Bilde fra Hytteplanmila-løypa. Vi skulle bli godt kjent med denne svingen etter 8 runder. Foto: Hytteplanmila.no/Røyse Ultra, Fotomontasje: Even Nedberg
Helgen 28. til 29. april 2018 var det nok en gang tid for Røyse Ultra! Dette løpet er noen år gammelt og jeg deltok også første gang det ble arrangert i 2015. Det bygger på samme ide som og inspirasjon fra Halden Ultraintervaller som jeg gjennomførte i 2013, 2014 og 2015. Ideen er at man løper 10 km 8 ganger gjennom et helt døgn. Det gir start hver 3. time. Løper man fort så får man bedre tid til restitusjon, men har vel også større behov for det. Første start gikk kl 12:00 på lørdagen og ble fulgt av starter kl 15:00, 18:00, 21:00, 00:00, 03:00, 06:00 og 09:00. Innimellom løpene stiller arrangøren på Røyse med super servering og vi kan dusje og hvile i Holehallen. Det blir god tid til sosialt samvær og generelt godt humør. Røyse Ultra løpes i traseen til Hytteplanmila som nok er kjent for de fleste. Den er relativt rask og grei å komme seg rundt, men det kan lett bli litt vind. Løypa skryter av å være “Norges raskeste 10 km”. Jeg er usikker på om det stemmer, men tror heller det har noe med tidspunktet Hytteplanmila arrangeres på. Løypa er absolutt rask, men det er noen lange, slakke bakker som suger krefter hele veien. Det skulle vi få merke litt av underveis.
Arrangørene av Røyse Ultra er Stig Andy og John Gunnar. De hadde i år åpnet for 40 deltagere og prisen jeg betalte (som ikke var “Early Bird”) var 650 kr for et døgn med full servering av mat og drikke. Her måtte noen av oss faktisk kjefte litt på arrangøren! De kan ikke ta så lite betalt for så mye support! De bør også åpne opp for litt flere løpere. Det er god plass til 60-70 løpere i de lokalene de bruker, gjerne 80-90 også siden det dessverre blir litt frafall utover natta.
Jeg hadde satt meg noen mål for mitt døgn og rundene rundt i løypa. Hovedmålet var å få en totaltid under 6 timer. For å klare det måtte jeg ha et snitt på 45 minutter per 10km, så mål 2 ble å holde meg under det på alle rundene. Som ekstra utfordring tenkte jeg at det kunne være moro å prøve å holde mitt “maratontempo” fra 2017 alle rundene. Det var 4:15/km og skulle tilsi en tid på 42:30 på 10km.
Kort om rundene
Første runde gikk på 42:32. Her løp jeg lett og godt uten å ta meg helt ut. Hadde følge med Nikolai Marken hele veien. Tra raskere løpere stakk langt i front.
Andre runde gikk tyngre, men kom inn på 42:34. Alle de raskere løperne mente at denne runden var svært tung!
Tredje runde gikk 42:49, men her løp jeg roligere og hadde langt lavere puls. De raskere løperne mente at denne runden gikk lettere.
42:46 på fjerde runden. Godt å være halvveis og levere så jevne tider, men merket at det ble tyngre å vekke kroppen til å løpe. Stilen var nok ikke bra de første 2-300 meterne.
Femte runden måtte jeg opp i 43:43. Her hadde jeg god kontakt med Magnus som lå på plassen foran meg. Jeg hadde imidlertid ingen intensjon om å prøve å ta ham igjen siden han ledet med mange minutter totalt.
Sjette runden startet kl 03:00 og det var tungt å komme seg ut av soveposen! Kom inn på 44:50, men en begynnende strekk i ene leggen gjorde at jeg ble bekymret. Jeg hadde løpt i de samme skoene alle rundene så langt og bestemte meg for å bytte til noe mer dempet.
Den absolutt tyngste runden å motivere seg for er runde sju. Der løp jeg med tyngre, mer dempede sko og kom inn på 46:37. Jeg hadde regnet ut at jeg måtte holde meg under 50 minutter om jeg skulle klare totaltid under 6 timer, tror jeg ble litt defensiv på denne runden.
Siste runden! Runde åtte gikk i ennå et par nye sko og jeg kom inn på 45:42! Det ga en snittid på 43:57 og kilometertid på 4:24! Jeg klarte hovedmålet mitt og er godt fornøyd med det!
Det er klart at slike konkurranser ikke kan sammenlignes helt med å løpe intervaller på trening, men jeg skal allikevel forsøke meg på noen paralleller.
Lengde – pauser
Under ultraintervaller på denne måten har man alt for lange pauser. Jeg tror ikke ultraintervaller hadde vært noe bedre om man kortet ned særlig på pausene. Det finnes løp som går under Backyard-prinsippet. Der løper man gjerne en kortere runde (typisk 6-7 kilometer) med start hver time. Her holder man sjelden på i et helt døgn. Pausene bør være lange nok til at man får ned pulsen uten at man blir stiv og kald. Jeg tror nok også at 10km er i overkant lange drag
Intensitet + økende tempo?
For meg gikk det stort sett saktere og saktere for hvert drag. Dette stemte også for de fleste andre som var med (unntatt Jan Olav Dagsvik som løp raskere og raskere). Det sies ofte at man skal prøve å løpe intervaller progressivt. Det gjør jeg også når jeg trener, men i denne konkurransen er det svært vanskelig å beregne hva som vil være riktig åpningstempo. Det gjør at det føles bedre å satse hardt, men kontrollert og heller se hva man får til etterhvert. Det er ikke bare kondisjonen som holder deg tilbake på de siste rundene.
De første to er tyngst
Det var morsomt å se at mange som klaget på at andre runden var svært tung. Kan dette ha noe med at kroppen må komme i modus for å løpe intervaller? Jeg opplever i alle fall ofte at jeg etter to-tre drag ikke har trua på at jeg skal klare å holde helt inn, men så går det likevel. På Røyse gikk intervall 3-6 mer eller mindre på autopilot
Lørdag 7. april ble Holmestrand maraton arrangert. På forhånd hadde jeg snakket med Karianne Mayer som ønsket å løpe på 4 timer. Hun hadde spurt om jeg kunne være “privat hare” for henne på full-distansen. Karianne og jeg har trent sammen tidligere og kjenner hverandre godt. Hun er gift med en av mine venner og når vi treffes går praten ofte om løping.
Siden jeg tenkte det kunne være flere som hadde dette behovet tok jeg kontakt med Kristian Jahre og spurte om de trengte en fartsholder på 4 timer. Siden Øyunn Bygstad allerede hadde tatt dette oppdraget fikk jeg heller forespørsel om å være fartsholder på 3:30. Jeg takket ja, etter å ha forsikret meg om at Karianne ville få en god ledsager i løypa.
Dessverre fikk Øyunn en skade før løpet og ble forhindret fra å delta. Derfor ble det omrokeringer og jeg endte likevel opp med 4:00-ballongen!
Holmestrand maraton hadde en litt ny løype i år. Løypa gikk ikke lenger rundt håndballbanen og man slapp en liten kneik. Løypa var blitt flatere, lettere og raskere! Likevel måtte man fortsatt løpe de to “justeringsrundene” rett etter start, før man starter på 8 runder av 5 km.
Karianne og jeg fikk følge av 4 andre løpere som hadde mål om å komme inn på rett under 4 timer. Oppdraget for meg ble å holde jevnt tempo hele veien, målet sa 5:41min/km. Dette føltes litt sakte for meg og jeg måtte anstrenge meg for å holde igjen. Det gikk greit i motbakker, men nedover og på sletter var det ikke like lett. Med litt stopping på noen av de 26 matstasjonene fikk vi justert snittet slik at det gikk greit likevel.
Man tenker ofte at det er kjedelig å løpe 8 runder i samme løype. Til vanlig vil det ofte være det, men jeg vil faktisk si at det er helt supert til en maraton. Man blir kjent med løypa og vet hvor man henter inn tid eller taper litt. Man får god kontroll på løpingen og kan planlegge spurten på de siste rundene.
Etter 4 runder sa jeg til gjengen som fulgte meg at jeg anbefalte at de fulgte i 2 runder til. Deretter måtte de selv vurdere om de ville prøve et rykk eller følge litt videre. Ved 6 runder stakk Karianne og en annen løper fra meg. Jeg hadde veldig lyst til å holde følge og jeg var faktisk litt nervøs på Kariannes veiene. Jeg lot de løpe fra meg og tenkte at om de ikke klarte tempoet skulle jeg ikke la de slippe meg om de falt tilbake. Ved passering 7 runder stakk de siste løperne i gruppa fra meg og jeg var nå alene. Da ble vi også passert av raskere løpere på 5 og 10 km. Det fristet veldig å løpe fortere nå, jeg hadde tross alt ingen løpere med meg lenger. Jeg tenkte imidlertid på at det kunne komme løpere bakfra som ble motivert av å se ryggen min (med “Fartsholder 4:00” på t-skjorta) og ville klare en spurt for å ta meg igjen. Jeg holdt derfor igjen alt jeg kunne. Min målgang ble på 3:59 og i mål sto Karianne som selv hadde klart å komme rett under 3:55! Hun takket meg for hjelpen og vi delte gleden av å ha fullført et maraton og nådd målene. Jeg har også blitt kontaktet på sosiale medier av andre fra gruppa som løp med meg. Det varmer veldig!
Jeg har ofte benyttet fartsholdere selv i min jakt på nye rekorder og vet hvor mye det betyr. Å kunne være med på å gi tilbake til arrangører og løpere på denne måten var virkelig meningsfylt og en stor glede!
Først litt historikk Denne historien startet høsten 2015. Etter å ha løpt mange og lange løp det året var jeg sulten på nye mål. Jeg satte meg etter hvert målet om å løpe maraton på under tre timer. Et hårete mål, men det burde være oppnåelig. Rekorden min på maraton på dette tidspunktet var vel rundt 3:35, satt under Påskeharemaraton det året (som også var første rene maraton jeg løp).
Planen ble å gjøre gradvise forbedringer frem mot Oslo-maraton 2017, det året jeg fylte 40. På veien dit løp jeg i Holmestrand, Tromsø og Oslo (2016) i tillegg til noen maratonpasseringer under ultraløp. Rekorden kom ned til 3:14 under MidnightSunMarathon i Tromsø i 2016, men videre forsøk på forbedring i Oslo (2016) gikk heller dårlig. Etter Oslo i september 2016 forsto jeg at jeg ville trenge all den hjelpen jeg kunne få for å oppnå målet mitt. Jeg meldte meg på i lotteriet til Berlin maraton 2017 sammen med kona. Her fikk vi dessverre ikke plass og da kastet vi oss rundt og kjøpte plasser via Sport & Helseferie.
Krampene tok meg skikkelig i Drammen
Neste langløp med fokus på fart ble utført under Bislett 50k 2017. Her passerte jeg maraton på omtrent 3:22 og klarte målet om å komme inn under 4 timer. Nytt forsøk på forbedring av maratontiden ble gjort på Påskemaraton i Drammen. Her holdt jeg god fart frem til ca 32km, men etter det ble jeg tatt av kramper.
Jeg trente videre og fulgte programmet til Marius Bakken. I løpet av sommeren la jeg ned store mengder trening. De fleste ukene med over 100km i uka. I juli hadde jeg litt problemer med en hamstring, men kunne opprettholde formen likevel. Omtrent på denne tiden begynte jeg uansett å revurdere målet mitt. Skulle jeg nøye meg med 3:05? Eller 3:10? Jeg holdt lenge ved tanken om at jeg skulle prøve sub3, men hadde egentlig ikke ordentlig tro på at det ville lykkes i Berlin. Til det hadde jeg for få turer i maratontempo som var i nærheten av distansen. Problemet med hamstringen dukket også opp på en økt der jeg prøvde å holde maratontempo over tre runder på Sognsvann. Om ikke kroppen min klarte det så var det lite trolig at den ville klare 42,2 km i det tempoet!
September 2017 Jeg bestemte meg imidlertid om å løpe halvmaraton i Drammen i starten av september. Her var målet å holde ønsket maratontempo hele veien (4:15/km) eller i alle fall så lenge jeg klarte. Her hadde jeg en strålende opplevelse og solid negativ splitt med målgang på 1:26:44 og ny rekord på distansen!
To uker senere sto jeg på startstreken i Oslo for å løpe ‘10 for Grete’. Igjen var planen maratontempo hele veien. Det gikk raskere og målgang ble nok en ny rekord med 39:47 uten å ta meg helt ut!
Nå snudde holdningen i hodet og jeg begynte å tro at sub3 var innen rekkevidde. Ukene frem mot løpet trappet jeg godt ned på distanse, men opprettholdt antall økter og intensitet. 100km/uke ble til 60 og 30km før vi dro til Berlin.
September startet veldig bra og treningene jeg gjennomførte føltes plutselig veldig gode! Skulle det likevel være mulig?
Ankomst Berlin – Mobilene sjekkes
Reisen til Berlin Avreise fra Oslo var fredagen før løpet, fredag 22. september. Her traff vi mange kjente og ukjente løpere som skulle vi reiste sammen med. Det var omtrent 60 stykker i reisefølget vårt, hvorav de fleste skulle løpe. Etter ankomst Berlin bar det rett til Expoen der vi plukket opp startnummer og chipen som skulle festes på skoen. Her var det også mulig å kjøpe masse løpeutstyr, men vi hadde ikke så mye tid og det var masse mennesker her så det droppet vi. Kona kjøpte noen gel, men det var det eneste. Tyskerne skal uansett ha ros for godt opplegg ved utdelingen av startnummer og organisering av køene.
Yvonne og meg på sightseeing i Berlin
Videre på fredagen ble det tid for litt turisme og se på noen severdigheter. Eirik (guide) holdt en liten omvisning i byen samtidig som han viste oss veien til startområdet og hvor vi skulle gå før start og etter målgang. På denne turen fikk vi se deler av løypa og ellers mye av hva Berlin har å tilby.
Lørdag var det igjen mulighet for shopping og byvandring. Kona og jeg ruslet rundt i byen og kjøpte litt av hvert til barna, spiste godt og sørget for å drikke godt med vann og sportsdrikk. Løpetøyet ble klargjort og chipen festet på skoen før vi tok en liten løpetur. Kona og jeg løp deler av løypa og fikk med oss starten på rulleskøyte-løpet. De hadde en imponerende fart og vinneren brukte vel rett under timen på en maraton. Helt rått! På lørdagskvelden var det felles middag og her bar stemningen preg av det som sto foran oss. Alle var fokusert på jobben de skulle gjøre og samtalene var korte og fokuserte.
Skoene er klare med race-chip!
Tøyet er klargjort med startnummer festet
Løpsdagen
Thor og meg rett før start
Søndag morgen og dagen er endelig ankommet. Alarmen går klokka 0600 og vi får på oss klær og spiser en god frokost og drikker en kopp kaffe. Opp på rommet igjen for å gjøre siste justeringer og få på seg løpesko og gjøre seg helt klar. Avgang fra hotellet var kl 0730. Mange syntes det var for tidlig, men jeg ville heller ha godt tid enn å stresse. I startområdet la jeg fra meg tøy som jeg kunne hente etter målgang og beveget meg til blokken der jeg skulle starte. Jeg var plassert i pulje 1, blokk D på bakgrunn av min bestetid på maraton de siste 2 årene. I denne blokken sto de som hadde løpt på 3:00-3:15. Her ble det en tur på toalettet og litt lett oppvarming før starten gikk klokk 0915. Først var det eliten som satte i gang, vi andre fulgte etter litt etter litt. Siste pulje hadde forventet starttid klokka 1000.
Jeg hadde i utgangspunktet avtalt å løpe med Fredrik og Thor som brukte samme reiseselskap og hadde samme målet som meg. Fredrik hadde en annen taktikk enn jeg ville bruke så han så jeg ikke underveis. Thor startet litt foran meg, men jeg hentet ham inn. Vi løp sammen frem til ca 9km før han slapp ryggen min.
Løypa i Berlin med høydeprofil – Bakken ved 26 km er ikke så ille som det ser ut som
Løypa i Berlin er det egentlig lite å si om. Den består av lange, rette strekker med minimalt av stigning. Klokka mi viser total høydestigning på 58 meter. Dette er sikkert ikke et helt korrekt tall, men det sider litt om hvor lite stigning det er!
Jeg hadde en rolig tur i starten. Løp lett og ledig og fulgte den blå linja som markerte korteste vei. Jeg hadde på forhånd planlagt å ta en gel hvert 25 minutt og det fulgte jeg. Ved ca 20 kilometer fikk jeg øye på en fartsholder til 3 timer og tenkte jeg skulle prøve å ta ham igjen i løpet av de neste 5 kilometerne. Det gikk ikke siden han løp alt for fort. Halvmaraton passerte jeg på 1:29:23, min nest raskeste halvmaraton noensinne! Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om pulsen min underveis i løp, men observerte at jeg fortsatt lå og vippet rundt terskelpuls. Etter dette punktet løp jeg nok litt fort. Det var muligens fordi jeg prøvde å holde kontakten med fartsholderen foran meg. Da jeg forsto at han løp for fort roet jeg ned litt og fant tilbake til planlagte 4:15/km.
Ved omkring 26 kilometer kommer den kraftigste “bakken” i løypa. Her viser klokka 13 meter stigning fordelt på 2 kilometer. Det er ikke mye! Det var også her jeg fikk øye på Louise Skak som jeg hadde snakket med på forhånd. Hun løper også for Romerike Ultraløperklubb, men denne gange representerte hun Danmark. Jeg slang fra meg et “heng på Louise”, men hørte eller så ikke noe mer til henne før målgang. Omtrent ved disse tider begynte jeg også legge merke til løsningen som ble brukt for å slippe tilskuere fra ene siden av gata til den andre. Tyskerne har tenkt ut løsninger for alt og også her var de gode. Vi løpere ble loset inn i et kjørefelt på veien, fotgjengerne krysset halvveis og plasserte seg på en øy i midten. Så ble resten av løperne loset over i andre kjørefelt. Dette skapte ingen problemer for oss løpere og tilskuere kunne bevege seg relativt uhindret. Det var også viktig siden det i tillegg til maraton ble arrangert valg denne dagen!
Etter ca 36-37 kilometer begynte klokka å vise rare verdier på tempoet mitt. Om det kom av at jeg løp ujevnt eller om klokka bare viste feil vet jeg ikke, trolig var det meg som løp dårlig denne perioden. Tidvis fikk jeg noen tanker om at “3:05 er også bra” og lignende i hodet. Til slutt tok jeg rett og slett en samtale med meg selv og sa at «nå kommer den viktigste 5 kilometeren i ditt liv»! Omtrent på denne tiden puttet jeg innpå den siste gelen også. Jeg holdt tempoet inn til Brandenburger Tor kom til syne og den siste innspurten gjensto. Her slapp jeg beina løs og løp rett og slett alt jeg hadde det siste stykket. Fra Brandenburger Tor er det vel 200 meter til målgang og jeg hadde 2 minutter igjen på egen klokke. Akkurat da var jeg overhodet ikke sikker på at jeg ville rekke det. Jeg syntes det var uhorvelig langt frem til mål! Jeg kjempet på og stoppet klokken da jeg passerte matta og kunne slippe jubelen løs! Jeg hadde klart det!
2:58:50
Ikke bare hadde jeg klart målet mitt, men jeg hadde løpt enda raskere enn planlagt! Jeg tok meg så god tid som tysk effektivitet ville tillate frem til medaljeutdeling og videre ut av målområdet. Her fikk vi tildelt bananer, varm te og annen forpleining. Jeg traff Louise Skak igjen som jeg hadde passert ved ca 28 km da hun hadde fått det tøft. Vi fikk tildelt «frakker» i plast til å ha rundt oss så vi ikke ble kalde og våtere. Videre bar det til utdelingen av innlevert tøy igjen og det tok meg omtrent 1 minutt å få posen min. Imponerende selv for tysk effektivitet!
I målområdet traff jeg flere nordmenn som hadde hatt oppturer og nedturer. Historier ble delt og bilder ble tatt. Therese som løp på 3:09 bare en uke etter norgesrekorden på 24-timers, Janicke som satte flott ny pers, Kim som hadde gått på en smell og fortsatt løpt under 3 timer, Johnny med ny pers og mange andre. Jeg selv var nok temmelig borte på dette tidspunktet. Ikke på grunn av utmattelse, men på grunn av glede! Jeg var rett og slett så utrolig glad for å ha klart målet jeg satte meg og klarte ikke tenke på så mye annet.
Therese, Kim og meg etter målgang
Etter en liten stund kom jeg på at kona også var ute og løp. Ved hjelp av ‘Finn venner’ på iPhone fant jeg ut at hun ikke var langt unna. Hun hadde ingen planer om å løpe fort, men jeg forsto at hun kom til å komme inn på ny pers og trolig litt raskere enn det jeg hadde forutsett. Vi traff hverandre etterhvert i målområdet og delte gleden ved å ha gjennomført gode løp begge to. Etter kort tid tuslet vi rolig tilbake til hotellet etter at hun hadde hentet tøyet sitt.
Resten av dagen og turen hjem
Middag på Biergarten
Noen timer senere var det tid for felles middag på en Biergarten. God mat, godt drikke og gode historier ble delt. De fleste hadde gode opplevelser fra løpet, mange hadde satt nye rekorder og de fleste hadde vonde bein. Hyggelig var det uansett! Noen fortsatte festen videre, men på kona og meg ble det en tidlig kveld.
Mandagen startet med en liten morgenrunde i Berlin for å riste løs beina. Drøye 6 kilometer i svært rolig tempo før frokost og avreise. Mange hadde merkelige ganglag på vei inn i bussen og på flyplassen. Noen brukte ekstra tid på trappa inn i flyet.
Takk til…
Jeg må avslutte med å takke Eirik Kraft fra Sport & Helseferie for fantastisk opplegg og god veiledning underveis. Dersom noen lurer på om disse er verdt å reise med så kan jeg virkelig anbefale dem.
Videre så fortjener Marius Bakken en stor takk. Jeg har kjørt gjennom programmet hans to ganger på veien til målet mitt. Det programmet er tøft, men jeg vil si at det fungerer!
Jeg kommer til å skrive et innlegg til som tar mer for seg hvordan jeg har trent og hva jeg har brukt av utstyr og “triks” på veien mot mitt sub 3- løp. Det innlegget kommer senere.
Noen flere bilder fra turen:
Ankomst Berlin – Mobilene sjekkes
Mye folk på Expoen
Utsikten fra hotellet
Riksdagen
Brandenburger Tor
Yvonne og meg på sightseeing i Berlin
Minnesmerke
Minnesmerke
Checkpoint Charlie
Checkpoint Charlie
Checkpoint Charlie
Her gikk muren
Gleder meg til å løpe gjennom her
Jeg fulgte den blå linja så mye som mulig. Den viser korteste veien. Her er det ikke langt igjen!
Lørdag 16. september ble Oslo Maraton 2017 arrangert med flere forskjellige distanser. I utgangspunktet skulle jeg ikke delta i år siden det ble for tett på årets hovedmål i Berlin. Når helgen nærmet seg så fikk jeg likevel mer og mer lyst til å løpe i Oslos gater denne dagen og syntes det ville være leit å bryte rekken med deltagelser helt siden 2010. Derfor meldte jeg meg på distansen “10 for Grete”. En 10 kilometer i omtrentlig maratonfart ville være en fin økt en uke før Berlin tenkte jeg. Måle var å løpe temmelig jevnt hele veien og komme inn rett under 42 minutter, dvs litt raskere enn maratontempoet. Om mulig ønsket jeg en liten negativ splitt.
Men planer er til for å brytes!
Jeg møtte opp i Oslo ca kl 11 for å heie på alle andre som løp denne dagen. Ruslet rundt i byen og så på de som løp hel- og halvmaraton. Kona løp halvmaraton etter at jeg hadde vunnet deltagelse der. Det var noen imponerende løpere på begge distanser. Da tenker jeg både på de som løper fort og de som bruker lengre tid. Jeg så en som kjempet seg gjennom maraton med tydelige problemer med et bein. Han viste viljestyrke og pågangsmot, eller hva med han/hun som løp i løvedrakt? Mye flott å se på en flott dag med skikkelig løpefest i byen! Løypa var som kjent lagt om i år og gikk mer gjennom sentrum. Det gjorde det lettere for publikum å få med seg mer av løpet og heie flere steder. Ikke alle publikummere heiet like mye, men det var i alle fall folksomt! Løypevaktene gjorde også en formidabel jobb med å passe på at ikke folk kom i veien for løperne. De hadde ikke en lett jobb, men jeg syntes de klarte det bra!
Løypa
Løypene var nye i år. På forhånd hadde det vært en del bråk rundt omleggingen av løypa til hel- og halvmaraton. Løypa ble beskrevet som “motbakkeløp” og total krise. Jeg løp jo ikke denne runden så skal være forsiktig med å uttale meg om det. Jeg så jo at det var mer bakker enn tidligere og at løypa kan ha vært en del tyngre. Samtidig gikk den mer gjennom sentrum og det kunne gjøre at det ble mer folk i løypa. Man slapp også turen ut mot containerhavna som er temmelig kjedelig.
Når det gjelder løypa til “10 for Grete” så var den ikke rammet av den samme “skandalen”. Denne runden var nok bare blitt raskere. Fra Rådhusplassen til Skøyen fulgte den samme vei som tidligere maraton i Oslo. De to første kilometerne har litt stigning, men ikke mye. Fra Skøyen er det over “lokket” og langs Frognerstranda inn til Aker Brygge og forbi Rådhusplassen igjen. Her er det flatt og fint hele veien og ingen skarpe svinger eller andre hindringer. Etter runding ved Akershus Festning går turen inn Kongens Gate og videre inn i Nedre Slottsgate. Her var det lagt til noen meter opp og ned Rådhusgata med en 180-graders vending før man løp bort til Tollbugata og tilbake til oppløpet ned til Rådhusplassen igjen. Klokka mi sier at det var 45 høydemeter på runden og de må være godkjent og kunne kalles en rask løype!
Dette er en rask løype! Ikke la deg lure av de store utslagene på høydeprofilen, det er totalt 45 høydemeter på denne runden! Utklipp: Fra arrangørens hjemmeside
Mitt løp
Etter at kona var ferdig med å løpe fikk jeg overlevert sekk og klær til henne og fikk varmet litt opp før jeg stilte meg opp i pulje 1 der jeg hadde fått plass. Starten gikk 16:15 og vi luntet fremover mot startmatta før vi satte opp farten. Det var trangt i begynnelsen slik det skal være. Litt sikksakk-løping ble det og ujevnt tempo. Før dette løpet hadde jeg skrudd av varsel med kilometertider på klokka mi. Ville teste hvordan det var før Berlin. Det gjorde nok at jeg ikke hadde helt kontrollen i starten og etter de to første kilometerne gikk det nok litt fortere enn planlagt, men ikke så alt for mye. De to første kilometerne ble som nevnt preget av litt trengsel og noen små bakker. Her tok jeg det rolig uten å stresse, men løp uansett forbi temmelig mange. Da vi passerte Bygdøy Allé var det bedre flyt og jeg kunne løpe med jevnt tempo. Jeg passerte 5km på 20:20, eller 30-40 sekunder raskere enn planlagt. Jeg fant nå frem til at jeg hadde tre alternativer for hvordan jeg skulle angripe de siste kilometerne:
Jeg kunne senke farten og komme inn på planlagte 42 minutter, men da med positiv splitt
Jeg kunne holde tempoet videre og komme inn på ca 40:40 med jevn slitt
Jeg kunne øke tempoet og prøve på ny rekord på distansen og da ha en god negativ splitt
Siden resten av løypa var stort sett flat og beina fortsatt var veldig gode gikk jeg for alternativ 3! Langs Frognerstranda og inn mot Aker Brygge løp jeg godt i omtrent 3:55/km. Holdt det tempoet til vi rundet Akershus festning og satte inn et siste gir fra 9 km. I denne delen av løypa var det en del svinger og en 180-graders vending. Her mistet jeg all fart og måtte stoppe helt opp siden jeg valgte feil spor. Da vi kom inn på oppløpet så jeg på klokka og da hadde jeg et drøyt minutt igjen for å få ny rekord. Jeg ble ikke sikker på om jeg ville klare det før jeg kom inn på den blå løperen foran målseilet. Utrolig deilig å se klokka stoppe på 39:47 og ny pers med 13 sekunder (tidligere var den irriterende rekorden 40:00 fra Hytteplanmila i 2014). Dette var ikke en planlagt rekord, men den smakte utrolig godt! Jeg gleder meg nå skikkelig til Hytteplanmila seinere i år. Der kan jeg nå satse enda litt tøffere enn jeg ellers ville gjort siden sub40 allerede er unnagjort.
Sliten med veldig glad gutt rett etter målgang! Foto: Arrangøren
Lærdom fra dette løpet og veien videre
Etter å ha satt pers både på halvmaraton og 10 km de siste 13 dagene og begge to med negativ splitt vet jeg at jeg klarer å levere på slutten av løp og at jeg kan ta det med ro i begynnelsen. Dette er lærdom jeg skal ta med meg til Berlin. Jeg skal også passe på at jeg ikke starter for hardt. Jeg har blitt plassert i startgruppen for 3:00-3:15 i Berlin, der vil det være fartsholdere for 3 timer og jeg tenker å følge de hele veien. Her vil det ikke være rom for å endre på planene underveis eller prøve noen krumspring for å få ennå bedre resultat. Målet står som det har gjort i lang tid: 2:59:59! Jeg har selvfølgelig med meg både plan B, C og D også. De er henholdsvis 3:05, 3:10 og ny pers (raskere enn 3:14:37). Utfordringen min blir å holde plan A så lenge som mulig uten å bli tilfreds med en av de andre. I grunn er det vel enten A eller D som gjelder. De to siste løpene har også gitt meg hjelp i å velge sko og tøy til maraton, samt næringsinntak. Jeg kommer til å ha med meg gel underveis og ta en hvert 25. minutt. Har satt på alarm på klokka som skal hjelpe meg med å huske dette. Drikke tar jeg ved stasjonene som det ser ut til å være mange av i løypa. Det er fint for da kan jeg heller drikke lite og ofte og det er ikke noe problem om man ikke får med seg noe på en stasjon. Jeg kommer nok til å løpe med samme sko og tøy i Berlin som jeg gjorde i Oslo. Klokka stilles inn til å gi meg kilometertider igjen og ellers ingen endringer.
I år har jeg satt ny pers på 50 km, halvmaraton og nå 10 km. Nå gjenstår hovedmålet! Pers på maraton er absolutt innen rekkevidde, men jeg håper sub 3 er mulig. De to siste løpene har gitt meg mer tro på at det også er innen rekkevidde. I sommer var jeg veldig usikker og vurderte å endre på målet, men nå er jeg fast bestemt på at jeg skal satse alt og at jeg kan klare dette. Jeg vet at jeg er flink til å løpe jevnt i et gitt tempo og den flate løypa i Berlin bør gi meg den hjelpen jeg trenger til å holde roen og banke inn kilometer etter kilometer i riktig tempo. Jeg får bare bite meg fast i fartsholderen og andre løpere med samme mål som meg. Om en uke får vi se!
Etter Berlin blir det fokus på Hytteplanmila og sesongavslutning. Klarer jeg sub 39 der? Jeg skal også sette ny rekord på 5km, da bør 18-tallet frem, når jeg prøver på det er jeg ikke sikker på. Mulig jeg bare tar en økt på egenhånd for å se hva jeg klarer.
