Rett før målgang i Oslo maraton 2016
17. september 2016 var dagen endelig kommet for årets hovedmål. Det skulle løpes maraton i Oslo. Som tidligere skrevet hadde jeg opprinnelig et mål om å løpe på 3:10-3:15 i Oslo, men på bakgrunn av gode resultater i år så endret jeg målet til “under 3:10”. Det skulle tilsvare 4:30min/km, eller mila på 45 minutter 4 ganger etter hverandre! En tøff oppgave med andre ord.
Løypa i Oslo er ikke den raskeste synes jeg. Man løper to runder i samme løype. Fra Rådhusplassen til Skøyen er det litt opp og ned, men ikke mye. Fra Skøyen og egentlig helt til Sørenga er det relativt flatt og fint. Men fra ca 13 km begynner det å bli litt tøffere. Først over en bro og opp rundt Botanisk hage, denne bakken er tung! Etter å ha løpt tilbake til sentrum er det to ganger over Egertorget før man kommer tilbake til Rådhusplassen og starter på en ny runde. Slik konfigurasjonen på løypa er så får man de tyngste partiene halvveis og helt på slutten av maraton. Kanskje det ville være bedre å løpe andre veien?
Nok om løypa!
Mine forberedelser og gjennomføringen
Jeg følte jeg hadde trent godt til dette løpet gjennom hele sommeren. Mye intervaller og fartstrening. Lange intervaller på opp mot 5 km i maratonfart og turer opp til 20-25 km med progressiv fart. Siste ukene før løpet trappet jeg ned distansen og etterhvert antall treninger for å bygge overskudd. Kroppen føltes bra på startstreken og jeg var klar for jobben!
Jeg ble løpende alene, det har jeg ikke noe problem med selv om jeg foretrekker å løpe sammen med noen som har samme mål som meg. Jeg hadde lagt en plan om å løpe pent første runden og passere på 1:35 etter halvmaraton. Det gikk ikke helt som det skulle og jeg passerte på 1:33. Jeg følte uansett ikke at jeg hadde anstrengt meg alt for mye og fortsatte videre i fint tempo. Tok det likevel litt roligere i det lille som var av bakker ut mot Skøyen. Langs Frognerstranda var det litt motvind og varmen begynte virkelig å ta tak. Jeg hadde merket at jeg svettet mye, allerede fra 1-2 kilometer så rant svetten i ansiktet mitt. I grunn ikke et godt tegn! Jeg holdt fortsatt omtrent 4:28/km og kroppen føltes fin. Jeg fikk i meg gel for hver 5. kilometer og drakk litt sportsdrikk på alle stasjonene. Jeg merket ikke noe til at jeg skulle ha noe mangel på næring.
Ved runding containerhavna etter Sørenga fikk jeg det første varselet på at noe likevel kunne være galt. Et kjapt hugg i ene leggen som heldigvis slapp med en gang. Men jeg merket at det begynte å gjøre vondt i beina. Og da vi svingte opp brua ved Nydalsveien for å starte på turen rundt Botanisk hage igjen sa det stopp. Etter 35 kilometer var løpet over for meg. Sterke kramper i legger, hamstring og setemusklene. Herfra tapte jeg omtrent 2 minutter/km og det var en kamp særlig i bakkene. Jeg så fort at målet om 3:10 var utenfor rekkevidde, men hadde et lite håp om ny pers. Men da vi svingte inn i sentrum og det ble flere bakker skjønte jeg at det toget også var gått. Jeg kom meg i mål på 3:23:10. En tid som jeg egentlig er litt skuffet over. I seg selv er det jo en god tid og det er en stor prestasjon å løpe maraton under 3 timer og 30 minutter. Men jeg hadde håpet på og jobbet for noe bedre!
Så hva gikk galt?
Det er nok ikke lett å svare på. En ting er nok at jeg ikke har hatt mange nok lange turer i maratontempo. Det må jeg nok endre på i det videre arbeidet. Ikke bare turer der de siste 5-10 er raske, men rundt 25 kilometer bør gå i riktig tempo. I tillegg tror jeg varmen tok meg kraftig denne gangen. Når jeg har løpt ultraløp har jeg alltid hatt med meg salttabletter og tatt en eller to i timen. Det gjorde jeg ikke på dette løpet. Kanskje det hadde hjulpet? Jeg var full av salt i ansiktet og resten av kroppen etter løpet så tapet var i alle fall stort. Etter målgang fikk jeg i meg over 2 liter væske, men da jeg kom hjem kunne likevel jeg konstatere et vekttap på 0,5 kg. Det betyr for meg at jeg tapte rundt 5% av egen kroppsvekt i væske, til tross for at jeg drakk mye underveis. Det er ikke bra! Startet jeg kanskje for hardt? Ja, mulig det, men jeg følte ikke at jeg gikk tom for energi. Det var krampene og den medfølgende smerten i beina som stoppet meg, ikke mangel på næring eller energi. I ettertid kan jeg nok også tenke meg at det ikke var så lurt med 6-timers på Ringerike tre uker før maraton heller. Det løpet gikk også på hardt underlag og beina var kanskje ikke 100% restituert selv om jeg ikke løp like fort der.
Hva med veien videre?
Først og fremst: Jeg gir ikke opp! Jeg skal under 3 timer på maraton! Andreas Gossner sa en gang til meg at man kan ikke regne med å sette pers på maraton hver gang. Det fikk jeg merke denne gangen! Det er så mange faktorer som spiller inn at man ikke kan ta noe for gitt. I kortere løp gir dette mindre utslag, men på maraton spiller alt inn. Det er ikke så lett at man kan “bestille” et superløp på maraton. Jeg skal fortsette det målrettede arbeidet, jeg skal stille til start i noen løp neste år også. Om det blir like mange som i år vet jeg ikke ennå. Jeg liker å løpe i konkurranser, men kjenner også at det tar ekstra på kroppen. Kanskje jeg stiller i flere 10km og halvmaraton i stedet for maraton. Det er noe helt annet for kroppen og beina (og ikke minst hodet). Om det blir Oslo maraton i 2017 eller om jeg innvilger meg selv en tur til Berlin er ikke avgjort. Berlin har en raskere og lettere løype enn Oslo med langt færre høydemeter. Derimot er det litt mer kostbart (også har jeg løpt i Oslo hvert år siden 2010 og det er tungt å skulle miste et år). Vi får se hva det blir til. Påmeldingen til Berlin starter 19. oktober etter hva jeg forstår.
Post race innlegg på Instagram: