Berlin Marathon 2017: Full uttelling og høy måloppnåelse

Først litt historikk
Denne historien startet høsten 2015. Etter å ha løpt mange og lange løp det året var jeg sulten på nye mål. Jeg satte meg etter hvert målet om å løpe maraton på under tre timer. Et hårete mål, men det burde være oppnåelig. Rekorden min på maraton på dette tidspunktet var vel rundt 3:35, satt under Påskeharemaraton det året (som også var første rene maraton jeg løp).

Planen ble å gjøre gradvise forbedringer frem mot Oslo-maraton 2017, det året jeg fylte 40. På veien dit løp jeg i Holmestrand, Tromsø og Oslo (2016)  i tillegg til noen maratonpasseringer under ultraløp. Rekorden kom ned til 3:14 under MidnightSunMarathon i Tromsø i 2016, men videre forsøk på forbedring i Oslo (2016) gikk heller dårlig. Etter Oslo i september 2016 forsto jeg at jeg ville trenge all den hjelpen jeg kunne få for å oppnå målet mitt. Jeg meldte meg på i lotteriet til Berlin maraton 2017 sammen med kona. Her fikk vi dessverre ikke plass og da kastet vi oss rundt og kjøpte plasser via Sport & Helseferie.

Krampene tok meg skikkelig i Drammen

Neste langløp med fokus på fart ble utført under Bislett 50k 2017. Her passerte jeg maraton på omtrent 3:22 og klarte målet om å komme inn under 4 timer. Nytt forsøk på forbedring av maratontiden ble gjort på Påskemaraton i Drammen. Her holdt jeg god fart frem til ca 32km, men etter det ble jeg tatt av kramper.

Jeg trente videre og fulgte programmet til Marius Bakken. I løpet av sommeren la jeg ned store mengder trening. De fleste ukene med over 100km i uka. I juli hadde jeg litt problemer med en hamstring, men kunne opprettholde formen likevel. Omtrent på denne tiden begynte jeg uansett å revurdere målet mitt. Skulle jeg nøye meg med 3:05? Eller 3:10? Jeg holdt lenge ved tanken om at jeg skulle prøve sub3, men hadde egentlig ikke ordentlig tro på at det ville lykkes i Berlin. Til det hadde jeg for få turer i maratontempo som var i nærheten av distansen. Problemet med hamstringen dukket også opp på en økt der jeg prøvde å holde maratontempo over tre runder på Sognsvann. Om ikke kroppen min klarte det så var det lite trolig at den ville klare 42,2 km i det tempoet!

September 2017
Jeg bestemte meg imidlertid om å løpe halvmaraton i Drammen i starten av september. Her var målet å holde ønsket maratontempo hele veien (4:15/km) eller i alle fall så lenge jeg klarte. Her hadde jeg en strålende opplevelse og solid negativ splitt med målgang på 1:26:44 og ny rekord på distansen!

To uker senere sto jeg på startstreken i Oslo for å løpe ‘10 for Grete’. Igjen var planen maratontempo hele veien. Det gikk raskere og målgang ble nok en ny rekord med 39:47 uten å ta meg helt ut!

Nå snudde holdningen i hodet og jeg begynte å tro at sub3 var innen rekkevidde. Ukene frem mot løpet trappet jeg godt ned på distanse, men opprettholdt antall økter og intensitet. 100km/uke ble til 60 og 30km før vi dro til Berlin.

September startet veldig bra og treningene jeg gjennomførte føltes plutselig veldig gode! Skulle det likevel være mulig?

Ankomst Berlin – Mobilene sjekkes

Reisen til Berlin
Avreise fra Oslo var fredagen før løpet, fredag 22. september. Her traff vi mange kjente og ukjente løpere som skulle vi reiste sammen med. Det var omtrent 60 stykker i reisefølget vårt, hvorav de fleste skulle løpe. Etter ankomst Berlin bar det rett til Expoen der vi plukket opp startnummer og chipen som skulle festes på skoen. Her var det også mulig å kjøpe masse løpeutstyr, men vi hadde ikke så mye tid og det var masse mennesker her så det droppet vi. Kona kjøpte noen gel, men det var det eneste. Tyskerne skal uansett ha ros for godt opplegg ved utdelingen av startnummer og organisering av køene.

 

Yvonne og meg på sightseeing i Berlin

Videre på fredagen ble det tid for litt turisme og se på noen severdigheter. Eirik (guide) holdt en liten omvisning i byen samtidig som han viste oss veien til startområdet og hvor vi skulle gå før start og etter målgang. På denne turen fikk vi se deler av løypa og ellers mye av hva Berlin har å tilby.

Lørdag var det igjen mulighet for shopping og byvandring. Kona og jeg ruslet rundt i byen og kjøpte litt av hvert til barna, spiste godt og sørget for å drikke godt med vann og sportsdrikk. Løpetøyet ble klargjort og chipen festet på skoen før vi tok en liten løpetur. Kona og jeg løp deler av løypa og fikk med oss starten på rulleskøyte-løpet. De hadde en imponerende fart og vinneren brukte vel rett under timen på en maraton. Helt rått! På lørdagskvelden var det felles middag og her bar stemningen preg av det som sto foran oss. Alle var fokusert på jobben de skulle gjøre og samtalene var korte og fokuserte.

 

Skoene er klare med race-chip!
Tøyet er klargjort med startnummer festet

 

Løpsdagen

Thor og meg rett før start

Søndag morgen og dagen er endelig ankommet. Alarmen går klokka 0600 og vi får på oss klær og spiser en god frokost og drikker en kopp kaffe. Opp på rommet igjen for å gjøre siste justeringer og få på seg løpesko og gjøre seg helt klar. Avgang fra hotellet var kl 0730. Mange syntes det var for tidlig, men jeg ville heller ha godt tid enn å stresse. I startområdet la jeg fra meg tøy som jeg kunne hente etter målgang og beveget meg til blokken der jeg skulle starte. Jeg var plassert i pulje 1, blokk D på bakgrunn av min bestetid på maraton de siste 2 årene. I denne blokken sto de som hadde løpt på 3:00-3:15. Her ble det en tur på toalettet og litt lett oppvarming før starten gikk klokk 0915. Først var det eliten som satte i gang, vi andre fulgte etter litt etter litt. Siste pulje hadde forventet starttid klokka 1000.

Jeg hadde i utgangspunktet avtalt å løpe med Fredrik og Thor som brukte samme reiseselskap og hadde samme målet som meg. Fredrik hadde en annen taktikk enn jeg ville bruke så han så jeg ikke underveis. Thor startet litt foran meg, men jeg hentet ham inn. Vi løp sammen frem til ca 9km før han slapp ryggen min.

Løypa i Berlin med høydeprofil – Bakken ved 26 km er ikke så ille som det ser ut som

Løypa i Berlin er det egentlig lite å si om. Den består av lange, rette strekker med minimalt av stigning. Klokka mi viser total høydestigning på 58 meter. Dette er sikkert ikke et helt korrekt tall, men det sider litt om hvor lite stigning det er!

Jeg hadde en rolig tur i starten. Løp lett og ledig og fulgte den blå linja som markerte korteste vei. Jeg hadde på forhånd planlagt å ta en gel hvert 25 minutt og det fulgte jeg. Ved ca 20 kilometer fikk jeg øye på en fartsholder til 3 timer og tenkte jeg skulle prøve å ta ham igjen i løpet av de neste 5 kilometerne. Det gikk ikke siden han løp alt for fort. Halvmaraton passerte jeg på 1:29:23, min nest raskeste halvmaraton noensinne! Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om pulsen min underveis i løp, men observerte at jeg fortsatt lå og vippet rundt terskelpuls. Etter dette punktet løp jeg nok litt fort. Det var muligens fordi jeg prøvde å holde kontakten med fartsholderen foran meg. Da jeg forsto at han løp for fort roet jeg ned litt og fant tilbake til planlagte 4:15/km.

Ved omkring 26 kilometer kommer den kraftigste “bakken” i løypa. Her viser klokka 13 meter stigning fordelt på 2 kilometer. Det er ikke mye! Det var også her jeg fikk øye på Louise Skak som jeg hadde snakket med på forhånd. Hun løper også for Romerike Ultraløperklubb, men denne gange representerte hun Danmark. Jeg slang fra meg et “heng på Louise”, men hørte eller så ikke noe mer til henne før målgang. Omtrent ved disse tider begynte jeg også legge merke til løsningen som ble brukt for å slippe tilskuere fra ene siden av gata til den andre. Tyskerne har tenkt ut løsninger for alt og også her var de gode. Vi løpere ble loset inn i et kjørefelt på veien, fotgjengerne krysset halvveis og plasserte seg på en øy i midten. Så ble resten av løperne loset over i andre kjørefelt. Dette skapte ingen problemer for oss løpere og tilskuere kunne bevege seg relativt uhindret. Det var også viktig siden det i tillegg til maraton ble arrangert valg denne dagen!

Etter ca 36-37 kilometer begynte klokka å vise rare verdier på tempoet mitt. Om det kom av at jeg løp ujevnt eller om klokka bare viste feil vet jeg ikke, trolig var det meg som løp dårlig denne perioden. Tidvis fikk jeg noen tanker om at “3:05 er også bra” og lignende i hodet. Til slutt tok jeg rett og slett en samtale med meg selv og sa at «nå kommer den viktigste 5 kilometeren i ditt liv»! Omtrent på denne tiden puttet jeg innpå den siste gelen også. Jeg holdt tempoet inn til Brandenburger Tor kom til syne og den siste innspurten gjensto. Her slapp jeg beina løs og løp rett og slett alt jeg hadde det siste stykket. Fra Brandenburger Tor er det vel 200 meter til målgang og jeg hadde 2 minutter igjen på egen klokke. Akkurat da var jeg overhodet ikke sikker på at jeg ville rekke det. Jeg syntes det var uhorvelig langt frem til mål! Jeg kjempet på og stoppet klokken da jeg passerte matta og kunne slippe jubelen løs! Jeg hadde klart det!

2:58:50

Ikke bare hadde jeg klart målet mitt, men jeg hadde løpt enda raskere enn planlagt! Jeg tok meg så god tid som tysk effektivitet ville tillate frem til medaljeutdeling og videre ut av målområdet. Her fikk vi tildelt bananer, varm te og annen forpleining. Jeg traff Louise Skak igjen som jeg hadde passert ved ca 28 km da hun hadde fått det tøft. Vi fikk tildelt «frakker» i plast til å ha rundt oss så vi ikke ble kalde og våtere. Videre bar det til utdelingen av innlevert tøy igjen og det tok meg omtrent 1 minutt å få posen min. Imponerende selv for tysk effektivitet!

I målområdet traff jeg flere nordmenn som hadde hatt oppturer og nedturer. Historier ble delt og bilder ble tatt. Therese som løp på 3:09 bare en uke etter norgesrekorden på 24-timers, Janicke som satte flott ny pers, Kim som hadde gått på en smell og fortsatt løpt under 3 timer, Johnny med ny pers og mange andre. Jeg selv var nok temmelig borte på dette tidspunktet. Ikke på grunn av utmattelse, men på grunn av glede! Jeg var rett og slett så utrolig glad for å ha klart målet jeg satte meg og klarte ikke tenke på så mye annet.

Therese, Kim og meg etter målgang

Etter en liten stund kom jeg på at kona også var ute og løp. Ved hjelp av ‘Finn venner’ på iPhone fant jeg ut at hun ikke var langt unna. Hun hadde ingen planer om å løpe fort, men jeg forsto at hun kom til å komme inn på ny pers og trolig litt raskere enn det jeg hadde forutsett. Vi traff hverandre etterhvert i målområdet og delte gleden ved å ha gjennomført gode løp begge to. Etter kort tid tuslet vi rolig tilbake til hotellet etter at hun hadde hentet tøyet sitt.

Resten av dagen og turen hjem

Middag på Biergarten

Noen timer senere var det tid for felles middag på en Biergarten. God mat, godt drikke og gode historier ble delt. De fleste hadde gode opplevelser fra løpet, mange hadde satt nye rekorder og de fleste hadde vonde bein. Hyggelig var det uansett! Noen fortsatte festen videre, men på kona og meg ble det en tidlig kveld.

Mandagen startet med en liten morgenrunde i Berlin for å riste løs beina. Drøye 6 kilometer i svært rolig tempo før frokost og avreise. Mange hadde merkelige ganglag på vei inn i bussen og på flyplassen. Noen brukte ekstra tid på trappa inn i flyet.

Takk til…
Jeg må avslutte med å takke Eirik Kraft fra Sport & Helseferie for fantastisk opplegg og god veiledning underveis. Dersom noen lurer på om disse er verdt å reise med så kan jeg virkelig anbefale dem.

Videre så fortjener Marius Bakken en stor takk. Jeg har kjørt gjennom programmet hans to ganger på veien til målet mitt. Det programmet er tøft, men jeg vil si at det fungerer!

Jeg kommer til å skrive et innlegg til som tar mer for seg hvordan jeg har trent og hva jeg har brukt av utstyr og “triks” på veien mot mitt sub 3- løp. Det innlegget kommer senere.

 

Noen flere bilder fra turen:

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.