Oslo Trippelen 2015!

Så var dagen kommet for en av årets største løpsfester i Norge. Oslo Maraton er det største løpsarrangementet og hadde i år rundt 25’000 påmeldte deltagere. Nytt av året var også Oslo Trippelen der man kunne delta i både maraton, halvmaraton og ’10 for Grete’ på samme dag. Dette var etter inspirasjon av Jimmy Vika som gjorde dette i 2014. For meg var det ingen tvil om at jeg skulle delta i denne! Jeg hadde tanker om det i fjor, men nøyde meg da med halv+10.

Det var 50 påmeldte i Trippelen og etter hva jeg hørte var det over 60 på venteliste. Veldig populært med andre ord! Deltagerne hadde eget telt med fysioterapeut og mat og drikke der vi kunne slappe av og gjøre oss klar mellom etappene. 

En fin samling med startnummer til Oslo Maraton 2015.

En fin samling med startnummer til Oslo Maraton 2015.

 

Maraton

Dagen startet med maraton. Deltagerne på Trippelen kunne velge om vi ville starte kl 09:20, 10 minutter før eliten eller om vi ville delta i vanlig puljestart. Jeg og de fleste andre valgte tidlig start. Jeg tok starten og ledet de første 150 meterne før jeg slapp meg nedover i feltet. Moro å høre kameraene som fyrte løs på oss som startet showet denne dagen!

Etter ca 4 kilometer ble vi tatt igjen av eliten. Imponerende tempo på de gutta! Jeg kjørte relativt stabilt tempo, omtrent 5:35 hele veien. Dette var naturlig nok litt raskere enn planlagt, men pulsen var kontrollert og kroppen føltes helt fin. Det var masse liv i løypa og det var hyggelig å bli passert av alle maratonløperne som løp fortere enn oss. Masse hyggelige tilrop både fra andre løpere og ikke minst fra sidelinjen. Vi hadde fargede startnummer og det var lett å se at vi var ute på en litt lengre løpetur enn de andre løperne. All musikken og underholdningen i løypa var også topp. Jeg tok meg en svingom flere steder og danset med mange underveis.

Andre runde av maraton. Her er vi ved ca 26-27 kilometer. Fortsatt godt humør og i fin form!

Andre runde av maraton. Her er vi ved ca 26-27 kilometer. Fortsatt godt humør og i fin form!

Da vi rundet Botanisk hage for andre gang var det litt vanskelig å holde igjen. De andre løperne startet spurten og da var det lett å bli revet med. Jeg hadde nettopp passert halvveis og burde fortsatt tatt det rolig, men kostet på meg en liten “spurt” de siste 4 kilometerne. Ikke mer enn at det bare var moro! Klarte også å slå hjul over mål etter ca 3 timer og 56 minutter. Man skal ha det litt gøy på et slikt løp! (NRK hadde sending fra Oslo Maraton. Om man spoler til ca 1:46:10 i denne videoen så kan man se min målgang på maraton: https://tv.nrk.no/serie/friidrett/MSPO42050115/19-09-2015).

 

Halvmaraton

Her gjorde jeg en skikkelig taktisk bommert! Etter maraton kastet jeg i meg en brødskive, fylte drikkesekken med mer sportsdrikk og byttet startnummer før jeg kastet meg ut i løypa igjen. Fikk vel ikke mer enn 15 minutter pause og det burde jeg gjort. Startet også litt hardt ut mot Skøyen. Her ble jeg også passert av kona som gikk for ny PB på distansen.

Nå hadde det begynt å bli varmt også, skikkelig varmt! Pulsen var mye høyere enn på maraton og hodet ble tungt. Jeg måtte jobbe hardt for å ikke la de negative tankene ta overhånd. Med mange folk å prate med og mye moro langs løypa gikk også dette på et vis. Måtte gå opp forbi Botanisk hage og opp Karl Johann, men fortsatt fornøyd med tiden på 2 timer og 6 minutter. Fikk slått hjul også denne gangen og smilet var raskt tilbake.

Litt tyngre rundt Botanisk hage denne gangen. Heldigvis siste turen opp denne bakken!

Litt tyngre rundt Botanisk hage denne gangen. Heldigvis siste turen opp denne bakken!

 

10 for Grete

Etter halvmaraton fikk jeg lang pause, men her trengte jeg den nok ikke like mye. Siste 10 km skulle jeg løpe sammen med min far. Han har tidligere hatt hjerneblødning og det er imponerende nok at han kan gå, for ikke snakke om å løpe 10 km! Målet var ca 1:15-1:20 og det skulle ikke jeg ha noe problem med.

Jeg kunne virkelig kose meg hele veien. Løpe frem og tilbake i feltet og snakke med alle de andre rundt oss. Her er det mange som virkelig imponerer. Man tenker kanskje at det å løpe 10 km på 40-50 minutter er imponerende, men det er egentlig sterkere å løpe på 1:20! Disse menneskene bryter alle barrierer og utfordrer seg selv mye mer! Det står veldig mye respekt av det de gjør. Det var en fryd å kunne være med å motivere så mange løpere og særlig min far underveis! Vi kom i mål på 1 time og 17 minutter, godt innenfor målet, men dessverre ingen PB i år.

 

Totalt

Men hvordan tror du jeg avsluttet 73,3 kilometer med løpsfest i Oslos gater? Jeg slo hjul over målstreken selvfølgelig! Totaltiden min ble med andre ord noe slikt som 7 timer og 18 minutter. Jeg kunne nok klart å dra det inn under 7 timer, men for meg var det mye viktigere å kunne løpe med Pappa. Hva som ble offisielt resultat vet jeg ikke siden chip’en min ikke virket på maraton. Har kontaktet arrangøren og håper dette ordner seg!

Foto: Bjørn Hytjanstorp

Blid og fornøyd kar på tredje runden. Her er ca 14 kilometer av halvmaraton passert og jeg tar en liten gåpause for å glede fotografen. (Foto: Bjørn Hytjanstorp)

I dag, dagen derpå, så føles kroppen helt fin! Jeg har to små gnagsår på tærne til tross for Injinji-sokker. Jeg merket at føttene utvidet seg under løpet og det var nok det som gjorde det. Det betyr at jeg må kjøpe en størrelse eller to større til Bislett! Jeg merker at beina er slitne og tunge, men ikke mer enn at jeg helt klart kunne tatt en økt i dag også. Jeg tror kanskje jeg skal prøve en rolig #mandagsmila i morgen!

Oslo Trippelen ble min 11. ultra så langt i år. Det betyr at jeg i utgangspunktet bare har en igjen til målet mitt. Jeg er påmeldt både Halden Ultraintervall og Bislett 24h, så dette bør gå bra. Kanskje jeg skal slenge meg på Champagne Ultra også?

 

 

EDIT: Har nå fått tid på maraton også og det ble merkelig nok nøyaktig samme tid som jeg meldte inn til arrangøren. Ingen mellomtider er registrert på meg.

#ultraintervalchallenge

Lørdag 25. juli deltok jeg og kona i Pace On Earth sitt arrangement #ultraintervalchallenge. Dette er samme konsept som Halden Ultraintervall og Røyse Ultra, men foregår hvor man selv vil. For meg og kona ble det tur fra husdøra, fire runder rundt et lokalt vann (Steinstjern) og tilbake til døra.

Jeg har ingen plan om å skrive en detaljert gjennomgang av hvert enkelt intervall denne gangen. Men jeg tenkte jeg kunne skrive litt om hvordan dette arrangementet skilte seg fra Halden og Røyse. Jeg hadde i utgangspunktet tenkt at #ultraintervalchallenge skulle bli lettere enn Halden og Røyse. Dette fordi jeg ville ha muligheten til å hvile i egen seng og slippe å høre på alle som snakket eller snorket rundt meg. Jeg ville også ha større mulighet til å variere og velge alternativ påkledning avhengig av været. Muligheten ville selvfølgelig også være der for å vaske og tørke tøy underveis. Matinntaket ville nok også bli bedre, i alle fall sammenlignet med Halden.

Slik ble det ikke!

Siden jeg hadde bursdag 24. juli og feiret dette med besøk av foreldre og svigerforeldre med grilling og masse god mat ble ikke oppladningen helt optimal. #ultraintervalchallenge startet klokka 00:00, en forskjell fra Halden og Røyse. Etter første intervall ble det lite søvn før vi skulle i gang med andre runde. Det samme skjedde etter andre og tredje runde. Det ble i det hele tatt svært lite søvn denne natten. Og når morgenen kom så var jo plutselig barna våkne og ting måtte gjøres i huset. Det ble altså langt mindre hvile under #ultraintervalchallenge enn de to andre ultra-utfordringene.

Kona løp 10 km på alle intervallene, jeg løp 15 km på to av de. Siden 10 km var fire runder rundt Steinstjern og 15 km var 6 runder så løp vi altså hhv 32 og 36 runder rundt vannet. Dette var veldig demotiverende og her burde vi åpenbart valgt annerledes! Vi hadde muligheten til å løpe en ny runde hver eneste gang om vi ville. Heldigvis hadde vi med oss barna på sykkel på to av intervallene og det var hyggelig!

Det var også tøffere at man startet med de antatt tyngste intervallene. I Halden og Røyse vet man at 00:00, 03:00 og 06:00 er tunge, men da er man også snart ferdig. Å starte med disse bryter ned motivasjonen veldig og trøttheten man bygger opp gjør at de som i grunn skal være “lette” intervaller også blir tunge.

Alt i alt var det en morsom utfordring! Om jeg stiller neste gang kommer an på familieforpliktelser og andre løp. Jeg skal i alle fall ikke delta med samme treningsmengden i beina. Det har blitt mye trening i juli og beina er slitne nå. Ikke det at jeg har noe problem med å bruke 60 minutter på mila, men jeg ønsker ikke å ha så mye vondt underveis.

Underveis i utfordringen oppfordres man til å dele bilder i sosiale medier for å være med på trekninger hvor man kan vinne mange flotte premier. Her kommer mine Instagram-oppdateringer for hvert av intervallene:

 

#interval1

 

#interval2

 

#interval3

 

Gjennom natten hadde jeg laget en liten timelapse av hvordan Bærums Verk våknet opp etter natten. Filmen er satt sammen av litt over 2000 bilder og går fra ca kl 23:45 – 07:15.

 

#interval4

 

#interval5

 

#interval6

 

#interval7

 

#interval8

 

Romeriksåsen på langs 2015: En tung dag på jobben

Bilder fra Romeriksåsen på langs. (Foto: Privat, Logo fra arrangøren)

I dag er det mandag. I går løp jeg Romeriksåsen på langs. Mens jeg løp tenkte jeg mye på hva jeg kunne skrive om etter dette løpet. At jeg ikke skriver før i dag medfører at jeg ikke skriver alt som for gjennom hodet mitt på turen…

Det var første gang RPL ble arrangert, 50km med omtrent 7-800 høydemeter. Løypa skulle gå på fine stier og noe grusvei, med en og annen myr innimellom. Slik opplevde forsåvidt ikke jeg det. 

DCIM100GOPROGOPR2461.

Yvonne løper på sti. Akkurat her var det relativt tørt, men stien er smal og har masse røtter. Underveis i løpet ble jeg en tillhenger av valgkampen “Ja til fire-felts stier i marka!”

På grunn av mye regn den siste tiden var nok løypa mye våtere enn ellers. At det var 3 kilometer med myr stemmer sikkert, men de fine stiene var både våte og gjørmete. Og for en asfaltløper som meg så var stiene både smale og kronglete. Dette er i og for seg min egen skyld siden jeg ikke trener mer i terrenget og likevel melder meg på et terrengløp, men her på bloggen skriver jeg hva jeg mener. For meg er grusvei=terreng, kjerreveier=teknisk terreng og sti (alle typer)=tøft teknisk terreng/ufremkommelig. Jeg gikk altså på en liten smell på dette løpet. 

Nå var det ikke slik at jeg ble så alt for sliten eller traff veggen. Det er bare det at jeg nok tilbrakte halvparten av kilometerne gående og jeg har mest lyst til å løpe! Yvonne og jeg løp sammen hele veien og dette var i grunn en koselig treningstur for oss begge så noe tidsmål hadde vi i grunn ikke. Målgang ble etter 6:46:09 og det er helt greit. Mange sa ved mål eller underveis at dette var en tøffere løype enn EcoTrail 45 km, mer på linje med Vestfold UltraChallenge 50k. EcoTrail 45 km har jeg i og for seg ikke løpt, bare med 35 km i beina på forhånd så det kan jeg ikke uttale meg om. VUC løp jeg på tilsvarende tid som RPL så det er mulig det stemmer. 

Oppmøte på morgenen var på Veståsen skole i Gjerdrum. Derfra hadde arrangøren ordnet med buss til start. Litt tidlig ankom vi startområdet så her ble det litt venting før vi alle stilte opp sammen med en del sau. Ventetiden ble brukt til samtale med andre løpere, både kjente og ukjente. Bjørn Hytjanstorp la ut om Jessheim 6-dagers og prøvde å overtale både Andreas og meg til å bli med. Heldigvis er jeg på ferie den uka og kan derfor ikke stille til start… Jeg rakk også å bruke ventetiden til å miste et glass til solbrillene min, så om noen har den så er det bare å si ifra. 

Fra start var det kanskje to-tre kilometer mens vi ennå var tørre på beina, etter det var det bare å glemme denne luksusen. Yvonne hadde et skikkelig fall etter 21 kilometer og fikk et kraftig kutt og slag på kneet. Heldigvis hadde jeg med meg lommeboka mobil der har jeg alltid Barbie-plaster (som far til to aktive jenter er dette en helt vanlig utrustning i hverdagen). Yvonne fikk tørket av såret og satt på plaster. For å sørge for at plasteret ikke falt av benyttet hun en av mine kompresjonshylser til leggene. Det fungerte fint!

Mitt største problem med teknisk terreng er at jeg ikke klarer å nyte utsikten. Jeg må konstant løpe med nesa ned i stien for å unngå å snuble. Hadde det vært lettere å løpe hadde jeg trolig sett masse fint. Jeg klarte å stoppe opp noen ganger for å ta et bilde eller to.

Mitt største problem med teknisk terreng er at jeg ikke klarer å nyte utsikten. Jeg må konstant løpe med nesa ned i stien for å unngå å snuble. Hadde det vært lettere å løpe hadde jeg trolig sett masse fint. Jeg klarte å stoppe opp noen ganger for å ta et bilde eller to.

Ved målgang fikk vi tildelt løpetid medalje, en gedigen sak som lett kunne medføre kink i nakken. Der ble det også servert mat og drikke. Dette var veldig velkommen! Løpet var lagt opp uten mat/drikkestasjoner og det var i lengste laget for meg uten å kunne fylle drikkesekken. Mat hadde jeg forsåvidt nok av, men gikk tom for drikke etter en drøy maraton. Nå kunne jeg sikkert fylt litt vann i en bekk om det hadde vært noe stort behov og hadde sikkert gjort det om løpet bar lenger. At det er planer om support-stasjoner i 2016 er bra, da kan man ha litt mindre i sekken og samtidig få i seg mer væske. Hadde det vært like varmt som yr.no meldte på forhånd så hadde jeg måtte en tur i bekken etter vann!

Ved målgang ble det gjensyn med resten av familien. Ser ikke bort fra at vi er fire ultraløpere om noen år! (Foto: Olav Engen/Kondis, bildet er rett og slett stjålet fra Kondis sin bildekarusell)

Ved målgang ble det gjensyn med resten av familien. Ser ikke bort fra at vi er fire ultraløpere om noen år! (Foto: Olav Engen/Kondis, bildet er rett og slett stjålet fra Kondis sin bildekarusell)

Dette var ultraløp nummer åtte for meg i år, det sjette på åtte uker. Kroppen begynner å si ifra at det er i overkant mye løping nå. Derfor har jeg innvilget meg selv to dager løpefri etter RPL. Beina er i grunn fine i dag, merker litt stølhet rundt ankelen. Det var nok noen muskler der som fikk mer belastning enn til vanlig. Knærne er det jeg sliter mest med, litt smerter når jeg går i trapper (to trinn av gangen, ett går bra). Dette merker jeg også når jeg løper i nedoverbakke. Det er vel dette som kalles Runners Knee? I juli har jeg ingen planlagte ultraløp, bare vanlig trening. Det er mulig jeg deltar i #enmilhvartredjetimme 25.juli, men det er bare for moro. Det er også mulig jeg tar en skikkelig langtur i løpet av juli, men det er ikke skrevet inn på planen ennå. 

Neste planlagte ultraløp blir i august under Det Røde Huset Backyard Ultra. Et ultrakonsept ikke ulikt Halden Ultraintervall og Røyse. På Røde Huset løper man en runde på ca 6,9km med start hver time. Den som løper flest runder vinner. Hele høsten blir uansett litt roligere enn hva mai og juni har vært. Det ser jeg egentlig litt frem til!

Påmeldingen til neste års løp åpnet i dag. Jeg er ikke påmeldt ennå. Jeg innser at terreng ikke er for meg, men hva som skjer i løpet av året veit jeg ikke…

Farris Ultra: Samløping og ekstrem løpeglede!

På grunn av familieforpliktelser i september står gjennomføringen av Oslofjorden Rundt i fare for meg. Ettersom dette løpet er planlagt 12. september og jeg er påmeldt og skal løpe Oslo Trippelen 19. september så var dette i grunn en grei løsning. Men dette medførte at jeg måtte finne en erstatning for Oslofjorden Rundt.

Jeg hadde funnet frem noen alternativer; Ultrabirken, Farris Ultra, Dobbeltravern og Telemarks Tøffaste (43 km). Ultrabirken vurderte jeg til å bli litt for tøff for meg, særlig bare en uke etter Skuggenatten 12-timars. Dobbeltravern ser i grunn veldig fin ut, mulig jeg prøver meg på den seinere i år også. Telemarks Tøffaste (43 km) er nok ikke helt i min gate, men den ville være et alternativ. Farris Ultra er det lengste løpet av alle disse, 67 km, men det så utrolig fint ut. Så Det ble til at jeg meldte meg på Farris!

Etter Skuggenatten var jeg temmelig sliten i beina. Noen dager med løpsfri og noen rolige løpeturer klarte ikke helt å forsikre meg om at jeg var klar. Likefullt bestemte jeg meg på tirsdag kveld for å ta sjansen. Jeg fikk også overtalt kona om å slenge seg med. Sammen skulle vi ta en rolig gjennomføring og kose oss i det fine været som var meldt.

Resten av startfeltet. Det var også noen syklister som skulle danne baktropp.

Resten av startfeltet. Det var også noen syklister som skulle danne baktropp.

Det var ikke store startfeltet på Farris Ultra, men masse hyggelige mennesker!

Det var ikke store startfeltet på Farris Ultra, men masse hyggelige mennesker!

Farris Ultra er et helt nytt løp som ble arrangert søndag 14. juni. Det kom temmelig seint på kalenderen og kolliderte altså med Birken. Dette gjorde nok sitt til at det ikke var mer enn 23 påmeldte og 22 startende (19 fullførte). Farris Ultra går i samme trase som Farrisrunden, et terrengritt som ble arrangert dagen før. Det er mulig løypa kvalifiserer til terrengRITT, men selv jeg vil ikke kalle dette et terrengLØP. Med 33 kilometer på flotte grusveier, hele 27 kilometer på deilig asfalt og kun 7 kilometer på sti (som stort sett var veldig lettløpt) så var dette bare en fin tur rundt vannet. Det var ca 1100 meter stigning på runden og det var vel det som ga mest utfordring. Særlig Yvonne er en motbakke-hater så hun hadde noen kraftige meldinger i noen bakker, men dette var ikke mer enn man må regne med når man løper 67 kilometer.

Meg og Yvonne på flotte grusveier. Her er vi kommet et godt stykke på runden. Fantastiske løpsforhold!

Meg og Yvonne på flotte grusveier. Her er vi kommet et godt stykke på runden. Fantastiske løpsforhold!

Dette er det første løpet jeg har deltatt i med mulighet for “dropp bag”. Vi kunne sende med tre sekker til matstasjon på omtrent 22 km, 40 km og 53 km. Dette var i og for seg ikke nødvendig da man kunne bestille mat på stasjonene og fikk servert drikke og snacks. Jeg hadde likevel med poser med 1 liter drikke, litt gel og en matpakke til hver av stasjonene. Yvonne hadde med skoskift, sokker og litt drikke hun også. Dette var virkelig noe jeg satte pris på og betjeningen på stasjonene var veldig hyggelig og tok seg godt av oss som var ute og løp. Ved ca 55 kilometer fikk vi til og med servert vafler av noen barn!

Her har vi passert halvveis og toppen av Skolapperåsen. Dette ble nok kategorisert som "sti". Spor av syklister kan ses på sidene.

Her har vi passert halvveis og toppen av Skolapperåsen. Dette ble nok kategorisert som “sti”. Spor av syklister kan ses på sidene.

Mer sti

Mer sti

Over 1100 syklister brukte løypa dagen før. Noen steder kunne vi se spor etter de. Ellers var det mest spor av dyr som Hoka og Altra man kunne se.

Over 1100 syklister brukte løypa dagen før. Noen steder kunne vi se spor etter de. Ellers var det mest spor av dyr som Hoka og Altra man kunne se.

 

Løypa var i grunn ikke veldig godt markert. Arrangøren mente at det ikke skulle være noe problem å finne frem siden mange syklister hadde vært gjennom løypa dagen før. Nå setter ikke syklister så mye spor på asfalt, og grusen var så tørr at der var det heller ikke mye å se etter syklene. I terrenget var det skilt ved alle kryss og på asfalten var det noen piler når vi hadde store retningsendringer. Jeg tror det blir lettere når man stort sett alltid har en sykkel foran seg og kan følge denne, vi som løp ble etterhvert veldig spredd. Når det er sagt så tror jeg ikke det var noen som løp feil, men mulighetene var absolutt tilstede!

Løypemarkering. Vrient å få øye på innimellom, men det gikk greit!

Løypemarkering. Vrient å få øye på innimellom, men det gikk greit!

Yvonne og jeg startet veldig rolig. Hun hadde aldri løpt så langt før og jeg var sliten i beina. Etter 3-4 kilometer så hadde vi vel bare to-tre stykker bak oss (og det var de som hadde svømt 4000 meter på fredagen og syklet runden på lørdagen). Yvonne var litt mer hissig enn meg og ville frem i feltet, men jeg mente vi skulle ta det med ro og heller ta igjen noen etterhvert. Og det gjorde vi! Vi løp i vårt eget tempo hele veien, pratet, spiste og brukte god tid på matstasjonene. Vi hilste på og pratet litt med alle vi passerte og hadde i det hele tatt en fantastisk dag. Når vi kom til mål fikk vi delt 9.-plass totalt, Yvonne ble tredje kvinne!

Under ser dere løypa på Garmin Connect. Til å være et løp som gikk rundt et vann så kunne man se lite til dette vannet.

Ved matstasjonen på 53 kilometer øynet både Yvonne og jeg et ørlite håp om å komme inn på en tid rundt 7 timer. Det siste strekket hadde vi holdt godt tempo og vi hadde begge gode bein. Men det vi ikke visste var at de siste kilometerne skulle by på løypas mest tekniske terreng og mange bratte bakker både opp og ned. Vi slo fort fra oss tankene om denne tiden og fokuserte heller på å holde Jan Olav Dagsvik og Ragnar Nygård bak oss. Jan Olav er den som lurte meg til å starte med ultraløping og det skulle bli morsomt å se om jeg endelig kunne slå ham (til hans fordel, han var ikke helt i form hverken før eller under løpet).

Yvonne og jeg fullførte med tiden 7:29:51! Yvonne fikk distanserekord og gjennomførte et fantastisk løp! Jeg trives godt med å løpe sammen med henne og i Farris Ultra drev vi hverandre fremover. Dette løpet vil jeg anbefale til alle som er glad i å løpe langt! Det har flott natur og flott løype. Det er passe langt og har både bakker og sti, men ikke for mye teknisk terreng. Jeg er veldig glad jeg valgte dette løpet i stedet for Birken. Dette var helt klart en av mine beste løpsopplevelser så langt!

Farris Ultra er absolutt et løp du bør få med deg! Alle dere som “hatet” under Birken dagen før kan angre dere på at dere ikke valgte dette løpet i stedet!

Dette ble min 7. ultra så langt i 2015, den 5. på seks uker. Nå skal jeg la beina hvile noen dager før jeg starter “oppkjøring” mot Romeriksåsen på Langs om ca 14 dager.