Archives: ultra

To konkurranser og oppladning til hovedmålet

På tide å skrive litt her igjen. Denne gangen vil det dreie seg om to konkurranser jeg har deltatt i og opptrappingen til Oslo maraton 2016.

AIM Challenge Hemsedal

Lørdag 20. august deltok jeg i AIM Challenge Hemsedal for 2. gang. Dette er en multisportkonkurranse for lag. Akkurat som i fjor deltok jeg sammen med en kamerat (Anders). En liten endring til i år: Vi hadde med oss de obligatoriske syklene denne gangen. Målet vårt var også endre litt fra i fjor, vi ønsket å ta spurtprisen til den høyeste toppen!

Etter å ha sett litt på kartene fra tidligere år kom vi derimot raskt frem til at dette kunne være en risikabel strategi. Ingen av oss hadde lyst til å prøve oss på steder der det ikke var sti og mange av toppen lå langt utenfor (markert) sti. Vi valgte derfor å se an litt på hvordan det ble i år.

Lørdag morgen var det supert vær og vi sto opp sammen med “konkurrentene” i Team Formsterk og Team Formsvak (vi var Team Formfett). Ved start ble det skryt og prat sammen med andre deltagere før det hele var i gang klokka 10:00. Kartet ble hentet og Anders og jeg fant raskt en rute vi ville prøve til toppen med spurtprisen. Vi satte i gang med noen kilometer på sykkel og gikk deretter over til løping. Vi satte fra oss syklene for å slippe å drasse på de i fjellet. Noen poster fikk vi også med oss på veien opp til toppen. Det ble bratt og slitsomt, men vi så ingen andre mennesker før oss. Etter en time så vi toppen og selv om Anders mente han kunne skimte noen mennesker på toppen så fortsatte vi med friskt mot! Vi ankom toppen etter ca en og en halv time og tok en velfortjent lunsj mens vi la opp resten av løypa vår.

Nå ble det tur for bading, SUP, litt klatring og andre utfordringer. Anders er den i laget som tar postene, mens jeg kjefter eller oppmuntrer etter behov. I år ble løpsdistansen omtrent den samme som i fjor (ca 21 km), men vi syklet mye lenger. Vi rotet oss ikke bort en eneste gang og det var vi veldig fornøyd med. I tillegg klarte vi å holde oss stort sett på sti, med unntak av noen turen rett over noen myrer.

Ved målgang etter 6 timer traff vi de andre lagene igjen og spenningen om hvem som hadde fått mest poeng startet. Anders og jeg hadde fått mye mere poeng enn i fjor og langt flere poster. Alle tre lagene i gjengen lå oss betraktelig nærmere hverandre! Vi var svært fornøyd med vår prestasjon.

Eneste problemet som startet å melde seg for meg var en ankel som ikke var god. Omtrent 2 og en halv time ut i løpet hadde jeg et overtråkk. Dette pleier å gå over for meg med en gang og det gjorde det også denne gangen. Men av en eller annen grunn fikk jeg veldig vondt etter at konkurransen stoppet. I ettertid tror jeg syklingen har noen av skylden for dette, jeg er ikke vandt med den bevegelsen. Litt senere på kvelden ble det så ille at jeg ikke kunne stå på foten og jeg måtte droppe banketten den kvelden. Gutta var snille mot meg og ordnet mat og alt jeg trengte, så det var ikke videre synd på meg. Jeg var likevel temmelig nedfor, jeg trodde rett og slett at sesongen var over og at jeg ville bruke svært lang tid på å komme tilbake.

Slik gikk det imidlertid ikke helt…

Ringerike 6-timers

På planen for lørdag 27. august sto Ringerike 6-timers. Jeg vurderte veldig hvorvidt jeg skulle starte her eller ikke. Når jeg på lørdag og søndagen før knapt kunne gå var ikke håpet stort. Jeg brukte mye tid med is på foten og var forsiktig med foten. Tirsdagen løp jeg en svært kort og rolig tur og det gikk bra. Deretter hadde jeg to turer på onsdag og torsdag der jeg presset foten mer. Dette for å provosere frem smerter. Jeg vet med meg selv at dersom jeg hadde merket noe under Ringerike 6-timers skulle det mye før jeg stoppet. Det ville bli lettere med en DNS enn en DNF.

Uansett; det endte med at jeg stilte til start! Målet var opprinnelig 70 kilometer på 6 timer, omtrent 5:08/km. Jeg startet “rolig” og hadde vel omtrent 5:04/km i snitt første halvannen timen. Deretter økte jeg tempoet litt og dro snittet ned i rett under 5:00/km. Det holdt jeg frem til maraton og vel så det. Imidlertid hadde jeg fra ca 7 kilometer merket at jeg løp feil med høyre fot (den jeg hadde skadet). Jeg var veldig anspent og sti i foten/ankelen. Dette var ikke noe stort problem, men det kunne bli det om jeg løp alt for langt. I tillegg begynte det å bli veldig varmt! Jeg tok derfor en fornuftig, men litt sur avgjørelse om å fortsette til jeg passerte 50 km og fikk en godkjent ultra. På klokka passerte jeg 50 km på 4:09, offisielt ble det 50,6 km på 4:16.

6-timers er en ultra jeg liker veldig godt og derfor var det veldig leit å skade seg før denne. Neste mulighet blir på Bislett i november. Der er det usikkert om jeg orker å delta, men det vurderes!

Opptrapping til Oslo maraton

Etter Ringerike 6-timers tok jeg meg 3 dager hvile. Etter det ble det en intervall-økt på onsdagen (4x 2km@MP), en rolig langtur på torsdagen og korte intervaller på fredagen (6x 500@3:45/km). Lørdagen to uker før Oslo maraton la jeg inn den siste langturen. Det ble en halvmaraton der de første 11 kilometerne gikk i 4:58/km og de siste gikk i ca 4:25/km. Halvmaraton ble fullført på 1:38:15 og det var “uten” å anstrenge meg for mye. Nå, to uker før maraton, beholder jeg antall og type treningsøkter, men jeg korter inn på distansen eller varigheten. Intensiteten holder jeg oppe. Neste uke, som er siste uka før maraton, blir det færre økter og bare en med noen korte drag med fart. Kosthold og søvn blir viktig i denne siste uka, og væskeopptak. Målet for Oslo maraton har endret seg noe, opprinnelig var målet at jeg skulle løpe på 3:10 – 3:15 i Oslo, men det er endret til sub 3:10! Dersom noen som leser dette ønsker å løpe sammen med meg så er det bare hyggelig! Ta kontakt så treffes vi!

 

Nytt innlegg kommer etter løpet i Oslo, enten jeg klarer det eller ikke 

No commentsAdd a comment

Bislett 24-timers 2015: Dagen da det endelig klaffet!

Målgang Bislett 24-timers

Av alle ultraløpene jeg hadde på lista i år så er det et som har stått frem som den største utfordringen: Bislett 24-timers! Jeg har deltatt to ganger tidligere og det har ikke endt godt.

Første gangen var i 2013. Da var jeg relativt uerfaren med ultraløp og startet alt for fort. Etter 12 timer hadde jeg nådd 101 kilometer og traff veggen med et smell! Deretter var det bare å sette seg i taxien og komme seg hjem til senga.

Andre gangen var i 2014 med mer erfaring og en bedre plan for hvordan løpet skulle gjennomføres. Det jeg ikke fikk til var søvn nettene i forkant og i løpet av natten fikk jeg store problemer med å holde meg våken. Etter 22 timer gjorde jeg noe dumt. Jeg tok av meg sokkene! Føttene så ikke bra ut og jeg brøt sammen og reiste nok en gang hjem uten å klare kravet om 150 kilometer. Det var surt for jeg hadde klart å bevege meg 142 og med to timer tilgode skulle muligheten vært der.

Derfor sørget jeg for å være ennå bedre forberedt denne gangen. Man kan godt si at alle løpene jeg har deltatt i i 2015 har vært trening mot dette målet. Det er nok ikke helt riktig, men det er litt sannhet i det. Her følger noen ord om hvordan jeg opplevde løpet.

 

Support

På Røyse Ultra i april traff jeg Arne som jeg løp mange av rundene sammen med. Arne og jeg løp også store deler av EcoTrail sammen i mai. Arne meldte seg frivillig til å stille som support for meg på Bislett. Jeg hadde et håp om å få noen til å “passe på meg” i alle fall på natta og Arne stilte opp. Jeg er temmelig sikker på at de to tidligere forsøkene kunne gått bedre dersom jeg hadde hatt noen som hjalp meg med å avpasse fart og sørge for jevnt inntak av næring. I tillegg ville det være fint å ha noen som pisket meg ut i løypa slik at det ikke ble for mye hvile. Og skulle tankene om å bryte komme så er det fint å ha noen som kan få deg på bedre tanker.

 

Målsettingen

Jeg hadde gått ut med at målet mitt var 170 kilometer. Dette mente jeg at jeg skulle ha mulighet til å klare. På bakgrunn av andre løp jeg har gjort i år så tror jeg absolutt det hadde vært mulig å oppnå. Under EcoTrail løp jeg 80 km på rett under 10 timer og det er med en del stigning og med sekk på ryggen. Bislett er som kjent relativt flatt. Som plan B hadde jeg 100 miles, 160,9 kilometer. Jeg ville bli veldig fornøyd om jeg klarte denne distansen også. Som siste utvei var det 150 kilometer som var målet, medaljen og godkjent ultra var viktigst. Jeg visste at løpet uansett ville bli tøft så jeg hadde ikke noe problem med å godta det om det skulle bli dette som ble resultatet.

 

Selve løpet

Det er faktisk ikke så mye jeg husker av løpet. Jeg vet jeg startet rolig, tror det ble omtrent 8,5 km første timen og omtrent det samme videre. Kona, som også stilte til start, løp mye fortere i starten og tok meg etterhvert igjen med flere runder. Dette syntes jeg var litt skummelt på hennes veiene og etterhvert også litt flaut. Mange andre løpere som ertet meg litt for det underveis (“Har du ikke tatt igjen kona ennå?”). Det ville ikke blitt fred å få i heimen om hun hadde slått meg på dette løpet.

En liten snutt fra starten av løpet. Opptaket startet omtrent klokka 10:17 på fredag formiddag, jeg passerer etter omtrent 3:25.

Jeg startet i et par Hoka Clifton 2 som jeg kjøpt for ikke alt for lenge siden. De fungerte svært godt og føttene koste seg stort sett. Etter fem timer måtte jeg sette en liten tape-bit på den ene fotbuen. Der har jeg slitt med gnagsår helt siden Vestfold UltraChallenge. Det var ikke blitt gnagsår ennå, men greit å unngå at det utvikler seg noe. Etter ca 10-11 timer byttet jeg til Altra Paradigm 1.5. Akkurat nå er jeg litt usikker på hvorfor jeg gjorde det, men det har sikkert noe å gjøre med at jeg innbilte meg at det ville være lurt. Jeg mener å huske at jeg hadde en tung periode omtrent her så det kan jo forklare litt. Jeg ble gående ganske mye med Altra-skoene, noe som gjorde at jeg fikk litt vondt i muskelen på vristen som løfter fotbladet. I tillegg begynte jeg etterhvert å kjenne at det utviklet seg gnagsår på tærne. Arne ble litt sinna på meg for at jeg hadde latt dette skje, men jeg lot ikke det gå så dypt inn på meg. Nå var det forsåvidt ingen vei tilbake, hadde jeg tatt av meg sokkene så hadde jeg aldri fått de på igjen. Og selv om det var to barbeint-løpere på Bislett (respekt!) så tror jeg ikke dette ville være rett tid og sted til å starte den karrieren. 

Omtrent samtidig som jeg byttet til Altra gikk det opp for meg at målsettingen om 170 kilometer nok ikke ville være oppnåelig. Jeg hadde opprinnelig laget to skjema med tid/distanse som skulle ta meg til 170. Et med rolig start og et med litt raskere start. Jeg havnet et sted mellom disse og etterhvert kom jeg opp til skjemaet med hard start (det var en start på ca 9 km/h, så ikke veldig hardt). Selv om denne planen tok høyde for at det ville gå saktere etterhvert så innså jeg altså at det ville bli vanskelig å klare dette. Med 12 ultraløp i år i tillegg til flere løp på 70-85 km så følte jeg rett og slett at kroppen var sliten. Egentlig hadde jeg kjent det i hoftene allerede etter 2-3 timer. Underlaget på Bislett er hardt og det er veldig monotont og ensformig å løpe der. Jeg snakket derfor med Arne etter ca 12-13 timer og ba om et endret skjema. Vi fant ut at jeg kunne klare meg med litt over 8 runder i timen og fortsatt klare 150 km. Det mente vi begge var overkommelig! Og på ett eller annet vis motiverte dette meg til å løpe litt mer. Vi ble derfor enige om at jeg skulle løpe 10 runder de første timene og heller se hvordan det utviklet seg etter det. Jeg prøvde å få unna de 10 rundene litt raskere slik at jeg kunne hvile litt, men Arne var beinhard og tillot meg kun noen korte minutter med hvile og skumrulle. Samtidig benyttet han muligheten til å putte i meg mat og drikke. Særlig husker jeg en gang der jeg la meg rett ned og lukket øynene. Arne var rett på “Ikke noe soving her, kom deg ut og løp!”.

 

Litt sliten, men fortsatt langt fra ferdig!

 

Takket være Arne som pisket meg rundt og at han stadig jagde meg ut dersom jeg ville ta pause så klarte jeg å oppnå 243 runder før det var gått 18 timer. Bare drøye 30 runder til målet om 150 km! Det var vel omtrent ved disse tider at jeg byttet sko igjen. Denne gangen til et par Hoka Clifton 2 som jeg hadde kjøpt et nummer for store. Dette føltes med en gang veldig riktig og jeg løp igjen! Dette kan selvfølgelig ha noen med at jeg fikk en Ibux og koffeinpille av Arne og at jeg ikke lenger var plaget av trøtthet eller smerter. I alle fall så tok jeg mange runder de neste to timene. Jeg fikk også på meg “finstasen” på dette tidspunktet. En skjorte som så ut som en dress med slips og greier. Veldig moro og mange blikk og kommentarer som hjalp meg veldig denne tiden.

 

Her passerer jeg 150 kilometer. Finstasen er selvfølgelig på!

Her passerer jeg 150 kilometer. Finstasen er selvfølgelig på! (se film litt lenger ned)

Kona passerte 130 kilometer litt etter klokka 03:00 (litt før meg), men etter dette var det ikke mye fart igjen i henne. Jeg passerte henne flere ganger og hun hadde vel mistet lysten på å løpe særlig mer. Uansett en utrolig prestasjon flott gjennomføring av første 24-timersløp!

Etter en stund begynte effekten av Ibux og koffein å avta og jeg fikk ny dose av Arne. Nok en gang kunne jeg løpe noen runder i god fart. Dessverre gjorde dette også at magen begynte å bli problematisk. Litt over klokka 06:00 på morgenen merket jeg at dersom jeg løp så ville jeg mest trolig kaste opp rimelig raskt. Nå var det bare 7-8 runder igjen så jeg kunne fint gå den siste biten så jeg var overhodet ikke bekymret. Omtrent samtidig dukket plutselig svigerfar opp også. Han hadde stått opp for å ta en tur inn og se på oss som løp. Kona var nå i mer eller mindre koma og forsøkte på noe som lignet soving på et av treningsapparatene i sprintgropa. Muligheten for å kunne bli kjørt hjem av svigerfar rett etter passering 150 km fristet veldig og jeg slo meg til ro med at det var det som ville bli distansen i år. Jeg fikk også en liten samtale med Geir Frykholm og han forstod godt mine prioriteringer og bekreftet at vi kunne få medaljene på vei ut av kjelleren selv om vi ikke var der alle 24 timene.

 

Det var med stor glede jeg passerte 275 runder. Tror alle på Bislett hørte jubelen min!

 

Etter å ha passert 150 kilometer og kommet tilbake til supportområdet pakket kona og jeg sammen sakene våre og kom oss hjemover. Det var utrolig deilig å få seg en dusj og legge seg i senga på lørdags morgen (nei Henning, det var ikke en var seng). Jeg fikk selvfølgelig ikke sove særlig mye, men slappet godt av i et par timer. Resten av lørdagen ble stort sett tilbrakt på sofaen. Mens jeg lå der gikk det også for meg at jeg endelig hadde klart målet om 150 kilometer på Bislett og da kom det faktisk noen små tårer.

 

Medalje og startnummer fra Bislett 24-timers

 

God natt! #biief #bislett24h

Et bilde publisert av Even Nedberg (@nedberg)

 

 

Er jeg en ultraløper nå?

Mange har sikkert sett på meg som en ultraløper og det har jeg nok også vært i lengre tid. Jeg har imidlertid alltid hatt som mål å klare dette 24-timersløpet før jeg vil kalle meg en ekte ultraløper. For meg har dette vært viktig. Jeg har i flere år drevet med langløping, men denne medaljen har jeg lengtet etter.

Kunne jeg klart målet om 170 kilometer? Nei, kroppen ville ikke det og jeg ser at jeg nok har kjørt for hardt med ultradistanser omtrent annenhver helg. Kunne jeg klart 100 miles (160,9 kilometer)? Kanskje, men siden jeg ikke prøvde så er det ikke et interessant spørsmål. Jeg hadde tre timer igjen da jeg forlot Bislett og ca 10 kilometer. Jeg kunne ikke løpe og fikk ikke lenger i meg noe særlig fast føde. Jeg tror det er greit å ha noen mål å strekke seg etter for senere også…

 

Takk til:

Jeg må takk noen av de som var med på denne turen og gjorde det hele mulig. Først av alt takk til Geir Frykholm som er primus motor og som har gitt meg mange gode råd frem mot løpet. Han er vel nesten lei av at jeg kommer innom butikken hans i Sandvika! I tillegg til Geir er også Sharon en viktig bit i arrangørkomiteen. Hun er litt mer anonym, men jeg vet at hun står på og ordner med maten og mye annet i kulissene. Takk til alle som stilte opp som Race Marshals! Dere motiverte og hjalp oss alle til å yte vårt beste. Takk til ToppTid som gjør en veldig viktig jobb! Takk til Fokusklinikken som stilte med massasje under hele løpet. Tror de som jobbet der fikk kjørt seg nesten like mye som oss som løp. Å gi massasje i 24 timer er ikke lett! Takk til Eivind som hjalp til med å blande litt sportsdrikk til meg og kona de første timene. Det gjorde at jeg kunne fokusere på løpingen. Og sist, men kanskje aller mest takk til Arne som stilte som support for meg og Yvonne! Jeg veit så innmari godt at jeg hadde strevd veldig med å klare dette uten deg. Det var veldig godt å komme inn til supportområdet og se deg med drikkeflaske, genser, brødskive eller hva det nå var jeg trengte. Det virket som om du leste tankene mine og visste hva jeg hadde lyst på. Du sa selv at jeg ikke var noen “solstråle” hele natta og jeg tror nok jeg kan ha vært både grinete og sur underveis, men jeg er så glad for at du hjalp meg til å nå målet mitt!

 

Et siste bilde før vi gir oss

Read 1 CommentAdd a comment

Halden Ultraintervall 2015: Mitt 12. ultra i 2015!

Så var endelig dagen kommet! Søndag 8. november 2015 fullførte jeg mitt 12. ultraløp i 2015! Denne blogg-posten har tatt litt tid å skrive fordi jeg har hatt et lite behov for å la det synke ordentlig inn. Jeg er temmelig fornøyd med å ha fullført så mange tøffe løp i år. Nå gjenstår bare den største utfordringen og hovedmålet for sesongen: Bislett 24-timers!

Halden Ultraintervaller er et løp jeg har deltatt i to ganger tidligere, i 2013 og 2014. Røyse Ultra som jeg deltok i tidligere i år følger samme opplegg. Man løper 8 løp av 10 kilometer med start hver tredje time. Første løp startet lørdag 7. november klokka 12. Dette medfører at man stort sett løper mye raskere enn man ville gjort om man skulle løpe 80 km i strekk, men det er også veldig mentalt utfordrende. Det blir lite søvn og kroppen ønsker ikke å løpe raske 10 km midt på natta.

Jeg hadde avtalt med Arne Martinus Lindstad å samkjøre til Halden så jeg plukket opp ham på Storo og vi kjørte nedover. Arne har meldt seg frivillig til å være support for meg på Bislett  seinere i år så samtalen gikk mye rundt det, men også andre løp vi har deltatt i gjennom året. Arne er en sterk løper som løper mye terreng og vant Berghem Ultra tidligere i år!

Under HUI hviler vi i gymsalen til Låby skole. Dette er utsikten fra min plass. Kristian hadde plass til ventre for meg og Arne til høyre.

Under HUI hviler vi i gymsalen til Låby skole. Dette er utsikten fra min plass. Kristian hadde plass til ventre for meg og Arne til høyre.

Vel fremme i Halden traff vi Kristian Jahre, Nikolai Zahl Marken og Helge Reinholdt. Knut Kronstad dukket også opp og mange andre fra ultramiljøet. Det var 37 påmeldte deltagere, men bare 26 møtte opp til start. Det er ikke uvanlig med litt frafall på ultraløp, men dette var mye. Det er mulig værvarselet hadde litt av skylden og muligens at det bare var to uker til Bislett.

Min løpsplan var å løpe alle løpene på mellom 55 og 60 minutter. Fra tidligere år har jeg hatt snitt på 49:35 og 47:18 i Halden og 46:35 på Røyse. Men med tanke på Bislett skulle jeg ikke ta meg helt ut denne gangen, men heller få litt god distanse og øve kroppen på å løpe med lite/ingen søvn og når kroppen er sliten. Ikke overraskende gikk ikke tingene helt etter planen.

De fire første løpene løp jeg i en liten gruppe, de fire siste gikk stort sett alene. Jeg fokuserte på å løpe så jevnt som mulig uten å ta meg helt ut. Jeg ville ikke slite ut beina før Bislett 24-timers. Nikolai leverte noen fantastiske løp mot slutten og Kristian imponerte med gode rundetider hele veien, han fungerte også som hare for meg på noen av de første løpene. Der løp Kristian fort og jeg måtte be både ham og Nikolai om å bremse litt. Helge satte vel også noen personlige rekorder underveis, han hadde i alle fall en fantastisk god dag og det blir gøy å se om han slår Telemarksrekorden på Bislett. Målet til Helge er vel 171 kilometer!

 

Intervall 1

Første intervall gikk på 52:07. Nikolai, Kristian og jeg løp sammen med en lokal løper som het Aleksander.

Intervall 2

Døgnets tregeste 10 km, 52:16. Kvartetten holdt sammen fortsatt.

I bagasjerommet på bilen har jeg sko... her ser vi Huaka, Zealot, Paradigm, Mirage 5, Bondi 4, og 2 stk Clifton 2. Jeg brukte det ene Clifton2-parret, Huaka og Zealot.

I bagasjerommet på bilen har jeg sko… her ser vi Huaka, Zealot, Paradigm, Mirage 5, Bondi 4, og 2 stk Clifton 2. Jeg brukte det ene Clifton2-parret, Huaka og Zealot.

 

Intervall 3

Denne runden tok Kristian styringen og ga gass. Resultatet ble 51:30 og vi løp fortsatt fire stykker sammen.

Mellom løpene forsøkte jeg å få tørket tøyet mitt. Det fungerte svært dårlig til tross for at jeg hadde tørkestativ og varmeovn. Etter løpene som gikk i regnvær var det bare å putte tøyet rett i pose.

Mellom løpene forsøkte jeg å få tørket tøyet mitt. Det fungerte svært dårlig til tross for at jeg hadde tørkestativ og varmeovn. Etter løpene som gikk i regnvær var det bare å putte tøyet rett i pose.

 

Intervall 4

Siste runden med gruppa samlet. Denne gangen kom vi i mål på 51:55. Kraftig regn og surt som bare det!

 

Intervall 5

Mer regn og masse vind. Store vanndammer og klærne var kliss våte da vi kom tilbake til gymsalen. Målgang på 51:21.

 

Intervall 6

Fortsatt kraftig vind, men med avtagende regn underveis. Resultat 51:32.

 

Intervall 7

Stjerneklart, opphold og helt fantastisk morgenstemning! Denne runden dro jeg i land på 51:53.

I denne undergangen blir det mørkt på natten. Da står fotografen klar med blitz og skremmer vettet av oss som løper. I år var jeg forberedt!

I denne undergangen blir det mørkt på natten. Da står fotografen klar med blitz og skremmer vettet av oss som løper. I år var jeg forberedt!

 

Intervall 8

Siste runden! Sola titter frem og varmer litt når den treffer. Løp lett og billig inn til 51:43!

 

Totaltiden min ble 6:54:17, snittet på rundene ble 51:47 og differensen mellom raskeste og tregeste runde ble 55 sekunder! Jeg klarte målet mitt om å løpe kontrollert og jevnt gjennom hele døgnet. Jeg løp billig og trengte ikke pushe hardt for å komme inn på de tidene jeg fikk. Det mentale med å vekke kroppen til løping gjennom døgnet var derimot tøffere. Totalt fikk jeg nok omtrent 3 timer søvn i løpet av natten. Og det var ikke særlig god søvn!

Da har jeg fullført det jeg satte meg som mål for 2015: Løpe 12 Ultra på norsk jord. Som nevnt i innledningen så gjenstår fortsatt det største løpet og målet; 24-timers på Bislett. Der blir målet 170 kilometer! Jeg blir fornøyd med 150 km, veldig glad for 161 km og overlykkelig med 170 km! Viktigst av alt er selvfølgelig å ha det gøy og treffe masse hyggelige mennesker så får vi se hva kroppen og beina klarer.

En svært fornøyd løpegutt som nettopp har fullført Halden Ultraintervaller og 12 Ultra på norsk jord!

En svært fornøyd løpegutt som nettopp har fullført Halden Ultraintervaller og 12 Ultra på norsk jord!

 

No commentsAdd a comment

Den viktige langturen

I hele år har jeg hatt fokus på å løpe langt. Fart har jeg hatt lite fokus på, men målet har vært å holde samme fart over lenger og lenger distanse. Siden januar har jeg forsøkt å ha en totaldistanse i løpet av helgen på minst 40 kilometer. Det er ikke alltid dette har vært mulig, men stort sett har jeg fått det til. Dette har vært fordelt enten helt jevnt (20+20 km) eller helt skjevt (35+5 km). Etterhvert som månedene har gått så har jeg ofte økt distansen opp mot 50 og 60 kilometer totalt på de to dagene. På vårparten og litt i august ble dette “brutt” av deltagelse i diverse løp, men det teller vel uansett inn. Lengste treningsturen jeg har løpt i år var på 84,7 kilometer. Og jeg har flere treningsturer på rundt 50 kilometer og oppover. Jeg er ingen ekspert på dette området, men jeg har gjort meg noen tanker og lest mye. Det som står nedenfor er uansett bare mine tanker og råd. Om du velger å prøve ut dette så er det på egen risiko!

Årets lengste treningstur: 

 

Så hvorfor har jeg gjort det slik? Hvorfor løper jeg lange treningsturer?
Jeg opplever at det er viktig å venne kroppen til påkjenningen. For ikke mange år siden så fikk jeg vondt i bein og hofter etter bare 15-20 kilometer. Kroppen klarte heller ikke ta til seg særlig med næring underveis i løp. Ved dette arbeidet så har dette flyttet seg. De største smertene og “veggen” kommer nå ikke før ca 60-65 kilometer for meg. Jeg vet nå også bedre at dette går over og hvordan jeg skal jobbe for å komme gjennom det. Siste lange treningstur (den på 84,7 km) så kan jeg egentlig ikke si at jeg traff noen vegg eller hadde store problemer før helt på slutten.

 

Næring
I tillegg bruker jeg disse turene til å teste næring før løp jeg skal delta i. På nest siste langtur så brukte jeg ikke gel, men spiste kun grove brødskiver med salami. Det fungerte veldig bra og jeg tror det er noe av grunnen til at jeg ikke traff veggen denne gangen. Jeg tror også at dette var noe av grunnen til at jeg opplevde at hodet var slitent. For meg betyr dette at en gel i ny-og-ne er greit, men slik jeg har holdt på før er for mye. Jeg har den siste tiden testet ut en ny type gel også. Den er ikke like god som de jeg brukte tidligere, men smaker heller ikke så søtt. Nå bruker jeg Sponser Liquid Energy Long. Denne smaker litt som salt havrevelling. Den inneholder ikke fullt så raske karbohydrater som vanlig gel og sitter bedre i magen (for meg). Da får smaken bare være som den er. Sportsdrikk er Sponser Long Energy, men her vurderer jeg å teste Tailwind snart. De to har omtrent samme innhold av kalorier og salter/mineraler, Sponser litt mer av sistnevnte. Tailwind sier at man kan klare seg med bare dette (ikke fast føde), det tviler jeg litt på, men det blir spennende å teste en gang. Siste langtur gikk med en liten kombinasjon av brød, gel, energibarrer og pasta. Det fungerte svært godt og blir nok oppskriften jeg følger under Bislett 24-timers!

 

12 dager med trening i Oberstdorf ga en total på 277 kilometer i sommer

 

Utstyr

Til de fleste løpene jeg deltar i bruker jeg sekk og flere skift tøy og kanskje to-tre forskjellige par sko. Jeg vet at mange klarer å stille på startstreken med helt nytt utstyr og nye sko. Det klarer ikke jeg! Jeg er en av de som trenger å vite at ting fungerer og hvordan jeg eventuelt skal ordne det om noe går galt. På langturene veksler jeg på hvordan tøy jeg bruker og bytter mellom to sekker og drikkeblærer. Fordeler og ulemper med utstyret legger seg på minnet og jeg lærer meg til å håndtere det meste. Det samme gjelder selvfølgelig også for valget av sko. I løpet av en uke bruker jeg ofte 3-4 forskjellige par sko og jeg varierer hvilke sko jeg bruker på langturene. For tiden går det mye i sko fra Hoka til langturene, men jeg har også et par fra Altra som jeg prøver ut. Også valg av klær ved forskjellige temperaturer og værforhold kan testes ut på langturer. Dette kan selvfølgelig også testes på kortere turen, men jeg opplever at jeg får best kunnskap om dette ved lengre turer. På langturer vil jeg ofte løpe såpass mye saktere slik at kroppen ikke produserer like mye varme og derfor trenger mer tøy. Varierende temperaturer og værforhold er også en utfordring på langtur.

 

En av årets første langturer

 

Så hvordan har jeg gått frem for å øke totaldistansen?
Jeg har vært så forsiktig som mulig når jeg har økt distansen på langturene mine. Fra en helgetotal på 40 km har jeg gradvis økt til det punktet jeg nå er på. Man kan si at en tommelfingerregel for meg har vært å øke med maks enn 5 km for hver uke. I tillegg har jeg tenkt at jeg først prøver jevn fordeling på lørdag og søndag, mens neste helg blir skjevfordelt. Deretter har jeg økt litt neste uke. Slik har jeg holdt på i 4-6 uker før jeg har tatt en rolig helg. Dette har som nevnt blitt stykket opp og brutt i perioder med konkurranser. Da har jeg ikke annet valg enn å løpe den oppsatte distansen på en tur. Mange av konkurransene jeg har stilt opp i i år har uansett gått så rolig at de likegodt kan sees på som trening til et større mål.

 

Restitusjon
Så er det tiden mellom langturene og konkurransene. Her innrømmer jeg at jeg nok har drevet litt rovdrift på kroppen. Jeg har nok hatt alt for mange konkurranser og langturer i år. Med 6 ultraløp på 8 uker i mai og juni er det klart at kroppen blir sliten og ikke får nok restitusjon. Jeg vil uansett si at dette er en svært viktig del av treningen. I år har jeg forsøkt å holde meg til 5 treningsøkter i uka, det vil stort sett si to hviledager i uka. Jeg har stort sett hatt to-tre dager hvile etter langturer og kanskje en dag eller to i forkant. Det betyr selvfølgelig at det er noen uker med mer enn fem økter. For meg fungerer dette bra, men som nevnt har jeg bygget opp kroppen til å takle dette og jeg løper rolig og med liten belastning.

 

Hvile er viktig!

No commentsAdd a comment