Lørdag 22. august var dagen kommet for AIM Challenge i Hemsedal. Dette er en konkurranseform som jeg aldri tidligere har vært med på og heller ikke hadde trodd at jeg skulle stille til start i. Hovedgrunnen til at jeg endte opp med å stille er at det i vennegjengen min allerede er tre etablerte lag som har deltatt de siste årene. En annen kamerat og jeg bestemte oss for at vi også kunne stille lag med heller minimale utsikter om å komme særlig langt opp på resultatlista.
Jeg er en “ren” løper. Jeg driver ikke med annen form for trening og trives godt med det. Kameraten på laget, Anders, er en pendsykler. Han sykler til-og-fra jobb stort sett hver dag. Ingen av oss er dårlig trent, men vi er nok i temmelig utakt i forhold til hvordan vi har trent. Med tanke på at AIM legger opp til både sykling og løping kunne dette lett bli et problem for oss. Det tok vi imidlertid ikke så veldig høytidelig. Siden jeg hadde hatt problemer med ryggen i tiden før AIM så valgte vi likegodt å ikke ta med sykler til start! Det skulle vise seg at dette var en dårlig avgjørelse. Arrangørene hadde nemlig endret reglene i uka før start. Sykkel var flyttet fra anbefalt til obligatorisk! Etter litt stress og Facebook/Twitter/SMS på fredag kvelde ble vi temmelig sikre på at vi skulle få ordnet med sykler. Lørdag morgen litt over en time før start hadde vi fått ordnet oss to stykk Fat-Bikes! De ble brukt totalt ca 7 km.
Klar for AIM Challenge! Sykkelen skaffet vi bare kort tid før start!
Selve konkurransen AIM Challenge er ikke ulikt et orienteringsløp, men postene inneholder en eller annen utfordring. Det kan være buldring, fjellklatring, kano, bading osv. Ofte måtte begge deltagere på laget hjelpe hverandre for å klare oppgaven. Anders og jeg valgte å legge fra oss syklene i Hemsedal og heller bevege oss til fots over fjellet der vi valgte å samle poster. Oppover og bortover på fjellet beveget vi oss stort sett raskere eller like raskt som de som hadde sykler, men vi slapp å bære de. Det var veldig behagelig. I starten hadde vi godt driv og lite problemer med å finne postene. Dette varte ikke så lenge! Urutinerte som vi var gjorde vi noe som vi senere har blitt klar over er en ekte nybegynnerfeil. Vi prøvde å ta en post som lå langt unna sti og andre faste holdepunkter. Det endte med at vi ikke fant den og sleit oss godt ut. Humøret ble heller ikke særlig bra etter dette. Nå begynte vi nok også å slurve mer og mer med kartlesingen og rotet oss bort flere ganger. Til slutt måtte vi rett og slett bare stole på egen retningssans og holde oss til stier som gikk nedover. Slik kom vi tilbake til veien, men et godt stykke unne Hemsedal og syklene. Med bare en time til tidsfristen igjen og en del kilometer løping samt at vi måtte finne syklene og sykle tilbake til start begynte Anders å slite. Jeg pushet og motiverte så godt jeg kunne og tok sekken hans og alt vi hadde med oss. Vi telte lyktestolper og vekslet på å gå og løpe. I denne perioden passerte vi noen poster uten å sjekke inn, vi var usikre på om vi hadde nok tid. Gleden i fjeset til Anders da han så sykkelen var helt super! Med ennå ca 30 minutter igjen bestemte vi oss for å ta ennå noen poster. Anders fikk gleden av å bade litt og jeg fikk krøpet litt på veien og strukket armen inn i et rør. Vi rakk fristen med omtrent 4 minutter til overs (som betyr at vi kunne tatt en eller begge postene vi løp forbi).
Anders ble veldig glad da han fikk badet litt. Her sjekker han inn på posten.
Vel i mål var det møte med de andre lagene og å fortelle og skryte om hvordan vi hadde lagt opp løpet og ruta. De andre hadde valgt tilsvarende runde som oss, men siden de hadde sykkel og ikke rotet seg bort hadde de tatt langt flere poster på slutten. Anders og jeg var uansett svært fornøyd med innsatsen vår!
AIM Challenge er svært ulikt de konkurransene jeg vanligvis deltar i, men noe fellestrekk kan man uansett finne. Humørsvingningene og det mentale med å holde seg i bevegelse og fokus i 6 timer er det samme. I tillegg var stemningen veldig lik den man ofte finner på ultraløp. Alle hilset og hjalp hverandre. Om noen lette etter en post kunne de ofte få hjelp av andre lag og man kunne også få hjelp på noen av postene. De fleste lagene var med for moro og selve konkurransen var underordnet. Vi hadde veldig fint vær hele dagen og det hjalp nok mye. Hadde det regnet tror jeg nok dette hadde vært tøft! Uansett moro å prøve noe anderledes! Neste år tar jeg med egen sykkel, men jeg er usikker på om jeg gidder å bære den over fjellet!
Lagene etter målgang. Noen var nok mer slitne enn andre.
Skryting og forklaringer om hvordan det hadde gått i ettertid.
Anders ble veldig glad da han fikk badet litt
Posten er i fossen. Her var det mange som ble våte!
Fortsatt på toppen av Såta
Fra toppen av Såta (1696 moh). Vi hadde mål om å klare en topp i løpet av konkurransen og det klarte vi!
Anders prøver seg som fjellklatrer
Team Form Fett i godt humør etter omtrent en time. Flott vær og fine forhold!
Obligatorisk bilde av lagene. Her har vi “Team Form Sterk”, “Team Form Svak” og meg og Anders i “Team Form Fett”
Anders tester sykkelen før start
Klar for AIM Challenge! Sykkelen skaffet vi bare kort tid før start!
Lørdag 8. august klokka 10:00 gikk starten for et av de meste sære løpene for denne sesongen. “Det Røde Huset Backyard Ultra” er et løp som arrangeres av Sharon Broadwell. Tusen takk til Sharon som ordner opp for alle oss som løper og at hun tar på seg denne jobben, jeg og alle andre setter veldig stor pris på jobben alle arrangører gjør! Dette løpet går ut på at man skal løpe en runde i området i nærheten av Sognsvann med start hver hele time. Runden er på 6,5 kilometer og dersom man ikke rekker neste start er man ute. Det er altså den som holder ut flest runder som vinner.
“Det Røde Huset Backyard Ultra” starter og stopper ved dette røde huset
Runden
Jeg hadde lest mye om hvordan denne runden var på forhånd. Blogger fra tidligere år, innlegg på Facebook fra deltagere som har vært med tidligere og noen som testet løypa. Jeg visste at det var litt terreng og litt grus, men mange av beskrivelsene gikk på at runden var veldig tøff! Et par dager før løpet snakket jeg imidlertid med Thomas Stordalen som deltok i 2014 og ha kunne berolige meg med at løypa var helt grei. Den startet med flat asfalt ca 500 meter, deretter inn i skogen og en lang bakke på blåsti. Det var dette partiet som var det “tøffeste”. Det gikk svakt oppover til omtrent 3,2 km, men med en total høydestigning på hele runden på 115 meter sier det seg selv at det ikke er særlig bratt. Det var derimot veldig vått og mange vanndammer som sperret stien, dette gjorde at jeg hadde litt dårlig rytme de første rundene. Fra 3,2 km og inn til mål var det grusveier. Mye nedover først så en lang flat kilometer mot slutten. Løypa sluttet med omtrent 400 meter på sti og over en plen.
Mitt løp
Jeg løp rolig og behersket de to første rundene slik at kroppen ble varm og vandt med løypa. Deretter presset jeg litt mer uten å ta meg helt ut. På grusveiene klarte jeg å slippe meg litt løs og ha god fort inn mot mål. En av rundene løp jeg sammen med John Lund og småpratet, samtidig ble jeg veldig overrasket da jeg så at vi holdt 4:30-tempo! Jeg var blant de 4-5 første i mål flere ganger og det var moro. Fra start av var det usikkert hvor mange runder jeg kom til å fullføre. Jeg var ikke usikker på om jeg skulle klare de 7 påkrevde rundene for å få godkjent ultra. For meg lå spørsmålet mer i når jeg måtte være tilbake hjemme. Med en kone som hadde bursdag denne dagene kunne det være greit å gi seg slik at jeg kunne få med meg litt av festlighetene også. Derfor var jeg en av de mange som ga seg etter 7. runde, selv om beina helt sikkert hadde klart ennå flere runder.
Uansett var dette et flott løp! Det var hyggelig å møte ultrafamilien igjen. Det sosiale med at man hele tiden samles for ny start hver time og slapper av sammen mellom rundene gjør dette løpet veldig spesielt. Helge Reinholdt var der, Kåre Lona, Tone Yvonne og Eivind, Maria Scherffenberg fikk med seg en runde, Marit Haraldsen, Lise tok to runder og John Lund som ble vinner med 15 runder for å nevne noen av de jeg snakket med. Mange instagram-venner kunne man også treffe og det er alltid hyggelig å treffes IRL!
Sharon holder race brief før start
Salomon S-LAB Sense Hydro Set. Foto: Produsenten
Utstyr
Jeg løp med Saucony Mirage 5 alle rundene. Jeg hadde med meg flere skopar, men så ikke noe behov for å bytte. Mange løp med rene terrengsko, men jeg så ikke noen stor fordel med det. Jeg hadde fått en Salomon S-LAB Sense Hydro Set fra Thomas Stordalen noen dager før løpet. Dette er en liten hanske som holder en soft flask. Flasken jeg brukte hadde plass til 2,5 dl. Det er ikke egentlig et behov for å drikke på en liten runde som den vi løp, men dersom jeg skulle fått i meg nok drikke i løpet av de små pausene så ville jeg nok slitt mer med hold. Jeg er blitt vandt med å drikke lite og ofte og denne løsningen var rett og slett genial! Jeg fylte med Sponser Long Energy som vanlig og tok til meg litt fast føde i pausene.
Lørdag 25. juli deltok jeg og kona i Pace On Earth sitt arrangement #ultraintervalchallenge. Dette er samme konsept som Halden Ultraintervall og Røyse Ultra, men foregår hvor man selv vil. For meg og kona ble det tur fra husdøra, fire runder rundt et lokalt vann (Steinstjern) og tilbake til døra.
Jeg har ingen plan om å skrive en detaljert gjennomgang av hvert enkelt intervall denne gangen. Men jeg tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan dette arrangementet skilte seg fra Halden og Røyse. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at #ultraintervalchallenge skulle bli lettere enn Halden og Røyse. Dette fordi jeg ville ha muligheten til å hvile i egen seng og slippe å høre på alle som snakket eller snorket rundt meg. Jeg ville også ha større mulighet til å variere og velge alternativ påkledning avhengig av været. Muligheten ville selvfølgelig også være der for å vaske og tørke tøy underveis. Matinntaket ville nok også bli bedre, i alle fall sammenlignet med Halden.
Slik ble det ikke!
Siden jeg hadde bursdag 24. juli og feiret dette med besøk av foreldre og svigerforeldre med grilling og masse god mat ble ikke oppladningen helt optimal. #ultraintervalchallenge startet klokka 00:00, en forskjell fra Halden og Røyse. Etter første intervall ble det lite søvn før vi skulle i gang med andre runde. Det samme skjedde etter andre og tredje runde. Det ble i det hele tatt svært lite søvn denne natten. Og når morgenen kom så var jo plutselig barna våkne og ting måtte gjøres i huset. Det ble altså langt mindre hvile under #ultraintervalchallenge enn de to andre ultra-utfordringene.
Kona løp 10 km på alle intervallene, jeg løp 15 km på to av de. Siden 10 km var fire runder rundt Steinstjern og 15 km var 6 runder så løp vi altså hhv 32 og 36 runder rundt vannet. Dette var veldig demotiverende og her burde vi åpenbart valgt annerledes! Vi hadde muligheten til å løpe en ny runde hver eneste gang om vi ville. Heldigvis hadde vi med oss barna på sykkel på to av intervallene og det var hyggelig!
Det var også tøffere at man startet med de antatt tyngste intervallene. I Halden og Røyse vet man at 00:00, 03:00 og 06:00 er tunge, men da er man også snart ferdig. Å starte med disse bryter ned motivasjonen veldig og trøttheten man bygger opp gjør at de som i grunn skal være “lette” intervaller også blir tunge.
Alt i alt var det en morsom utfordring! Om jeg stiller neste gang kommer an på familieforpliktelser og andre løp. Jeg skal i alle fall ikke delta med samme treningsmengden i beina. Det har blitt mye trening i juli og beina er slitne nå. Ikke det at jeg har noe problem med å bruke 60 minutter på mila, men jeg ønsker ikke å ha så mye vondt underveis.
Underveis i utfordringen oppfordres man til å dele bilder i sosiale medier for å være med på trekninger hvor man kan vinne mange flotte premier. Her kommer mine Instagram-oppdateringer for hvert av intervallene:
Gjennom natten hadde jeg laget en liten timelapse av hvordan Bærums Verk våknet opp etter natten. Filmen er satt sammen av litt over 2000 bilder og går fra ca kl 23:45 – 07:15.
I uke 28 og 29 befant jeg meg i Oberstdorf helt sør i Tyskland. Dette er en familietur med innlagt treningsleir for småjentene. Jentene trener kunstløp og Oberstdorf er et “Mekka” for kunstløp. To uker med masse trening både på og av isen samt yoga, ballett og tøying for jentene. Oberstdorf er også et flott sted å løpe. Det er fantastisk natur og masse fine stier og veier langs elever og innover forskjellige daler. Dette burde gi muligheter for meg også!
Planen min ble at jeg skulle tilbakelegge 20 kilometer hver dag i ferien (med unntak av søndagen som skulle være en hviledag). Totalt skulle det altså bli 2 x 6 x 20 km, eller 240 kilometer på to uker. En temmelig stor mengde for meg! Her følger en liten treningsdagbok med bilder fra alle turene mine:
Mer bilder kommer snart!
Dag 1: Halvmaraton langs Stillach, Trettach og Breitach
Som nevn var planen at jeg skulle løpe 20 kilometer hver dag. Siden denne ruta var litt i overkant av dette så strakk jeg den annå litt ekstra slik at det ble en halvmaraton. Løp langs tre elver som rammer inn byen. Startet med litt lett regn, men avsluttet i strålende sol. Jeg begynte også å tenke på at jeg kanskje skulle endre målet til å løpe halvmaraton alle dagene.
Fra elven Stillach. Elvene har mange slike små vannfall. Det var her jeg badet siste dagen.
Nydelig natur i Oberstdorf
Illierursprung. Her treffes elvene Breitach, Stillach og Trettach og går over i elven Iller.
Meg foran Illerursprung.
Illerursprung sett fra andre siden.
Utsikt mot Oberstdorf og fjellene. Dalene vi ser er Trettachtal og Stillachtal der jeg senere løp mot hhv Spielmansau og Fellhorn/Birgsau.
Dag 2: Varm tur til Spielmannsau
På dag to var det min tur til å bli med barna i ishallen på morgenen. Det medførte også at jeg fikk en litt senere start på løpingen. Jeg løp inn til Spielmannsau og tilbake, en tur på totalt 23 kilometer. Det var hele 37ºC da jeg kom tilbake til Oberstdorf og det er litt i meste laget for løping. Nesten to liter med sportsdrikke gikk med, men det kjølte ikke noe siden den holdt samme temperatur som omgivelsene. Uansett en flott tur!
På vei ut på nye eventyr
Oberstdorf i steikende sol
På vei inn mot Spielmannsau
Tror denne brua skal holde meg også
Flotte stier i Tyskland. Tyskerne skal ha cred for at de legger til rette for gå- og løpeturer i naturen!
Inne ved Spielmannsau. Her var det Bierstube og mulighet for å kjøpe Sauerkraut!
Ting tyder på at det går et halvmaratonløp her. Det passer bra!
Ikke mye skygge her! 37ºC er vaaaarmt!
Svett og fornøyd mann etter turen!
Dag 3: Øs, pøsende regnvær!
Denne dagen ble en sterk kontrast til dagen før. Hele natten hadde det vært kraftig regn med lyn og torden. Det regnet fortsatt, men ut skulle jeg! Fikk litt lyn og torden også mens jeg løp, men langt unna meg. Denne dagen gikk turen forbi Fellhorn og inn til Birgsau og tilbake omtrent samme vei. Nok en super tur og nye 22 kilometer i banken! Ble angrepet av en gedigen hund denne dagen og måtte løpe sikk-sakk for å unngå at den beit meg. Bestemte meg for at det måtte bli et snitt på (minst) 22 kilometer hver dag!
Ut på tur igjen!.
Nebelhorn?
I Tyskland har de egne bruer og stierJeg tok likevel sjansen på å krysse her.
Ser mørkt ut…
Jeg ble kliss våt i regnet men smilte uansett. Tommel opp for løpetur i regnet!
Denne kameraten her brydde seg heller ikke om været!
Dag 4: Stillach, Trettach og Breitach
Samme tur som dag 1, men med en liten variant. Totalen ble 22 kilometer også denne dagen.
Dag 5: Birgsau++
Samme tur som dag 3, men fortsatte forbi Birgsau. Det gjorde at totalen ble 23 kilometer denne dagen til tross for at jeg tok en helt annen avslutning inn mot der vi bodde (kortere). Det var rimelig varmt i dag igjen, 27ºC ved avslutningen av turen. Sleit litt med å finne roen de første 7-8 kilometerne, men etter det så gikk det bedre. De siste fem kilometerne fikk jeg også litt fart.
Nok en nydelig dag i Oberstdorf!
Meg, Oberstdorf, sola og en selfiestick!
Hunden som prøvde å angripe meg for noen dager siden. Roligere i dag…
I Birgsau har de et lite kapell.
Videre inn Stillachtal fra Birgsau. Jeg løp ikke lenger enn dette.
Tilbake til Oberstdorf.
Dag 6: Løpe seg bort og et fantastisk juv
I dag løp jeg litt på måfå. Hadde i grunn en plan, men den ble avbrutt av at tyskerne plutselig skulle ha betalt for å benytte en sti. Jeg hadde ikke med penger så da løp jeg heller opp en bratt skråning og videre innover dalen. Turen gikk på fine grusveier i 34ºC, varmt og deilig! Plutselig fikk jeg en SMS fra Chess med informasjon om priser for bruk av mobiltelefon i Østerrike! Jeg hadde beveget meg over i nabolandet! Da var det på tide å finne en vei som kunne ta meg tilbake til Tyskland og da fikk jeg se hvorfor de skulle ha betalt for å benytte stien. Langs eleven Breitach hadde de bygd opp en sti inn i et fantastisk juv (Bretachsklamm). Dersom du befinner deg i området vil jeg absolutt anbefale en tur hit!
På vei ut. Dette bildet viser Oberstdorf og Nebelhorn.
Grenseovergangen mellom Tyskland og Østerrike. Jeg befinner meg her i Østerrike, kom ned en sti fra høyre på bildet.
Breitach i Østerrike
Langs elvebredden av Breitach.
På vei inn i Breitachklamm.
Breitachklamm.
Breitachklamm.
Breitachklamm.
Breitachklamm.
Breitachklamm.
Breitachklamm.
Endelig tilbake til Oberstdorf!
Dag 7: Hviledag
Hviledagen ble brukt til å besøke Nebelhorn. Super utsikt og en flott opplevelse sammen med familien. Vi tok banen helt opp og gikk ned fra toppen til neste stasjon. Det var bratt og knotete, men også litt moro!
Hele familien på toppen av Nebelhorn. 2224 moh.
Dag 8: Litt mer fart og en fantastisk utsiktspost
Denne dagen våknet jeg med lyst til å løpe fort! Derfor lot jeg både kamera, telefon og drikkesekk ligge hjemme. Det var ikke så alt for varmt så det skulle gå greit uten drikke. Jeg løp en runde jeg ikke hadde løpt denne ferien. En runde som gikk nordover i stedet for sørover som jeg løp hele forrige uke. Jeg traff noen bakker så det gikk ikke så alt for fort, men 5:23 tempo på 22 kilometer er ikke ille. Hadde noen kilometer helt ned på 4:30-tallet så jeg var godt fornøyd. Kom selvfølgelig ut for et fantastisk utsiktspunkt der hele Oberstdorf og alle dalene jeg hadde løpt i tidligere kunne sees. Dumt at jeg ikke hadde med kamera eller telefon! Vel, vel, det kan jeg ordne en annen dag!
Dag 9: Langtur
Denne dagen ble det langtur til Sundhofen. Nok en gang lå jeg og presset mellom sone 1 og sone 2 og fikk et snitt på 5:44-tempo. Totalt ble det 28 kilometer denne dagen, det må vi kunne kalle en langtur.
På vei mot Sonthofen
Litt moro må man ha! Bildet er tatt med kameraet godt plassert nede i elven Iller.
Tysk Eisenbahn
Deilig å se dette skiltet!
Illerursprung. Statuen symboliserer de tre elvene som blir til en.
Dag 10: Tur med kamera, men uten sekk
I dag tok jeg samme turen som på dag 8. Feilberegnet temperaturen helt og løp uten drikkesekk. Det ble tungt mot slutten! Tok det uansett greit med ro, men kroppen var ikke helt enig det jeg utsatte den for. Litt tung i hodet da jeg kom hjem. Litt drikke og salt fikser heldigvis det meste!
Oberstdorf med Trettachtal og Stillachtal i bakgrunnen.
Reichenbach med Nebelhorn i bakgrunnen.
Her ser vi alle dalene jeg løp i. Trettachtal der jeg løp til Spielmannsau, Stillachtal der jeg løp til Fellhorn og Birgsau og helt til høyre ser vi Breitachtal der jeg løp til Østerrike og fant Breitachklamm.
Time to fly! Lets go Hoka!
Litt natur fra Stillach.
Dag 11: Ekstrem varmt rundt Freibergsee og hoppbakken
Denne dagen løp jeg rundt Freibergsee, en skjønn innsjø på omtrent 1000 moh. Ved sjøen ligger også en skiflygingsbakke der Roar Ljøkelsøy hoppet 223 meter i 2004 (bakkerekord som sto til 2009). Det var 34ºC mens jeg løp, heldigvis hadde jeg med masse drikke. Med bakkene opp til innsjøen og litt andre steder ble dette en tung tur. Jeg merker at kroppen er i nærheten av å si stopp. Hodet er uansett fast bestemt på å gjennomføre de to siste turene! Garmin-klokka sa at jeg trengte 31 timer på å restituere etter denne turen, det blir ikke noe av, men jeg leser det som et tegn på at kroppen har fått en del trening den siste tiden.
Freibergsee med Heini-Knopfer skiflyvningsbakken i bakgrunnen.
Freibergsee fra en annen vinkel.
Mer Freibergsee
Tårnet på Heini-Knopfer-bakken
Det er bratt og langt opp til toppen!
Utviklingen av bakkerekord i Heini-Knopfer. Roar Ljøkelsøy hadde rekorden med 223 meter fra 2004 til 2009. Bakken er nå under utbygging!
Dag 12: Når beina får bestemme
I dag våknet jeg opp helt uten lyst til å å løpe. Hodet hadde mer lyst til å slappe av og restituere. Alt tydet på at dette ville bli en veldig varm dag. Jeg la uansett ut på en løpetur for å se hvordan det ville gå. Det viste seg at beina ikke hadde noe problem med å løpe, så dette ble en tur på 26,1 kilometer i 36ºC! Jeg var totalt gjennomsvett da jeg ankom rommet vårt, med masse salt overalt! Turen gikk til Fellhornbahn og tilbake. Løp en ekstra runde frem-og-tilbake rundt Oberstdorf. Tempoet ble ca 5:42 min/km og det er jeg veldig fornøyd med siden jeg var sliten på starten av dagen. Ingen bilder fra løpeturen i dag siden jeg lot kameraet ligge, hadde uansett løpt i disse områdene tidligere.
Det var altså disse beina som fikk bestemme denne dagen. Det gikk passe fort og passe langt!
Dag 13: Siste tur med innlagt spontanbad
Feriens siste løpetur ble nok en tur langs Stillach til Birgsau. Totalen i dag ble 24,13 kilometer. Det var ikke like varmt i dag, men 32ºC ved start er fortsatt mye, heldigvis ble det litt kjøligere underveis og turen avsluttet med 28ºC. Rakk å få med meg et lite bad i Stillach. Kastet meg uti en liten kulp jeg fant. Det var kaldt, sikkert ikke mer enn 12-13ºC, men absolutt forfriskende. Jeg har blitt advart mot urent vann her nede og det er i grunn ingen som bader i elevene så derfor har jeg ikke tatt sjansen på dette tidligere, men siden det var siste turen så gjorde jeg det.
Om ikke lenge skal det bades her!
Tommel opp for feriens siste løpetur!
Greit å skynde seg litt så man ikke må løpe i regn.
Her er det bare å holde pusten og gi gass! Dette var ekte gjødsel!
Litt om hvordan jeg har forberedt meg til denne treningsmengden
Nå er ikke 277 kilometer på 13 dager en veldig ekstrem treningsmengde. Det finnes de som løper så langt på en liten uke. Jeg er ikke blandt de! For meg var dette mye (selv om jeg ikke satte “ukesrekord” noen av ukene). For at kroppen skulle klare dette tok jeg noen forholdsregler:
Skovalg:
Jeg vekslet mellom å løpe med Hoka Clifton 2 og Hoka Huaka. Dette er sko jeg har god erfaring med og trives godt med mengdetrening i disse. I ettertid ser jeg at jeg godt kunne tatt med ennå et par sko. Jeg er blitt veldig fan av Hoka og er overbevist om at disse skoene bevarer bena. Jeg føler at jeg kan løpe lenger og restituerer raskere når jeg løper med Hoka.
Kompresjon:
Jeg benytter stort sett alltid kompresjonstøy. For tiden går det mye i Skins, jeg synes de har veldig gode produkter. I varmen var det ikke hensiktsmessig å bruke mer enn kort tights og en singlet. Ellers bruker jeg også kompresjons-sokker eller hylser til leggene når jeg løper langt. Om det hjelper eller ikke skal være usagt, men for meg så føles det riktig. Jeg har også god erfaring med å bruke kompresjonstøy i restitusjonsfasen, men gjorde ikke det denne gang på grunn av varmen.
Ernæring:
Her slurvet jeg mye! Det gjorde nok at jeg var mer sliten mot slutten enn jeg hadde behøvd. På grunn av feriemodus ble det mat på alle mulige tidspunkt og i forskjellig mengde og type. Jeg fikk imidlertid alltid i meg litt salt (SaltStick+) og magnesium etter en økt, samt en recoverybar eller lignende. Jeg drakk mye vann hele dagen, gjerne med litt elektrolytter i (High 5 Zero Electrolyte). Mens jeg løp fikk jeg i meg store mengder sportsdrikk fra Sponser (Sponser Long Energy). Denne drikken inneholder det man trenger av karbohydrater og salter, i tillegg til 5% proteiner. Dette skal starte være bra til restitusjonsperioden og gjøre at kroppen klarer seg bedre. Jeg putter også i med Clif Gel omtrent hver halvtime (starter etter 1 time).
Søvn:
Jeg sov dårlig hele ferien. Det var ikke en god seng og det var veldig varmt! Dette hadde nok stor innvirkning på hvordan kroppen min taklet treningen. Jeg klarte derimot å slappe av resten av dagen. Dette var nok en stor fordel!
Varmen:
Jeg tror det var varmen som hadde størst innvirkning på treningen. Med temperaturer godt over 30ºC fungerer ikke kroppen like godt og væsketapet blir stort. Jeg er helt sikker på at jeg hadde klart meg ennå bedre om temperaturen hadde ligget 10-15ºC lavere, men klager ikke for jeg er glad i sola!
VIKTIG INFO:
Siden det er så mye snakk om bloggere som ikke forteller om at de får betalt for å reklamere for produkter så er det på sin plass å påpeke at jeg IKKE får betalt for å reklamere for disse produktene. Jeg er ikke sponset av noen av de og har ingen avtaler med leverandørene på noen måte. Jeg bruker produktene deres fordi jeg har funnet at de er riktig for meg.
