Archives: konkurranse

Det Røde Huset Backyard Ultra

Lørdag 8. august klokka 10:00 gikk starten for et av de meste sære løpene for denne sesongen. “Det Røde Huset Backyard Ultra” er et løp som arrangeres av Sharon Broadwell. Tusen takk til Sharon som ordner opp for alle oss som løper og at hun tar på seg denne jobben, jeg og alle andre setter veldig stor pris på jobben alle arrangører gjør! Dette løpet går ut på at man skal løpe en runde i området i nærheten av Sognsvann med start hver hele time. Runden er på 6,5 kilometer og dersom man ikke rekker neste start er man ute. Det er altså den som holder ut flest runder som vinner.

"Det Røde Huset Backyard Ultra" starter og stopper ved dette røde huset

“Det Røde Huset Backyard Ultra” starter og stopper ved dette røde huset

Runden

Jeg hadde lest mye om hvordan denne runden var på forhånd. Blogger fra tidligere år, innlegg på Facebook fra deltagere som har vært med tidligere og noen som testet løypa. Jeg visste at det var litt terreng og litt grus, men mange av beskrivelsene gikk på at runden var veldig tøff! Et par dager før løpet snakket jeg imidlertid med Thomas Stordalen som deltok i 2014 og ha kunne berolige meg med at løypa var helt grei. Den startet med flat asfalt ca 500 meter, deretter inn i skogen og en lang bakke på blåsti. Det var dette partiet som var det “tøffeste”. Det gikk svakt oppover til omtrent 3,2 km, men med en total høydestigning på hele runden på 115 meter sier det seg selv at det ikke er særlig bratt. Det var derimot veldig vått og mange vanndammer som sperret stien, dette gjorde at jeg hadde litt dårlig rytme de første rundene. Fra 3,2 km og inn til mål var det grusveier. Mye nedover først så en lang flat kilometer mot slutten. Løypa sluttet med omtrent 400 meter på sti og over en plen.

 

Mitt løp

Jeg løp rolig og behersket de to første rundene slik at kroppen ble varm og vandt med løypa. Deretter presset jeg litt mer uten å ta meg helt ut. På grusveiene klarte jeg å slippe meg litt løs og ha god fort inn mot mål. En av rundene løp jeg sammen med John Lund og småpratet, samtidig ble jeg veldig overrasket da jeg så at vi holdt 4:30-tempo! Jeg var blant de 4-5 første i mål flere ganger og det var moro. Fra start av var det usikkert hvor mange runder jeg kom til å fullføre. Jeg var ikke usikker på om jeg skulle klare de 7 påkrevde rundene for å få godkjent ultra. For meg lå spørsmålet mer i når jeg måtte være tilbake hjemme. Med en kone som hadde bursdag denne dagene kunne det være greit å gi seg slik at jeg kunne få med meg litt av festlighetene også. Derfor var jeg en av de mange som ga seg etter 7. runde, selv om beina helt sikkert hadde klart ennå flere runder. 

 

Uansett var dette et flott løp! Det var hyggelig å møte ultrafamilien igjen. Det sosiale med at man hele tiden samles for ny start hver time og slapper av sammen mellom rundene gjør dette løpet veldig spesielt. Helge Reinholdt var der, Kåre Lona, Tone Yvonne og Eivind, Maria Scherffenberg fikk med seg en runde, Marit Haraldsen, Lise tok to runder og John Lund som ble vinner med 15 runder for å nevne noen av de jeg snakket med. Mange instagram-venner kunne man også treffe og det er alltid hyggelig å treffes IRL!

Sharon holder race brief før start

Sharon holder race brief før start

Salomon S-LAB Sense Hydro Set. Foto: Produsenten

Utstyr

Jeg løp med Saucony Mirage 5 alle rundene. Jeg hadde med meg flere skopar, men så ikke noe behov for å bytte. Mange løp med rene terrengsko, men jeg så ikke noen stor fordel med det. Jeg hadde fått en Salomon S-LAB Sense Hydro Set fra Thomas Stordalen noen dager før løpet. Dette er en liten hanske som holder en soft flask. Flasken jeg brukte hadde plass til 2,5 dl. Det er ikke egentlig et behov for å drikke på en liten runde som den vi løp, men dersom jeg skulle fått i meg nok drikke i løpet av de små pausene så ville jeg nok slitt mer med hold. Jeg er blitt vandt med å drikke lite og ofte og denne løsningen var rett og slett genial! Jeg fylte med Sponser Long Energy som vanlig og tok til meg litt fast føde i pausene.

 

Garmin-spor fra runde 5:

Read 3 CommentsAdd a comment

Romeriksåsen på langs 2015: En tung dag på jobben

Bilder fra Romeriksåsen på langs. (Foto: Privat, Logo fra arrangøren)

I dag er det mandag. I går løp jeg Romeriksåsen på langs. Mens jeg løp tenkte jeg mye på hva jeg kunne skrive om etter dette løpet. At jeg ikke skriver før i dag medfører at jeg ikke skriver alt som for gjennom hodet mitt på turen…

Det var første gang RPL ble arrangert, 50km med omtrent 7-800 høydemeter. Løypa skulle gå på fine stier og noe grusvei, med en og annen myr innimellom. Slik opplevde forsåvidt ikke jeg det. 

DCIM100GOPROGOPR2461.

Yvonne løper på sti. Akkurat her var det relativt tørt, men stien er smal og har masse røtter. Underveis i løpet ble jeg en tillhenger av valgkampen “Ja til fire-felts stier i marka!”

På grunn av mye regn den siste tiden var nok løypa mye våtere enn ellers. At det var 3 kilometer med myr stemmer sikkert, men de fine stiene var både våte og gjørmete. Og for en asfaltløper som meg så var stiene både smale og kronglete. Dette er i og for seg min egen skyld siden jeg ikke trener mer i terrenget og likevel melder meg på et terrengløp, men her på bloggen skriver jeg hva jeg mener. For meg er grusvei=terreng, kjerreveier=teknisk terreng og sti (alle typer)=tøft teknisk terreng/ufremkommelig. Jeg gikk altså på en liten smell på dette løpet. 

Nå var det ikke slik at jeg ble så alt for sliten eller traff veggen. Det er bare det at jeg nok tilbrakte halvparten av kilometerne gående og jeg har mest lyst til å løpe! Yvonne og jeg løp sammen hele veien og dette var i grunn en koselig treningstur for oss begge så noe tidsmål hadde vi i grunn ikke. Målgang ble etter 6:46:09 og det er helt greit. Mange sa ved mål eller underveis at dette var en tøffere løype enn EcoTrail 45 km, mer på linje med Vestfold UltraChallenge 50k. EcoTrail 45 km har jeg i og for seg ikke løpt, bare med 35 km i beina på forhånd så det kan jeg ikke uttale meg om. VUC løp jeg på tilsvarende tid som RPL så det er mulig det stemmer. 

Oppmøte på morgenen var på Veståsen skole i Gjerdrum. Derfra hadde arrangøren ordnet med buss til start. Litt tidlig ankom vi startområdet så her ble det litt venting før vi alle stilte opp sammen med en del sau. Ventetiden ble brukt til samtale med andre løpere, både kjente og ukjente. Bjørn Hytjanstorp la ut om Jessheim 6-dagers og prøvde å overtale både Andreas og meg til å bli med. Heldigvis er jeg på ferie den uka og kan derfor ikke stille til start… Jeg rakk også å bruke ventetiden til å miste et glass til solbrillene min, så om noen har den så er det bare å si ifra. 

Fra start var det kanskje to-tre kilometer mens vi ennå var tørre på beina, etter det var det bare å glemme denne luksusen. Yvonne hadde et skikkelig fall etter 21 kilometer og fikk et kraftig kutt og slag på kneet. Heldigvis hadde jeg med meg lommeboka mobil der har jeg alltid Barbie-plaster (som far til to aktive jenter er dette en helt vanlig utrustning i hverdagen). Yvonne fikk tørket av såret og satt på plaster. For å sørge for at plasteret ikke falt av benyttet hun en av mine kompresjonshylser til leggene. Det fungerte fint!

Mitt største problem med teknisk terreng er at jeg ikke klarer å nyte utsikten. Jeg må konstant løpe med nesa ned i stien for å unngå å snuble. Hadde det vært lettere å løpe hadde jeg trolig sett masse fint. Jeg klarte å stoppe opp noen ganger for å ta et bilde eller to.

Mitt største problem med teknisk terreng er at jeg ikke klarer å nyte utsikten. Jeg må konstant løpe med nesa ned i stien for å unngå å snuble. Hadde det vært lettere å løpe hadde jeg trolig sett masse fint. Jeg klarte å stoppe opp noen ganger for å ta et bilde eller to.

Ved målgang fikk vi tildelt løpetid medalje, en gedigen sak som lett kunne medføre kink i nakken. Der ble det også servert mat og drikke. Dette var veldig velkommen! Løpet var lagt opp uten mat/drikkestasjoner og det var i lengste laget for meg uten å kunne fylle drikkesekken. Mat hadde jeg forsåvidt nok av, men gikk tom for drikke etter en drøy maraton. Nå kunne jeg sikkert fylt litt vann i en bekk om det hadde vært noe stort behov og hadde sikkert gjort det om løpet bar lenger. At det er planer om support-stasjoner i 2016 er bra, da kan man ha litt mindre i sekken og samtidig få i seg mer væske. Hadde det vært like varmt som yr.no meldte på forhånd så hadde jeg måtte en tur i bekken etter vann!

Ved målgang ble det gjensyn med resten av familien. Ser ikke bort fra at vi er fire ultraløpere om noen år! (Foto: Olav Engen/Kondis, bildet er rett og slett stjålet fra Kondis sin bildekarusell)

Ved målgang ble det gjensyn med resten av familien. Ser ikke bort fra at vi er fire ultraløpere om noen år! (Foto: Olav Engen/Kondis, bildet er rett og slett stjålet fra Kondis sin bildekarusell)

Dette var ultraløp nummer åtte for meg i år, det sjette på åtte uker. Kroppen begynner å si ifra at det er i overkant mye løping nå. Derfor har jeg innvilget meg selv to dager løpefri etter RPL. Beina er i grunn fine i dag, merker litt stølhet rundt ankelen. Det var nok noen muskler der som fikk mer belastning enn til vanlig. Knærne er det jeg sliter mest med, litt smerter når jeg går i trapper (to trinn av gangen, ett går bra). Dette merker jeg også når jeg løper i nedoverbakke. Det er vel dette som kalles Runners Knee? I juli har jeg ingen planlagte ultraløp, bare vanlig trening. Det er mulig jeg deltar i #enmilhvartredjetimme 25.juli, men det er bare for moro. Det er også mulig jeg tar en skikkelig langtur i løpet av juli, men det er ikke skrevet inn på planen ennå. 

Neste planlagte ultraløp blir i august under Det Røde Huset Backyard Ultra. Et ultrakonsept ikke ulikt Halden Ultraintervall og Røyse. På Røde Huset løper man en runde på ca 6,9km med start hver time. Den som løper flest runder vinner. Hele høsten blir uansett litt roligere enn hva mai og juni har vært. Det ser jeg egentlig litt frem til!

Påmeldingen til neste års løp åpnet i dag. Jeg er ikke påmeldt ennå. Jeg innser at terreng ikke er for meg, men hva som skjer i løpet av året veit jeg ikke…

Read 1 CommentAdd a comment

Farris Ultra: Samløping og ekstrem løpeglede!

På grunn av familieforpliktelser i september står gjennomføringen av Oslofjorden Rundt i fare for meg. Ettersom dette løpet er planlagt 12. september og jeg er påmeldt og skal løpe Oslo Trippelen 19. september så var dette i grunn en grei løsning. Men dette medførte at jeg måtte finne en erstatning for Oslofjorden Rundt.

Jeg hadde funnet frem noen alternativer; Ultrabirken, Farris Ultra, Dobbeltravern og Telemarks Tøffaste (43 km). Ultrabirken vurderte jeg til å bli litt for tøff for meg, særlig bare en uke etter Skuggenatten 12-timars. Dobbeltravern ser i grunn veldig fin ut, mulig jeg prøver meg på den seinere i år også. Telemarks Tøffaste (43 km) er nok ikke helt i min gate, men den ville være et alternativ. Farris Ultra er det lengste løpet av alle disse, 67 km, men det så utrolig fint ut. Så Det ble til at jeg meldte meg på Farris!

Etter Skuggenatten var jeg temmelig sliten i beina. Noen dager med løpsfri og noen rolige løpeturer klarte ikke helt å forsikre meg om at jeg var klar. Likefullt bestemte jeg meg på tirsdag kveld for å ta sjansen. Jeg fikk også overtalt kona om å slenge seg med. Sammen skulle vi ta en rolig gjennomføring og kose oss i det fine været som var meldt.

Resten av startfeltet. Det var også noen syklister som skulle danne baktropp.

Resten av startfeltet. Det var også noen syklister som skulle danne baktropp.

Det var ikke store startfeltet på Farris Ultra, men masse hyggelige mennesker!

Det var ikke store startfeltet på Farris Ultra, men masse hyggelige mennesker!

Farris Ultra er et helt nytt løp som ble arrangert søndag 14. juni. Det kom temmelig seint på kalenderen og kolliderte altså med Birken. Dette gjorde nok sitt til at det ikke var mer enn 23 påmeldte og 22 startende (19 fullførte). Farris Ultra går i samme trase som Farrisrunden, et terrengritt som ble arrangert dagen før. Det er mulig løypa kvalifiserer til terrengRITT, men selv jeg vil ikke kalle dette et terrengLØP. Med 33 kilometer på flotte grusveier, hele 27 kilometer på deilig asfalt og kun 7 kilometer på sti (som stort sett var veldig lettløpt) så var dette bare en fin tur rundt vannet. Det var ca 1100 meter stigning på runden og det var vel det som ga mest utfordring. Særlig Yvonne er en motbakke-hater så hun hadde noen kraftige meldinger i noen bakker, men dette var ikke mer enn man må regne med når man løper 67 kilometer.

Meg og Yvonne på flotte grusveier. Her er vi kommet et godt stykke på runden. Fantastiske løpsforhold!

Meg og Yvonne på flotte grusveier. Her er vi kommet et godt stykke på runden. Fantastiske løpsforhold!

Dette er det første løpet jeg har deltatt i med mulighet for “dropp bag”. Vi kunne sende med tre sekker til matstasjon på omtrent 22 km, 40 km og 53 km. Dette var i og for seg ikke nødvendig da man kunne bestille mat på stasjonene og fikk servert drikke og snacks. Jeg hadde likevel med poser med 1 liter drikke, litt gel og en matpakke til hver av stasjonene. Yvonne hadde med skoskift, sokker og litt drikke hun også. Dette var virkelig noe jeg satte pris på og betjeningen på stasjonene var veldig hyggelig og tok seg godt av oss som var ute og løp. Ved ca 55 kilometer fikk vi til og med servert vafler av noen barn!

Her har vi passert halvveis og toppen av Skolapperåsen. Dette ble nok kategorisert som "sti". Spor av syklister kan ses på sidene.

Her har vi passert halvveis og toppen av Skolapperåsen. Dette ble nok kategorisert som “sti”. Spor av syklister kan ses på sidene.

Mer sti

Mer sti

Over 1100 syklister brukte løypa dagen før. Noen steder kunne vi se spor etter de. Ellers var det mest spor av dyr som Hoka og Altra man kunne se.

Over 1100 syklister brukte løypa dagen før. Noen steder kunne vi se spor etter de. Ellers var det mest spor av dyr som Hoka og Altra man kunne se.

 

Løypa var i grunn ikke veldig godt markert. Arrangøren mente at det ikke skulle være noe problem å finne frem siden mange syklister hadde vært gjennom løypa dagen før. Nå setter ikke syklister så mye spor på asfalt, og grusen var så tørr at der var det heller ikke mye å se etter syklene. I terrenget var det skilt ved alle kryss og på asfalten var det noen piler når vi hadde store retningsendringer. Jeg tror det blir lettere når man stort sett alltid har en sykkel foran seg og kan følge denne, vi som løp ble etterhvert veldig spredd. Når det er sagt så tror jeg ikke det var noen som løp feil, men mulighetene var absolutt tilstede!

Løypemarkering. Vrient å få øye på innimellom, men det gikk greit!

Løypemarkering. Vrient å få øye på innimellom, men det gikk greit!

Yvonne og jeg startet veldig rolig. Hun hadde aldri løpt så langt før og jeg var sliten i beina. Etter 3-4 kilometer så hadde vi vel bare to-tre stykker bak oss (og det var de som hadde svømt 4000 meter på fredagen og syklet runden på lørdagen). Yvonne var litt mer hissig enn meg og ville frem i feltet, men jeg mente vi skulle ta det med ro og heller ta igjen noen etterhvert. Og det gjorde vi! Vi løp i vårt eget tempo hele veien, pratet, spiste og brukte god tid på matstasjonene. Vi hilste på og pratet litt med alle vi passerte og hadde i det hele tatt en fantastisk dag. Når vi kom til mål fikk vi delt 9.-plass totalt, Yvonne ble tredje kvinne!

Under ser dere løypa på Garmin Connect. Til å være et løp som gikk rundt et vann så kunne man se lite til dette vannet.

Ved matstasjonen på 53 kilometer øynet både Yvonne og jeg et ørlite håp om å komme inn på en tid rundt 7 timer. Det siste strekket hadde vi holdt godt tempo og vi hadde begge gode bein. Men det vi ikke visste var at de siste kilometerne skulle by på løypas mest tekniske terreng og mange bratte bakker både opp og ned. Vi slo fort fra oss tankene om denne tiden og fokuserte heller på å holde Jan Olav Dagsvik og Ragnar Nygård bak oss. Jan Olav er den som lurte meg til å starte med ultraløping og det skulle bli morsomt å se om jeg endelig kunne slå ham (til hans fordel, han var ikke helt i form hverken før eller under løpet).

Yvonne og jeg fullførte med tiden 7:29:51! Yvonne fikk distanserekord og gjennomførte et fantastisk løp! Jeg trives godt med å løpe sammen med henne og i Farris Ultra drev vi hverandre fremover. Dette løpet vil jeg anbefale til alle som er glad i å løpe langt! Det har flott natur og flott løype. Det er passe langt og har både bakker og sti, men ikke for mye teknisk terreng. Jeg er veldig glad jeg valgte dette løpet i stedet for Birken. Dette var helt klart en av mine beste løpsopplevelser så langt!

Farris Ultra er absolutt et løp du bør få med deg! Alle dere som “hatet” under Birken dagen før kan angre dere på at dere ikke valgte dette løpet i stedet!

Dette ble min 7. ultra så langt i 2015, den 5. på seks uker. Nå skal jeg la beina hvile noen dager før jeg starter “oppkjøring” mot Romeriksåsen på Langs om ca 14 dager.

 

Read 3 CommentsAdd a comment

Skuggenatten 12-timars: Da jeg ble fjellgeit!

Jeg har sagt det før, og jeg kan godt si det igjen: Jeg er ingen terrengløper!

Selv om det som står ovenfor er aldri så sant så klarte jeg på en eller annen måte å melde meg på Skuggenatten 12-timars. Skuggenatten er et fjell i Treungen, Telemark. Flere løp arrangeres som innebærer å løpe til toppen av dette fjellet, deriblant Skuggenatten Opp som ble avholdt litt tidligere i år og også hadde NM i motbakkeløp.

I 2014 var det Helge Reinholdt som var gal nok til finne på å løpe til toppen og ned igjen så mange ganger som mulig i løpet av 12 timer. Naturlig nok var dette bare en treningstur. Interessen for denne turen ble så stor at treningsturen ble til løpet Skuggenatten 12-timars i 2015. Jeg var ikke en av de som viste stor interesse for dette. Men etterhvert som tiden gikk ble jeg likevel litt fascinert av tanken. For å få godkjent en ultra på dette løpet trengte man 5 runder av 8,6 kilometer, med omtrent 2500 høydemeter totalt. Jeg mente dette skulle være innenfor det jeg kunne klare og meldte meg på.

Fredag 5. juni reiste pappa og jeg til Treungen. Vi stoppet innom startområdet og traff Helge og Leif samtidig som jeg fikk tatt toppen i nærmere ettersyn. Jeg ble ikke veldig skremt av det jeg så, men forstod at jeg kom til å få en av mine største ultrautfordringer for dette året. Pappa og jeg overnattet på Nisser Hyttegrend. I løpet av natten regnet det svært kraftig og jeg var veldig redd for at det skulle fortsette. Yr.no hadde vekslet frem og tilbake med hvordan været skulle bli. Da vi sto opp klokka 07:00 fosset det ned og jeg så frem til en tung dag på jobben. Men plutselig klokka 07:30 stoppet regnet og det begynte å bli lysere!

Rett før start. Skuggenatten er dekket i tåke (kanskje like greit).

Rett før start. Skuggenatten er dekket i tåke (kanskje like greit).

Vel fremme ved start var det utdeling av nummer og GPS-brikke. Sikkerhet ble gjennomgått og diverse regler. Alle fullførte runder som ble startet før klokka 20:00 ville telle. Altså måtte jeg i alle fall få fire runder på 11 timer. Det burde jeg klare, men jeg var 100% usikker på hvordan jeg ville takle dette!

Startskuddet (skutt med hagle!) gikk klokka 09:00 og vi var i gang. Arrangøren hadde informert om at vi bare kunne glemme å holde oss tørre på beina, og dette fant vi fort ut at var helt korrekt. Etter bare 2-300 meter vasset vi i vann og myr. Etter ca 1 km startet den virkelige klatringen på svabergene. Dette var rett og slett helt sinnsykt de første turene!

Her ser vi den bratteste stigningen. Her er det helt opp mot 30% stigning. De to første rundene var det vått og glatt. Etterhvert gikk det helt fint å gå rolig oppover og løpe ned igjen. (Foto: Ukjent)

Her ser vi den bratteste stigningen. Her er det helt opp mot 30% stigning. De to første rundene var det vått og glatt. Etterhvert gikk det helt fint å gå rolig oppover og løpe ned igjen. (Foto: Ukjent)

Første runden brukte jeg omtrent nøyaktig 1:30 på. Omtrent det jeg hadde håpet på og bedre enn fryktet! Det var glatt både opp og ned etter regnet. Enkelte steder måtte vi sette oss på huk og skli nedover berget, det var ikke mulig å gå eller løpe nedover. Oppover var det like før vi måtte krabbe (noen gjorde det også). Jeg hadde valgt å løpe i Saucony Peregrine 5. Disse skolene hadde jeg løpt totalt 20 km i fra før. Skoene fungerte greit i starten og bedre og bedre utover løpet. Takk til Geir Frykholm på Löplabbet Sandvika som skaffet disse til meg!

Runde 2 og 3 gikk noe raskere enn den første, men fjerde runden måtte jeg litt opp i tid. Nå begynte jeg å kjenne syra i beina og det brant i lårene når jeg beveget meg oppover de tyngste partiene. På fjerde runden merket jeg også at jeg mistet konsentrasjonen litt. Jeg hadde et ordentlig fall på denne runden, jeg vrikket foten skikkelig og slo kneet hardt i en spiss stein. Vel nede i start/mål-området måtte jeg ta en liten 10-minutter og få i meg litt ekstra mat og væske i tillegg til noen salttabletter. Jeg fikk meg også en kopp kaffe og fikk roet meg litt ned. Det var aldri snakk om å stoppe før 5 runder, men jeg merket at det kunne bli farlig om jeg ikke fikk fokus tilbake. Femte runden gikk på ca 1:50 og jeg kom i mål på omtrent 7 timer og 44 minutter. På en distanse på 43 kilometer er ikke dette videre raskt, men med så mange høydemeter (Garmin-klokka viste 2434 meter stigning) og tøft terreng så er jeg svært fornøyd med dette resultatet. Jeg hadde bestemt meg for at det skulle bli med fem runder. Noe mer hadde jeg ingen tanker om. Jeg tror nok jeg hadde klart mer, men på grunn av forpliktelser til familien så måtte jeg komme meg hjem i løpet av lørdagskvelden.

Er jeg en fjellgeit?

Er jeg en fjellgeit?

Jeg løp store deler av løpet sammen med Helge Reinholdt. Helge var hjernen bak løpet. Han er en fantastisk type som har et godt humør hele tiden. Han var raskere enn meg på mange partier i løypa, men jeg tok ham alltid igjen. Det at jeg løp med Helge var nok en av tingene som holdt meg gående. Jeg har veldig respekt for ham når det gjelder løp i terrenget og fjellet, dette er hans sterke side. Å se hvor og hvordan han løp lærte meg svært mye og jeg følte at jeg ble en bedre terrengløper for hver eneste runde. Helge sa også at jeg klarte meg bra (til en flat-løper å være). Han mente jeg hadde fortjent betegnelsen “Fjellgeit” etter dette. 

Skuggenatten 12-timars var veldig bra! Jeg hadde det hyggelig og traff mange nye mennesker. Dette er ikke den typen løp jeg pleier å være med på, så her er det også et annet klientell enn det jeg pleier å treffe. At vi løp opp og ned samme løypa gjorde også at vi stadig vekk møtte løpere. Det blir litt annet enn en rundløype som er mer vanlig i løp jeg deltar i. Jeg gikk langt ut av min komfortsone i dette løpet. Jeg er usikker på om jeg kommer til å bli med på noe lignende igjen.

Her er jeg ved vending på femte og siste runden. Været er helt topp og en fantastisk utsikt. (Foto: Helge Reinholdt)

Her er jeg ved vending på femte og siste runden. Været er helt topp og en fantastisk utsikt. (Foto: Helge Reinholdt)

 

Etter at jeg hadde gitt meg rakk jeg en rask dusj før jeg og Pappa startet hjemreisen. Søndagen brukte jeg på Skjørteløpet sammen med kone og barn. Det ble en rolig 10 km (1:21:40). Småjentene imponerte med å løpe hele veien uten å gå eller klage! Jentene er 8 og 9 år gamle og ønsket selv å delta i dette løpet og da kunne jeg jo ikke avstå fra det.

Etter noen dager med rolig restitusjonsløping og hvile er beina relativt bra. Jeg har derfor klinket til og meldt meg på FarrisUltra kommende søndag. Dette løpet vil erstatte Oslofjorden Rundt som jeg mest trolig vil miste. FarrisUltra er 67 km langt og ser ut til å være en “grei” løype. Det store spørsmålet blir om beina takler det, men jeg skal uansett ta det rolig denne gangen og løpe sammen med kona som også er påmeldt. Gleder meg til det!

Her er en film fra de første meterne av løypa vi løp under Skuggenatten, som dere kan se er det umulig å unngå å bli våt på beina. Her ser dere også to spreke gutter som deltok og gikk opp og ned med sekker som veide 19,5 kg på ryggen. Imponerende!

 

Vi kommer raskt inn i det bratteste strekket på løypa, Mørdar-berget:

 

Utsikten fra Skuggenatten var fantastisk, her er vi omtrent halvveis til toppen:

 

Her kan dere følge meg mens jeg “løper” de siste 300 meterne mot toppen:

 

 

 

 

Read 2 CommentsAdd a comment