Ecotrail Oslo 2017

Da har jeg endelig fått tid til å blogge litt om min opplevelse under Ecotrail Oslo 2017. Løpet gikk av stabelen lørdag 20. mai og jeg stilte (som vanlig) til start på fulldistansen, 80 km.

Forberedelsene

Jeg har løpt mye den siste tiden, men ikke like mye som tidligere. Jeg har hatt mye større fokus på fart enn på distanser over maraton. Jeg var likevel trygg på at jeg ville klare å fullføre løpet. Den siste uken trappet jeg ned på løpingen og kroppen fyltes opp med overskudd. Det ble dessverre ikke like mye søvn som jeg hadde håpet, men det fikk bare være. Dagen før løpet fikk jeg være med å dele ut startnummer på Sport1 Storgata og det var veldig hyggelig. Mange kjente og ukjente ansikter som slo av en prat og både delte og mottok råd i forhold til løpet. Dette førte også til litt sen middag og at jeg kom i seng litt senere enn øsnket også dagen før løpet. Men ikke noe stort problem.

Start og første del av løypa

Start var som vanlig kl 0900. Nytt i år var at starten var flyttet omtrent 500 meter. Det ga mer plass og et bedre område for oss som skulle løpe. Vi slapp også å krysse en vei rett etter start og det er nok greit selv om det “bare” var rundt 350 som startet på denne distansen. 

Opp langs Akerselva er det svak stigning hele veien. Noen bratte bakker der det er naturlig å gå, men ellers er det løpbart hele veien. Jeg prøvde å finne et passende tempo og småpratet med flere kjente oppover. Etter en stund kom vi opp til Maridalsvannet og fikk flott utsikt derfra og over til Tryvannstårnet. Det var litt rart å tenke på at vi skulle løpe helt dit og at vi da ville være halvveis. Med denne utsikten i hodet og at dette var tredje gang jeg løp 80 km bestemte jeg meg for at jeg skulle løpe neste år også. Når man har gjort ting tre ganger kan det jo defineres som tradisjon. Her sto også Frants Mohr og hilste og tok bilder. Han ga meg informasjon om at teten lå 17 minutter foran meg da jeg passerte 10 km. Ettersom jeg hadde brukt 57 minutter regnet jeg lett ut at de hadde klart seg med ca 40. Der og da bestemte jeg meg for å ikke prøve å hente de inn igjen.

Ved Maridalsvannet. Omtrent her bestemte jeg meg for at 80 km Ecotrail er en tradisjon for meg.
?: Sportograf.com

Rundt Maridalsvannet løper vi på fine grusveier, det går litt opp og ned før vi kommer ut på et lite asfaltstrekke før første drikkestasjon ved ca 14 km. Deretter er det en god stigning opp til Fagervann på et teknisk parti. jeg tok det med ro og gikk sakte og rolig i disse bakkene. Jeg ble tatt igjen av mange løpere her.

Vel oppe ved Fagervann kunne jeg begynne å løpe litt igjen. Jeg er som kjent ingen stiløper, men klarer meg greit. Ettersom beina nå hadde hvilt litt så var det også klare for litt mer fart enn mange andre. Det var temmelig vått og glatt på stiene og jeg hadde et fint fall her. Så lang jeg var og trynet ned i bakken. Ingen skade på annet enn stoltheten så det var bare å fortsette.

Ned til Sognsvann holdt jeg god fart og tok igjen mange av løperne som hadde passert meg i bakkene. Her traff jeg også Mathias som jeg ble løpende med lenge. På denne strekningen var det også mye vann som rant i bekker. Umulig å unngå å bli våt på beina, men det kjølte bare behagelig ned.

Etterhvert ankom vi Midstubakken. Der sto alle løperne som etterhvert skulle starte på 45 km distansen. Det var veldig gøy å få en god “pep-talk” av mange kjente her mens jeg fylte opp drikkeflaskene og spiste et vaffelhjerte og en banan. Jeg la i vei herfra omtrent 45 minutter før de skulle starte.

Opp til Tryvann og ned igjen

Et av de tyngste partiene synes jeg er opp til Tryvann. Her nærmer man seg 40 km og det er bratt. Det blir mye gåing og stiene er ikke så løpbare for meg. Fra Tryvann klarer jeg derimot å sette opp farten i bakkene ned Wyllerløypa. Mathias er grei og holder meg litt igjen. Det tror jeg var lurt! 

Inn Zinoberveien er det et langt, rett strekke med asfalt. Det er svak stigning hele veien og det suger mer krefter enn man skulle tro. Vi holder godt humør, men jeg kjenner noen tegn på kramper i lysken og lårene. Klarer takk og pris å holde det i sjakk. En danske sa en gang til meg at kramper ikke var farlig og man kunne bare fortsette å løpe med de. Det gjør vondt som fy, men er ikke skadelig. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg pleier å hente det frem for å overtale meg selv til å fortsette i samme tempo. Litt før Sørkedalen Skole ble vi tatt igjen av Truls Grøstad som ledet 45 km. Han hadde stor fart og godt driv innover. Han ledet også temmelig mye på andremann på dette punktet.

Ved ankomst Sørkedalen idrettsanlegg var det tid for å fylle drikkeflaskene igjen og få seg noe mat. Her var det brødskiver det gikk i. Dessverre for meg var det glutenfritt brød som sto på menyen og det var i alle fall ikke noe for meg. Det este i munnen og smakte ikke godt. Alle i gruppa jeg løp i kvittet seg med brødet etter kort tid. Det er prisverdig av arrangøren å tenke på de med gluten-allergi og vegetarianere (pålegget var merket vegansk), men jeg hadde satt pris på vanlig brød med salt pølse. Jeg vet at arrangøren har fått disse tilbakemeldingene og de retter sikkert opp i dette til neste år.

Ned til Lysaker

Krysser Lysakerelva for 6. gang. Her satt fotografen på rekkverket helt uten tanke på HMS ?
?: Sportograf.com

De siste 30 kilometerne hadde jeg løpt for bare noen uker siden. Jeg så derfor frem til denne delen av løpet. Det starter med en bratt bakke der vi gikk i en gruppe og pratet og hygget oss. Flere og flere 45 km-løpere passerte oss og vi hilste og heiet og fikk heia-rop tilbake. På toppen av denne bakken er det godt å vite at man er på den siste av de virkelige toppene. Herfra er det mest nedover til mål! Ned mot Fossum gikk det rimelig bra, jeg merket etterhvert at jeg ble litt svimmel når jeg stoppet opp og passet derfor på å fylle på med sportsdrikke og salt. Vel fremme ved Fossum var det dessverre bare vann å få, selv om jeg gjerne skulle hatt sportsdrikk videre. Det var heller ikke bananer eller chips her, noen jeg virkelig savnet. Jeg fikk en slurk Cola, og selv om det var godt så er jeg egentlig ikke så glad i kullsyre når jeg løper.

Fra Fossum løper vi litt oppover igjen får vi svinger ned mot Bogstadvannet og krysser Lysakerelva for første gang (totalt krysset vi 9 ganger). Jeg holder fortsatt god fart og godt humør, men merker at jeg må gå mer også i små bakker og at svimmelheten blir sterkere. Strekket som går på Bærums-siden av Lysakerelva var rett og slett skikkelig tøft i år. Der var det gjørna, glatte røtter og steiner og brattere enn noen gang! Flere steder var jeg for redd for å løpe da det var bratt og glatt på samme tid og dårlig eller ingen sikring. Jeg kom meg uansett frem til punktet der vi krysser Bærumsveien og da visste jeg at det ville bli noe lettere terreng videre til Lysaker.

Siste 10 kilometer

Frognerstranda – Her er det ikke langt igjen. Jeg løper kun for fotografen. ?: Sportograf.com

Den siste biten fra Lysaker og inn til mål er ca 10 km. Her hadde jeg opprinnelig et veddemål med min bror, men han hadde trukket seg siste uka før løpet. Det er jeg i grunn glad for siden jeg nok hadde tapt det veddemålet. Vi skulle se hvem av oss som løp denne strekningen raskest. Det endte med at jeg brukte ca 1 time og 14 minutter på 10,5 km. Svimmelheten tok meg skikkelig. Nå var sola kommet skikkelig frem og jeg var helt tom. Jeg løp litt og gikk mye, men ingenting virket som om det hjalp. Den nye runden på Bygdøy som egentlig er veldig fin var temmelig demotiverende. Jeg hører at mange droppet denne og det kan jeg forsåvidt forstå. Å ha en “strafferunde” på nesten 3 kilometer like før mål var surt. Jeg var uansett klar over at sløyfa var en del av løypa så det var uaktuelt for meg å jukse her.

Litt før Rådhusplassen fikk jeg litt energi tilbake i beina og klarte å løpe den siste biten inn til mål på Salt. Det var deilig å se mål da man rundet Akershus festning og dette var en bedre plass for målgang enn Sukkerbiten som har vært brukt de første to årene. Det var kanskje mindre plass, men man slapp å se mål lenge før man var der. Vel i mål fikk jeg en liten medalje og en stor t-skjorte. Jeg fant sekken min og brukte vel 30 minutter på å få av meg skoene og på meg ei bukse. Jeg fikk meg en Cola Zero og litt suppe og ventet på at kona skulle komme i mål. Det ble mye mingling med andre løpere og hyggelig prat mens jeg ventet.

Målgang med et hopp og nedslag. Anbefales ikke etter 80 km!
?: Sportograf.com

Påskemaraton i Drammen

2. Påskedag er det tradisjonsrikt Påskemaraton i Drammen. I år deltok jeg for andre gang på full distanse, men jeg har flere deltagelser på halve distansen før det. Påskemaraton arrangeres av Tom-Rune Bertelsen (Kick Master) som også arrangerer ultraløp i deler av traseen.

Påskemaraton har start og mål ved Muusøya 1 i Drammen. Løypa er flat og fin og følger elva på begge sider. Først løper man ned til Ypsilon og over denne til Papirbredden. Derfra er det opp til Gulskogen og over brua til Muusøya igjen. Derfra er det elveparken opp til travbanen hvor man gjør en vending og løper veien tilbake til start. Man løper runden 4 ganger og passerer start/mål to ganger hver runde. Således har man mulighet for litt næring og drikke omtrent hver femte kilometer (første sløyfa er litt kortere enn den som går opp til travbanen). Løypa veksler mellom asfalt og grus og noe brustein/heller. Den er som nevnt temmelig flat, men har noen “kneiker” og krappe svinger. Se gjerne løypa og min aktivitet her.

I år var det ny rekord i antall påmeldte og etter hva jeg kan se så var det 36 fullførende på maraton og 112 på halv.

Jeg hadde fulgt Marius Bakken sitt treningsprogram frem mot løpet og følte meg egentlig i svært god form. På forhånd hadde jeg satt meg som mål å fullføre på mellom 3:06 og 3:08, dvs omtrent mellom 4:25 og 4:27 pr. kilometer. Påsken bestod derfor av nedtrapping og lite løping, kroppen skulle lades opp skikkelig slik at jeg skulle ha best mulig forutsetninger for å lykkes.

Tross iherdige forsøk på å overtale henne fikk jeg ikke kona med på å løpe maraton, hun stilte derimot til start på halv så det får være godkjent. Hun hadde tross alt løpt en maraton tidligere i påsken!

Vel fremme på mandag morgen var det bare å komme i gang med å hente startnummer, skifte litt og gjøre nødvendige forberedelser. Det var mange kjente som man måtte slå av en prat med og hyggelige ord før start. Vi måtte også overlevere barna til mine foreldre som skulle fungere som barnepassere og support mens vi løp. Alt dette gjorde at jeg fikk litt liten tid til oppvarming, omtrent 7 minutter tipper jeg. Jeg lot meg uansett ikke stresse veldig av det. En maraton er tross alt lang nok til at man blir god og varm etterhvert!

Starten gikk klokka 10 og vi satte i gang. Jeg ble liggende sammen med en del løpere som hadde hvite startnummer. Det betød at de løp halve distansen. Kilometer etter kilometer ble passert og jeg holdt et veldig fint tempo på omtrent 4:23/km. Litt variasjon var det, men jeg pleier å klare å holde veldig jevne tider. Det ble etterhvert litt motvind fra travbanen og mot Ypsilon. Liten og lett som jeg er så merket jeg dette godt. På andre siden av elven fikk vi heller ikke noe særlig hjelp av noen medvind. Halvmaraton ble passert på 1:32:09, litt raskere enn planlagt, men det gikk fortsatt greit. Etter denne passeringen ble jeg løpende mer eller mindre alene. Løperne jeg hadde ligget i en gruppe med stoppet på halvmaraton og jeg kjempet nå alene videre.

Ved 25 km begynte jeg å forstå at det nok ikke kom til å holde inn og ved 30 km var det i grunn over. 30 km ble passert på 2:13, min raskeste 30 km noensinne (ifølge Strava) og omtrent i rute til målet jeg hadde satt! Jeg hadde fortsatt håp om 3:10, men det endret seg etterhvert til håp om ny PB (da måtte jeg inn på ca 3:14). Men siden kilometersplittene etterhvert gikk opp i 5 og 6 minutter, beina ble stive som stokker og det rett og slett gjorde veldig vondt i hele kroppen fokuserte jeg til slutt på å sette en fot foran den andre. Ved passering ca 36 km hadde jeg veldig lyst til å gi meg, men kjempet heldigvis videre. Det er muligens sant som man sier: En maraton starter ved 30 kilometer.

Her gjør det vondt!

Her gjør det vondt! 36 kilometer inn i løpet. ?: Min mor

Målgang ble på 3:19:05 (offisiell tid). Langt unna målet, men det er vel egentlig en bra tid uansett. Litt skuffet er jeg selvfølgelig, men jeg kommer nok over det også. Underveis på sisterunden gikk det mange tanker gjennom hodet om å gi opp hele prosjektet med sub 3-timers maraton. De tankene er forsåvidt der fortsatt, men jeg kommer nok ikke til å gi helt opp. Jeg kommer sikkert til å prøve sub 3 i Berlin som planlagt, men går det ikke så går det ikke. Det kommer flere muligheter og jeg vet at det krever mye arbeid å nå det målet.

Nå skal jeg ha noen uker der jeg har det litt moro med løpingen igjen. Jeg har sett meg ut noen Strava-segmenter jeg skal prøve meg på og ellers løpe det som faller meg inn. EcoTrail 80 km skal løpes, jeg er påmeldt Fornebuløpet og jeg vurderer Røyse Ultra kommende helg. I uke 24 starter jeg opp programmet til Bakken igjen med mål i Berlin.

 

 

 

Bislett 50k 2017 – Deilig følelse

Siden jeg i år har så kraftig fokus på maraton er jeg litt mer forsiktig med påmeldinger til løp, og da særlig ultraløp. Jeg ønsker uansett å gjennomføre 3 ultraløp (Ultrafatet) og maraton nok til “5 på norsk jord”, og Bislett 50k gir uttelling på begge disse statistikkene. Men da jeg nå er inne i en hard periode i 100-dagersprogrammet til Marius Bakken så var jeg veldig usikker på om Bislett 50k måtte gå uten meg i år. Sannsynligheten for at jeg ville klare de harde, maratonspesifikke øktene i treningsprogrammet og samtidig levere en god prestasjon på Bislett var liten. I tillegg kom muligheten for å pådra meg en skade. Jeg kontaktet Bakken og forhørte meg om hva han syntes. Han anbefalte vel egentlig ikke å løpe på Bislett, i så fall måtte jeg droppe de harde øktene i ukene før og etter.

På bakgrunn av dette ble det en spontanpåmelding for min del. Jeg flyttet de harde øktene i uka før til mandag og tirsdag (noe som i seg selv er helt feil siden de ikke skal komme på påfølgende dager). Jeg byttet ut selve langturen i uke 7 med Bislett. Selv om langturen skulle være rolig så tenkte jeg det fikk være innafor. Uke 8 får vi se hvordan jeg legger opp, starter nok med de rolige øktene og tar det litt etterhvert. 

Jeg så meg nødt til å melde meg på i pulje 1 der de raskeste løperne befinner seg. Tidsmål under 4 timer ble derfor et krav. Jeg ville egentlig helst løpt i pulje 2 og heller vært blant de raskeste der, men det var ikke mulig for meg denne dagen. Etter 4:20 ville vi bli plukket av banen og det mente jeg skulle være oppnåelig uansett.

Lørdag 18. februar kom og jeg sto tidlig opp og spiste en god frokost, drakk kaffe og litt Tailwind før jeg reiste innover til Oslo og ankom stadion med god tid til start. Der ble det hyggelig gjensyn med mange andre løpere og utveksling av løpsplaner og strategi. Jeg fant noen andre løpere som hadde omtrent samme mål og plan som meg. Jeg ville holde rundetiden nærmest mulig 2:37 som var det som skulle gi totaltid på 4 timer.

Rett før start valgte jeg å gjøre om skovalget. Opprinnelig hadde valget falt på mine nye Saucony Freedom ISO. Veldig gode sko, men ikke like mye demping som Hoka Clifton 3 som valget til slutt falt på. Clifton 3 hadde jeg løpt en tur i tidligere (Ribbemaraton) og da fikk jeg en skade i hamstring. Satset på at det ikke hadde noe med saken å gjøre og håpet den ekstra dempingen ville være en fordel på det harde underlaget på Bislett.

Starten gikk kl 10:00. De to-tre første rundene gikk litt sakte, men det var egentlig det jeg ønsket. Etter det la jeg meg i ryggen til Janicke Bråthe, hun løp klokkerent på runder omkring 2:37. Etter en stund dro jeg fra henne og løp på 2:34-2:35/runde. Jeg drakk Tailwind ca hver halvtime og spiste litt hver time. Underveis fikk jeg igjen ryggen til Janicke og hun leverte fortsatt de jevne rundene. Hun løp litt saktere enn hva jeg gjorde, men det ga meg en herlig ro i mitt eget løp.

Noen runder før maratonpassering dro jeg igjen fra Janicke. Jeg prøvde å dra henne med meg, men hun klarte ikke å følge. ved ca 65-70 runder fikk jeg noen mørke tanker og vurderte å stoppe på maraton. Det begynte å bli vondt i beina og jeg var selvfølgelig sliten. Jeg tenkte på hvordan løpet ville påvirke den videre treningen og fremtidige løp. Jeg klarte uansett å mobilisere frem til maraton og fortsatte videre. Siden mange løpere nå var i mål begynte flere og flere av tilskuerne å heie frem oss som fortsatt løp. Marit, Neil, Maratonmamma, Anita og mange andre heiet og sekunderte og det gjorde at jeg ikke “turte” å gi meg. Jeg fortsatte temmelig stabilt de siste rundene også. Med 4 runder igjen så jeg at jeg hadde hele 12 minutter til målet og da forsto jeg at det ville holde. 3min/runde skulle ikke være noe problem nå. Da gikk rundetiden opp litt, ca 2:44, men ikke noe faretruende. Sisterunden fikk jeg en liten spurt også og kom i mål på 3:58:56! 

Ved målgang måtte jeg legge meg ned og nyte øyeblikket litt! Masse folk gratulerte og jeg bare smilte fra øre til øre! Sliten,  men veldig fornøyd!

Sliten, men blid og veldig fornøyd etter målgang! Foto: Olav Engen

Sliten, men blid og veldig fornøyd etter målgang!
Foto: Olav Engen

I dag, dagen etter løpet, er kroppen stort sett bra. Litt vondt i knærne og hoftene, men det regner jeg med at går over. Det blir uansett ikke noe løping i dag, trolig ikke i morgen heller. Jeg håper imidlertid at jeg er i gang på tirsdag. Etter planen skal jeg ha en 10 km test denne uken. Usikker på hvordan det vil gå. I tillegg er det en langtur på planen, ca 2 timer 30 minutter. Det skal nok la seg ordne! Rekkefølgen på ukas økter får vi se etterhvert. Jeg har vinterferie (men jobber uansett) så skal i alle fall få nok søvn og hvile.

 

Oslo Maraton 2016: Guts, but no glory

Rett før målgang i Oslo maraton 2016

Rett før målgang i Oslo maraton 2016

17. september 2016 var dagen endelig kommet for årets hovedmål. Det skulle løpes maraton i Oslo. Som tidligere skrevet hadde jeg opprinnelig et mål om å løpe på 3:10-3:15 i Oslo, men på bakgrunn av gode resultater i år så endret jeg målet til “under 3:10”. Det skulle tilsvare 4:30min/km, eller mila på 45 minutter 4 ganger etter hverandre! En tøff oppgave med andre ord.

Løypa i Oslo er ikke den raskeste synes jeg. Man løper to runder i samme løype. Fra Rådhusplassen til Skøyen er det litt opp og ned, men ikke mye. Fra Skøyen og egentlig helt til Sørenga er det relativt flatt og fint. Men fra ca 13 km begynner det å bli litt tøffere. Først over en bro og opp rundt Botanisk hage, denne bakken er tung! Etter å ha løpt tilbake til sentrum er det to ganger over Egertorget før man kommer tilbake til Rådhusplassen og starter på en ny runde. Slik konfigurasjonen på løypa er så får man de tyngste partiene halvveis og helt på slutten av maraton. Kanskje det ville være bedre å løpe andre veien?

Nok om løypa!

Mine forberedelser og gjennomføringen
Jeg følte jeg hadde trent godt til dette løpet gjennom hele sommeren. Mye intervaller og fartstrening. Lange intervaller på opp mot 5 km i maratonfart og turer opp til 20-25 km med progressiv fart. Siste ukene før løpet trappet jeg ned distansen og etterhvert antall treninger for å bygge overskudd. Kroppen føltes bra på startstreken og jeg var klar for jobben!

Jeg ble løpende alene, det har jeg ikke noe problem med selv om jeg foretrekker å løpe sammen med noen som har samme mål som meg. Jeg hadde lagt en plan om å løpe pent første runden og passere på 1:35 etter halvmaraton. Det gikk ikke helt som det skulle og jeg passerte på 1:33. Jeg følte uansett ikke at jeg hadde anstrengt meg alt for mye og fortsatte videre i fint tempo. Tok det likevel litt roligere i det lille som var av bakker ut mot Skøyen. Langs Frognerstranda var det litt motvind og varmen begynte virkelig å ta tak. Jeg hadde merket at jeg svettet mye, allerede fra 1-2 kilometer så rant svetten i ansiktet mitt. I grunn ikke et godt tegn! Jeg holdt fortsatt omtrent 4:28/km og kroppen føltes fin. Jeg fikk i meg gel for hver 5. kilometer og drakk litt sportsdrikk på alle stasjonene. Jeg merket ikke noe til at jeg skulle ha noe mangel på næring.

Ved runding containerhavna etter Sørenga fikk jeg det første varselet på at noe likevel kunne være galt. Et kjapt hugg i ene leggen som heldigvis slapp med en gang. Men jeg merket at det begynte å gjøre vondt i beina. Og da vi svingte opp brua ved Nydalsveien for å starte på turen rundt Botanisk hage igjen sa det stopp. Etter 35 kilometer var løpet over for meg. Sterke kramper i legger, hamstring og setemusklene. Herfra tapte jeg omtrent 2 minutter/km og det var en kamp særlig i bakkene. Jeg så fort at målet om 3:10 var utenfor rekkevidde, men hadde et lite håp om ny pers. Men da vi svingte inn i sentrum og det ble flere bakker skjønte jeg at det toget også var gått. Jeg kom meg i mål på 3:23:10. En tid som jeg egentlig er litt skuffet over. I seg selv er det jo en god tid og det er en stor prestasjon å løpe maraton under 3 timer og 30 minutter. Men jeg hadde håpet på og jobbet for noe bedre!

Så hva gikk galt?
Det er nok ikke lett å svare på. En ting er nok at jeg ikke har hatt mange nok lange turer i maratontempo. Det må jeg nok endre på i det videre arbeidet. Ikke bare turer der de siste 5-10 er raske, men rundt 25 kilometer bør gå i riktig tempo. I tillegg tror jeg varmen tok meg kraftig denne gangen. Når jeg har løpt ultraløp har jeg alltid hatt med meg salttabletter og tatt en eller to i timen. Det gjorde jeg ikke på dette løpet. Kanskje det hadde hjulpet? Jeg var full av salt i ansiktet og resten av kroppen etter løpet så tapet var i alle fall stort. Etter målgang fikk jeg i meg over 2 liter væske, men da jeg kom hjem kunne likevel jeg konstatere et vekttap på 0,5 kg. Det betyr for meg at jeg tapte rundt 5% av egen kroppsvekt i væske, til tross for at jeg drakk mye underveis. Det er ikke bra! Startet jeg kanskje for hardt? Ja, mulig det, men jeg følte ikke at jeg gikk tom for energi. Det var krampene og den medfølgende smerten i beina som stoppet meg, ikke mangel på næring eller energi. I ettertid kan jeg nok også tenke meg at det ikke var så lurt med 6-timers på Ringerike tre uker før maraton heller. Det løpet gikk også på hardt underlag og beina var kanskje ikke 100% restituert selv om jeg ikke løp like fort der.

Hva med veien videre?
Først og fremst: Jeg gir ikke opp! Jeg skal under 3 timer på maraton! Andreas Gossner sa en gang til meg at man kan ikke regne med å sette pers på maraton hver gang. Det fikk jeg merke denne gangen! Det er så mange faktorer som spiller inn at man ikke kan ta noe for gitt. I kortere løp gir dette mindre utslag, men på maraton spiller alt inn. Det er ikke så lett at man kan “bestille” et superløp på maraton. Jeg skal fortsette det målrettede arbeidet, jeg skal stille til start i noen løp neste år også. Om det blir like mange som i år vet jeg ikke ennå. Jeg liker å løpe i konkurranser, men kjenner også at det tar ekstra på kroppen. Kanskje jeg stiller i flere 10km og halvmaraton i stedet for maraton. Det er noe helt annet for kroppen og beina (og ikke minst hodet). Om det blir Oslo maraton i 2017 eller om jeg innvilger meg selv en tur til Berlin er ikke avgjort. Berlin har en raskere og lettere løype enn Oslo med langt færre høydemeter. Derimot er det litt mer kostbart (også har jeg løpt i Oslo hvert år siden 2010 og det er tungt å skulle miste et år). Vi får se hva det blir til. Påmeldingen til Berlin starter 19. oktober etter hva jeg forstår.

 

Post race innlegg på Instagram: