Author Archives: nedberg

TransGranCanaria 2018 – Ona Meta Un Sueño

?: Montasje av privat og logo fra arrangøren

På tide å skrive litt om min opplevelse av TransGranCanaria 2018. Dette løpet har jeg lenge hatt lyst til å delta i og i år fikk jeg muligheten. Noe av årsaken til at jeg har hatt lyst til å delta er at familien har feriert mye på Gran Canaria, i tillegg er det fristende med løp i varme omgivelser når vi selv har vinter hjemme.

I 2017 ga kona og jeg hverandre deltagelse i løpet i bursdagsgaver. Selv om jeg opprinnelig hadde mest lyst til å løpe “selve” TransGranCanaria på 125 km så valgte vi å delta sammen på Advanced-utgaven på 64 km. Dette var blant annet etter råd fra Neil Dryland som hadde løpt maratondistansen i 2017. Både kona og jeg er “asfaltrotter” og vet knapt opp og ned på en høydemeter. I ettertid ser jeg at det var et godt råd fra Neil.

Oppladningen ble langt fra optimal for meg. Med forkjølelse de to ukene før avreise var jeg bekymret, men så ikke på det som noen mulighet å stå over løpet. Dette skulle jeg være med på!

Løpet ble kombinert med en liten vinterferie for oss begge. Vi reiste ned onsdag 21. februar og skulle nyte noen dager i forkant av løpet. Vi bodde på Lopesan Baobab som ligger rett ved Expo Meloneras der målgang finner sted. Vi fikk hentet startnummer allerede første kvelden og vi kunne starte å gru/glede oss til turen over fjellet.

 

Dagene før løpet

Torsdagen benyttet vi til en rolig liten løpetur for å gjøre oss litt kjent med å løpe i varmen og se på de siste kilometerne av løypa. Det ble en runde rundt på Maspalomas, langs strandpromenaden og litt innover. Vi fikk testet å løpe i elveløpene som avslutter løypa og selv om det gikk smertefritt denne gangen så forstod vi godt at det kunne være krevende i mørket etter mange, lange kilometer. Det ble også lunsj sammen med andre nordmenn som skulle løpe forskjellige distanser. På ettermiddagen og kvelden denne dagen ble værvarselet for helgen dårligere og dårligere. Det var tydelig at det ville bli regn og vind på fredagen da maratondistansen skulle avvikles. Det ble faktisk så usikkert at arrangøren gikk til skrittet å utsette dette løpet til lørdagen! For mange betød dette at de ikke fikk deltatt siden de hadde booket fly hjem på lørdag. Det er ufattelig trist selvfølgelig, men sikkerheten må alltid komme først. Vi ble selvfølgelig usikre på hva som ville skje med vårt løp, men satset på at det ville ordne seg. Værvarselet meldte at det ville bli storm på fredag og søndag, så det så i alle fall ut til at det kunne bli løpbart for oss på lørdagen.

Maratondistansen ble flyttet fra fredag til lørdag ?: Arrangøren
Storm på vei! Legg merke til at det blir storm fredag og søndag, ikke et ord om hva som skjer på lørdag ?: Arrangøren

På fredag fikk vi også en liten runde før uværet kom. Det var ikke mye vi så til det der vi bodde, men vi så tydelig at det var mørkt og regnet i fjellene. På kvelden gikk vi opp til Expo for å ønske løperne på 125 km lykke til. Der så vi mange nordmenn som var spente. De skulle starte fra Las Palmas kl 2300 og starte med å løpe gjennom natten. Deretter var det bare å komme seg inn på hotellet for å gjøre klart utstyret til eget løp og få seg en middag før man måtte prøve å sove litt.

 

Løpsdagen

Lørdagen kom før vi visste ordet av det og klokka ringte tidlig på morgenen. På med løpetøyet og avgårde til Expo der bussene skulle ta oss til startområdet. Dette var kanskje ikke den best organiserte delene av løpet. Det var trengsel og kaos beskjeder på spansk, men vi kom oss etterhvert på en buss sammen med Neil og Nina som skulle løpe samme distanse som oss. Neil skulle løpe litt raskere enn oss, mens Nina hadde som mål å henge med oss så lenge som mulig. Spanske bussjåfører på smale, svingete veier er i grunn et helt kapittel for seg selv. Jeg hadde håpet å kunne sove litt på bussen, men det var i grunn bare å glemme. Tut-og-kjør taktikk i hårnålssvinger med stup på ene siden er ikke hverdagskost for en stakkars flatfort-løper!

Trygt oppe ved Artenara måtte vi gå noen meter før vi ankom selve startområdet. Der var det raust med toaletter (nei, det var toaletter på to kafeer som ble benyttet og det ble lange køer). Vi rakk også å se mannen til Nina, Stian, løpe forbi. Han var ute på 125 km og så rimelig sliten ut ved dette punktet.

Neil, meg, Yvonne og Nina kort tid før start. Det var kaldt å vente, men det ble fort mildere og jakkene måtte av

Etter litt mer nervøs venting var det klart til start. Neil plasserte seg lenger frem i feltet, mens Nina, Yvonne og jeg tydeligvis plasserte oss helt bakerst. Det var kanskje ikke det smarteste vi gjorde denne dagen. Det ble veldig mye kø-gåing de første kilometerne på smale stier. Ikke det at vi hadde gått så veldig mye fortere selv, men det ble noen stopp og lite løping på de flate partiene. Rolig start er viktig, men det ble nok litt i overkant. Yvonne og jeg jobbet oss i alle fall fremover og kom etterhvert i en gruppe som holdt mer eller mindre samme tempo som oss.

Noe særlig mer kan jeg i grunn ikke si om selve løpet. Vi koste oss og hadde en fin tur i alle fall frem til 50-55 kilometer. Det var slitsomt i oppoverbakkene og etterhvert ble det vondt å løpe i nedoverbakkene. Det var underlag som var krevende å løpe på selv om det stort sett var tørt og godt feste. De bratteste nedoverbakkene gikk det nesten ikke an å løpe, både på grunn av ujevnt underlag, men også på grunn av lårene som hadde fått nok juling. Likevel hadde vi begge smil om munnen og godt humør lenge.

Over Cruz de Tejeda. Her hadde kraftige skogbranner herjet for ikke lenge siden. Vi kunne se svartbrente trær overalt

Været var i alle fall med oss! Til tross for det dårlige været som hadde vært dagen før og det dårlige varselet for dagen etter så løp vi stort sett i sol og blå himmel. Det var kjølig ved starten, men ble fort varmt. Kort tights og t-skjorte var riktig bekledning. Jeg løp også med “sleeves” på armene, men de var stort sett dratt ned rundt håndleddet.

Yvonne og jeg hadde i grunn tenkt at vi ville bruke 10-12 timer på turen og hadde et lite mål om å klare å komme i mål på rett under 10 timer og dermed før solnedgang kl 1900. Etter 16 kilometer hadde vi brukt rett over 3 timer og ca halvveis hadde vi brukt 6 timer. Nå var vi klar over at mesteparten av motbakkene kom i første halvdel og at det nok ville gå raskere siste halvdel, men vi så uansett at dette ville bli tungt. Nedoverbakkene var som nevnt over ikke akkurat “lettløpte”.

Det var bratt og vanskelig å løpe. Her kan vi skimte Yvonne langt oppe i bakkene

Fra Ayagaures og siste store matstasjon gikk det oppover på grusveier. Her var det rask gange som gjaldt og solen stekte godt. Yvonne og jeg fosset på, men passet samtidig på å spare energi til det siste stykket. Vi mistet begge litt motet da vi kom over toppen og vi tok av fra de fine veiene og inn på en steinete sti ned i en skikkelig kaktusdal! Her var det vrient og tungt å løpe og man måtte virkelig holde fokus på hvor man satte beina hele tiden. Motivasjonen vår nådde vel laveste punktet i dette elveleiet på rullestein og gjentatte strekninger der det var omtrent umulig å løpe. Vi vekslet på å ligge i front og heiet på hverandre. Selv var jeg rimelig borte denne perioden. Forkjølelsen jeg hadde slitt med gjorde at jeg knapt hadde stemme igjen og vansker med å puste. Blir ikke overrasket om jeg hadde fått i meg litt lite drikke heller. 4 liter sportsdrikk gikk med på turen og det burde være nok, men med varmen og høydemeterne er jeg usikker.

Litt sær servering på siste matstasjon. Jeg sto over i denne omgang, men så en som fylte sekken. Lurer på hvordan den smakte etter 17 kilometer med risting…

Det var uansett godt å komme ut til sivilisasjonen igjen og vite at det bare var noen få kilometer igjen. På dette stykket måtte vi av alle ting løpe i flere trapper! Det var rett og slett ufint av arrangøren! Vi passerte siste tids-post og løp og gikk helt til vi etterhvert kunne se målgang og hotellet vårt. Da løp vi side om side til vi passerte målseilet. En utrolig deilig følelse! 

Etter målgang fikk vi på oss medaljer, mottok finisher-vest og annet stash og kom oss rett på hotellet der vi fylte på med væske og næring. Etter en dusj fikk vi også karret oss ned i restauranten på hotellet og fikk oss noe som kunne minne om middag.

 

Etter løpet

Allerede morgenen etter fikk jeg meg en “rolig” løpetur før avreise. Om det var lurt eller ikke skal jeg ikke si noe om. Jeg var stiv i beina da jeg startet, men det ble bedre etter kort tid. Det var uansett deilig å komme opp og avslutte ferien i løpeskoene. Som det tidligere var blitt meldt skulle det bli storm denne søndagen. Det ble det også! Det var kraftig vind og regn da vi reiste fra flyplassen. Flyet ble litt forsinket og vi var ikke hjemme og i seng før kl 2 på natta. Da var det tøft å komme seg på jobb mandag morgen og å få jentene avgårde på morgentrening klokka 0600!

Det skulle ta mange dager før jeg prøvde å løpe igjen, og det tok omtrent to uker før jeg var mer eller mindre kvitt smertene i lårmusklene. Fortsatt, to uker etter løpet, vil jeg ikke si at jeg er helt restituert, men det nærmer seg. Jeg sliter med motivasjon til å løpe både langt og fort, men har i alle fall glede av enkelte løpeturer.

 

Kommer jeg til å løpe TransGranCanaria igjen?

Jeg har som nevnt lenge hatt lyst til å prøve 125 km utgaven av TGC. Rådet jeg fikk om å starte med en kortere utgave var et godt råd. Hadde jeg startet på 125 km så hadde jeg mest trolig brutt. Jeg hadde sikkert vært bedre forberedt enn det jeg var denne gangen, men jeg tror ikke jeg hadde vært godt nok forberedt. Nå vet jeg litt mer om hva som kreves for å fullføre det løpet og jeg kjenner terrenget og utfordringene. Lysten til å delta og oppleve “fulldistansen” er ikke blitt mindre av denne opplevelsen, snarere tvert imot. Dessverre tror jeg sannsynligheten er blitt litt mindre. Jeg vet ikke om jeg vil bruke tid å penger på å gjøre dette løpet en gang til. Det finnes alt for mange løp jeg kunne tenke meg å delta i og da er det litt rart å repetere et av dem. Rammene rundt TGC er flott og med sol og varme er det virkelig et løp jeg trivdes med og vil anbefale for alle som lurer på å delta. 

 

Noen bilder fra turen:

No commentsAdd a comment

Berlin Marathon 2017: Full uttelling og høy måloppnåelse

Først litt historikk
Denne historien startet høsten 2015. Etter å ha løpt mange og lange løp det året var jeg sulten på nye mål. Jeg satte meg etter hvert målet om å løpe maraton på under tre timer. Et hårete mål, men det burde være oppnåelig. Rekorden min på maraton på dette tidspunktet var vel rundt 3:35, satt under Påskeharemaraton det året (som også var første rene maraton jeg løp).

Planen ble å gjøre gradvise forbedringer frem mot Oslo-maraton 2017, det året jeg fylte 40. På veien dit løp jeg i Holmestrand, Tromsø og Oslo (2016)  i tillegg til noen maratonpasseringer under ultraløp. Rekorden kom ned til 3:14 under MidnightSunMarathon i Tromsø i 2016, men videre forsøk på forbedring i Oslo (2016) gikk heller dårlig. Etter Oslo i september 2016 forsto jeg at jeg ville trenge all den hjelpen jeg kunne få for å oppnå målet mitt. Jeg meldte meg på i lotteriet til Berlin maraton 2017 sammen med kona. Her fikk vi dessverre ikke plass og da kastet vi oss rundt og kjøpte plasser via Sport & Helseferie.

Krampene tok meg skikkelig i Drammen

Neste langløp med fokus på fart ble utført under Bislett 50k 2017. Her passerte jeg maraton på omtrent 3:22 og klarte målet om å komme inn under 4 timer. Nytt forsøk på forbedring av maratontiden ble gjort på Påskemaraton i Drammen. Her holdt jeg god fart frem til ca 32km, men etter det ble jeg tatt av kramper.

Jeg trente videre og fulgte programmet til Marius Bakken. I løpet av sommeren la jeg ned store mengder trening. De fleste ukene med over 100km i uka. I juli hadde jeg litt problemer med en hamstring, men kunne opprettholde formen likevel. Omtrent på denne tiden begynte jeg uansett å revurdere målet mitt. Skulle jeg nøye meg med 3:05? Eller 3:10? Jeg holdt lenge ved tanken om at jeg skulle prøve sub3, men hadde egentlig ikke ordentlig tro på at det ville lykkes i Berlin. Til det hadde jeg for få turer i maratontempo som var i nærheten av distansen. Problemet med hamstringen dukket også opp på en økt der jeg prøvde å holde maratontempo over tre runder på Sognsvann. Om ikke kroppen min klarte det så var det lite trolig at den ville klare 42,2 km i det tempoet!

September 2017
Jeg bestemte meg imidlertid om å løpe halvmaraton i Drammen i starten av september. Her var målet å holde ønsket maratontempo hele veien (4:15/km) eller i alle fall så lenge jeg klarte. Her hadde jeg en strålende opplevelse og solid negativ splitt med målgang på 1:26:44 og ny rekord på distansen!

To uker senere sto jeg på startstreken i Oslo for å løpe ‘10 for Grete’. Igjen var planen maratontempo hele veien. Det gikk raskere og målgang ble nok en ny rekord med 39:47 uten å ta meg helt ut!

Nå snudde holdningen i hodet og jeg begynte å tro at sub3 var innen rekkevidde. Ukene frem mot løpet trappet jeg godt ned på distanse, men opprettholdt antall økter og intensitet. 100km/uke ble til 60 og 30km før vi dro til Berlin.

September startet veldig bra og treningene jeg gjennomførte føltes plutselig veldig gode! Skulle det likevel være mulig?

Ankomst Berlin – Mobilene sjekkes

Reisen til Berlin
Avreise fra Oslo var fredagen før løpet, fredag 22. september. Her traff vi mange kjente og ukjente løpere som skulle vi reiste sammen med. Det var omtrent 60 stykker i reisefølget vårt, hvorav de fleste skulle løpe. Etter ankomst Berlin bar det rett til Expoen der vi plukket opp startnummer og chipen som skulle festes på skoen. Her var det også mulig å kjøpe masse løpeutstyr, men vi hadde ikke så mye tid og det var masse mennesker her så det droppet vi. Kona kjøpte noen gel, men det var det eneste. Tyskerne skal uansett ha ros for godt opplegg ved utdelingen av startnummer og organisering av køene.

 

Yvonne og meg på sightseeing i Berlin

Videre på fredagen ble det tid for litt turisme og se på noen severdigheter. Eirik (guide) holdt en liten omvisning i byen samtidig som han viste oss veien til startområdet og hvor vi skulle gå før start og etter målgang. På denne turen fikk vi se deler av løypa og ellers mye av hva Berlin har å tilby.

Lørdag var det igjen mulighet for shopping og byvandring. Kona og jeg ruslet rundt i byen og kjøpte litt av hvert til barna, spiste godt og sørget for å drikke godt med vann og sportsdrikk. Løpetøyet ble klargjort og chipen festet på skoen før vi tok en liten løpetur. Kona og jeg løp deler av løypa og fikk med oss starten på rulleskøyte-løpet. De hadde en imponerende fart og vinneren brukte vel rett under timen på en maraton. Helt rått! På lørdagskvelden var det felles middag og her bar stemningen preg av det som sto foran oss. Alle var fokusert på jobben de skulle gjøre og samtalene var korte og fokuserte.

 

Skoene er klare med race-chip!

Tøyet er klargjort med startnummer festet

 

Løpsdagen

Thor og meg rett før start

Søndag morgen og dagen er endelig ankommet. Alarmen går klokka 0600 og vi får på oss klær og spiser en god frokost og drikker en kopp kaffe. Opp på rommet igjen for å gjøre siste justeringer og få på seg løpesko og gjøre seg helt klar. Avgang fra hotellet var kl 0730. Mange syntes det var for tidlig, men jeg ville heller ha godt tid enn å stresse. I startområdet la jeg fra meg tøy som jeg kunne hente etter målgang og beveget meg til blokken der jeg skulle starte. Jeg var plassert i pulje 1, blokk D på bakgrunn av min bestetid på maraton de siste 2 årene. I denne blokken sto de som hadde løpt på 3:00-3:15. Her ble det en tur på toalettet og litt lett oppvarming før starten gikk klokk 0915. Først var det eliten som satte i gang, vi andre fulgte etter litt etter litt. Siste pulje hadde forventet starttid klokka 1000.

Jeg hadde i utgangspunktet avtalt å løpe med Fredrik og Thor som brukte samme reiseselskap og hadde samme målet som meg. Fredrik hadde en annen taktikk enn jeg ville bruke så han så jeg ikke underveis. Thor startet litt foran meg, men jeg hentet ham inn. Vi løp sammen frem til ca 9km før han slapp ryggen min.

Løypa i Berlin med høydeprofil – Bakken ved 26 km er ikke så ille som det ser ut som

Løypa i Berlin er det egentlig lite å si om. Den består av lange, rette strekker med minimalt av stigning. Klokka mi viser total høydestigning på 58 meter. Dette er sikkert ikke et helt korrekt tall, men det sider litt om hvor lite stigning det er!

Jeg hadde en rolig tur i starten. Løp lett og ledig og fulgte den blå linja som markerte korteste vei. Jeg hadde på forhånd planlagt å ta en gel hvert 25 minutt og det fulgte jeg. Ved ca 20 kilometer fikk jeg øye på en fartsholder til 3 timer og tenkte jeg skulle prøve å ta ham igjen i løpet av de neste 5 kilometerne. Det gikk ikke siden han løp alt for fort. Halvmaraton passerte jeg på 1:29:23, min nest raskeste halvmaraton noensinne! Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om pulsen min underveis i løp, men observerte at jeg fortsatt lå og vippet rundt terskelpuls. Etter dette punktet løp jeg nok litt fort. Det var muligens fordi jeg prøvde å holde kontakten med fartsholderen foran meg. Da jeg forsto at han løp for fort roet jeg ned litt og fant tilbake til planlagte 4:15/km.

Ved omkring 26 kilometer kommer den kraftigste “bakken” i løypa. Her viser klokka 13 meter stigning fordelt på 2 kilometer. Det er ikke mye! Det var også her jeg fikk øye på Louise Skak som jeg hadde snakket med på forhånd. Hun løper også for Romerike Ultraløperklubb, men denne gange representerte hun Danmark. Jeg slang fra meg et “heng på Louise”, men hørte eller så ikke noe mer til henne før målgang. Omtrent ved disse tider begynte jeg også legge merke til løsningen som ble brukt for å slippe tilskuere fra ene siden av gata til den andre. Tyskerne har tenkt ut løsninger for alt og også her var de gode. Vi løpere ble loset inn i et kjørefelt på veien, fotgjengerne krysset halvveis og plasserte seg på en øy i midten. Så ble resten av løperne loset over i andre kjørefelt. Dette skapte ingen problemer for oss løpere og tilskuere kunne bevege seg relativt uhindret. Det var også viktig siden det i tillegg til maraton ble arrangert valg denne dagen!

Etter ca 36-37 kilometer begynte klokka å vise rare verdier på tempoet mitt. Om det kom av at jeg løp ujevnt eller om klokka bare viste feil vet jeg ikke, trolig var det meg som løp dårlig denne perioden. Tidvis fikk jeg noen tanker om at “3:05 er også bra” og lignende i hodet. Til slutt tok jeg rett og slett en samtale med meg selv og sa at «nå kommer den viktigste 5 kilometeren i ditt liv»! Omtrent på denne tiden puttet jeg innpå den siste gelen også. Jeg holdt tempoet inn til Brandenburger Tor kom til syne og den siste innspurten gjensto. Her slapp jeg beina løs og løp rett og slett alt jeg hadde det siste stykket. Fra Brandenburger Tor er det vel 200 meter til målgang og jeg hadde 2 minutter igjen på egen klokke. Akkurat da var jeg overhodet ikke sikker på at jeg ville rekke det. Jeg syntes det var uhorvelig langt frem til mål! Jeg kjempet på og stoppet klokken da jeg passerte matta og kunne slippe jubelen løs! Jeg hadde klart det!

2:58:50

Ikke bare hadde jeg klart målet mitt, men jeg hadde løpt enda raskere enn planlagt! Jeg tok meg så god tid som tysk effektivitet ville tillate frem til medaljeutdeling og videre ut av målområdet. Her fikk vi tildelt bananer, varm te og annen forpleining. Jeg traff Louise Skak igjen som jeg hadde passert ved ca 28 km da hun hadde fått det tøft. Vi fikk tildelt «frakker» i plast til å ha rundt oss så vi ikke ble kalde og våtere. Videre bar det til utdelingen av innlevert tøy igjen og det tok meg omtrent 1 minutt å få posen min. Imponerende selv for tysk effektivitet!

I målområdet traff jeg flere nordmenn som hadde hatt oppturer og nedturer. Historier ble delt og bilder ble tatt. Therese som løp på 3:09 bare en uke etter norgesrekorden på 24-timers, Janicke som satte flott ny pers, Kim som hadde gått på en smell og fortsatt løpt under 3 timer, Johnny med ny pers og mange andre. Jeg selv var nok temmelig borte på dette tidspunktet. Ikke på grunn av utmattelse, men på grunn av glede! Jeg var rett og slett så utrolig glad for å ha klart målet jeg satte meg og klarte ikke tenke på så mye annet.

Therese, Kim og meg etter målgang

Etter en liten stund kom jeg på at kona også var ute og løp. Ved hjelp av ‘Finn venner’ på iPhone fant jeg ut at hun ikke var langt unna. Hun hadde ingen planer om å løpe fort, men jeg forsto at hun kom til å komme inn på ny pers og trolig litt raskere enn det jeg hadde forutsett. Vi traff hverandre etterhvert i målområdet og delte gleden ved å ha gjennomført gode løp begge to. Etter kort tid tuslet vi rolig tilbake til hotellet etter at hun hadde hentet tøyet sitt.

Resten av dagen og turen hjem

Middag på Biergarten

Noen timer senere var det tid for felles middag på en Biergarten. God mat, godt drikke og gode historier ble delt. De fleste hadde gode opplevelser fra løpet, mange hadde satt nye rekorder og de fleste hadde vonde bein. Hyggelig var det uansett! Noen fortsatte festen videre, men på kona og meg ble det en tidlig kveld.

Mandagen startet med en liten morgenrunde i Berlin for å riste løs beina. Drøye 6 kilometer i svært rolig tempo før frokost og avreise. Mange hadde merkelige ganglag på vei inn i bussen og på flyplassen. Noen brukte ekstra tid på trappa inn i flyet.

Takk til…
Jeg må avslutte med å takke Eirik Kraft fra Sport & Helseferie for fantastisk opplegg og god veiledning underveis. Dersom noen lurer på om disse er verdt å reise med så kan jeg virkelig anbefale dem.

Videre så fortjener Marius Bakken en stor takk. Jeg har kjørt gjennom programmet hans to ganger på veien til målet mitt. Det programmet er tøft, men jeg vil si at det fungerer!

Jeg kommer til å skrive et innlegg til som tar mer for seg hvordan jeg har trent og hva jeg har brukt av utstyr og “triks” på veien mot mitt sub 3- løp. Det innlegget kommer senere.

 

Noen flere bilder fra turen:

No commentsAdd a comment

10 for Grete: Om det å ha en plan og bryte den underveis

Lørdag 16. september ble Oslo Maraton 2017 arrangert med flere forskjellige distanser. I utgangspunktet skulle jeg ikke delta i år siden det ble for tett på årets hovedmål i Berlin. Når helgen nærmet seg så fikk jeg likevel mer og mer lyst til å løpe i Oslos gater denne dagen og syntes det ville være leit å bryte rekken med deltagelser helt siden 2010. Derfor meldte jeg meg på distansen “10 for Grete”. En 10 kilometer i omtrentlig maratonfart ville være en fin økt en uke før Berlin tenkte jeg. Måle var å løpe temmelig jevnt hele veien og komme inn rett under 42 minutter, dvs litt raskere enn maratontempoet. Om mulig ønsket jeg en liten negativ splitt.

Men planer er til for å brytes!

Jeg møtte opp i Oslo ca kl 11 for å heie på alle andre som løp denne dagen. Ruslet rundt i byen og så på de som løp hel- og halvmaraton. Kona løp halvmaraton etter at jeg hadde vunnet deltagelse der. Det var noen imponerende løpere på begge distanser. Da tenker jeg både på de som løper fort og de som bruker lengre tid. Jeg så en som kjempet seg gjennom maraton med tydelige problemer med et bein. Han viste viljestyrke og pågangsmot, eller hva med han/hun som løp i løvedrakt? Mye flott å se på en flott dag med skikkelig løpefest i byen! Løypa var som kjent lagt om i år og gikk mer gjennom sentrum. Det gjorde det lettere for publikum å få med seg mer av løpet og heie flere steder. Ikke alle publikummere heiet like mye, men det var i alle fall folksomt! Løypevaktene gjorde også en formidabel jobb med å passe på at ikke folk kom i veien for løperne. De hadde ikke en lett jobb, men jeg syntes de klarte det bra!

Løypa

Løypene var nye i år. På forhånd hadde det vært en del bråk rundt omleggingen av løypa til hel- og halvmaraton. Løypa ble beskrevet som “motbakkeløp” og total krise. Jeg løp jo ikke denne runden så skal være forsiktig med å uttale meg om det. Jeg så jo at det var mer bakker enn tidligere og at løypa kan ha vært en del tyngre. Samtidig gikk den mer gjennom sentrum og det kunne gjøre at det ble mer folk i løypa. Man slapp også turen ut mot containerhavna som er temmelig kjedelig. 

Når det gjelder løypa til “10 for Grete” så var den ikke rammet av den samme “skandalen”. Denne runden var nok bare blitt raskere. Fra Rådhusplassen til Skøyen fulgte den samme vei som tidligere maraton i Oslo. De to første kilometerne har litt stigning, men ikke mye. Fra Skøyen er det over “lokket” og langs Frognerstranda inn til Aker Brygge og forbi Rådhusplassen igjen. Her er det flatt og fint hele veien og ingen skarpe svinger eller andre hindringer. Etter runding ved Akershus Festning går turen inn Kongens Gate og videre inn i Nedre Slottsgate. Her var det lagt til noen meter opp og ned Rådhusgata med en 180-graders vending før man løp bort til Tollbugata og tilbake til oppløpet ned til Rådhusplassen igjen. Klokka mi sier at det var 45 høydemeter på runden og de må være godkjent og kunne kalles en rask løype!

Dette er en rask løype! Ikke la deg lure av de store utslagene på høydeprofilen, det er totalt 45 høydemeter på denne runden! Utklipp: Fra arrangørens hjemmeside

Dette er en rask løype! Ikke la deg lure av de store utslagene på høydeprofilen, det er totalt 45 høydemeter på denne runden! Utklipp: Fra arrangørens hjemmeside

Mitt løp

Etter at kona var ferdig med å løpe fikk jeg overlevert sekk og klær til henne og fikk varmet litt opp før jeg stilte meg opp i pulje 1 der jeg hadde fått plass. Starten gikk 16:15 og vi luntet fremover mot startmatta før vi satte opp farten. Det var trangt i begynnelsen slik det skal være. Litt sikksakk-løping ble det og ujevnt tempo. Før dette løpet hadde jeg skrudd av varsel med kilometertider på klokka mi. Ville teste hvordan det var før Berlin. Det gjorde nok at jeg ikke hadde helt kontrollen i starten og etter de to første kilometerne gikk det nok litt fortere enn planlagt, men ikke så alt for mye. De to første kilometerne ble som nevnt preget av litt trengsel og noen små bakker. Her tok jeg det rolig uten å stresse, men løp uansett forbi temmelig mange. Da vi passerte Bygdøy Allé var det bedre flyt og jeg kunne løpe med jevnt tempo. Jeg passerte 5km på 20:20, eller 30-40 sekunder raskere enn planlagt. Jeg fant nå frem til at jeg hadde tre alternativer for hvordan jeg skulle angripe de siste kilometerne:

  1. Jeg kunne senke farten og komme inn på planlagte 42 minutter, men da med positiv splitt
  2. Jeg kunne holde tempoet videre og komme inn på ca 40:40 med jevn slitt
  3. Jeg kunne øke tempoet og prøve på ny rekord på distansen og da ha en god negativ splitt

Siden resten av løypa var stort sett flat og beina fortsatt var veldig gode gikk jeg for alternativ 3! Langs Frognerstranda og inn mot Aker Brygge løp jeg godt i omtrent 3:55/km. Holdt det tempoet til vi rundet Akershus festning og satte inn et siste gir fra 9 km. I denne delen av løypa var det en del svinger og en 180-graders vending. Her mistet jeg all fart og måtte stoppe helt opp siden jeg valgte feil spor. Da vi kom inn på oppløpet så jeg på klokka og da hadde jeg et drøyt minutt igjen for å få ny rekord. Jeg ble ikke sikker på om jeg ville klare det før jeg kom inn på den blå løperen foran målseilet. Utrolig deilig å se klokka stoppe på 39:47 og ny pers med 13 sekunder (tidligere var den irriterende rekorden 40:00 fra Hytteplanmila i 2014). Dette var ikke en planlagt rekord, men den smakte utrolig godt! Jeg gleder meg nå skikkelig til Hytteplanmila seinere i år. Der kan jeg nå satse enda litt tøffere enn jeg ellers ville gjort siden sub40 allerede er unnagjort.

Sliten med veldig glad gutt rett etter målgang! Foto: Arrangøren

Sliten med veldig glad gutt rett etter målgang! Foto: Arrangøren

 

Lærdom fra dette løpet og veien videre

Etter å ha satt pers både på halvmaraton og 10 km de siste 13 dagene og begge to med negativ splitt vet jeg at jeg klarer å levere på slutten av løp og at jeg kan ta det med ro i begynnelsen. Dette er lærdom jeg skal ta med meg til Berlin. Jeg skal også passe på at jeg ikke starter for hardt. Jeg har blitt plassert i startgruppen for 3:00-3:15 i Berlin, der vil det være fartsholdere for 3 timer og jeg tenker å følge de hele veien. Her vil det ikke være rom for å endre på planene underveis eller prøve noen krumspring for å få ennå bedre resultat. Målet står som det har gjort i lang tid: 2:59:59! Jeg har selvfølgelig med meg både plan B, C og D også. De er henholdsvis 3:05, 3:10 og ny pers (raskere enn 3:14:37). Utfordringen min blir å holde plan A så lenge som mulig uten å bli tilfreds med en av de andre. I grunn er det vel enten A eller D som gjelder. De to siste løpene har også gitt meg hjelp i å velge sko og tøy til maraton, samt næringsinntak. Jeg kommer til å ha med meg gel underveis og ta en hvert 25. minutt. Har satt på alarm på klokka som skal hjelpe meg med å huske dette. Drikke tar jeg ved stasjonene som det ser ut til å være mange av i løypa. Det er fint for da kan jeg heller drikke lite og ofte og det er ikke noe problem om man ikke får med seg noe på en stasjon. Jeg kommer nok til å løpe med samme sko og tøy i Berlin som jeg gjorde i Oslo. Klokka stilles inn til å gi meg kilometertider igjen og ellers ingen endringer.

I år har jeg satt ny pers på 50 km, halvmaraton og nå 10 km. Nå gjenstår hovedmålet! Pers på maraton er absolutt innen rekkevidde, men jeg håper sub 3 er mulig. De to siste løpene har gitt meg mer tro på at det også er innen rekkevidde. I sommer var jeg veldig usikker og vurderte å endre på målet, men nå er jeg fast bestemt på at jeg skal satse alt og at jeg kan klare dette. Jeg vet at jeg er flink til å løpe jevnt i et gitt tempo og den flate løypa i Berlin bør gi meg den hjelpen jeg trenger til å holde roen og banke inn kilometer etter kilometer i riktig tempo. Jeg får bare bite meg fast i fartsholderen og andre løpere med samme mål som meg. Om en uke får vi se!

Etter Berlin blir det fokus på Hytteplanmila og sesongavslutning. Klarer jeg sub 39 der? Jeg skal også sette ny rekord på 5km, da bør 18-tallet frem, når jeg prøver på det er jeg ikke sikker på. Mulig jeg bare tar en økt på egenhånd for å se hva jeg klarer.

No commentsAdd a comment

Drammensmaraton 2017: “Kontrollert” ny PB på distansen

Søndag 3. september var det klart for Drammens(halv)maraton. Sist gang jeg deltok i dette løpet var i 2013 og da satte jeg også en PB (1:30:24). Den rekorden ble stående i 13 dager, frem til Oslo maraton. Der løp jeg på 1:29:33 og det har vært min rekord på distansen de siste 4 årene.

Når jeg nå trener for å løpe maraton på 3 timer så er det bare naturlig at denne rekorden kunne ryke. Jeg hadde ingen god gjennomføring av testløpet på 5km og testen på 10km ble avlyst på grunn av problemer med hamstring. Derfor valgte jeg i utgangspunktet å løpe “kontrollert” på halvmaraton i Drammen. Planen var å løpe i 4:15-tempo og se om jeg kunne komme inn på 1:29:30 og en ørliten ny rekord. Jeg fulgte planen rimelig godt et godt stykke!

Jeg ankom Drammen ganske tidlig og møtte mange kjente løpere. Pratet meg nesten helt bort og fikk til slutt hentet startnummer og satte meg i bilen for å få noen minutter ro for meg selv. Nå kjente jeg at nervene begynte å komme. Ville jeg klare å holde tempoet hele veien? Var jeg godt nok trent? Hva med hamstring? Hva med kramper som jeg fikk på maraton i fjor?

Klar til start. Nervene er på plass

 

Jeg fikk meg en tur på toalettet etter å ha stått lenge i kø. Nå var det bare såvidt tid til oppvarming. Det ble omtrent 2,5km med noen innlagte drag i riktig tempo. Det gikk fint å finne riktig fart og beina virket i grunn gode. Var det håp likevel?

Ved start traff jeg Nikolai og Marit, Nikolai hadde sagt at han skulle henge på meg så lenge han klarte.

Starten gikk noe overraskende på meg, jeg var rolig og tuslet lett frem mot matta før jeg startet å løpe. Det er alltid trangt i starten på løp og Drammensmaraton var ikke noe unntak. Det løsnet imidlertid raskt opp og jeg kom inn i et godt tempo og en god gruppe med løpere. Nikolai så jeg ikke noe mer til, nå måtte jeg gjøre jobben helt selv. Jeg ble litt stresset av at kilometermerkingen åpenbart var feil. De første kilometerne var veldig “korte” og jeg ble usikker på hvordan jeg lå an.

Litt vann ved Gullskogen og vi startet på et langt strekke som går svakt oppover i noen kilometer. Her var det greit å holde seg rolig, samtidig som man ikke skulle tape for mange sekunder.

Ved passering 10km hadde jeg tiden 42:25, det tilsvarer omtrent nøyaktig planlagte tempo på 4:15/km! Runde to skulle være litt lenger enn første runden. Dette ble oppnådd med en liten “strafferunde” ved Gullskogen. Denne runden hadde jeg ryggen til en annen løper som holdt litt høyere tempo enn hva jeg egentlig skulle, men pulsen var fortsatt fin i øvre del av sone 3. Etter ca 16 kilometer øker vi tempoet litt til og ved 17km er det en liten kneik der jeg setter inn “støtet”. Jeg løper lett og raskt opp bakken og holder tempoet videre. Ved røyt 18,5 km ser jeg Andreas Gossner like foran meg. Han er en sterk løper som jeg ikke hadde noen forventninger om å se noe til i denne løypa. Likevel henter jeg stadig inn meter på han og over siste brua passerer jeg. Da er vi ved ca 20 km og det er en flat lang innspurt igjen. Her er selvfølgelig Andreas raskere enn meg, men det var moro å ligge foran ham litt.

Jeg ser at klokka tikker raskt, men forstår at ny PB ikke bør være noe problem. Faktisk bør det være omtrent umulig å ikke få ny PB så lenge jeg ikke mister begge skoene eller noe tilsvarende. På siste innspurten er det en lang mann foran meg som jeg egentlig gir opp å ta igjen, men siste 50 meter biter jeg det i meg og spurter forbi.

Offisielt ble tiden 1:26:44, en forbedring av PB med 2:49! Og pulskurvene viser at jeg bare har vært innom sone 4 siste delen av løpet (drøye 30 minutter). Om jeg ikke hadde hatt fartsøkningen hadde det kanskje vært sone 3 hele veien. Det lover godt til årets hovedmål i Berlin!

 

Her ser vi hvordan pulsen var under Drammensmaraton. Grønt er sone 3 og oransje er sone 4. Stemmer temmelig godt overens med at jeg økte tempoet etter ca 16 km

 

 

Svært fornøyd mann observert i Drammen

 

 

Read 2 CommentsAdd a comment