Lørdag 25. juli deltok jeg og kona i Pace On Earth sitt arrangement #ultraintervalchallenge. Dette er samme konsept som Halden Ultraintervall og Røyse Ultra, men foregår hvor man selv vil. For meg og kona ble det tur fra husdøra, fire runder rundt et lokalt vann (Steinstjern) og tilbake til døra.
Jeg har ingen plan om å skrive en detaljert gjennomgang av hvert enkelt intervall denne gangen. Men jeg tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan dette arrangementet skilte seg fra Halden og Røyse. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at #ultraintervalchallenge skulle bli lettere enn Halden og Røyse. Dette fordi jeg ville ha muligheten til å hvile i egen seng og slippe å høre på alle som snakket eller snorket rundt meg. Jeg ville også ha større mulighet til å variere og velge alternativ påkledning avhengig av været. Muligheten ville selvfølgelig også være der for å vaske og tørke tøy underveis. Matinntaket ville nok også bli bedre, i alle fall sammenlignet med Halden.
Slik ble det ikke!
Siden jeg hadde bursdag 24. juli og feiret dette med besøk av foreldre og svigerforeldre med grilling og masse god mat ble ikke oppladningen helt optimal. #ultraintervalchallenge startet klokka 00:00, en forskjell fra Halden og Røyse. Etter første intervall ble det lite søvn før vi skulle i gang med andre runde. Det samme skjedde etter andre og tredje runde. Det ble i det hele tatt svært lite søvn denne natten. Og når morgenen kom så var jo plutselig barna våkne og ting måtte gjøres i huset. Det ble altså langt mindre hvile under #ultraintervalchallenge enn de to andre ultra-utfordringene.
Kona løp 10 km på alle intervallene, jeg løp 15 km på to av de. Siden 10 km var fire runder rundt Steinstjern og 15 km var 6 runder så løp vi altså hhv 32 og 36 runder rundt vannet. Dette var veldig demotiverende og her burde vi åpenbart valgt annerledes! Vi hadde muligheten til å løpe en ny runde hver eneste gang om vi ville. Heldigvis hadde vi med oss barna på sykkel på to av intervallene og det var hyggelig!
Det var også tøffere at man startet med de antatt tyngste intervallene. I Halden og Røyse vet man at 00:00, 03:00 og 06:00 er tunge, men da er man også snart ferdig. Å starte med disse bryter ned motivasjonen veldig og trøttheten man bygger opp gjør at de som i grunn skal være “lette” intervaller også blir tunge.
Alt i alt var det en morsom utfordring! Om jeg stiller neste gang kommer an på familieforpliktelser og andre løp. Jeg skal i alle fall ikke delta med samme treningsmengden i beina. Det har blitt mye trening i juli og beina er slitne nå. Ikke det at jeg har noe problem med å bruke 60 minutter på mila, men jeg ønsker ikke å ha så mye vondt underveis.
Underveis i utfordringen oppfordres man til å dele bilder i sosiale medier for å være med på trekninger hvor man kan vinne mange flotte premier. Her kommer mine Instagram-oppdateringer for hvert av intervallene:
Gjennom natten hadde jeg laget en liten timelapse av hvordan Bærums Verk våknet opp etter natten. Filmen er satt sammen av litt over 2000 bilder og går fra ca kl 23:45 – 07:15.
Jeg har sagt det før, og jeg kan godt si det igjen: Jeg er ingen terrengløper!
Selv om det som står ovenfor er aldri så sant så klarte jeg på en eller annen måte å melde meg på Skuggenatten 12-timars. Skuggenatten er et fjell i Treungen, Telemark. Flere løp arrangeres som innebærer å løpe til toppen av dette fjellet, deriblant Skuggenatten Opp som ble avholdt litt tidligere i år og også hadde NM i motbakkeløp.
I 2014 var det Helge Reinholdt som var gal nok til finne på å løpe til toppen og ned igjen så mange ganger som mulig i løpet av 12 timer. Naturlig nok var dette bare en treningstur. Interessen for denne turen ble så stor at treningsturen ble til løpet Skuggenatten 12-timars i 2015. Jeg var ikke en av de som viste stor interesse for dette. Men etterhvert som tiden gikk ble jeg likevel litt fascinert av tanken. For å få godkjent en ultra på dette løpet trengte man 5 runder av 8,6 kilometer, med omtrent 2500 høydemeter totalt. Jeg mente dette skulle være innenfor det jeg kunne klare og meldte meg på.
Fredag 5. juni reiste pappa og jeg til Treungen. Vi stoppet innom startområdet og traff Helge og Leif samtidig som jeg fikk tatt toppen i nærmere ettersyn. Jeg ble ikke veldig skremt av det jeg så, men forstod at jeg kom til å få en av mine største ultrautfordringer for dette året. Pappa og jeg overnattet på Nisser Hyttegrend. I løpet av natten regnet det svært kraftig og jeg var veldig redd for at det skulle fortsette. Yr.no hadde vekslet frem og tilbake med hvordan været skulle bli. Da vi sto opp klokka 07:00 fosset det ned og jeg så frem til en tung dag på jobben. Men plutselig klokka 07:30 stoppet regnet og det begynte å bli lysere!
Rett før start. Skuggenatten er dekket i tåke (kanskje like greit).
Vel fremme ved start var det utdeling av nummer og GPS-brikke. Sikkerhet ble gjennomgått og diverse regler. Alle fullførte runder som ble startet før klokka 20:00 ville telle. Altså måtte jeg i alle fall få fire runder på 11 timer. Det burde jeg klare, men jeg var 100% usikker på hvordan jeg ville takle dette!
Startskuddet (skutt med hagle!) gikk klokka 09:00 og vi var i gang. Arrangøren hadde informert om at vi bare kunne glemme å holde oss tørre på beina, og dette fant vi fort ut at var helt korrekt. Etter bare 2-300 meter vasset vi i vann og myr. Etter ca 1 km startet den virkelige klatringen på svabergene. Dette var rett og slett helt sinnsykt de første turene!
Her ser vi den bratteste stigningen. Her er det helt opp mot 30% stigning. De to første rundene var det vått og glatt. Etterhvert gikk det helt fint å gå rolig oppover og løpe ned igjen. (Foto: Ukjent)
Første runden brukte jeg omtrent nøyaktig 1:30 på. Omtrent det jeg hadde håpet på og bedre enn fryktet! Det var glatt både opp og ned etter regnet. Enkelte steder måtte vi sette oss på huk og skli nedover berget, det var ikke mulig å gå eller løpe nedover. Oppover var det like før vi måtte krabbe (noen gjorde det også). Jeg hadde valgt å løpe i Saucony Peregrine 5. Disse skolene hadde jeg løpt totalt 20 km i fra før. Skoene fungerte greit i starten og bedre og bedre utover løpet. Takk til Geir Frykholm på Löplabbet Sandvika som skaffet disse til meg!
Runde 2 og 3 gikk noe raskere enn den første, men fjerde runden måtte jeg litt opp i tid. Nå begynte jeg å kjenne syra i beina og det brant i lårene når jeg beveget meg oppover de tyngste partiene. På fjerde runden merket jeg også at jeg mistet konsentrasjonen litt. Jeg hadde et ordentlig fall på denne runden, jeg vrikket foten skikkelig og slo kneet hardt i en spiss stein. Vel nede i start/mål-området måtte jeg ta en liten 10-minutter og få i meg litt ekstra mat og væske i tillegg til noen salttabletter. Jeg fikk meg også en kopp kaffe og fikk roet meg litt ned. Det var aldri snakk om å stoppe før 5 runder, men jeg merket at det kunne bli farlig om jeg ikke fikk fokus tilbake. Femte runden gikk på ca 1:50 og jeg kom i mål på omtrent 7 timer og 44 minutter. På en distanse på 43 kilometer er ikke dette videre raskt, men med så mange høydemeter (Garmin-klokka viste 2434 meter stigning) og tøft terreng så er jeg svært fornøyd med dette resultatet. Jeg hadde bestemt meg for at det skulle bli med fem runder. Noe mer hadde jeg ingen tanker om. Jeg tror nok jeg hadde klart mer, men på grunn av forpliktelser til familien så måtte jeg komme meg hjem i løpet av lørdagskvelden.
Er jeg en fjellgeit?
Jeg løp store deler av løpet sammen med Helge Reinholdt. Helge var hjernen bak løpet. Han er en fantastisk type som har et godt humør hele tiden. Han var raskere enn meg på mange partier i løypa, men jeg tok ham alltid igjen. Det at jeg løp med Helge var nok en av tingene som holdt meg gående. Jeg har veldig respekt for ham når det gjelder løp i terrenget og fjellet, dette er hans sterke side. Å se hvor og hvordan han løp lærte meg svært mye og jeg følte at jeg ble en bedre terrengløper for hver eneste runde. Helge sa også at jeg klarte meg bra (til en flat-løper å være). Han mente jeg hadde fortjent betegnelsen “Fjellgeit” etter dette.
Skuggenatten 12-timars var veldig bra! Jeg hadde det hyggelig og traff mange nye mennesker. Dette er ikke den typen løp jeg pleier å være med på, så her er det også et annet klientell enn det jeg pleier å treffe. At vi løp opp og ned samme løypa gjorde også at vi stadig vekk møtte løpere. Det blir litt annet enn en rundløype som er mer vanlig i løp jeg deltar i. Jeg gikk langt ut av min komfortsone i dette løpet. Jeg er usikker på om jeg kommer til å bli med på noe lignende igjen.
Her er jeg ved vending på femte og siste runden. Været er helt topp og en fantastisk utsikt. (Foto: Helge Reinholdt)
Etter at jeg hadde gitt meg rakk jeg en rask dusj før jeg og Pappa startet hjemreisen. Søndagen brukte jeg på Skjørteløpet sammen med kone og barn. Det ble en rolig 10 km (1:21:40). Småjentene imponerte med å løpe hele veien uten å gå eller klage! Jentene er 8 og 9 år gamle og ønsket selv å delta i dette løpet og da kunne jeg jo ikke avstå fra det.
Etter noen dager med rolig restitusjonsløping og hvile er beina relativt bra. Jeg har derfor klinket til og meldt meg på FarrisUltra kommende søndag. Dette løpet vil erstatte Oslofjorden Rundt som jeg mest trolig vil miste. FarrisUltra er 67 km langt og ser ut til å være en “grei” løype. Det store spørsmålet blir om beina takler det, men jeg skal uansett ta det rolig denne gangen og løpe sammen med kona som også er påmeldt. Gleder meg til det!
Her er en film fra de første meterne av løypa vi løp under Skuggenatten, som dere kan se er det umulig å unngå å bli våt på beina. Her ser dere også to spreke gutter som deltok og gikk opp og ned med sekker som veide 19,5 kg på ryggen. Imponerende!
Vi kommer raskt inn i det bratteste strekket på løypa, Mørdar-berget:
Utsikten fra Skuggenatten var fantastisk, her er vi omtrent halvveis til toppen:
Her kan dere følge meg mens jeg “løper” de siste 300 meterne mot toppen:
Dette er Saucony Mirage 5. Ny utgave av favorittskoen de siste årene! Foto: Produsenten
I uke 9 hadde jeg ligget litt på “latsiden”. Jeg tok en uke der jeg reduserte treningsmengden litt, både antall økter og antall kilometer. Det føltes godt i starten av uka, men jeg er ikke god til å nyte slike uker. Det var derfor godt å starte uke 10 med en skikkelig langøkt på 31 kilometer rundt i Bærum. Jeg fikk kjøpt meg noen nye Saucony Mirage 5 som jeg har prøvd å få tak i lenge. Denne modellen har jeg brukt i flere år og det er den skoen jeg liker best. Nå har Løplabbet sluttet å ta den inn og Amazon sender den ikke lenger til Norge. Jeg kjøpte et par da vi var på tur til Sverige selv om de jeg har ikke er slitt ut helt ennå. Mirage er en relativt lett sko med litt støtte. Den har 4 mm dropp og gir god løpsfølelse. Gleder meg til å ta de i bruk!
Uke 10 og 11 har videre båret preg av travle dager med aktiviteter for barna og jobb. Med to gode turer i helgen ble totalen i uke 10 88 kilometer og for denne helgen er planen en skikkelig tur på lørdag og en litt kortere på søndag.
Nye Saucony Zealot i spreke farger! Foto: Produsenten
Mellom to møter i Sandvika på tirsdag fikk jeg tid til en tur innom Løplabbet. Der hadde de fått inn Saucony Zealot! Denne skoen ligner veldig på Mirage, men er litt lettere, bedre dempet og ser bare helt flott ut. Geir ga meg et “tilbud jeg ikke kunne si nei til” og jeg gikk ut av butikken med ennå et par nye sko. Disse har jeg fått prøvd noen ganger og jeg liker de veldig godt. Om jeg liker de bedre enn Mirage er jeg usikker på, særlig før jeg har prøvd Mirage 5. I morgen skal jeg få testet Zealot på en lengre tur, det blir spennende! I morgen er målet 40-50 kilometer i Bærum og Oslo. Starten går fra Toppenhaugberget omtrent klokka 08:30 før jeg løper til Bekkestua, Røa, Frognerparken og til Operaen før jeg løper til Sandvika via Lysaker og Høvik. Derfra går turen til Vøyenenga og tilbake til Bærums Verk. Bare å bli med om du vil!
