En asfaltløper tester terrengsko

De som kjenner meg vet at jeg er en asfaltløper. Jeg trives best på flatt underlag og anser i grunn fortauene som “tøft terreng” før de er blitt kostet om våren. Likevel så kan jeg trives med en tur eller tre i skogen. Da foretrekker jeg løpbart terreng, det vil si at det aller mest tekniske med stein og røtter holder jeg meg unna. Bred og god sti eller gammel kjerrevei er topp! Jeg deltar også stort sett i ett eller flere terrengløp hvert år, så behovet for både trening i terreng og gode terrengsko er tilstede. Akkurat nå er det Ecotrail 80 km som nærmer seg. Et løp jeg gjennomførte både i 2015 og 2016. Den løypa er passe hard for meg. Mye grusvei, en del asfalt, noe kjerrevei og litt blåsti og myr og ikke minst mye opp og ned. Jeg har skaffet meg nye sko som jeg trolig kommer til å løpe Ecotrail med og tenkte jeg skulle dele min erfaring med de så langt med dere.

 

Til info: Jeg er ambassadør for Sport 1 Storgata. Skoene jeg omtaler nedenfor betalte jeg for selv. Meningene er mine egne!

Hoka Challenger ATR 3

Challenger er en terreng-variant av Clifton. En lett sko med mye demping og terrengsåle. Passer utmerket for turer på litt asfalt, grus og gode stier. ?: Produsenten

Siden jeg har vært fan av Hoka lenge og da særlig modellen Clifton har jeg tenkt mye på å teste Challenger. Det er en variant av Clifton med terrengsåle og noen forsterkninger rundt. I uke 17 så dro jeg inn til Oslo og så på disse skoene og noen andre. På Sport 1 Storgata fikk jeg god hjelp og kom etterhvert fram til at jeg ville kjøpe meg et par Challenger, men at det var lurt å gå opp en størrelse (eller egentlig 2/3 av en størrelse). Selv om Challenger skal være “identisk” med Clifton så var den nok litt strammere i tåboksen og midten av foten. På denne måten får jeg også plass til litt tykkere sokker, eventuelt av ull, noe som kan være greit når man risikerer å bli våt.

En av grunnene til at jeg ville prøve Challenger er at jeg stort sett løper lange løp i terrenget. Ecotrail, Dobbel Traveren, RPL for å nevne noen. I terrenget løper jeg sjelden for full maskin. Der er det snakk om å kose seg med turen. Da synes jeg det er viktigere med god demping enn å ha de letteste skoene med sinnssykt grep. Challenger oppfyller mine ønsker om demping og passformen er utprøvd og fungerer godt for meg. 

På første turen fikk jeg prøvd skoene på litt asfalt, grus og blåsti samt en god del snø og vått føre. Jeg løp en runde i nabolaget som jeg har hatt lyst til å prøve lenge. Hjemmefra og til Sæteren Gård, videre til Muren og Skriverberget. Den ruta har jeg løpt flere ganger, men det “nye” nå var å løpe tilbake til Stein Gård gjennom skogen. Dette siste stykket var på ca 4 km og gikk på mye blåsti. Videre har jeg fått testet skoene i løypa til Ecotrail. Jeg testet de på traseen til 30 km-løpet, fra Sørkedalen skole til målområdet ved Salt. Det var et bevisst valg å teste i denne løypa fordi den inneholder de største utfordringene i Ecotrail-løypa. Terreng ned mot Fossum, glatt jord og terreng langs Lysakerelven og det flate stykket med asfalt inn til mål. En av hensiktene med turen var altså å teste skoene på dette underlaget (i tillegg til å få en hyggelig tur sammen med mange andre løpere). Challenger ga meg det jeg ønsket: En god sko til terrengbiten og en sko som jeg kunne løpe fort i fra Lysaker til mål. For meg er det de siste 20 kilometerne på Ecotrail som bestemmer hvilke sko jeg skal bruke og Challenger ser ut til å være et godt valg.

Challenger fungerte fint på asfalt og grus. Etter å ha fått justert knytingen litt så satt skoen veldig godt på foten. I snø og søle fikk jeg også testet grepet. Jeg ser ikke bort fra at det finnes sko som har bedre grep og at dette kan være høyst nødvendig i stor fart. For meg fungerte festet veldig godt. Hverken i bakker med søle og snø eller på våte planker over småbekker hadde jeg problemer. Jeg følte meg trygg og for meg er det det viktigste. 

Hoka har lenge fått tilbakemelding om at skoene deres er smale, særlig i forfoten. Selv har jeg ikke vært plaget av dette, men Clifton 3 og Challenger ATR 3 er litt bredere enn sine forgjengere. Det er en velkommen forbedring! Skoene sitter godt med en stødig og foret hælkappe og en tunge som ligger godt på plass. Lissene er flate og forblir knytt gjennom hele løpeturen. Lissene var også lange nok til at man kan benytte trikset med en ekstra løkke i det øverste hullet for å holde hælen ennå mer på plass hvis man liker det. Challenger er en “maksimalistsko”. 31 mm demping i hælen og 26 mm i front. Det gir en dropp på 5 mm og regnes som lavdropp. Vekten er 269 g i herrestørrelse 42 og 2/3, noe som er imponerende når man tenker på størrelsen av skoen. Jeg kan ikke uttale meg om holdbarheten til Challenger, men Clifton har holdt lenge for meg. Typisk har de holdt rundt 800-1000 km før sålen har blitt slitt ut. Overdelen har jeg ikke hatt problemer med. 

I forholdt til terrengsko jeg har prøvd tidligere så er det en ting jeg umiddelbart legger merke til. Ved løping på vått underlag er det omtrent umulig å unngå å bli våt på beina. Med Saucony Peregrine som jeg har brukt mye og også Altra Superior var ikke dette noe problem siden skoene hadde drenering i sålen som slapp ut vannet igjen. Det har ikke Challenger. Dersom man tråkker i en bekk med disse skoene vil de bli fulle av vann og man vil fortsette å være våt på beina lenge. Nå tror jeg nok det kunne blitt litt rart med drenering i så dempede sko, men behovet er uansett der.

 

Alt i alt kan jeg bare si at jeg er veldig fornøyd med disse skoene. Som nevnt er det mulig det blir disse skoene på Ecotrail 80 km i år. Den avgjørelsen tar jeg nok litt nærmere løpet, men de er i alle fall en svært god kandidat. Blir det tørt i flere dager før løpet og på løpsdagen kommer jeg nok til å velge Clifton 3, men med fare for våte partier vil nok Challenger være det rette valget. Challenger er litt tyngre enn Clifton (269 g mot 245 g i størrelse 42 og 2/3), men ikke mer enn at det skal gå veldig fint. Den ekstra tryggheten de gir kan være en stor fordel i det lange løp.

 

Positivt om Challenger:

  • God demping
  • Tilfredsstillenge grep på det meste av terreng
  • Fungerer fint på asfalt

Negativt om Challenger:

  • Tykkelsen på sålen kan gjøre den litt ustabil i terrenget
  • Har ikke drenering i sålen

Trening og konkurranser i 2017

Etter en lang pause uten blogging er det på tide med en liten oppdatering.

Vi har nå kommet godt i gang med 2017 og jeg har fått lagt noen planer for året. Som i 2016 vil maraton være fokuset og målet er å komme i mål på under 3 timer. Etter “fiaskoen” i Oslo i september bestemte jeg meg for at det måtte bli et forsøk i Berlin i 2017. Derfor har jeg meldt meg på vi ‘Sport og Fritidsreiser’. De tilbyr full pakke med fly, overnatting og startnummer til en rimelig penge. Kona er også med så da sparte vi litt med dobbelt-rom også. Det blir en hyggelig løpe-tur med litt voksen-tid for oss også!

Berlin maraton er i slutten av september og det må jo konkurreres litt for det også. Jeg må sørge for å gjøre meg fortjent til både “fem på norsk jord” og det nye ultrafatet. Løpsplanen ser foreløpig slik ut:

(Februar: Bislett 50 km?)
April: KickMaster Påskemaraton i Drammen
May: Ecotrail 80 km
(Juni: Nytt maratonløp fra Sandvika til Drammen?)
Juli: Nebelhorn Berglauf
September: Berlin maraton
Oktober: Olav Engen Ultra 1
(Oktober: Olav Engen Ultra 2)
(Oktober: Hytteplanmila?)
Desember: Ribbemaraton

Løp i parentes vurderes, det er litt usikkert hva jeg velger.

Trening
Jeg har alltid vært tilhenger av å løpe mer eller mindre uten en plan. Jeg har løpt de øktene jeg har vært motivert for og trivdes veldig godt med det. I 2016 ble det en del langturer og også mange intervalløkter. I ettertid ser jeg at intervalløktene i hovedsak besto av korte og få repetisjoner. Dette ga meg nok ikke den fremgangen jeg var ute etter.

Jeg har nå gått til anskaffelse av et maratonprogram utviklet av Marius Bakken. Dette programmet er rettet inn mot mitt mål på sub 3 og består av mange varierte økter. Jeg har fulgt programmet siden midten av desember 2016 og merker fremgang allerede. Det er heller ingen tvil om at jeg presser kroppen mer enn jeg ville fått til dersom jeg skulle planlegge øktene selv. Det er flere økter jeg har gjennomført som jeg var usikker på om jeg ville klare før jeg begynte. Det er motiverende å klare slike økter! Samtidig legger programmet opp til to hviledager i uke og 2-3 svært rolige økter. Dette er for at kroppen skal restituere best mulig og for å forhindre skade. Det ble nok mye lapskaus på meg i 2016 og med dette programmet vil jeg unngå mye av dette. Anbefaler virkelig at man ser på dette alternativet dersom man vil ha mer struktur i treningen samtidig som man ikke vil binde seg til en fast trener.

Programmet strekker seg over omtrent 100 dager og jeg har derfor planlagt det slik at jeg er ferdig med første gjennomføring til Påskemaraton i Drammen. Da blir målet å løpe på 3:06-3:08. Løypa i Drammen er flat og fin, men det er noen vendinger og noen små kneiker som skal løpes. Jeg opplever uansett løypa som raskere enn både Oslo og Holmestrand.

Etter løpet i Drammen blir det tid til litt ultra med Ecotrail der jeg løper full distanse (som blir 80-85 km i år). De siste 10 kilometerne skal jeg løpe om kapp med min bror. Vinneren får heder og ære, mens taperen må støtte Barnekreftforeningen med 1000 kr!

Deretter blir det nok en runde med Marius Bakken sitt program. Forhåpentligvis får jeg løpt en maraton fra Sandvika til Drammen i juni og Nebelhorn Berglauf i juli, men etter det blir det fullt fokus mot maraton i Berlin.

Håper å treffe mange glade løpevenner i løpet av året! Vi løpes!

To konkurranser og oppladning til hovedmålet

På tide å skrive litt her igjen. Denne gangen vil det dreie seg om to konkurranser jeg har deltatt i og opptrappingen til Oslo maraton 2016.

AIM Challenge Hemsedal

Lørdag 20. august deltok jeg i AIM Challenge Hemsedal for 2. gang. Dette er en multisportkonkurranse for lag. Akkurat som i fjor deltok jeg sammen med en kamerat (Anders). En liten endring til i år: Vi hadde med oss de obligatoriske syklene denne gangen. Målet vårt var også endre litt fra i fjor, vi ønsket å ta spurtprisen til den høyeste toppen!

Etter å ha sett litt på kartene fra tidligere år kom vi derimot raskt frem til at dette kunne være en risikabel strategi. Ingen av oss hadde lyst til å prøve oss på steder der det ikke var sti og mange av toppen lå langt utenfor (markert) sti. Vi valgte derfor å se an litt på hvordan det ble i år.

Lørdag morgen var det supert vær og vi sto opp sammen med “konkurrentene” i Team Formsterk og Team Formsvak (vi var Team Formfett). Ved start ble det skryt og prat sammen med andre deltagere før det hele var i gang klokka 10:00. Kartet ble hentet og Anders og jeg fant raskt en rute vi ville prøve til toppen med spurtprisen. Vi satte i gang med noen kilometer på sykkel og gikk deretter over til løping. Vi satte fra oss syklene for å slippe å drasse på de i fjellet. Noen poster fikk vi også med oss på veien opp til toppen. Det ble bratt og slitsomt, men vi så ingen andre mennesker før oss. Etter en time så vi toppen og selv om Anders mente han kunne skimte noen mennesker på toppen så fortsatte vi med friskt mot! Vi ankom toppen etter ca en og en halv time og tok en velfortjent lunsj mens vi la opp resten av løypa vår.

Nå ble det tur for bading, SUP, litt klatring og andre utfordringer. Anders er den i laget som tar postene, mens jeg kjefter eller oppmuntrer etter behov. I år ble løpsdistansen omtrent den samme som i fjor (ca 21 km), men vi syklet mye lenger. Vi rotet oss ikke bort en eneste gang og det var vi veldig fornøyd med. I tillegg klarte vi å holde oss stort sett på sti, med unntak av noen turen rett over noen myrer.

Ved målgang etter 6 timer traff vi de andre lagene igjen og spenningen om hvem som hadde fått mest poeng startet. Anders og jeg hadde fått mye mere poeng enn i fjor og langt flere poster. Alle tre lagene i gjengen lå oss betraktelig nærmere hverandre! Vi var svært fornøyd med vår prestasjon.

Eneste problemet som startet å melde seg for meg var en ankel som ikke var god. Omtrent 2 og en halv time ut i løpet hadde jeg et overtråkk. Dette pleier å gå over for meg med en gang og det gjorde det også denne gangen. Men av en eller annen grunn fikk jeg veldig vondt etter at konkurransen stoppet. I ettertid tror jeg syklingen har noen av skylden for dette, jeg er ikke vandt med den bevegelsen. Litt senere på kvelden ble det så ille at jeg ikke kunne stå på foten og jeg måtte droppe banketten den kvelden. Gutta var snille mot meg og ordnet mat og alt jeg trengte, så det var ikke videre synd på meg. Jeg var likevel temmelig nedfor, jeg trodde rett og slett at sesongen var over og at jeg ville bruke svært lang tid på å komme tilbake.

Slik gikk det imidlertid ikke helt…

Ringerike 6-timers

På planen for lørdag 27. august sto Ringerike 6-timers. Jeg vurderte veldig hvorvidt jeg skulle starte her eller ikke. Når jeg på lørdag og søndagen før knapt kunne gå var ikke håpet stort. Jeg brukte mye tid med is på foten og var forsiktig med foten. Tirsdagen løp jeg en svært kort og rolig tur og det gikk bra. Deretter hadde jeg to turer på onsdag og torsdag der jeg presset foten mer. Dette for å provosere frem smerter. Jeg vet med meg selv at dersom jeg hadde merket noe under Ringerike 6-timers skulle det mye før jeg stoppet. Det ville bli lettere med en DNS enn en DNF.

Uansett; det endte med at jeg stilte til start! Målet var opprinnelig 70 kilometer på 6 timer, omtrent 5:08/km. Jeg startet “rolig” og hadde vel omtrent 5:04/km i snitt første halvannen timen. Deretter økte jeg tempoet litt og dro snittet ned i rett under 5:00/km. Det holdt jeg frem til maraton og vel så det. Imidlertid hadde jeg fra ca 7 kilometer merket at jeg løp feil med høyre fot (den jeg hadde skadet). Jeg var veldig anspent og sti i foten/ankelen. Dette var ikke noe stort problem, men det kunne bli det om jeg løp alt for langt. I tillegg begynte det å bli veldig varmt! Jeg tok derfor en fornuftig, men litt sur avgjørelse om å fortsette til jeg passerte 50 km og fikk en godkjent ultra. På klokka passerte jeg 50 km på 4:09, offisielt ble det 50,6 km på 4:16.

6-timers er en ultra jeg liker veldig godt og derfor var det veldig leit å skade seg før denne. Neste mulighet blir på Bislett i november. Der er det usikkert om jeg orker å delta, men det vurderes!

Opptrapping til Oslo maraton

Etter Ringerike 6-timers tok jeg meg 3 dager hvile. Etter det ble det en intervall-økt på onsdagen (4x 2km@MP), en rolig langtur på torsdagen og korte intervaller på fredagen (6x 500@3:45/km). Lørdagen to uker før Oslo maraton la jeg inn den siste langturen. Det ble en halvmaraton der de første 11 kilometerne gikk i 4:58/km og de siste gikk i ca 4:25/km. Halvmaraton ble fullført på 1:38:15 og det var “uten” å anstrenge meg for mye. Nå, to uker før maraton, beholder jeg antall og type treningsøkter, men jeg korter inn på distansen eller varigheten. Intensiteten holder jeg oppe. Neste uke, som er siste uka før maraton, blir det færre økter og bare en med noen korte drag med fart. Kosthold og søvn blir viktig i denne siste uka, og væskeopptak. Målet for Oslo maraton har endret seg noe, opprinnelig var målet at jeg skulle løpe på 3:10 – 3:15 i Oslo, men det er endret til sub 3:10! Dersom noen som leser dette ønsker å løpe sammen med meg så er det bare hyggelig! Ta kontakt så treffes vi!

 

Nytt innlegg kommer etter løpet i Oslo, enten jeg klarer det eller ikke 

Den viktige langturen

I hele år har jeg hatt fokus på å løpe langt. Fart har jeg hatt lite fokus på, men målet har vært å holde samme fart over lenger og lenger distanse. Siden januar har jeg forsøkt å ha en totaldistanse i løpet av helgen på minst 40 kilometer. Det er ikke alltid dette har vært mulig, men stort sett har jeg fått det til. Dette har vært fordelt enten helt jevnt (20+20 km) eller helt skjevt (35+5 km). Etterhvert som månedene har gått så har jeg ofte økt distansen opp mot 50 og 60 kilometer totalt på de to dagene. På vårparten og litt i august ble dette “brutt” av deltagelse i diverse løp, men det teller vel uansett inn. Lengste treningsturen jeg har løpt i år var på 84,7 kilometer. Og jeg har flere treningsturer på rundt 50 kilometer og oppover. Jeg er ingen ekspert på dette området, men jeg har gjort meg noen tanker og lest mye. Det som står nedenfor er uansett bare mine tanker og råd. Om du velger å prøve ut dette så er det på egen risiko!

Årets lengste treningstur: 

View this post on Instagram

En grei dag på jobben! Nå blir det beina høyt, pizza fra Peppes, Coka Zero og potetgull resten av kvelden. Jeg løp for #tvaksjonen2015 #blimed og #regnskogen. Fikk flott følge på mesteparten av turen. Tusen takk til @yvonneolstad , @thostord , @lopemann og alle elevene og foreldrene som hjalp meg gjennom dagen, jeg satte utrolig stor pris på støtten deres underveis! En stor takk også til @skins_norge som sørget for å holde meg varm og tørr gjennom løpet. A200 Thermal imponerte! Jeg brøt en regel med å starte i uprøvd utstyr, men angret ikke et sekund på det! Har nå fått på meg RY400 og den blir nok værende på til i morgen. #løpno #løp #løpeglede #run #skinsnorge #skinscompression #minløpetur #livererbestute #ultratrening #ultra #runnersofnorway #gsporthøsttrening

A post shared by Even Nedberg (@nedberg) on

 

Så hvorfor har jeg gjort det slik? Hvorfor løper jeg lange treningsturer?
Jeg opplever at det er viktig å venne kroppen til påkjenningen. For ikke mange år siden så fikk jeg vondt i bein og hofter etter bare 15-20 kilometer. Kroppen klarte heller ikke ta til seg særlig med næring underveis i løp. Ved dette arbeidet så har dette flyttet seg. De største smertene og “veggen” kommer nå ikke før ca 60-65 kilometer for meg. Jeg vet nå også bedre at dette går over og hvordan jeg skal jobbe for å komme gjennom det. Siste lange treningstur (den på 84,7 km) så kan jeg egentlig ikke si at jeg traff noen vegg eller hadde store problemer før helt på slutten.

 

Næring
I tillegg bruker jeg disse turene til å teste næring før løp jeg skal delta i. På nest siste langtur så brukte jeg ikke gel, men spiste kun grove brødskiver med salami. Det fungerte veldig bra og jeg tror det er noe av grunnen til at jeg ikke traff veggen denne gangen. Jeg tror også at dette var noe av grunnen til at jeg opplevde at hodet var slitent. For meg betyr dette at en gel i ny-og-ne er greit, men slik jeg har holdt på før er for mye. Jeg har den siste tiden testet ut en ny type gel også. Den er ikke like god som de jeg brukte tidligere, men smaker heller ikke så søtt. Nå bruker jeg Sponser Liquid Energy Long. Denne smaker litt som salt havrevelling. Den inneholder ikke fullt så raske karbohydrater som vanlig gel og sitter bedre i magen (for meg). Da får smaken bare være som den er. Sportsdrikk er Sponser Long Energy, men her vurderer jeg å teste Tailwind snart. De to har omtrent samme innhold av kalorier og salter/mineraler, Sponser litt mer av sistnevnte. Tailwind sier at man kan klare seg med bare dette (ikke fast føde), det tviler jeg litt på, men det blir spennende å teste en gang. Siste langtur gikk med en liten kombinasjon av brød, gel, energibarrer og pasta. Det fungerte svært godt og blir nok oppskriften jeg følger under Bislett 24-timers!

 

12 dager med trening i Oberstdorf ga en total på 277 kilometer i sommer

 

Utstyr

Til de fleste løpene jeg deltar i bruker jeg sekk og flere skift tøy og kanskje to-tre forskjellige par sko. Jeg vet at mange klarer å stille på startstreken med helt nytt utstyr og nye sko. Det klarer ikke jeg! Jeg er en av de som trenger å vite at ting fungerer og hvordan jeg eventuelt skal ordne det om noe går galt. På langturene veksler jeg på hvordan tøy jeg bruker og bytter mellom to sekker og drikkeblærer. Fordeler og ulemper med utstyret legger seg på minnet og jeg lærer meg til å håndtere det meste. Det samme gjelder selvfølgelig også for valget av sko. I løpet av en uke bruker jeg ofte 3-4 forskjellige par sko og jeg varierer hvilke sko jeg bruker på langturene. For tiden går det mye i sko fra Hoka til langturene, men jeg har også et par fra Altra som jeg prøver ut. Også valg av klær ved forskjellige temperaturer og værforhold kan testes ut på langturer. Dette kan selvfølgelig også testes på kortere turen, men jeg opplever at jeg får best kunnskap om dette ved lengre turer. På langturer vil jeg ofte løpe såpass mye saktere slik at kroppen ikke produserer like mye varme og derfor trenger mer tøy. Varierende temperaturer og værforhold er også en utfordring på langtur.

 

En av årets første langturer

 

Så hvordan har jeg gått frem for å øke totaldistansen?
Jeg har vært så forsiktig som mulig når jeg har økt distansen på langturene mine. Fra en helgetotal på 40 km har jeg gradvis økt til det punktet jeg nå er på. Man kan si at en tommelfingerregel for meg har vært å øke med maks enn 5 km for hver uke. I tillegg har jeg tenkt at jeg først prøver jevn fordeling på lørdag og søndag, mens neste helg blir skjevfordelt. Deretter har jeg økt litt neste uke. Slik har jeg holdt på i 4-6 uker før jeg har tatt en rolig helg. Dette har som nevnt blitt stykket opp og brutt i perioder med konkurranser. Da har jeg ikke annet valg enn å løpe den oppsatte distansen på en tur. Mange av konkurransene jeg har stilt opp i i år har uansett gått så rolig at de likegodt kan sees på som trening til et større mål.

 

Restitusjon
Så er det tiden mellom langturene og konkurransene. Her innrømmer jeg at jeg nok har drevet litt rovdrift på kroppen. Jeg har nok hatt alt for mange konkurranser og langturer i år. Med 6 ultraløp på 8 uker i mai og juni er det klart at kroppen blir sliten og ikke får nok restitusjon. Jeg vil uansett si at dette er en svært viktig del av treningen. I år har jeg forsøkt å holde meg til 5 treningsøkter i uka, det vil stort sett si to hviledager i uka. Jeg har stort sett hatt to-tre dager hvile etter langturer og kanskje en dag eller to i forkant. Det betyr selvfølgelig at det er noen uker med mer enn fem økter. For meg fungerer dette bra, men som nevnt har jeg bygget opp kroppen til å takle dette og jeg løper rolig og med liten belastning.

 

Hvile er viktig!