Ferietrening i uke 28 og 29

DCIM100GOPROGOPR3150.

I uke 28 og 29 befant jeg meg i Oberstdorf helt sør i Tyskland. Dette er en familietur med innlagt treningsleir for småjentene. Jentene trener kunstløp og Oberstdorf er et “Mekka” for kunstløp. To uker med masse trening både på og av isen samt yoga, ballett og tøying for jentene. Oberstdorf er også et flott sted å løpe. Det er fantastisk natur og masse fine stier og veier langs elever og innover forskjellige daler. Dette burde gi muligheter for meg også!

Planen min ble at jeg skulle tilbakelegge 20 kilometer hver dag i ferien (med unntak av søndagen som skulle være en hviledag). Totalt skulle det altså bli 2 x 6 x 20 km, eller 240 kilometer på to uker. En temmelig stor mengde for meg! Her følger en liten treningsdagbok med bilder fra alle turene mine:

 

Mer bilder kommer snart!

 

Dag 1: Halvmaraton langs Stillach, Trettach og Breitach

Som nevn var planen at jeg skulle løpe 20 kilometer hver dag. Siden denne ruta var litt i overkant av dette så strakk jeg den annå litt ekstra slik at det ble en halvmaraton. Løp langs tre elver som rammer inn byen. Startet med litt lett regn, men avsluttet i strålende sol. Jeg begynte også å tenke på at jeg kanskje skulle endre målet til å løpe halvmaraton alle dagene.

 

Dag 2: Varm tur til Spielmannsau

På dag to var det min tur til å bli med barna i ishallen på morgenen. Det medførte også at jeg fikk en litt senere start på løpingen. Jeg løp inn til Spielmannsau og tilbake, en tur på totalt 23 kilometer. Det var hele 37ºC da jeg kom tilbake til Oberstdorf og det er litt i meste laget for løping. Nesten to liter med sportsdrikke gikk med, men det kjølte ikke noe siden den holdt samme temperatur som omgivelsene. Uansett en flott tur!

 

Dag 3: Øs, pøsende regnvær!

Denne dagen ble en sterk kontrast til dagen før. Hele natten hadde det vært kraftig regn med lyn og torden. Det regnet fortsatt, men ut skulle jeg! Fikk litt lyn og torden også mens jeg løp, men langt unna meg. Denne dagen gikk turen forbi Fellhorn og inn til Birgsau og tilbake omtrent samme vei. Nok en super tur og nye 22 kilometer i banken! Ble angrepet av en gedigen hund denne dagen og måtte løpe sikk-sakk for å unngå at den beit meg. Bestemte meg for at det måtte bli et snitt på (minst) 22 kilometer hver dag!

 

Dag 4: Stillach, Trettach og Breitach

Samme tur som dag 1, men med en liten variant. Totalen ble 22 kilometer også denne dagen.

 

Dag 5: Birgsau++

Samme tur som dag 3, men fortsatte forbi Birgsau. Det gjorde at totalen ble 23 kilometer denne dagen til tross for at jeg tok en helt annen avslutning inn mot der vi bodde (kortere). Det var rimelig varmt i dag igjen, 27ºC ved avslutningen av turen. Sleit litt med å finne roen de første 7-8 kilometerne, men etter det så gikk det bedre. De siste fem kilometerne fikk jeg også litt fart.

 

Dag 6: Løpe seg bort og et fantastisk juv

I dag løp jeg litt på måfå. Hadde i grunn en plan, men den ble avbrutt av at tyskerne plutselig skulle ha betalt for å benytte en sti. Jeg hadde ikke med penger så da løp jeg heller opp en bratt skråning og videre innover dalen. Turen gikk på fine grusveier i 34ºC, varmt og deilig! Plutselig fikk jeg en SMS fra Chess med informasjon om priser for bruk av mobiltelefon i Østerrike! Jeg hadde beveget meg over i nabolandet! Da var det på tide å finne en vei som kunne ta meg tilbake til Tyskland og da fikk jeg se hvorfor de skulle ha betalt for å benytte stien. Langs eleven Breitach hadde de bygd opp en sti inn i et fantastisk juv (Bretachsklamm). Dersom du befinner deg i området vil jeg absolutt anbefale en tur hit!

 

Dag 7: Hviledag

Hviledagen ble brukt til å besøke Nebelhorn. Super utsikt og en flott opplevelse sammen med familien. Vi tok banen helt opp og gikk ned fra toppen til neste stasjon. Det var bratt og knotete, men også litt moro!

Hele familien på toppen av Nebelhorn. 2224 moh.

Hele familien på toppen av Nebelhorn. 2224 moh.

 

Dag 8: Litt mer fart og en fantastisk utsiktspost

Denne dagen våknet jeg med lyst til å løpe fort! Derfor lot jeg både kamera, telefon og drikkesekk ligge hjemme. Det var ikke så alt for varmt så det skulle gå greit uten drikke. Jeg løp en runde jeg ikke hadde løpt denne ferien. En runde som gikk nordover i stedet for sørover som jeg løp hele forrige uke. Jeg traff noen bakker så det gikk ikke så alt for fort, men 5:23 tempo på 22 kilometer er ikke ille. Hadde noen kilometer helt ned på 4:30-tallet så jeg var godt fornøyd. Kom selvfølgelig ut for et fantastisk utsiktspunkt der hele Oberstdorf og alle dalene jeg hadde løpt i tidligere kunne sees. Dumt at jeg ikke hadde med kamera eller telefon! Vel, vel, det kan jeg ordne en annen dag!

 

Dag 9: Langtur

Denne dagen ble det langtur til Sundhofen. Nok en gang lå jeg og presset mellom sone 1 og sone 2 og fikk et snitt på 5:44-tempo. Totalt ble det 28 kilometer denne dagen, det må vi kunne kalle en langtur.

 

Dag 10: Tur med kamera, men uten sekk

I dag tok jeg samme turen som på dag 8. Feilberegnet temperaturen helt og løp uten drikkesekk. Det ble tungt mot slutten! Tok det uansett greit med ro, men kroppen var ikke helt enig det jeg utsatte den for. Litt tung i hodet da jeg kom hjem. Litt drikke og salt fikser heldigvis det meste!

 

Dag 11: Ekstrem varmt rundt Freibergsee og hoppbakken

Denne dagen løp jeg rundt Freibergsee, en skjønn innsjø på omtrent 1000 moh. Ved sjøen ligger også en skiflygingsbakke der Roar Ljøkelsøy hoppet 223 meter i 2004 (bakkerekord som sto til 2009). Det var 34ºC mens jeg løp, heldigvis hadde jeg med masse drikke. Med bakkene opp til innsjøen og litt andre steder ble dette en tung tur. Jeg merker at kroppen er i nærheten av å si stopp. Hodet er uansett fast bestemt på å gjennomføre de to siste turene!  Garmin-klokka sa at jeg trengte 31 timer på å restituere etter denne turen, det blir ikke noe av, men jeg leser det som et tegn på at kroppen har fått en del trening den siste tiden.

 

Dag 12: Når beina får bestemme

I dag våknet jeg opp helt uten lyst til å å løpe. Hodet hadde mer lyst til å slappe av og restituere. Alt tydet på at dette ville bli en veldig varm dag. Jeg la uansett ut på en løpetur for å se hvordan det ville gå. Det viste seg at beina ikke hadde noe problem med å løpe, så dette ble en tur på 26,1 kilometer i 36ºC! Jeg var totalt gjennomsvett da jeg ankom rommet vårt, med masse salt overalt! Turen gikk til Fellhornbahn og tilbake. Løp en ekstra runde frem-og-tilbake rundt Oberstdorf. Tempoet ble ca 5:42 min/km og det er jeg veldig fornøyd med siden jeg var sliten på starten av dagen. Ingen bilder fra løpeturen i dag siden jeg lot kameraet ligge, hadde uansett løpt i disse områdene tidligere.

Det var altså disse beina som fikk bestemme denne dagen. Det gikk passe fort og passe langt!

Det var altså disse beina som fikk bestemme denne dagen. Det gikk passe fort og passe langt!

 

Dag 13: Siste tur med innlagt spontanbad

Feriens siste løpetur ble nok en tur langs Stillach til Birgsau. Totalen i dag ble 24,13 kilometer. Det var ikke like varmt i dag, men 32ºC ved start er fortsatt mye, heldigvis ble det litt kjøligere underveis og turen avsluttet med 28ºC. Rakk å få med meg et lite bad i Stillach. Kastet meg uti en liten kulp jeg fant. Det var kaldt, sikkert ikke mer enn 12-13ºC, men absolutt forfriskende. Jeg har blitt advart mot urent vann her nede og det er i grunn ingen som bader i elevene så derfor har jeg ikke tatt sjansen på dette tidligere, men siden det var siste turen så gjorde jeg det.

 

Litt om hvordan jeg har forberedt meg til denne treningsmengden

Nå er ikke 277 kilometer på 13 dager en veldig ekstrem treningsmengde. Det finnes de som løper så langt på en liten uke. Jeg er ikke blandt de! For meg var dette mye (selv om jeg ikke satte “ukesrekord” noen av ukene). For at kroppen skulle klare dette tok jeg noen forholdsregler:

Skovalg:

Jeg vekslet mellom å løpe med Hoka Clifton 2 og Hoka Huaka. Dette er sko jeg har god erfaring med og trives godt med mengdetrening i disse. I ettertid ser jeg at jeg godt kunne tatt med ennå et par sko. Jeg er blitt veldig fan av Hoka og er overbevist om at disse skoene bevarer bena. Jeg føler at jeg kan løpe lenger og restituerer raskere når jeg løper med Hoka.

Kompresjon:

Jeg benytter stort sett alltid kompresjonstøy. For tiden går det mye i Skins, jeg synes de har veldig gode produkter. I varmen var det ikke hensiktsmessig å bruke mer enn kort tights og en singlet. Ellers bruker jeg også kompresjons-sokker eller hylser til leggene når jeg løper langt. Om det hjelper eller ikke skal være usagt, men for meg så føles det riktig. Jeg har også god erfaring med å bruke kompresjonstøy i restitusjonsfasen, men gjorde ikke det denne gang på grunn av varmen.

Ernæring:

Her slurvet jeg mye! Det gjorde nok at jeg var mer sliten mot slutten enn jeg hadde behøvd. På grunn av feriemodus ble det mat på alle mulige tidspunkt og i forskjellig mengde og type. Jeg fikk imidlertid alltid i meg litt salt (SaltStick+) og magnesium etter en økt, samt en recoverybar eller lignende. Jeg drakk mye vann hele dagen, gjerne med litt elektrolytter i (High 5 Zero Electrolyte). Mens jeg løp fikk jeg i meg store mengder sportsdrikk fra Sponser (Sponser Long Energy). Denne drikken inneholder det man trenger av karbohydrater og salter, i tillegg til 5% proteiner. Dette skal starte være bra til restitusjonsperioden og gjøre at kroppen klarer seg bedre. Jeg putter også i med Clif Gel omtrent hver halvtime (starter etter 1 time).

Søvn:

Jeg sov dårlig hele ferien. Det var ikke en god seng og det var veldig varmt! Dette hadde nok stor innvirkning på hvordan kroppen min taklet treningen. Jeg klarte derimot å slappe av resten av dagen. Dette var nok en stor fordel!

Varmen:

Jeg tror det var varmen som hadde størst innvirkning på treningen. Med temperaturer godt over 30ºC fungerer ikke kroppen like godt og væsketapet blir stort. Jeg er helt sikker på at jeg hadde klart meg ennå bedre om temperaturen hadde ligget 10-15ºC lavere, men klager ikke for jeg er glad i sola!

 

VIKTIG INFO:

Siden det er så mye snakk om bloggere som ikke forteller om at de får betalt for å reklamere for produkter så er det på sin plass å påpeke at jeg IKKE får betalt for å reklamere for disse produktene. Jeg er ikke sponset av noen av de og har ingen avtaler med leverandørene på noen måte. Jeg bruker produktene deres fordi jeg har funnet at de er riktig for meg.

Romeriksåsen på langs 2015: En tung dag på jobben

Bilder fra Romeriksåsen på langs. (Foto: Privat, Logo fra arrangøren)

I dag er det mandag. I går løp jeg Romeriksåsen på langs. Mens jeg løp tenkte jeg mye på hva jeg kunne skrive om etter dette løpet. At jeg ikke skriver før i dag medfører at jeg ikke skriver alt som for gjennom hodet mitt på turen…

Det var første gang RPL ble arrangert, 50km med omtrent 7-800 høydemeter. Løypa skulle gå på fine stier og noe grusvei, med en og annen myr innimellom. Slik opplevde forsåvidt ikke jeg det. 

DCIM100GOPROGOPR2461.

Yvonne løper på sti. Akkurat her var det relativt tørt, men stien er smal og har masse røtter. Underveis i løpet ble jeg en tillhenger av valgkampen “Ja til fire-felts stier i marka!”

På grunn av mye regn den siste tiden var nok løypa mye våtere enn ellers. At det var 3 kilometer med myr stemmer sikkert, men de fine stiene var både våte og gjørmete. Og for en asfaltløper som meg så var stiene både smale og kronglete. Dette er i og for seg min egen skyld siden jeg ikke trener mer i terrenget og likevel melder meg på et terrengløp, men her på bloggen skriver jeg hva jeg mener. For meg er grusvei=terreng, kjerreveier=teknisk terreng og sti (alle typer)=tøft teknisk terreng/ufremkommelig. Jeg gikk altså på en liten smell på dette løpet. 

Nå var det ikke slik at jeg ble så alt for sliten eller traff veggen. Det er bare det at jeg nok tilbrakte halvparten av kilometerne gående og jeg har mest lyst til å løpe! Yvonne og jeg løp sammen hele veien og dette var i grunn en koselig treningstur for oss begge så noe tidsmål hadde vi i grunn ikke. Målgang ble etter 6:46:09 og det er helt greit. Mange sa ved mål eller underveis at dette var en tøffere løype enn EcoTrail 45 km, mer på linje med Vestfold UltraChallenge 50k. EcoTrail 45 km har jeg i og for seg ikke løpt, bare med 35 km i beina på forhånd så det kan jeg ikke uttale meg om. VUC løp jeg på tilsvarende tid som RPL så det er mulig det stemmer. 

Oppmøte på morgenen var på Veståsen skole i Gjerdrum. Derfra hadde arrangøren ordnet med buss til start. Litt tidlig ankom vi startområdet så her ble det litt venting før vi alle stilte opp sammen med en del sau. Ventetiden ble brukt til samtale med andre løpere, både kjente og ukjente. Bjørn Hytjanstorp la ut om Jessheim 6-dagers og prøvde å overtale både Andreas og meg til å bli med. Heldigvis er jeg på ferie den uka og kan derfor ikke stille til start… Jeg rakk også å bruke ventetiden til å miste et glass til solbrillene min, så om noen har den så er det bare å si ifra. 

Fra start var det kanskje to-tre kilometer mens vi ennå var tørre på beina, etter det var det bare å glemme denne luksusen. Yvonne hadde et skikkelig fall etter 21 kilometer og fikk et kraftig kutt og slag på kneet. Heldigvis hadde jeg med meg lommeboka mobil der har jeg alltid Barbie-plaster (som far til to aktive jenter er dette en helt vanlig utrustning i hverdagen). Yvonne fikk tørket av såret og satt på plaster. For å sørge for at plasteret ikke falt av benyttet hun en av mine kompresjonshylser til leggene. Det fungerte fint!

Mitt største problem med teknisk terreng er at jeg ikke klarer å nyte utsikten. Jeg må konstant løpe med nesa ned i stien for å unngå å snuble. Hadde det vært lettere å løpe hadde jeg trolig sett masse fint. Jeg klarte å stoppe opp noen ganger for å ta et bilde eller to.

Mitt største problem med teknisk terreng er at jeg ikke klarer å nyte utsikten. Jeg må konstant løpe med nesa ned i stien for å unngå å snuble. Hadde det vært lettere å løpe hadde jeg trolig sett masse fint. Jeg klarte å stoppe opp noen ganger for å ta et bilde eller to.

Ved målgang fikk vi tildelt løpetid medalje, en gedigen sak som lett kunne medføre kink i nakken. Der ble det også servert mat og drikke. Dette var veldig velkommen! Løpet var lagt opp uten mat/drikkestasjoner og det var i lengste laget for meg uten å kunne fylle drikkesekken. Mat hadde jeg forsåvidt nok av, men gikk tom for drikke etter en drøy maraton. Nå kunne jeg sikkert fylt litt vann i en bekk om det hadde vært noe stort behov og hadde sikkert gjort det om løpet bar lenger. At det er planer om support-stasjoner i 2016 er bra, da kan man ha litt mindre i sekken og samtidig få i seg mer væske. Hadde det vært like varmt som yr.no meldte på forhånd så hadde jeg måtte en tur i bekken etter vann!

Ved målgang ble det gjensyn med resten av familien. Ser ikke bort fra at vi er fire ultraløpere om noen år! (Foto: Olav Engen/Kondis, bildet er rett og slett stjålet fra Kondis sin bildekarusell)

Ved målgang ble det gjensyn med resten av familien. Ser ikke bort fra at vi er fire ultraløpere om noen år! (Foto: Olav Engen/Kondis, bildet er rett og slett stjålet fra Kondis sin bildekarusell)

Dette var ultraløp nummer åtte for meg i år, det sjette på åtte uker. Kroppen begynner å si ifra at det er i overkant mye løping nå. Derfor har jeg innvilget meg selv to dager løpefri etter RPL. Beina er i grunn fine i dag, merker litt stølhet rundt ankelen. Det var nok noen muskler der som fikk mer belastning enn til vanlig. Knærne er det jeg sliter mest med, litt smerter når jeg går i trapper (to trinn av gangen, ett går bra). Dette merker jeg også når jeg løper i nedoverbakke. Det er vel dette som kalles Runners Knee? I juli har jeg ingen planlagte ultraløp, bare vanlig trening. Det er mulig jeg deltar i #enmilhvartredjetimme 25.juli, men det er bare for moro. Det er også mulig jeg tar en skikkelig langtur i løpet av juli, men det er ikke skrevet inn på planen ennå. 

Neste planlagte ultraløp blir i august under Det Røde Huset Backyard Ultra. Et ultrakonsept ikke ulikt Halden Ultraintervall og Røyse. På Røde Huset løper man en runde på ca 6,9km med start hver time. Den som løper flest runder vinner. Hele høsten blir uansett litt roligere enn hva mai og juni har vært. Det ser jeg egentlig litt frem til!

Påmeldingen til neste års løp åpnet i dag. Jeg er ikke påmeldt ennå. Jeg innser at terreng ikke er for meg, men hva som skjer i løpet av året veit jeg ikke…

Farris Ultra: Samløping og ekstrem løpeglede!

På grunn av familieforpliktelser i september står gjennomføringen av Oslofjorden Rundt i fare for meg. Ettersom dette løpet er planlagt 12. september og jeg er påmeldt og skal løpe Oslo Trippelen 19. september så var dette i grunn en grei løsning. Men dette medførte at jeg måtte finne en erstatning for Oslofjorden Rundt.

Jeg hadde funnet frem noen alternativer; Ultrabirken, Farris Ultra, Dobbeltravern og Telemarks Tøffaste (43 km). Ultrabirken vurderte jeg til å bli litt for tøff for meg, særlig bare en uke etter Skuggenatten 12-timars. Dobbeltravern ser i grunn veldig fin ut, mulig jeg prøver meg på den seinere i år også. Telemarks Tøffaste (43 km) er nok ikke helt i min gate, men den ville være et alternativ. Farris Ultra er det lengste løpet av alle disse, 67 km, men det så utrolig fint ut. Så Det ble til at jeg meldte meg på Farris!

Etter Skuggenatten var jeg temmelig sliten i beina. Noen dager med løpsfri og noen rolige løpeturer klarte ikke helt å forsikre meg om at jeg var klar. Likefullt bestemte jeg meg på tirsdag kveld for å ta sjansen. Jeg fikk også overtalt kona om å slenge seg med. Sammen skulle vi ta en rolig gjennomføring og kose oss i det fine været som var meldt.

Resten av startfeltet. Det var også noen syklister som skulle danne baktropp.

Resten av startfeltet. Det var også noen syklister som skulle danne baktropp.

Det var ikke store startfeltet på Farris Ultra, men masse hyggelige mennesker!

Det var ikke store startfeltet på Farris Ultra, men masse hyggelige mennesker!

Farris Ultra er et helt nytt løp som ble arrangert søndag 14. juni. Det kom temmelig seint på kalenderen og kolliderte altså med Birken. Dette gjorde nok sitt til at det ikke var mer enn 23 påmeldte og 22 startende (19 fullførte). Farris Ultra går i samme trase som Farrisrunden, et terrengritt som ble arrangert dagen før. Det er mulig løypa kvalifiserer til terrengRITT, men selv jeg vil ikke kalle dette et terrengLØP. Med 33 kilometer på flotte grusveier, hele 27 kilometer på deilig asfalt og kun 7 kilometer på sti (som stort sett var veldig lettløpt) så var dette bare en fin tur rundt vannet. Det var ca 1100 meter stigning på runden og det var vel det som ga mest utfordring. Særlig Yvonne er en motbakke-hater så hun hadde noen kraftige meldinger i noen bakker, men dette var ikke mer enn man må regne med når man løper 67 kilometer.

Meg og Yvonne på flotte grusveier. Her er vi kommet et godt stykke på runden. Fantastiske løpsforhold!

Meg og Yvonne på flotte grusveier. Her er vi kommet et godt stykke på runden. Fantastiske løpsforhold!

Dette er det første løpet jeg har deltatt i med mulighet for “dropp bag”. Vi kunne sende med tre sekker til matstasjon på omtrent 22 km, 40 km og 53 km. Dette var i og for seg ikke nødvendig da man kunne bestille mat på stasjonene og fikk servert drikke og snacks. Jeg hadde likevel med poser med 1 liter drikke, litt gel og en matpakke til hver av stasjonene. Yvonne hadde med skoskift, sokker og litt drikke hun også. Dette var virkelig noe jeg satte pris på og betjeningen på stasjonene var veldig hyggelig og tok seg godt av oss som var ute og løp. Ved ca 55 kilometer fikk vi til og med servert vafler av noen barn!

Her har vi passert halvveis og toppen av Skolapperåsen. Dette ble nok kategorisert som "sti". Spor av syklister kan ses på sidene.

Her har vi passert halvveis og toppen av Skolapperåsen. Dette ble nok kategorisert som “sti”. Spor av syklister kan ses på sidene.

Mer sti

Mer sti

Over 1100 syklister brukte løypa dagen før. Noen steder kunne vi se spor etter de. Ellers var det mest spor av dyr som Hoka og Altra man kunne se.

Over 1100 syklister brukte løypa dagen før. Noen steder kunne vi se spor etter de. Ellers var det mest spor av dyr som Hoka og Altra man kunne se.

 

Løypa var i grunn ikke veldig godt markert. Arrangøren mente at det ikke skulle være noe problem å finne frem siden mange syklister hadde vært gjennom løypa dagen før. Nå setter ikke syklister så mye spor på asfalt, og grusen var så tørr at der var det heller ikke mye å se etter syklene. I terrenget var det skilt ved alle kryss og på asfalten var det noen piler når vi hadde store retningsendringer. Jeg tror det blir lettere når man stort sett alltid har en sykkel foran seg og kan følge denne, vi som løp ble etterhvert veldig spredd. Når det er sagt så tror jeg ikke det var noen som løp feil, men mulighetene var absolutt tilstede!

Løypemarkering. Vrient å få øye på innimellom, men det gikk greit!

Løypemarkering. Vrient å få øye på innimellom, men det gikk greit!

Yvonne og jeg startet veldig rolig. Hun hadde aldri løpt så langt før og jeg var sliten i beina. Etter 3-4 kilometer så hadde vi vel bare to-tre stykker bak oss (og det var de som hadde svømt 4000 meter på fredagen og syklet runden på lørdagen). Yvonne var litt mer hissig enn meg og ville frem i feltet, men jeg mente vi skulle ta det med ro og heller ta igjen noen etterhvert. Og det gjorde vi! Vi løp i vårt eget tempo hele veien, pratet, spiste og brukte god tid på matstasjonene. Vi hilste på og pratet litt med alle vi passerte og hadde i det hele tatt en fantastisk dag. Når vi kom til mål fikk vi delt 9.-plass totalt, Yvonne ble tredje kvinne!

Under ser dere løypa på Garmin Connect. Til å være et løp som gikk rundt et vann så kunne man se lite til dette vannet.

Ved matstasjonen på 53 kilometer øynet både Yvonne og jeg et ørlite håp om å komme inn på en tid rundt 7 timer. Det siste strekket hadde vi holdt godt tempo og vi hadde begge gode bein. Men det vi ikke visste var at de siste kilometerne skulle by på løypas mest tekniske terreng og mange bratte bakker både opp og ned. Vi slo fort fra oss tankene om denne tiden og fokuserte heller på å holde Jan Olav Dagsvik og Ragnar Nygård bak oss. Jan Olav er den som lurte meg til å starte med ultraløping og det skulle bli morsomt å se om jeg endelig kunne slå ham (til hans fordel, han var ikke helt i form hverken før eller under løpet).

Yvonne og jeg fullførte med tiden 7:29:51! Yvonne fikk distanserekord og gjennomførte et fantastisk løp! Jeg trives godt med å løpe sammen med henne og i Farris Ultra drev vi hverandre fremover. Dette løpet vil jeg anbefale til alle som er glad i å løpe langt! Det har flott natur og flott løype. Det er passe langt og har både bakker og sti, men ikke for mye teknisk terreng. Jeg er veldig glad jeg valgte dette løpet i stedet for Birken. Dette var helt klart en av mine beste løpsopplevelser så langt!

Farris Ultra er absolutt et løp du bør få med deg! Alle dere som “hatet” under Birken dagen før kan angre dere på at dere ikke valgte dette løpet i stedet!

Dette ble min 7. ultra så langt i 2015, den 5. på seks uker. Nå skal jeg la beina hvile noen dager før jeg starter “oppkjøring” mot Romeriksåsen på Langs om ca 14 dager.

 

Skuggenatten 12-timars: Da jeg ble fjellgeit!

Jeg har sagt det før, og jeg kan godt si det igjen: Jeg er ingen terrengløper!

Selv om det som står ovenfor er aldri så sant så klarte jeg på en eller annen måte å melde meg på Skuggenatten 12-timars. Skuggenatten er et fjell i Treungen, Telemark. Flere løp arrangeres som innebærer å løpe til toppen av dette fjellet, deriblant Skuggenatten Opp som ble avholdt litt tidligere i år og også hadde NM i motbakkeløp.

I 2014 var det Helge Reinholdt som var gal nok til finne på å løpe til toppen og ned igjen så mange ganger som mulig i løpet av 12 timer. Naturlig nok var dette bare en treningstur. Interessen for denne turen ble så stor at treningsturen ble til løpet Skuggenatten 12-timars i 2015. Jeg var ikke en av de som viste stor interesse for dette. Men etterhvert som tiden gikk ble jeg likevel litt fascinert av tanken. For å få godkjent en ultra på dette løpet trengte man 5 runder av 8,6 kilometer, med omtrent 2500 høydemeter totalt. Jeg mente dette skulle være innenfor det jeg kunne klare og meldte meg på.

Fredag 5. juni reiste pappa og jeg til Treungen. Vi stoppet innom startområdet og traff Helge og Leif samtidig som jeg fikk tatt toppen i nærmere ettersyn. Jeg ble ikke veldig skremt av det jeg så, men forstod at jeg kom til å få en av mine største ultrautfordringer for dette året. Pappa og jeg overnattet på Nisser Hyttegrend. I løpet av natten regnet det svært kraftig og jeg var veldig redd for at det skulle fortsette. Yr.no hadde vekslet frem og tilbake med hvordan været skulle bli. Da vi sto opp klokka 07:00 fosset det ned og jeg så frem til en tung dag på jobben. Men plutselig klokka 07:30 stoppet regnet og det begynte å bli lysere!

Rett før start. Skuggenatten er dekket i tåke (kanskje like greit).

Rett før start. Skuggenatten er dekket i tåke (kanskje like greit).

Vel fremme ved start var det utdeling av nummer og GPS-brikke. Sikkerhet ble gjennomgått og diverse regler. Alle fullførte runder som ble startet før klokka 20:00 ville telle. Altså måtte jeg i alle fall få fire runder på 11 timer. Det burde jeg klare, men jeg var 100% usikker på hvordan jeg ville takle dette!

Startskuddet (skutt med hagle!) gikk klokka 09:00 og vi var i gang. Arrangøren hadde informert om at vi bare kunne glemme å holde oss tørre på beina, og dette fant vi fort ut at var helt korrekt. Etter bare 2-300 meter vasset vi i vann og myr. Etter ca 1 km startet den virkelige klatringen på svabergene. Dette var rett og slett helt sinnsykt de første turene!

Her ser vi den bratteste stigningen. Her er det helt opp mot 30% stigning. De to første rundene var det vått og glatt. Etterhvert gikk det helt fint å gå rolig oppover og løpe ned igjen. (Foto: Ukjent)

Her ser vi den bratteste stigningen. Her er det helt opp mot 30% stigning. De to første rundene var det vått og glatt. Etterhvert gikk det helt fint å gå rolig oppover og løpe ned igjen. (Foto: Ukjent)

Første runden brukte jeg omtrent nøyaktig 1:30 på. Omtrent det jeg hadde håpet på og bedre enn fryktet! Det var glatt både opp og ned etter regnet. Enkelte steder måtte vi sette oss på huk og skli nedover berget, det var ikke mulig å gå eller løpe nedover. Oppover var det like før vi måtte krabbe (noen gjorde det også). Jeg hadde valgt å løpe i Saucony Peregrine 5. Disse skolene hadde jeg løpt totalt 20 km i fra før. Skoene fungerte greit i starten og bedre og bedre utover løpet. Takk til Geir Frykholm på Löplabbet Sandvika som skaffet disse til meg!

Runde 2 og 3 gikk noe raskere enn den første, men fjerde runden måtte jeg litt opp i tid. Nå begynte jeg å kjenne syra i beina og det brant i lårene når jeg beveget meg oppover de tyngste partiene. På fjerde runden merket jeg også at jeg mistet konsentrasjonen litt. Jeg hadde et ordentlig fall på denne runden, jeg vrikket foten skikkelig og slo kneet hardt i en spiss stein. Vel nede i start/mål-området måtte jeg ta en liten 10-minutter og få i meg litt ekstra mat og væske i tillegg til noen salttabletter. Jeg fikk meg også en kopp kaffe og fikk roet meg litt ned. Det var aldri snakk om å stoppe før 5 runder, men jeg merket at det kunne bli farlig om jeg ikke fikk fokus tilbake. Femte runden gikk på ca 1:50 og jeg kom i mål på omtrent 7 timer og 44 minutter. På en distanse på 43 kilometer er ikke dette videre raskt, men med så mange høydemeter (Garmin-klokka viste 2434 meter stigning) og tøft terreng så er jeg svært fornøyd med dette resultatet. Jeg hadde bestemt meg for at det skulle bli med fem runder. Noe mer hadde jeg ingen tanker om. Jeg tror nok jeg hadde klart mer, men på grunn av forpliktelser til familien så måtte jeg komme meg hjem i løpet av lørdagskvelden.

Er jeg en fjellgeit?

Er jeg en fjellgeit?

Jeg løp store deler av løpet sammen med Helge Reinholdt. Helge var hjernen bak løpet. Han er en fantastisk type som har et godt humør hele tiden. Han var raskere enn meg på mange partier i løypa, men jeg tok ham alltid igjen. Det at jeg løp med Helge var nok en av tingene som holdt meg gående. Jeg har veldig respekt for ham når det gjelder løp i terrenget og fjellet, dette er hans sterke side. Å se hvor og hvordan han løp lærte meg svært mye og jeg følte at jeg ble en bedre terrengløper for hver eneste runde. Helge sa også at jeg klarte meg bra (til en flat-løper å være). Han mente jeg hadde fortjent betegnelsen “Fjellgeit” etter dette. 

Skuggenatten 12-timars var veldig bra! Jeg hadde det hyggelig og traff mange nye mennesker. Dette er ikke den typen løp jeg pleier å være med på, så her er det også et annet klientell enn det jeg pleier å treffe. At vi løp opp og ned samme løypa gjorde også at vi stadig vekk møtte løpere. Det blir litt annet enn en rundløype som er mer vanlig i løp jeg deltar i. Jeg gikk langt ut av min komfortsone i dette løpet. Jeg er usikker på om jeg kommer til å bli med på noe lignende igjen.

Her er jeg ved vending på femte og siste runden. Været er helt topp og en fantastisk utsikt. (Foto: Helge Reinholdt)

Her er jeg ved vending på femte og siste runden. Været er helt topp og en fantastisk utsikt. (Foto: Helge Reinholdt)

 

Etter at jeg hadde gitt meg rakk jeg en rask dusj før jeg og Pappa startet hjemreisen. Søndagen brukte jeg på Skjørteløpet sammen med kone og barn. Det ble en rolig 10 km (1:21:40). Småjentene imponerte med å løpe hele veien uten å gå eller klage! Jentene er 8 og 9 år gamle og ønsket selv å delta i dette løpet og da kunne jeg jo ikke avstå fra det.

Etter noen dager med rolig restitusjonsløping og hvile er beina relativt bra. Jeg har derfor klinket til og meldt meg på FarrisUltra kommende søndag. Dette løpet vil erstatte Oslofjorden Rundt som jeg mest trolig vil miste. FarrisUltra er 67 km langt og ser ut til å være en “grei” løype. Det store spørsmålet blir om beina takler det, men jeg skal uansett ta det rolig denne gangen og løpe sammen med kona som også er påmeldt. Gleder meg til det!

Her er en film fra de første meterne av løypa vi løp under Skuggenatten, som dere kan se er det umulig å unngå å bli våt på beina. Her ser dere også to spreke gutter som deltok og gikk opp og ned med sekker som veide 19,5 kg på ryggen. Imponerende!

 

Vi kommer raskt inn i det bratteste strekket på løypa, Mørdar-berget:

 

Utsikten fra Skuggenatten var fantastisk, her er vi omtrent halvveis til toppen:

 

Her kan dere følge meg mens jeg “løper” de siste 300 meterne mot toppen: