Lørdag 8. august klokka 10:00 gikk starten for et av de meste sære løpene for denne sesongen. “Det Røde Huset Backyard Ultra” er et løp som arrangeres av Sharon Broadwell. Tusen takk til Sharon som ordner opp for alle oss som løper og at hun tar på seg denne jobben, jeg og alle andre setter veldig stor pris på jobben alle arrangører gjør! Dette løpet går ut på at man skal løpe en runde i området i nærheten av Sognsvann med start hver hele time. Runden er på 6,5 kilometer og dersom man ikke rekker neste start er man ute. Det er altså den som holder ut flest runder som vinner.
“Det Røde Huset Backyard Ultra” starter og stopper ved dette røde huset
Runden
Jeg hadde lest mye om hvordan denne runden var på forhånd. Blogger fra tidligere år, innlegg på Facebook fra deltagere som har vært med tidligere og noen som testet løypa. Jeg visste at det var litt terreng og litt grus, men mange av beskrivelsene gikk på at runden var veldig tøff! Et par dager før løpet snakket jeg imidlertid med Thomas Stordalen som deltok i 2014 og ha kunne berolige meg med at løypa var helt grei. Den startet med flat asfalt ca 500 meter, deretter inn i skogen og en lang bakke på blåsti. Det var dette partiet som var det “tøffeste”. Det gikk svakt oppover til omtrent 3,2 km, men med en total høydestigning på hele runden på 115 meter sier det seg selv at det ikke er særlig bratt. Det var derimot veldig vått og mange vanndammer som sperret stien, dette gjorde at jeg hadde litt dårlig rytme de første rundene. Fra 3,2 km og inn til mål var det grusveier. Mye nedover først så en lang flat kilometer mot slutten. Løypa sluttet med omtrent 400 meter på sti og over en plen.
Mitt løp
Jeg løp rolig og behersket de to første rundene slik at kroppen ble varm og vandt med løypa. Deretter presset jeg litt mer uten å ta meg helt ut. På grusveiene klarte jeg å slippe meg litt løs og ha god fort inn mot mål. En av rundene løp jeg sammen med John Lund og småpratet, samtidig ble jeg veldig overrasket da jeg så at vi holdt 4:30-tempo! Jeg var blant de 4-5 første i mål flere ganger og det var moro. Fra start av var det usikkert hvor mange runder jeg kom til å fullføre. Jeg var ikke usikker på om jeg skulle klare de 7 påkrevde rundene for å få godkjent ultra. For meg lå spørsmålet mer i når jeg måtte være tilbake hjemme. Med en kone som hadde bursdag denne dagene kunne det være greit å gi seg slik at jeg kunne få med meg litt av festlighetene også. Derfor var jeg en av de mange som ga seg etter 7. runde, selv om beina helt sikkert hadde klart ennå flere runder.
Uansett var dette et flott løp! Det var hyggelig å møte ultrafamilien igjen. Det sosiale med at man hele tiden samles for ny start hver time og slapper av sammen mellom rundene gjør dette løpet veldig spesielt. Helge Reinholdt var der, Kåre Lona, Tone Yvonne og Eivind, Maria Scherffenberg fikk med seg en runde, Marit Haraldsen, Lise tok to runder og John Lund som ble vinner med 15 runder for å nevne noen av de jeg snakket med. Mange instagram-venner kunne man også treffe og det er alltid hyggelig å treffes IRL!
Sharon holder race brief før start
Salomon S-LAB Sense Hydro Set. Foto: Produsenten
Utstyr
Jeg løp med Saucony Mirage 5 alle rundene. Jeg hadde med meg flere skopar, men så ikke noe behov for å bytte. Mange løp med rene terrengsko, men jeg så ikke noen stor fordel med det. Jeg hadde fått en Salomon S-LAB Sense Hydro Set fra Thomas Stordalen noen dager før løpet. Dette er en liten hanske som holder en soft flask. Flasken jeg brukte hadde plass til 2,5 dl. Det er ikke egentlig et behov for å drikke på en liten runde som den vi løp, men dersom jeg skulle fått i meg nok drikke i løpet av de små pausene så ville jeg nok slitt mer med hold. Jeg er blitt vandt med å drikke lite og ofte og denne løsningen var rett og slett genial! Jeg fylte med Sponser Long Energy som vanlig og tok til meg litt fast føde i pausene.
Lørdag 25. juli deltok jeg og kona i Pace On Earth sitt arrangement #ultraintervalchallenge. Dette er samme konsept som Halden Ultraintervall og Røyse Ultra, men foregår hvor man selv vil. For meg og kona ble det tur fra husdøra, fire runder rundt et lokalt vann (Steinstjern) og tilbake til døra.
Jeg har ingen plan om å skrive en detaljert gjennomgang av hvert enkelt intervall denne gangen. Men jeg tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan dette arrangementet skilte seg fra Halden og Røyse. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at #ultraintervalchallenge skulle bli lettere enn Halden og Røyse. Dette fordi jeg ville ha muligheten til å hvile i egen seng og slippe å høre på alle som snakket eller snorket rundt meg. Jeg ville også ha større mulighet til å variere og velge alternativ påkledning avhengig av været. Muligheten ville selvfølgelig også være der for å vaske og tørke tøy underveis. Matinntaket ville nok også bli bedre, i alle fall sammenlignet med Halden.
Slik ble det ikke!
Siden jeg hadde bursdag 24. juli og feiret dette med besøk av foreldre og svigerforeldre med grilling og masse god mat ble ikke oppladningen helt optimal. #ultraintervalchallenge startet klokka 00:00, en forskjell fra Halden og Røyse. Etter første intervall ble det lite søvn før vi skulle i gang med andre runde. Det samme skjedde etter andre og tredje runde. Det ble i det hele tatt svært lite søvn denne natten. Og når morgenen kom så var jo plutselig barna våkne og ting måtte gjøres i huset. Det ble altså langt mindre hvile under #ultraintervalchallenge enn de to andre ultra-utfordringene.
Kona løp 10 km på alle intervallene, jeg løp 15 km på to av de. Siden 10 km var fire runder rundt Steinstjern og 15 km var 6 runder så løp vi altså hhv 32 og 36 runder rundt vannet. Dette var veldig demotiverende og her burde vi åpenbart valgt annerledes! Vi hadde muligheten til å løpe en ny runde hver eneste gang om vi ville. Heldigvis hadde vi med oss barna på sykkel på to av intervallene og det var hyggelig!
Det var også tøffere at man startet med de antatt tyngste intervallene. I Halden og Røyse vet man at 00:00, 03:00 og 06:00 er tunge, men da er man også snart ferdig. Å starte med disse bryter ned motivasjonen veldig og trøttheten man bygger opp gjør at de som i grunn skal være “lette” intervaller også blir tunge.
Alt i alt var det en morsom utfordring! Om jeg stiller neste gang kommer an på familieforpliktelser og andre løp. Jeg skal i alle fall ikke delta med samme treningsmengden i beina. Det har blitt mye trening i juli og beina er slitne nå. Ikke det at jeg har noe problem med å bruke 60 minutter på mila, men jeg ønsker ikke å ha så mye vondt underveis.
Underveis i utfordringen oppfordres man til å dele bilder i sosiale medier for å være med på trekninger hvor man kan vinne mange flotte premier. Her kommer mine Instagram-oppdateringer for hvert av intervallene:
Gjennom natten hadde jeg laget en liten timelapse av hvordan Bærums Verk våknet opp etter natten. Filmen er satt sammen av litt over 2000 bilder og går fra ca kl 23:45 – 07:15.
Jeg har sagt det før, og jeg kan godt si det igjen: Jeg er ingen terrengløper!
Selv om det som står ovenfor er aldri så sant så klarte jeg på en eller annen måte å melde meg på Skuggenatten 12-timars. Skuggenatten er et fjell i Treungen, Telemark. Flere løp arrangeres som innebærer å løpe til toppen av dette fjellet, deriblant Skuggenatten Opp som ble avholdt litt tidligere i år og også hadde NM i motbakkeløp.
I 2014 var det Helge Reinholdt som var gal nok til finne på å løpe til toppen og ned igjen så mange ganger som mulig i løpet av 12 timer. Naturlig nok var dette bare en treningstur. Interessen for denne turen ble så stor at treningsturen ble til løpet Skuggenatten 12-timars i 2015. Jeg var ikke en av de som viste stor interesse for dette. Men etterhvert som tiden gikk ble jeg likevel litt fascinert av tanken. For å få godkjent en ultra på dette løpet trengte man 5 runder av 8,6 kilometer, med omtrent 2500 høydemeter totalt. Jeg mente dette skulle være innenfor det jeg kunne klare og meldte meg på.
Fredag 5. juni reiste pappa og jeg til Treungen. Vi stoppet innom startområdet og traff Helge og Leif samtidig som jeg fikk tatt toppen i nærmere ettersyn. Jeg ble ikke veldig skremt av det jeg så, men forstod at jeg kom til å få en av mine største ultrautfordringer for dette året. Pappa og jeg overnattet på Nisser Hyttegrend. I løpet av natten regnet det svært kraftig og jeg var veldig redd for at det skulle fortsette. Yr.no hadde vekslet frem og tilbake med hvordan været skulle bli. Da vi sto opp klokka 07:00 fosset det ned og jeg så frem til en tung dag på jobben. Men plutselig klokka 07:30 stoppet regnet og det begynte å bli lysere!
Rett før start. Skuggenatten er dekket i tåke (kanskje like greit).
Vel fremme ved start var det utdeling av nummer og GPS-brikke. Sikkerhet ble gjennomgått og diverse regler. Alle fullførte runder som ble startet før klokka 20:00 ville telle. Altså måtte jeg i alle fall få fire runder på 11 timer. Det burde jeg klare, men jeg var 100% usikker på hvordan jeg ville takle dette!
Startskuddet (skutt med hagle!) gikk klokka 09:00 og vi var i gang. Arrangøren hadde informert om at vi bare kunne glemme å holde oss tørre på beina, og dette fant vi fort ut at var helt korrekt. Etter bare 2-300 meter vasset vi i vann og myr. Etter ca 1 km startet den virkelige klatringen på svabergene. Dette var rett og slett helt sinnsykt de første turene!
Her ser vi den bratteste stigningen. Her er det helt opp mot 30% stigning. De to første rundene var det vått og glatt. Etterhvert gikk det helt fint å gå rolig oppover og løpe ned igjen. (Foto: Ukjent)
Første runden brukte jeg omtrent nøyaktig 1:30 på. Omtrent det jeg hadde håpet på og bedre enn fryktet! Det var glatt både opp og ned etter regnet. Enkelte steder måtte vi sette oss på huk og skli nedover berget, det var ikke mulig å gå eller løpe nedover. Oppover var det like før vi måtte krabbe (noen gjorde det også). Jeg hadde valgt å løpe i Saucony Peregrine 5. Disse skolene hadde jeg løpt totalt 20 km i fra før. Skoene fungerte greit i starten og bedre og bedre utover løpet. Takk til Geir Frykholm på Löplabbet Sandvika som skaffet disse til meg!
Runde 2 og 3 gikk noe raskere enn den første, men fjerde runden måtte jeg litt opp i tid. Nå begynte jeg å kjenne syra i beina og det brant i lårene når jeg beveget meg oppover de tyngste partiene. På fjerde runden merket jeg også at jeg mistet konsentrasjonen litt. Jeg hadde et ordentlig fall på denne runden, jeg vrikket foten skikkelig og slo kneet hardt i en spiss stein. Vel nede i start/mål-området måtte jeg ta en liten 10-minutter og få i meg litt ekstra mat og væske i tillegg til noen salttabletter. Jeg fikk meg også en kopp kaffe og fikk roet meg litt ned. Det var aldri snakk om å stoppe før 5 runder, men jeg merket at det kunne bli farlig om jeg ikke fikk fokus tilbake. Femte runden gikk på ca 1:50 og jeg kom i mål på omtrent 7 timer og 44 minutter. På en distanse på 43 kilometer er ikke dette videre raskt, men med så mange høydemeter (Garmin-klokka viste 2434 meter stigning) og tøft terreng så er jeg svært fornøyd med dette resultatet. Jeg hadde bestemt meg for at det skulle bli med fem runder. Noe mer hadde jeg ingen tanker om. Jeg tror nok jeg hadde klart mer, men på grunn av forpliktelser til familien så måtte jeg komme meg hjem i løpet av lørdagskvelden.
Er jeg en fjellgeit?
Jeg løp store deler av løpet sammen med Helge Reinholdt. Helge var hjernen bak løpet. Han er en fantastisk type som har et godt humør hele tiden. Han var raskere enn meg på mange partier i løypa, men jeg tok ham alltid igjen. Det at jeg løp med Helge var nok en av tingene som holdt meg gående. Jeg har veldig respekt for ham når det gjelder løp i terrenget og fjellet, dette er hans sterke side. Å se hvor og hvordan han løp lærte meg svært mye og jeg følte at jeg ble en bedre terrengløper for hver eneste runde. Helge sa også at jeg klarte meg bra (til en flat-løper å være). Han mente jeg hadde fortjent betegnelsen “Fjellgeit” etter dette.
Skuggenatten 12-timars var veldig bra! Jeg hadde det hyggelig og traff mange nye mennesker. Dette er ikke den typen løp jeg pleier å være med på, så her er det også et annet klientell enn det jeg pleier å treffe. At vi løp opp og ned samme løypa gjorde også at vi stadig vekk møtte løpere. Det blir litt annet enn en rundløype som er mer vanlig i løp jeg deltar i. Jeg gikk langt ut av min komfortsone i dette løpet. Jeg er usikker på om jeg kommer til å bli med på noe lignende igjen.
Her er jeg ved vending på femte og siste runden. Været er helt topp og en fantastisk utsikt. (Foto: Helge Reinholdt)
Etter at jeg hadde gitt meg rakk jeg en rask dusj før jeg og Pappa startet hjemreisen. Søndagen brukte jeg på Skjørteløpet sammen med kone og barn. Det ble en rolig 10 km (1:21:40). Småjentene imponerte med å løpe hele veien uten å gå eller klage! Jentene er 8 og 9 år gamle og ønsket selv å delta i dette løpet og da kunne jeg jo ikke avstå fra det.
Etter noen dager med rolig restitusjonsløping og hvile er beina relativt bra. Jeg har derfor klinket til og meldt meg på FarrisUltra kommende søndag. Dette løpet vil erstatte Oslofjorden Rundt som jeg mest trolig vil miste. FarrisUltra er 67 km langt og ser ut til å være en “grei” løype. Det store spørsmålet blir om beina takler det, men jeg skal uansett ta det rolig denne gangen og løpe sammen med kona som også er påmeldt. Gleder meg til det!
Her er en film fra de første meterne av løypa vi løp under Skuggenatten, som dere kan se er det umulig å unngå å bli våt på beina. Her ser dere også to spreke gutter som deltok og gikk opp og ned med sekker som veide 19,5 kg på ryggen. Imponerende!
Vi kommer raskt inn i det bratteste strekket på løypa, Mørdar-berget:
Utsikten fra Skuggenatten var fantastisk, her er vi omtrent halvveis til toppen:
Her kan dere følge meg mens jeg “løper” de siste 300 meterne mot toppen:
Bilder: Bjørn Hytjanstorp og ToppTid. Fotomontasje: Even Nedberg
Da er EcoTrail Oslo 2015 gjennomført! Det ble en tøff opplevelse med mye følelser, her kommer en beskrivelse av min tur.
Dagen startet med frokost og kaffe som vanlig. Avreise fra Bærums Verk med buss til Oslo og fremmøte ved Vaterlandsparken. På forhånd hadde Arne Martinus Lindstad, Andreas Gossner, Stian Øren Heimsvik og jeg avtalt at vi skulle løpe sammen og satse på en sluttid rett under 10 timer. Som vanlig ved start av ultraløp blir det hyggelig gjensyn med mange løpevenner. Noen man bare “kjenner” på Facebook eller Instagram, andre man har løpt med og snakket med mange ganger og ennå noen nye venner. Alltid like hyggelig og hjelpsom atmosfære.
Like før starten på EcoTrail Oslo 80km 2015. Her ser vi Arne Martinus Lindstad, Marit Haraldsen, Tone Yvonne Boye Killengreen + Eivind Killengreen, Maria Scherffenberg, Andreas Gossner, meg og Stian Øren Heimsvik
Starten gikk klokka 10:00, Andreas insisterte på å være sistemann over streken og jeg gikk vel rett før ham. Vi la ut på en 80 kilometers tur som startet oppover Akerselva. Dette er en flott tur, som alle bør oppleve. Når man løper oppover her er det imidlertid lett å løpe for fort, det går stadig oppover, men man er frist i beina og adrenalinet pumper. Vi hadde heldigvis is i magen og holdt vel omtrent 6:30-tempo med litt gåing i de bratteste bakkene.
Bratte bakker opp Akerselva
Viktig å gå i bakkene!
Allerede før Maridalsvannet merket jeg at det var noe rart med høyreskoen min (hadde egentlig merket det allerede på vei til bussen). Innersålen beveget seg bakover og krøllet seg ved helen på foten min. Ikke bra! Jeg tok en stopp ved Maridalsvannet og fikset det, men allerede etter 1 kilometer var problemet tilbake. Tanken på ennå 70 kilometer med krøllete såle var ikke god, så dette måtte fikses på en eller annen måte. Heldigvis var jeg en av de som hadde fulgt utstyrslista til EcoTrail og tatt med meg tape. Ved Hønefoten fikk jeg derfor lagt litt tape slik at sålen ble festet i skoen. Den beveget seg litt de resterende 65 kilometerne etter Hønefoten, men ikke mer enn at det var helt problemfritt. Takk og pris for det!
Kristian Jahre og Stian nyter utsikten langs Maridalsvannet. Arne har fått besøk av sønnen sin som fungerte som pacer en liten periode.
Fra Hønefoten går det bratt oppover mot Fagervann. Her ble det litt “strekk i laget”. Arne og jeg hadde mer fart enn de andre i gruppa og løp nok noe raskere på de tekniske stiene rundt vannet. Etter å ha rundet Fagervann er det en psykisk opptur i at man “snur” og løper hjemover igjen. Her fikk jeg en liten boost og det gikk lettere. På vei ned mot Sognsvann tok Andreas oss igjen, han var veldig rask i nedoverbakkene. Vi traff også på Leif Abrahamsen som var ute på sin fjerde runde! Utrolig imponerende at han klarte å fullføre 320 kilometer på ca 58 timer! Amund Totland hadde gitt seg etter tre runder og 240 kilometer, noe som også er utrolig imponerende!
I videoen over ser vi Arne som løper på stiene rundt Fagervann. Han er nok en bedre sti-løper enn meg, men ingen av oss hadde veldig mye erfaring med dette. Vi var skjønt enige om at det var moro og at det føltes som om det gikk veldig fort (noe det helt sikkert ikke gjorde).
Veldig gøy å treffe Leif på sin 4. runde. Han er en blid og hyggelig mann som alltid deler av sitt humør. Da jeg traff ham og Amund på deres første runde så sa Leif til meg at han mente jeg burde klare 10 timer så da bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve det! Han fikk rett!
Monica Strand, Stian (i bakgrunnen), Arne og Andreas i godt humør på vei forbi Sognsvann. Litt mye solkrem og svette på linsa?
Etter en tur oppom Frognerseteren gikk turen ned til Holmenkollen. På vei dit passerte vi Holmenkollen kapell der vi møtte et ny-viet brudepar. Tror de ble litt overrasket da så mange løpere plutselig passerte. Ved Holmenkollen traff vi Thomas Stordalen som hadde vært tilstede og sendt avgårde løperne på 45 kilometers runden (han har lovt at han stiller på 80 km neste år!). Der var min kone, Yvonne Olstad en av de startende sammen med en venninne Karianne Mayer. Selv om vi “bare” hadde løpt 35 kilometer og 45 gjensto så føltes det litt som om vi var halvveis nå. Vi hadde brukt omtrent 4 timer og lå godt an til å klare målet om 10 timer. Arne og jeg banket på videre, med mye gåing opp til Tryvann.
Ned fra Tryvann gikk det fort, men tungt. Med møre lår er det ikke bare-bare å løpe i bratte nedoverbakker. Det var vel omtrent her Arne stakk fra meg. Ikke overraskene siden han nok er i bedre form enn meg. Innover i Sørkedalen fikk jeg nye følgesvenner. Det er alltid noen å snakke med og løpe sammen med på slike løp og vi traff Miguel fra Mexico som hadde bursdag! Han hadde truffet Tomas Pinås i Paris under EcoTrail der og fått gratis deltagelse siden løpet gikk på bursdagen hans. Hele familien deltok på en eller annen distanse i Oslo. Gabi fra Sveits som alltid løp ultra med tiara var også et lyspunkt. Hun var fast bestemt på å komme inn under 9 timer og hun løp fort! Problemet var bare at hun hadde kramper i beina og derfor måtte gå mye. Jeg tror hun passerte meg fem-seks ganger før hun måtte gi slipp på drømmen om 9 timer. Uttalelsen hennes om “the first time I ran the Western States 100 miler…” sitter fortsatt i hodet mitt. Utrolig morsom dame!
Princess Gabi til venstre og bursdagsbarnet Miguel til høyre. I midten har vi Freddy Hansen Stærk som jeg hadde følge med en stund.
Inne ved Sørkedalen skole var det tid for en ny matstasjon. Denne hadde kommet inn som ekstra bare noen dager før løpet. Jeg var glad den kom! Her fikk jeg fylt opp blæra i drikkesekken og spist litt potetgull før det bar videre innover og inn i Bærums-marka.
Bærums-marka starter med en kraftig stigning hvor det ikke var andre muligheter enn å gå. Å ankomme toppen her ga en veldig god følelse, heretter var det (i prinsippet) bare nedoverbakke igjen. Det som derimot ga en mental utfordring og krevde mye krefter var at vi først måtte løpe gjennom ei stor myr. Først prøvde jeg å unngå våte sko, men det var bare å glemme! Gjørme og vann fylte opp skoene og det var ingen mulighet for å unngå å fylle de opp på nytt.
På veien ned mot Fossum stakk Morten Ledum som jeg hadde løpt med en stund fra meg. Jeg fikk derimot følge med Ingvill Merete Stedøy-Johansen på dette strekket. Det hjalp meg veldig mye. Jeg begynte nå å slite veldig. Fikk ikke i meg særlig mye næring lenger og beina var ikke gode. Ved Fossum fikk jeg i meg litt mat, men ikke mye. Litt Red Bull blandet med vann ble det også og det kvikket meg i alle fall litt opp.
Her ser vi Ingvill Merete og meg på vei mot Østernvann. Dette var en veldig tung periode for meg. Jeg fikk ikke i meg nok næring, jeg ble kvalm av tanken. Å ta frem kamera og filme litt fikk tankene over på noe annet, men det hjalp ikke så veldig. Fra Østernvann var løypa lagt i en liten sløyfe som var temmelig tung.
Ingvill Merete og jeg passerer Bogstadvannet! Nå hadde vi passert Fossum og hadde stort sett bare innspurten igjen. Herfra kunne vi se Holmenkollen og Tryvann, steder vi hadde passert tidligere på dagen.
Fra Fossum løp vi ned langs Lysakerelven. Jeg hadde vært med på å markere løypa her og kjente den temmelig godt. Men jeg husket ikke at det var så langt! For ikke snakke om hvor mye opp og ned det var og teknisk sti nesten hele veien. Jeg holdt følge med Ingvill Merete helt ned til Lysaker og litt videre, men hun løp fra meg langs Tour-de-Finance. Der traff jeg imidlertid Morten Ledum igjen. Jeg hadde nå gått tom for drikke også og begynte å slite, heldigvis hadde Morten masse vann som jeg kunne få. Han var også tung i beina og vi vekslet på å gå og løpe de siste kilometerne inn til Sukkerbiten.
Selv om dette flate strekket fra Lysaker og inn til Operaen var et strekke jeg trodde skulle bli lett så var dette tungt. Det var monotont og lite motiverende etter en så lang tur i marka. Gleden ble imidlertid veldig stor da vi endelig kunne se Operaen og skiltet som viste at det var 1 kilometer igjen til mål! De siste meterne fikk jeg også følge av kona som hadde ventet på meg på Sukkerbiten. Hun tok seg av meg etter målgang og ordnet en burger til meg. Kroppen hadde ikke videre lyst på mat, men jeg presset den i meg.
Her ser vi Morten og meg på vei inn mot mål. Yvonne overtar kameraet og filmer oss mens vi løper over målstreken. Du verden for en fantastisk flott følelse! Tiden 9:40:23 er jeg veldig fornøyd med! Jeg er ikke og kommer nok heller aldri til å bli noen terreng-løper, men jeg hadde en veldig fin opplevelse under EcoTrail og traff mange hyggelige mennesker. Finisher-genseren skal brukes på jobb førstkommende arbeidsdag!
Etter målgang sammen med Morten og Ingvill Merete. Utrolig god følelse å ha klart å gjennomføre dette løpet!
Når det nå har gått et par dager så er kroppen mer eller mindre tilbake der den skal være. Jeg merker at beina er slitne, men jeg er ikke støl eller plaget på andre måter. Jeg har noen kraftige sår på ryggen og skuldrene etter sekken jeg løp med. Det overrasket litt siden jeg har løpt mye med den sekken. Det var nok kombinasjonen av singlet og tung sekk som gjorde det. Dette er uansett ikke noe å bry seg om, sårene gror før jeg skal legge ut på Skuggenatten 12-timars 6. juni.
