Bilde fra Hytteplanmila-løypa. Vi skulle bli godt kjent med denne svingen etter 8 runder. Foto: Hytteplanmila.no/Røyse Ultra, Fotomontasje: Even Nedberg
Helgen 28. til 29. april 2018 var det nok en gang tid for Røyse Ultra! Dette løpet er noen år gammelt og jeg deltok også første gang det ble arrangert i 2015. Det bygger på samme ide som og inspirasjon fra Halden Ultraintervaller som jeg gjennomførte i 2013, 2014 og 2015. Ideen er at man løper 10 km 8 ganger gjennom et helt døgn. Det gir start hver 3. time. Løper man fort så får man bedre tid til restitusjon, men har vel også større behov for det. Første start gikk kl 12:00 på lørdagen og ble fulgt av starter kl 15:00, 18:00, 21:00, 00:00, 03:00, 06:00 og 09:00. Innimellom løpene stiller arrangøren på Røyse med super servering og vi kan dusje og hvile i Holehallen. Det blir god tid til sosialt samvær og generelt godt humør. Røyse Ultra løpes i traseen til Hytteplanmila som nok er kjent for de fleste. Den er relativt rask og grei å komme seg rundt, men det kan lett bli litt vind. Løypa skryter av å være “Norges raskeste 10 km”. Jeg er usikker på om det stemmer, men tror heller det har noe med tidspunktet Hytteplanmila arrangeres på. Løypa er absolutt rask, men det er noen lange, slakke bakker som suger krefter hele veien. Det skulle vi få merke litt av underveis.
Arrangørene av Røyse Ultra er Stig Andy og John Gunnar. De hadde i år åpnet for 40 deltagere og prisen jeg betalte (som ikke var “Early Bird”) var 650 kr for et døgn med full servering av mat og drikke. Her måtte noen av oss faktisk kjefte litt på arrangøren! De kan ikke ta så lite betalt for så mye support! De bør også åpne opp for litt flere løpere. Det er god plass til 60-70 løpere i de lokalene de bruker, gjerne 80-90 også siden det dessverre blir litt frafall utover natta.
Jeg hadde satt meg noen mål for mitt døgn og rundene rundt i løypa. Hovedmålet var å få en totaltid under 6 timer. For å klare det måtte jeg ha et snitt på 45 minutter per 10km, så mål 2 ble å holde meg under det på alle rundene. Som ekstra utfordring tenkte jeg at det kunne være moro å prøve å holde mitt “maratontempo” fra 2017 alle rundene. Det var 4:15/km og skulle tilsi en tid på 42:30 på 10km.
Kort om rundene
Første runde gikk på 42:32. Her løp jeg lett og godt uten å ta meg helt ut. Hadde følge med Nikolai Marken hele veien. Tra raskere løpere stakk langt i front.
Andre runde gikk tyngre, men kom inn på 42:34. Alle de raskere løperne mente at denne runden var svært tung!
Tredje runde gikk 42:49, men her løp jeg roligere og hadde langt lavere puls. De raskere løperne mente at denne runden gikk lettere.
42:46 på fjerde runden. Godt å være halvveis og levere så jevne tider, men merket at det ble tyngre å vekke kroppen til å løpe. Stilen var nok ikke bra de første 2-300 meterne.
Femte runden måtte jeg opp i 43:43. Her hadde jeg god kontakt med Magnus som lå på plassen foran meg. Jeg hadde imidlertid ingen intensjon om å prøve å ta ham igjen siden han ledet med mange minutter totalt.
Sjette runden startet kl 03:00 og det var tungt å komme seg ut av soveposen! Kom inn på 44:50, men en begynnende strekk i ene leggen gjorde at jeg ble bekymret. Jeg hadde løpt i de samme skoene alle rundene så langt og bestemte meg for å bytte til noe mer dempet.
Den absolutt tyngste runden å motivere seg for er runde sju. Der løp jeg med tyngre, mer dempede sko og kom inn på 46:37. Jeg hadde regnet ut at jeg måtte holde meg under 50 minutter om jeg skulle klare totaltid under 6 timer, tror jeg ble litt defensiv på denne runden.
Siste runden! Runde åtte gikk i ennå et par nye sko og jeg kom inn på 45:42! Det ga en snittid på 43:57 og kilometertid på 4:24! Jeg klarte hovedmålet mitt og er godt fornøyd med det!
Det er klart at slike konkurranser ikke kan sammenlignes helt med å løpe intervaller på trening, men jeg skal allikevel forsøke meg på noen paralleller.
Lengde – pauser
Under ultraintervaller på denne måten har man alt for lange pauser. Jeg tror ikke ultraintervaller hadde vært noe bedre om man kortet ned særlig på pausene. Det finnes løp som går under Backyard-prinsippet. Der løper man gjerne en kortere runde (typisk 6-7 kilometer) med start hver time. Her holder man sjelden på i et helt døgn. Pausene bør være lange nok til at man får ned pulsen uten at man blir stiv og kald. Jeg tror nok også at 10km er i overkant lange drag
Intensitet + økende tempo?
For meg gikk det stort sett saktere og saktere for hvert drag. Dette stemte også for de fleste andre som var med (unntatt Jan Olav Dagsvik som løp raskere og raskere). Det sies ofte at man skal prøve å løpe intervaller progressivt. Det gjør jeg også når jeg trener, men i denne konkurransen er det svært vanskelig å beregne hva som vil være riktig åpningstempo. Det gjør at det føles bedre å satse hardt, men kontrollert og heller se hva man får til etterhvert. Det er ikke bare kondisjonen som holder deg tilbake på de siste rundene.
De første to er tyngst
Det var morsomt å se at mange som klaget på at andre runden var svært tung. Kan dette ha noe med at kroppen må komme i modus for å løpe intervaller? Jeg opplever i alle fall ofte at jeg etter to-tre drag ikke har trua på at jeg skal klare å holde helt inn, men så går det likevel. På Røyse gikk intervall 3-6 mer eller mindre på autopilot
På tide å skrive litt om min opplevelse av TransGranCanaria 2018. Dette løpet har jeg lenge hatt lyst til å delta i og i år fikk jeg muligheten. Noe av årsaken til at jeg har hatt lyst til å delta er at familien har feriert mye på Gran Canaria, i tillegg er det fristende med løp i varme omgivelser når vi selv har vinter hjemme.
I 2017 ga kona og jeg hverandre deltagelse i løpet i bursdagsgaver. Selv om jeg opprinnelig hadde mest lyst til å løpe “selve” TransGranCanaria på 125 km så valgte vi å delta sammen på Advanced-utgaven på 64 km. Dette var blant annet etter råd fra Neil Dryland som hadde løpt maratondistansen i 2017. Både kona og jeg er “asfaltrotter” og vet knapt opp og ned på en høydemeter. I ettertid ser jeg at det var et godt råd fra Neil.
Oppladningen ble langt fra optimal for meg. Med forkjølelse de to ukene før avreise var jeg bekymret, men så ikke på det som noen mulighet å stå over løpet. Dette skulle jeg være med på!
Løpet ble kombinert med en liten vinterferie for oss begge. Vi reiste ned onsdag 21. februar og skulle nyte noen dager i forkant av løpet. Vi bodde på Lopesan Baobab som ligger rett ved Expo Meloneras der målgang finner sted. Vi fikk hentet startnummer allerede første kvelden og vi kunne starte å gru/glede oss til turen over fjellet.
Torsdagen benyttet vi til en rolig liten løpetur for å gjøre oss litt kjent med å løpe i varmen og se på de siste kilometerne av løypa. Det ble en runde rundt på Maspalomas, langs strandpromenaden og litt innover. Vi fikk testet å løpe i elveløpene som avslutter løypa og selv om det gikk smertefritt denne gangen så forstod vi godt at det kunne være krevende i mørket etter mange, lange kilometer. Det ble også lunsj sammen med andre nordmenn som skulle løpe forskjellige distanser. På ettermiddagen og kvelden denne dagen ble værvarselet for helgen dårligere og dårligere. Det var tydelig at det ville bli regn og vind på fredagen da maratondistansen skulle avvikles. Det ble faktisk så usikkert at arrangøren gikk til skrittet å utsette dette løpet til lørdagen! For mange betød dette at de ikke fikk deltatt siden de hadde booket fly hjem på lørdag. Det er ufattelig trist selvfølgelig, men sikkerheten må alltid komme først. Vi ble selvfølgelig usikre på hva som ville skje med vårt løp, men satset på at det ville ordne seg. Værvarselet meldte at det ville bli storm på fredag og søndag, så det så i alle fall ut til at det kunne bli løpbart for oss på lørdagen.
Maratondistansen ble flyttet fra fredag til lørdag ?: Arrangøren
Storm på vei! Legg merke til at det blir storm fredag og søndag, ikke et ord om hva som skjer på lørdag ?: Arrangøren
På fredag fikk vi også en liten runde før uværet kom. Det var ikke mye vi så til det der vi bodde, men vi så tydelig at det var mørkt og regnet i fjellene. På kvelden gikk vi opp til Expo for å ønske løperne på 125 km lykke til. Der så vi mange nordmenn som var spente. De skulle starte fra Las Palmas kl 2300 og starte med å løpe gjennom natten. Deretter var det bare å komme seg inn på hotellet for å gjøre klart utstyret til eget løp og få seg en middag før man måtte prøve å sove litt.
Lørdagen kom før vi visste ordet av det og klokka ringte tidlig på morgenen. På med løpetøyet og avgårde til Expo der bussene skulle ta oss til startområdet. Dette var kanskje ikke den best organiserte delene av løpet. Det var trengsel og kaos beskjeder på spansk, men vi kom oss etterhvert på en buss sammen med Neil og Nina som skulle løpe samme distanse som oss. Neil skulle løpe litt raskere enn oss, mens Nina hadde som mål å henge med oss så lenge som mulig. Spanske bussjåfører på smale, svingete veier er i grunn et helt kapittel for seg selv. Jeg hadde håpet å kunne sove litt på bussen, men det var i grunn bare å glemme. Tut-og-kjør taktikk i hårnålssvinger med stup på ene siden er ikke hverdagskost for en stakkars flatfort-løper!
Trygt oppe ved Artenara måtte vi gå noen meter før vi ankom selve startområdet. Der var det raust med toaletter (nei, det var toaletter på to kafeer som ble benyttet og det ble lange køer). Vi rakk også å se mannen til Nina, Stian, løpe forbi. Han var ute på 125 km og så rimelig sliten ut ved dette punktet.
Neil, meg, Yvonne og Nina kort tid før start. Det var kaldt å vente, men det ble fort mildere og jakkene måtte av
Etter litt mer nervøs venting var det klart til start. Neil plasserte seg lenger frem i feltet, mens Nina, Yvonne og jeg tydeligvis plasserte oss helt bakerst. Det var kanskje ikke det smarteste vi gjorde denne dagen. Det ble veldig mye kø-gåing de første kilometerne på smale stier. Ikke det at vi hadde gått så veldig mye fortere selv, men det ble noen stopp og lite løping på de flate partiene. Rolig start er viktig, men det ble nok litt i overkant. Yvonne og jeg jobbet oss i alle fall fremover og kom etterhvert i en gruppe som holdt mer eller mindre samme tempo som oss.
Noe særlig mer kan jeg i grunn ikke si om selve løpet. Vi koste oss og hadde en fin tur i alle fall frem til 50-55 kilometer. Det var slitsomt i oppoverbakkene og etterhvert ble det vondt å løpe i nedoverbakkene. Det var underlag som var krevende å løpe på selv om det stort sett var tørt og godt feste. De bratteste nedoverbakkene gikk det nesten ikke an å løpe, både på grunn av ujevnt underlag, men også på grunn av lårene som hadde fått nok juling. Likevel hadde vi begge smil om munnen og godt humør lenge.
Over Cruz de Tejeda. Her hadde kraftige skogbranner herjet for ikke lenge siden. Vi kunne se svartbrente trær overalt
Været var i alle fall med oss! Til tross for det dårlige været som hadde vært dagen før og det dårlige varselet for dagen etter så løp vi stort sett i sol og blå himmel. Det var kjølig ved starten, men ble fort varmt. Kort tights og t-skjorte var riktig bekledning. Jeg løp også med “sleeves” på armene, men de var stort sett dratt ned rundt håndleddet.
Yvonne og jeg hadde i grunn tenkt at vi ville bruke 10-12 timer på turen og hadde et lite mål om å klare å komme i mål på rett under 10 timer og dermed før solnedgang kl 1900. Etter 16 kilometer hadde vi brukt rett over 3 timer og ca halvveis hadde vi brukt 6 timer. Nå var vi klar over at mesteparten av motbakkene kom i første halvdel og at det nok ville gå raskere siste halvdel, men vi så uansett at dette ville bli tungt. Nedoverbakkene var som nevnt over ikke akkurat “lettløpte”.
Det var bratt og vanskelig å løpe. Her kan vi skimte Yvonne langt oppe i bakkene
Fra Ayagaures og siste store matstasjon gikk det oppover på grusveier. Her var det rask gange som gjaldt og solen stekte godt. Yvonne og jeg fosset på, men passet samtidig på å spare energi til det siste stykket. Vi mistet begge litt motet da vi kom over toppen og vi tok av fra de fine veiene og inn på en steinete sti ned i en skikkelig kaktusdal! Her var det vrient og tungt å løpe og man måtte virkelig holde fokus på hvor man satte beina hele tiden. Motivasjonen vår nådde vel laveste punktet i dette elveleiet på rullestein og gjentatte strekninger der det var omtrent umulig å løpe. Vi vekslet på å ligge i front og heiet på hverandre. Selv var jeg rimelig borte denne perioden. Forkjølelsen jeg hadde slitt med gjorde at jeg knapt hadde stemme igjen og vansker med å puste. Blir ikke overrasket om jeg hadde fått i meg litt lite drikke heller. 4 liter sportsdrikk gikk med på turen og det burde være nok, men med varmen og høydemeterne er jeg usikker.
Litt sær servering på siste matstasjon. Jeg sto over i denne omgang, men så en som fylte sekken. Lurer på hvordan den smakte etter 17 kilometer med risting…
Det var uansett godt å komme ut til sivilisasjonen igjen og vite at det bare var noen få kilometer igjen. På dette stykket måtte vi av alle ting løpe i flere trapper! Det var rett og slett ufint av arrangøren! Vi passerte siste tids-post og løp og gikk helt til vi etterhvert kunne se målgang og hotellet vårt. Da løp vi side om side til vi passerte målseilet. En utrolig deilig følelse!
Etter målgang fikk vi på oss medaljer, mottok finisher-vest og annet stash og kom oss rett på hotellet der vi fylte på med væske og næring. Etter en dusj fikk vi også karret oss ned i restauranten på hotellet og fikk oss noe som kunne minne om middag.
Etter løpet
Allerede morgenen etter fikk jeg meg en “rolig” løpetur før avreise. Om det var lurt eller ikke skal jeg ikke si noe om. Jeg var stiv i beina da jeg startet, men det ble bedre etter kort tid. Det var uansett deilig å komme opp og avslutte ferien i løpeskoene. Som det tidligere var blitt meldt skulle det bli storm denne søndagen. Det ble det også! Det var kraftig vind og regn da vi reiste fra flyplassen. Flyet ble litt forsinket og vi var ikke hjemme og i seng før kl 2 på natta. Da var det tøft å komme seg på jobb mandag morgen og å få jentene avgårde på morgentrening klokka 0600!
Det skulle ta mange dager før jeg prøvde å løpe igjen, og det tok omtrent to uker før jeg var mer eller mindre kvitt smertene i lårmusklene. Fortsatt, to uker etter løpet, vil jeg ikke si at jeg er helt restituert, men det nærmer seg. Jeg sliter med motivasjon til å løpe både langt og fort, men har i alle fall glede av enkelte løpeturer.
Kommer jeg til å løpe TransGranCanaria igjen?
Jeg har som nevnt lenge hatt lyst til å prøve 125 km utgaven av TGC. Rådet jeg fikk om å starte med en kortere utgave var et godt råd. Hadde jeg startet på 125 km så hadde jeg mest trolig brutt. Jeg hadde sikkert vært bedre forberedt enn det jeg var denne gangen, men jeg tror ikke jeg hadde vært godt nok forberedt. Nå vet jeg litt mer om hva som kreves for å fullføre det løpet og jeg kjenner terrenget og utfordringene. Lysten til å delta og oppleve “fulldistansen” er ikke blitt mindre av denne opplevelsen, snarere tvert imot. Dessverre tror jeg sannsynligheten er blitt litt mindre. Jeg vet ikke om jeg vil bruke tid å penger på å gjøre dette løpet en gang til. Det finnes alt for mange løp jeg kunne tenke meg å delta i og da er det litt rart å repetere et av dem. Rammene rundt TGC er flott og med sol og varme er det virkelig et løp jeg trivdes med og vil anbefale for alle som lurer på å delta.
Noen bilder fra turen:
Fra en treningstur i forkant. Selve løpet avslutter i disse elevleiene med ujevnt underlag
Neil, meg, Yvonne og Nina kort tid før start. Det var kaldt å vente, men det ble fort mildere og jakkene måtte av
Rett før start
Over Cruz de Tejeda. Her hadde kraftige skogbranner herjet for ikke lenge siden. Vi kunne se svartbrente trær overalt
Det var bratt! Ser man nøye etter kan man lese av stigningen på 26%!
Yvonne og meg på Roque Nublo
Yvonne i full fart nedover og tar seg tid til å nyte utsikten
Selfie-time
Det var bratt og vanskelig å løpe. Her kan vi skimte Yvonne langt oppe i bakkene
Litt sær servering på siste matstasjon. Jeg sto over i denne omgang, men så en som fylte sekken. Lurer på hvordan den smakte etter 17 kilometer med risting…
Servering i Tunte
Storm på vei! Legg merke til at det blir storm fredag og søndag, ikke et ord om hva som skjer på lørdag
?: Arrangøren
Maratondistansen ble flyttet fra fredag til lørdag
?: Arrangøren
Høydeprofilen til Advanced
?: Skjermdump fra nettsiden
Da har jeg endelig fått tid til å blogge litt om min opplevelse under Ecotrail Oslo 2017. Løpet gikk av stabelen lørdag 20. mai og jeg stilte (som vanlig) til start på fulldistansen, 80 km.
Forberedelsene
Jeg har løpt mye den siste tiden, men ikke like mye som tidligere. Jeg har hatt mye større fokus på fart enn på distanser over maraton. Jeg var likevel trygg på at jeg ville klare å fullføre løpet. Den siste uken trappet jeg ned på løpingen og kroppen fyltes opp med overskudd. Det ble dessverre ikke like mye søvn som jeg hadde håpet, men det fikk bare være. Dagen før løpet fikk jeg være med å dele ut startnummer på Sport1 Storgata og det var veldig hyggelig. Mange kjente og ukjente ansikter som slo av en prat og både delte og mottok råd i forhold til løpet. Dette førte også til litt sen middag og at jeg kom i seng litt senere enn øsnket også dagen før løpet. Men ikke noe stort problem.
Start og første del av løypa
Start var som vanlig kl 0900. Nytt i år var at starten var flyttet omtrent 500 meter. Det ga mer plass og et bedre område for oss som skulle løpe. Vi slapp også å krysse en vei rett etter start og det er nok greit selv om det “bare” var rundt 350 som startet på denne distansen.
Opp langs Akerselva er det svak stigning hele veien. Noen bratte bakker der det er naturlig å gå, men ellers er det løpbart hele veien. Jeg prøvde å finne et passende tempo og småpratet med flere kjente oppover. Etter en stund kom vi opp til Maridalsvannet og fikk flott utsikt derfra og over til Tryvannstårnet. Det var litt rart å tenke på at vi skulle løpe helt dit og at vi da ville være halvveis. Med denne utsikten i hodet og at dette var tredje gang jeg løp 80 km bestemte jeg meg for at jeg skulle løpe neste år også. Når man har gjort ting tre ganger kan det jo defineres som tradisjon. Her sto også Frants Mohr og hilste og tok bilder. Han ga meg informasjon om at teten lå 17 minutter foran meg da jeg passerte 10 km. Ettersom jeg hadde brukt 57 minutter regnet jeg lett ut at de hadde klart seg med ca 40. Der og da bestemte jeg meg for å ikke prøve å hente de inn igjen.
Ved Maridalsvannet. Omtrent her bestemte jeg meg for at 80 km Ecotrail er en tradisjon for meg.
?: Sportograf.com
Rundt Maridalsvannet løper vi på fine grusveier, det går litt opp og ned før vi kommer ut på et lite asfaltstrekke før første drikkestasjon ved ca 14 km. Deretter er det en god stigning opp til Fagervann på et teknisk parti. jeg tok det med ro og gikk sakte og rolig i disse bakkene. Jeg ble tatt igjen av mange løpere her.
Vel oppe ved Fagervann kunne jeg begynne å løpe litt igjen. Jeg er som kjent ingen stiløper, men klarer meg greit. Ettersom beina nå hadde hvilt litt så var det også klare for litt mer fart enn mange andre. Det var temmelig vått og glatt på stiene og jeg hadde et fint fall her. Så lang jeg var og trynet ned i bakken. Ingen skade på annet enn stoltheten så det var bare å fortsette.
Ned til Sognsvann holdt jeg god fart og tok igjen mange av løperne som hadde passert meg i bakkene. Her traff jeg også Mathias som jeg ble løpende med lenge. På denne strekningen var det også mye vann som rant i bekker. Umulig å unngå å bli våt på beina, men det kjølte bare behagelig ned.
Etterhvert ankom vi Midstubakken. Der sto alle løperne som etterhvert skulle starte på 45 km distansen. Det var veldig gøy å få en god “pep-talk” av mange kjente her mens jeg fylte opp drikkeflaskene og spiste et vaffelhjerte og en banan. Jeg la i vei herfra omtrent 45 minutter før de skulle starte.
Opp til Tryvann og ned igjen
Et av de tyngste partiene synes jeg er opp til Tryvann. Her nærmer man seg 40 km og det er bratt. Det blir mye gåing og stiene er ikke så løpbare for meg. Fra Tryvann klarer jeg derimot å sette opp farten i bakkene ned Wyllerløypa. Mathias er grei og holder meg litt igjen. Det tror jeg var lurt!
Inn Zinoberveien er det et langt, rett strekke med asfalt. Det er svak stigning hele veien og det suger mer krefter enn man skulle tro. Vi holder godt humør, men jeg kjenner noen tegn på kramper i lysken og lårene. Klarer takk og pris å holde det i sjakk. En danske sa en gang til meg at kramper ikke var farlig og man kunne bare fortsette å løpe med de. Det gjør vondt som fy, men er ikke skadelig. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg pleier å hente det frem for å overtale meg selv til å fortsette i samme tempo. Litt før Sørkedalen Skole ble vi tatt igjen av Truls Grøstad som ledet 45 km. Han hadde stor fart og godt driv innover. Han ledet også temmelig mye på andremann på dette punktet.
Ved ankomst Sørkedalen idrettsanlegg var det tid for å fylle drikkeflaskene igjen og få seg noe mat. Her var det brødskiver det gikk i. Dessverre for meg var det glutenfritt brød som sto på menyen og det var i alle fall ikke noe for meg. Det este i munnen og smakte ikke godt. Alle i gruppa jeg løp i kvittet seg med brødet etter kort tid. Det er prisverdig av arrangøren å tenke på de med gluten-allergi og vegetarianere (pålegget var merket vegansk), men jeg hadde satt pris på vanlig brød med salt pølse. Jeg vet at arrangøren har fått disse tilbakemeldingene og de retter sikkert opp i dette til neste år.
Ned til Lysaker
Krysser Lysakerelva for 6. gang. Her satt fotografen på rekkverket helt uten tanke på HMS ?
?: Sportograf.com
De siste 30 kilometerne hadde jeg løpt for bare noen uker siden. Jeg så derfor frem til denne delen av løpet. Det starter med en bratt bakke der vi gikk i en gruppe og pratet og hygget oss. Flere og flere 45 km-løpere passerte oss og vi hilste og heiet og fikk heia-rop tilbake. På toppen av denne bakken er det godt å vite at man er på den siste av de virkelige toppene. Herfra er det mest nedover til mål! Ned mot Fossum gikk det rimelig bra, jeg merket etterhvert at jeg ble litt svimmel når jeg stoppet opp og passet derfor på å fylle på med sportsdrikke og salt. Vel fremme ved Fossum var det dessverre bare vann å få, selv om jeg gjerne skulle hatt sportsdrikk videre. Det var heller ikke bananer eller chips her, noen jeg virkelig savnet. Jeg fikk en slurk Cola, og selv om det var godt så er jeg egentlig ikke så glad i kullsyre når jeg løper.
Fra Fossum løper vi litt oppover igjen får vi svinger ned mot Bogstadvannet og krysser Lysakerelva for første gang (totalt krysset vi 9 ganger). Jeg holder fortsatt god fart og godt humør, men merker at jeg må gå mer også i små bakker og at svimmelheten blir sterkere. Strekket som går på Bærums-siden av Lysakerelva var rett og slett skikkelig tøft i år. Der var det gjørna, glatte røtter og steiner og brattere enn noen gang! Flere steder var jeg for redd for å løpe da det var bratt og glatt på samme tid og dårlig eller ingen sikring. Jeg kom meg uansett frem til punktet der vi krysser Bærumsveien og da visste jeg at det ville bli noe lettere terreng videre til Lysaker.
Siste 10 kilometer
Frognerstranda – Her er det ikke langt igjen. Jeg løper kun for fotografen. ?: Sportograf.com
Den siste biten fra Lysaker og inn til mål er ca 10 km. Her hadde jeg opprinnelig et veddemål med min bror, men han hadde trukket seg siste uka før løpet. Det er jeg i grunn glad for siden jeg nok hadde tapt det veddemålet. Vi skulle se hvem av oss som løp denne strekningen raskest. Det endte med at jeg brukte ca 1 time og 14 minutter på 10,5 km. Svimmelheten tok meg skikkelig. Nå var sola kommet skikkelig frem og jeg var helt tom. Jeg løp litt og gikk mye, men ingenting virket som om det hjalp. Den nye runden på Bygdøy som egentlig er veldig fin var temmelig demotiverende. Jeg hører at mange droppet denne og det kan jeg forsåvidt forstå. Å ha en “strafferunde” på nesten 3 kilometer like før mål var surt. Jeg var uansett klar over at sløyfa var en del av løypa så det var uaktuelt for meg å jukse her.
Litt før Rådhusplassen fikk jeg litt energi tilbake i beina og klarte å løpe den siste biten inn til mål på Salt. Det var deilig å se mål da man rundet Akershus festning og dette var en bedre plass for målgang enn Sukkerbiten som har vært brukt de første to årene. Det var kanskje mindre plass, men man slapp å se mål lenge før man var der. Vel i mål fikk jeg en liten medalje og en stor t-skjorte. Jeg fant sekken min og brukte vel 30 minutter på å få av meg skoene og på meg ei bukse. Jeg fikk meg en Cola Zero og litt suppe og ventet på at kona skulle komme i mål. Det ble mye mingling med andre løpere og hyggelig prat mens jeg ventet.
Målgang med et hopp og nedslag. Anbefales ikke etter 80 km!
?: Sportograf.com
Siden jeg i år har så kraftig fokus på maraton er jeg litt mer forsiktig med påmeldinger til løp, og da særlig ultraløp. Jeg ønsker uansett å gjennomføre 3 ultraløp (Ultrafatet) og maraton nok til “5 på norsk jord”, og Bislett 50k gir uttelling på begge disse statistikkene. Men da jeg nå er inne i en hard periode i 100-dagersprogrammet til Marius Bakken så var jeg veldig usikker på om Bislett 50k måtte gå uten meg i år. Sannsynligheten for at jeg ville klare de harde, maratonspesifikke øktene i treningsprogrammet og samtidig levere en god prestasjon på Bislett var liten. I tillegg kom muligheten for å pådra meg en skade. Jeg kontaktet Bakken og forhørte meg om hva han syntes. Han anbefalte vel egentlig ikke å løpe på Bislett, i så fall måtte jeg droppe de harde øktene i ukene før og etter.
På bakgrunn av dette ble det en spontanpåmelding for min del. Jeg flyttet de harde øktene i uka før til mandag og tirsdag (noe som i seg selv er helt feil siden de ikke skal komme på påfølgende dager). Jeg byttet ut selve langturen i uke 7 med Bislett. Selv om langturen skulle være rolig så tenkte jeg det fikk være innafor. Uke 8 får vi se hvordan jeg legger opp, starter nok med de rolige øktene og tar det litt etterhvert.
Jeg så meg nødt til å melde meg på i pulje 1 der de raskeste løperne befinner seg. Tidsmål under 4 timer ble derfor et krav. Jeg ville egentlig helst løpt i pulje 2 og heller vært blant de raskeste der, men det var ikke mulig for meg denne dagen. Etter 4:20 ville vi bli plukket av banen og det mente jeg skulle være oppnåelig uansett.
Lørdag 18. februar kom og jeg sto tidlig opp og spiste en god frokost, drakk kaffe og litt Tailwind før jeg reiste innover til Oslo og ankom stadion med god tid til start. Der ble det hyggelig gjensyn med mange andre løpere og utveksling av løpsplaner og strategi. Jeg fant noen andre løpere som hadde omtrent samme mål og plan som meg. Jeg ville holde rundetiden nærmest mulig 2:37 som var det som skulle gi totaltid på 4 timer.
Rett før start valgte jeg å gjøre om skovalget. Opprinnelig hadde valget falt på mine nye Saucony Freedom ISO. Veldig gode sko, men ikke like mye demping som Hoka Clifton 3 som valget til slutt falt på. Clifton 3 hadde jeg løpt en tur i tidligere (Ribbemaraton) og da fikk jeg en skade i hamstring. Satset på at det ikke hadde noe med saken å gjøre og håpet den ekstra dempingen ville være en fordel på det harde underlaget på Bislett.
Starten gikk kl 10:00. De to-tre første rundene gikk litt sakte, men det var egentlig det jeg ønsket. Etter det la jeg meg i ryggen til Janicke Bråthe, hun løp klokkerent på runder omkring 2:37. Etter en stund dro jeg fra henne og løp på 2:34-2:35/runde. Jeg drakk Tailwind ca hver halvtime og spiste litt hver time. Underveis fikk jeg igjen ryggen til Janicke og hun leverte fortsatt de jevne rundene. Hun løp litt saktere enn hva jeg gjorde, men det ga meg en herlig ro i mitt eget løp.
Noen runder før maratonpassering dro jeg igjen fra Janicke. Jeg prøvde å dra henne med meg, men hun klarte ikke å følge. ved ca 65-70 runder fikk jeg noen mørke tanker og vurderte å stoppe på maraton. Det begynte å bli vondt i beina og jeg var selvfølgelig sliten. Jeg tenkte på hvordan løpet ville påvirke den videre treningen og fremtidige løp. Jeg klarte uansett å mobilisere frem til maraton og fortsatte videre. Siden mange løpere nå var i mål begynte flere og flere av tilskuerne å heie frem oss som fortsatt løp. Marit, Neil, Maratonmamma, Anita og mange andre heiet og sekunderte og det gjorde at jeg ikke “turte” å gi meg. Jeg fortsatte temmelig stabilt de siste rundene også. Med 4 runder igjen så jeg at jeg hadde hele 12 minutter til målet og da forsto jeg at det ville holde. 3min/runde skulle ikke være noe problem nå. Da gikk rundetiden opp litt, ca 2:44, men ikke noe faretruende. Sisterunden fikk jeg en liten spurt også og kom i mål på 3:58:56!
Ved målgang måtte jeg legge meg ned og nyte øyeblikket litt! Masse folk gratulerte og jeg bare smilte fra øre til øre! Sliten, men veldig fornøyd!
Sliten, men blid og veldig fornøyd etter målgang!
Foto: Olav Engen
I dag, dagen etter løpet, er kroppen stort sett bra. Litt vondt i knærne og hoftene, men det regner jeg med at går over. Det blir uansett ikke noe løping i dag, trolig ikke i morgen heller. Jeg håper imidlertid at jeg er i gang på tirsdag. Etter planen skal jeg ha en 10 km test denne uken. Usikker på hvordan det vil gå. I tillegg er det en langtur på planen, ca 2 timer 30 minutter. Det skal nok la seg ordne! Rekkefølgen på ukas økter får vi se etterhvert. Jeg har vinterferie (men jobber uansett) så skal i alle fall få nok søvn og hvile.
