagsår ennå, men greit å unngå at det utvikler seg noe. Etter ca 10-11 timer byttet jeg til Altra Paradigm 1.5. Akkurat nå er jeg litt usikker på hvorfor jeg gjorde det, men det har sikkert noe å gjøre med at jeg innbilte meg at det ville være lurt. Jeg mener å huske at jeg hadde en tung periode omtrent her så det kan jo forklare litt. Jeg ble gående ganske mye med Altra-skoene, noe som gjorde at jeg fikk litt vondt i muskelen på vristen som løfter fotbladet. I tillegg begynte jeg etterhvert å kjenne at det utviklet seg gnagsår på tærne. Arne ble litt sinna på meg for at jeg hadde latt dette skje, men jeg lot ikke det gå så dypt inn på meg. Nå var det forsåvidt ingen vei tilbake, hadde jeg tatt av meg sokkene så hadde jeg aldri fått de på igjen. Og selv om det var to barbeint-løpere på Bislett (respekt!) så tror jeg ikke dette ville være rett tid og sted til å starte den karrieren.
Omtrent samtidig som jeg byttet til Altra gikk det opp for meg at målsettingen om 170 kilometer nok ikke ville være oppnåelig. Jeg hadde opprinnelig laget to skjema med tid/distanse som skulle ta meg til 170. Et med rolig start og et med litt raskere start. Jeg havnet et sted mellom disse og etterhvert kom jeg opp til skjemaet med hard start (det var en start på ca 9 km/h, så ikke veldig hardt). Selv om denne planen tok høyde for at det ville gå saktere etterhvert så innså jeg altså at det ville bli vanskelig å klare dette. Med 12 ultraløp i år i tillegg til flere løp på 70-85 km så følte jeg rett og slett at kroppen var sliten. Egentlig hadde jeg kjent det i hoftene allerede etter 2-3 timer. Underlaget på Bislett er hardt og det er veldig monotont og ensformig å løpe der. Jeg snakket derfor med Arne etter ca 12-13 timer og ba om et endret skjema. Vi fant ut at jeg kunne klare meg med litt over 8 runder i timen og fortsatt klare 150 km. Det mente vi begge var overkommelig! Og på ett eller annet vis motiverte dette meg til å løpe litt mer. Vi ble derfor enige om at jeg skulle løpe 10 runder de første timene og heller se hvordan det utviklet seg etter det. Jeg prøvde å få unna de 10 rundene litt raskere slik at jeg kunne hvile litt, men Arne var beinhard og tillot meg kun noen korte minutter med hvile og skumrulle. Samtidig benyttet han muligheten til å putte i meg mat og drikke. Særlig husker jeg en gang der jeg la meg rett ned og lukket øynene. Arne var rett på “Ikke noe soving her, kom deg ut og løp!”.
Takket være Arne som pisket meg rundt og at han stadig jagde meg ut dersom jeg ville ta pause så klarte jeg å oppnå 243 runder før det var gått 18 timer. Bare drøye 30 runder til målet om 150 km! Det var vel omtrent ved disse tider at jeg byttet sko igjen. Denne gangen til et par Hoka Clifton 2 som jeg hadde kjøpt et nummer for store. Dette føltes med en gang veldig riktig og jeg løp igjen! Dette kan selvfølgelig ha noen med at jeg fikk en Ibux og koffeinpille av Arne og at jeg ikke lenger var plaget av trøtthet eller smerter. I alle fall så tok jeg mange runder de neste to timene. Jeg fikk også på meg “finstasen” på dette tidspunktet. En skjorte som så ut som en dress med slips og greier. Veldig moro og mange blikk og kommentarer som hjalp meg veldig denne tiden.
Her passerer jeg 150 kilometer. Finstasen er selvfølgelig på! (se film litt lenger ned)
Kona passerte 130 kilometer litt etter klokka 03:00 (litt før meg), men etter dette var det ikke mye fart igjen i henne. Jeg passerte henne flere ganger og hun hadde vel mistet lysten på å løpe særlig mer. Uansett en utrolig prestasjon flott gjennomføring av første 24-timersløp!
Etter en stund begynte effekten av Ibux og koffein å avta og jeg fikk ny dose av Arne. Nok en gang kunne jeg løpe noen runder i god fart. Dessverre gjorde dette også at magen begynte å bli problematisk. Litt over klokka 06:00 på morgenen merket jeg at dersom jeg løp så ville jeg mest trolig kaste opp rimelig raskt. Nå var det bare 7-8 runder igjen så jeg kunne fint gå den siste biten så jeg var overhodet ikke bekymret. Omtrent samtidig dukket plutselig svigerfar opp også. Han hadde stått opp for å ta en tur inn og se på oss som løp. Kona var nå i mer eller mindre koma og forsøkte på noe som lignet soving på et av treningsapparatene i sprintgropa. Muligheten for å kunne bli kjørt hjem av svigerfar rett etter passering 150 km fristet veldig og jeg slo meg til ro med at det var det som ville bli distansen i år. Jeg fikk også en liten samtale med Geir Frykholm og han forstod godt mine prioriteringer og bekreftet at vi kunne få medaljene på vei ut av kjelleren selv om vi ikke var der alle 24 timene.
Det var med stor glede jeg passerte 275 runder. Tror alle på Bislett hørte jubelen min!
Etter å ha passert 150 kilometer og kommet tilbake til supportområdet pakket kona og jeg sammen sakene våre og kom oss hjemover. Det var utrolig deilig å få seg en dusj og legge seg i senga på lørdags morgen (nei Henning, det var ikke en var seng). Jeg fikk selvfølgelig ikke sove særlig mye, men slappet godt av i et par timer. Resten av lørdagen ble stort sett tilbrakt på sofaen. Mens jeg lå der gikk det også for meg at jeg endelig hadde klart målet om 150 kilometer på Bislett og da kom det faktisk noen små tårer.
Mange har sikkert sett på meg som en ultraløper og det har jeg nok også vært i lengre tid. Jeg har imidlertid alltid hatt som mål å klare dette 24-timersløpet før jeg vil kalle meg en ekte ultraløper. For meg har dette vært viktig. Jeg har i flere år drevet med langløping, men denne medaljen har jeg lengtet etter.
Kunne jeg klart målet om 170 kilometer? Nei, kroppen ville ikke det og jeg ser at jeg nok har kjørt for hardt med ultradistanser omtrent annenhver helg. Kunne jeg klart 100 miles (160,9 kilometer)? Kanskje, men siden jeg ikke prøvde så er det ikke et interessant spørsmål. Jeg hadde tre timer igjen da jeg forlot Bislett og ca 10 kilometer. Jeg kunne ikke løpe og fikk ikke lenger i meg noe særlig fast føde. Jeg tror det er greit å ha noen mål å strekke seg etter for senere også…
Takk til:
Jeg må takk noen av de som var med på denne turen og gjorde det hele mulig. Først av alt takk til Geir Frykholm som er primus motor og som har gitt meg mange gode råd frem mot løpet. Han er vel nesten lei av at jeg kommer innom butikken hans i Sandvika! I tillegg til Geir er også Sharon en viktig bit i arrangørkomiteen. Hun er litt mer anonym, men jeg vet at hun står på og ordner med maten og mye annet i kulissene. Takk til alle som stilte opp som Race Marshals! Dere motiverte og hjalp oss alle til å yte vårt beste. Takk til ToppTid som gjør en veldig viktig jobb! Takk til Fokusklinikken som stilte med massasje under hele løpet. Tror de som jobbet der fikk kjørt seg nesten like mye som oss som løp. Å gi massasje i 24 timer er ikke lett! Takk til Eivind som hjalp til med å blande litt sportsdrikk til meg og kona de første timene. Det gjorde at jeg kunne fokusere på løpingen. Og sist, men kanskje aller mest takk til Arne som stilte som support for meg og Yvonne! Jeg veit så innmari godt at jeg hadde strevd veldig med å klare dette uten deg. Det var veldig godt å komme inn til supportområdet og se deg med drikkeflaske, genser, brødskive eller hva det nå var jeg trengte. Det virket som om du leste tankene mine og visste hva jeg hadde lyst på. Du sa selv at jeg ikke var noen “solstråle” hele natta og jeg tror nok jeg kan ha vært både grinete og sur underveis, men jeg er så glad for at du hjalp meg til å nå målet mitt!
Så var endelig dagen kommet! Søndag 8. november 2015 fullførte jeg mitt 12. ultraløp i 2015! Denne blogg-posten har tatt litt tid å skrive fordi jeg har hatt et lite behov for å la det synke ordentlig inn. Jeg er temmelig fornøyd med å ha fullført så mange tøffe løp i år. Nå gjenstår bare den største utfordringen og hovedmålet for sesongen: Bislett 24-timers!
Halden Ultraintervaller er et løp jeg har deltatt i to ganger tidligere, i 2013 og 2014. Røyse Ultra som jeg deltok i tidligere i år følger samme opplegg. Man løper 8 løp av 10 kilometer med start hver tredje time. Første løp startet lørdag 7. november klokka 12. Dette medfører at man stort sett løper mye raskere enn man ville gjort om man skulle løpe 80 km i strekk, men det er også veldig mentalt utfordrende. Det blir lite søvn og kroppen ønsker ikke å løpe raske 10 km midt på natta.
Jeg hadde avtalt med Arne Martinus Lindstad å samkjøre til Halden så jeg plukket opp ham på Storo og vi kjørte nedover. Arne har meldt seg frivillig til å være support for meg på Bislett seinere i år så samtalen gikk mye rundt det, men også andre løp vi har deltatt i gjennom året. Arne er en sterk løper som løper mye terreng og vant Berghem Ultra tidligere i år!
Under HUI hviler vi i gymsalen til Låby skole. Dette er utsikten fra min plass. Kristian hadde plass til ventre for meg og Arne til høyre.
Vel fremme i Halden traff vi Kristian Jahre, Nikolai Zahl Marken og Helge Reinholdt. Knut Kronstad dukket også opp og mange andre fra ultramiljøet. Det var 37 påmeldte deltagere, men bare 26 møtte opp til start. Det er ikke uvanlig med litt frafall på ultraløp, men dette var mye. Det er mulig værvarselet hadde litt av skylden og muligens at det bare var to uker til Bislett.
Min løpsplan var å løpe alle løpene på mellom 55 og 60 minutter. Fra tidligere år har jeg hatt snitt på 49:35 og 47:18 i Halden og 46:35 på Røyse. Men med tanke på Bislett skulle jeg ikke ta meg helt ut denne gangen, men heller få litt god distanse og øve kroppen på å løpe med lite/ingen søvn og når kroppen er sliten. Ikke overraskende gikk ikke tingene helt etter planen.
De fire første løpene løp jeg i en liten gruppe, de fire siste gikk stort sett alene. Jeg fokuserte på å løpe så jevnt som mulig uten å ta meg helt ut. Jeg ville ikke slite ut beina før Bislett 24-timers. Nikolai leverte noen fantastiske løp mot slutten og Kristian imponerte med gode rundetider hele veien, han fungerte også som hare for meg på noen av de første løpene. Der løp Kristian fort og jeg måtte be både ham og Nikolai om å bremse litt. Helge satte vel også noen personlige rekorder underveis, han hadde i alle fall en fantastisk god dag og det blir gøy å se om han slår Telemarksrekorden på Bislett. Målet til Helge er vel 171 kilometer!
Intervall 1
Første intervall gikk på 52:07. Nikolai, Kristian og jeg løp sammen med en lokal løper som het Aleksander.
Arne, Nikolai og meg (Kristian sees i bakgrunnen)
Litt forskjellig valg av antrekk, men klubbens farger vises stolt frem!
Knut Kronstad, meg, Arne Martinus Lindstad, Nikolai Zahl Marken og Helge Reinholdt. Romerike Ultraløperklubb stilte med 5 startende og var dermed klubben med flest deltagere.
Like før start til 2. intervall
Intervall 2
Døgnets tregeste 10 km, 52:16. Kvartetten holdt sammen fortsatt.
I bagasjerommet på bilen har jeg sko… her ser vi Huaka, Zealot, Paradigm, Mirage 5, Bondi 4, og 2 stk Clifton 2. Jeg brukte det ene Clifton2-parret, Huaka og Zealot.
Intervall 3
Denne runden tok Kristian styringen og ga gass. Resultatet ble 51:30 og vi løp fortsatt fire stykker sammen.
Mellom løpene forsøkte jeg å få tørket tøyet mitt. Det fungerte svært dårlig til tross for at jeg hadde tørkestativ og varmeovn. Etter løpene som gikk i regnvær var det bare å putte tøyet rett i pose.
Intervall 4
Siste runden med gruppa samlet. Denne gangen kom vi i mål på 51:55. Kraftig regn og surt som bare det!
Stjerneklart, opphold og helt fantastisk morgenstemning! Denne runden dro jeg i land på 51:53.
I denne undergangen blir det mørkt på natten. Da står fotografen klar med blitz og skremmer vettet av oss som løper. I år var jeg forberedt!
Intervall 8
Siste runden! Sola titter frem og varmer litt når den treffer. Løp lett og billig inn til 51:43!
Tidlig morgen…
Se der titter sola frem!
Bli og fornøyd løper med sola i ansiktet! Deilig å vite at det hele snart er over
Totaltiden min ble 6:54:17, snittet på rundene ble 51:47 og differensen mellom raskeste og tregeste runde ble 55 sekunder! Jeg klarte målet mitt om å løpe kontrollert og jevnt gjennom hele døgnet. Jeg løp billig og trengte ikke pushe hardt for å komme inn på de tidene jeg fikk. Det mentale med å vekke kroppen til løping gjennom døgnet var derimot tøffere. Totalt fikk jeg nok omtrent 3 timer søvn i løpet av natten. Og det var ikke særlig god søvn!
Da har jeg fullført det jeg satte meg som mål for 2015: Løpe 12 Ultra på norsk jord. Som nevnt i innledningen så gjenstår fortsatt det største løpet og målet; 24-timers på Bislett. Der blir målet 170 kilometer! Jeg blir fornøyd med 150 km, veldig glad for 161 km og overlykkelig med 170 km! Viktigst av alt er selvfølgelig å ha det gøy og treffe masse hyggelige mennesker så får vi se hva kroppen og beina klarer.
En svært fornøyd løpegutt som nettopp har fullført Halden Ultraintervaller og 12 Ultra på norsk jord!
