Farris Ultra: Samløping og ekstrem løpeglede!

På grunn av familieforpliktelser i september står gjennomføringen av Oslofjorden Rundt i fare for meg. Ettersom dette løpet er planlagt 12. september og jeg er påmeldt og skal løpe Oslo Trippelen 19. september så var dette i grunn en grei løsning. Men dette medførte at jeg måtte finne en erstatning for Oslofjorden Rundt.

Jeg hadde funnet frem noen alternativer; Ultrabirken, Farris Ultra, Dobbeltravern og Telemarks Tøffaste (43 km). Ultrabirken vurderte jeg til å bli litt for tøff for meg, særlig bare en uke etter Skuggenatten 12-timars. Dobbeltravern ser i grunn veldig fin ut, mulig jeg prøver meg på den seinere i år også. Telemarks Tøffaste (43 km) er nok ikke helt i min gate, men den ville være et alternativ. Farris Ultra er det lengste løpet av alle disse, 67 km, men det så utrolig fint ut. Så Det ble til at jeg meldte meg på Farris!

Etter Skuggenatten var jeg temmelig sliten i beina. Noen dager med løpsfri og noen rolige løpeturer klarte ikke helt å forsikre meg om at jeg var klar. Likefullt bestemte jeg meg på tirsdag kveld for å ta sjansen. Jeg fikk også overtalt kona om å slenge seg med. Sammen skulle vi ta en rolig gjennomføring og kose oss i det fine været som var meldt.

Resten av startfeltet. Det var også noen syklister som skulle danne baktropp.
Resten av startfeltet. Det var også noen syklister som skulle danne baktropp.
Det var ikke store startfeltet på Farris Ultra, men masse hyggelige mennesker!
Det var ikke store startfeltet på Farris Ultra, men masse hyggelige mennesker!

Farris Ultra er et helt nytt løp som ble arrangert søndag 14. juni. Det kom temmelig seint på kalenderen og kolliderte altså med Birken. Dette gjorde nok sitt til at det ikke var mer enn 23 påmeldte og 22 startende (19 fullførte). Farris Ultra går i samme trase som Farrisrunden, et terrengritt som ble arrangert dagen før. Det er mulig løypa kvalifiserer til terrengRITT, men selv jeg vil ikke kalle dette et terrengLØP. Med 33 kilometer på flotte grusveier, hele 27 kilometer på deilig asfalt og kun 7 kilometer på sti (som stort sett var veldig lettløpt) så var dette bare en fin tur rundt vannet. Det var ca 1100 meter stigning på runden og det var vel det som ga mest utfordring. Særlig Yvonne er en motbakke-hater så hun hadde noen kraftige meldinger i noen bakker, men dette var ikke mer enn man må regne med når man løper 67 kilometer.

Meg og Yvonne på flotte grusveier. Her er vi kommet et godt stykke på runden. Fantastiske løpsforhold!
Meg og Yvonne på flotte grusveier. Her er vi kommet et godt stykke på runden. Fantastiske løpsforhold!

Dette er det første løpet jeg har deltatt i med mulighet for “dropp bag”. Vi kunne sende med tre sekker til matstasjon på omtrent 22 km, 40 km og 53 km. Dette var i og for seg ikke nødvendig da man kunne bestille mat på stasjonene og fikk servert drikke og snacks. Jeg hadde likevel med poser med 1 liter drikke, litt gel og en matpakke til hver av stasjonene. Yvonne hadde med skoskift, sokker og litt drikke hun også. Dette var virkelig noe jeg satte pris på og betjeningen på stasjonene var veldig hyggelig og tok seg godt av oss som var ute og løp. Ved ca 55 kilometer fikk vi til og med servert vafler av noen barn!

Her har vi passert halvveis og toppen av Skolapperåsen. Dette ble nok kategorisert som "sti". Spor av syklister kan ses på sidene.
Her har vi passert halvveis og toppen av Skolapperåsen. Dette ble nok kategorisert som “sti”. Spor av syklister kan ses på sidene.
Mer sti
Mer sti
Over 1100 syklister brukte løypa dagen før. Noen steder kunne vi se spor etter de. Ellers var det mest spor av dyr som Hoka og Altra man kunne se.
Over 1100 syklister brukte løypa dagen før. Noen steder kunne vi se spor etter de. Ellers var det mest spor av dyr som Hoka og Altra man kunne se.

 

Løypa var i grunn ikke veldig godt markert. Arrangøren mente at det ikke skulle være noe problem å finne frem siden mange syklister hadde vært gjennom løypa dagen før. Nå setter ikke syklister så mye spor på asfalt, og grusen var så tørr at der var det heller ikke mye å se etter syklene. I terrenget var det skilt ved alle kryss og på asfalten var det noen piler når vi hadde store retningsendringer. Jeg tror det blir lettere når man stort sett alltid har en sykkel foran seg og kan følge denne, vi som løp ble etterhvert veldig spredd. Når det er sagt så tror jeg ikke det var noen som løp feil, men mulighetene var absolutt tilstede!

Løypemarkering. Vrient å få øye på innimellom, men det gikk greit!
Løypemarkering. Vrient å få øye på innimellom, men det gikk greit!

Yvonne og jeg startet veldig rolig. Hun hadde aldri løpt så langt før og jeg var sliten i beina. Etter 3-4 kilometer så hadde vi vel bare to-tre stykker bak oss (og det var de som hadde svømt 4000 meter på fredagen og syklet runden på lørdagen). Yvonne var litt mer hissig enn meg og ville frem i feltet, men jeg mente vi skulle ta det med ro og heller ta igjen noen etterhvert. Og det gjorde vi! Vi løp i vårt eget tempo hele veien, pratet, spiste og brukte god tid på matstasjonene. Vi hilste på og pratet litt med alle vi passerte og hadde i det hele tatt en fantastisk dag. Når vi kom til mål fikk vi delt 9.-plass totalt, Yvonne ble tredje kvinne!

Under ser dere løypa på Garmin Connect. Til å være et løp som gikk rundt et vann så kunne man se lite til dette vannet.

Ved matstasjonen på 53 kilometer øynet både Yvonne og jeg et ørlite håp om å komme inn på en tid rundt 7 timer. Det siste strekket hadde vi holdt godt tempo og vi hadde begge gode bein. Men det vi ikke visste var at de siste kilometerne skulle by på løypas mest tekniske terreng og mange bratte bakker både opp og ned. Vi slo fort fra oss tankene om denne tiden og fokuserte heller på å holde Jan Olav Dagsvik og Ragnar Nygård bak oss. Jan Olav er den som lurte meg til å starte med ultraløping og det skulle bli morsomt å se om jeg endelig kunne slå ham (til hans fordel, han var ikke helt i form hverken før eller under løpet).

Yvonne og jeg fullførte med tiden 7:29:51! Yvonne fikk distanserekord og gjennomførte et fantastisk løp! Jeg trives godt med å løpe sammen med henne og i Farris Ultra drev vi hverandre fremover. Dette løpet vil jeg anbefale til alle som er glad i å løpe langt! Det har flott natur og flott løype. Det er passe langt og har både bakker og sti, men ikke for mye teknisk terreng. Jeg er veldig glad jeg valgte dette løpet i stedet for Birken. Dette var helt klart en av mine beste løpsopplevelser så langt!

Farris Ultra er absolutt et løp du bør få med deg! Alle dere som “hatet” under Birken dagen før kan angre dere på at dere ikke valgte dette løpet i stedet!

Dette ble min 7. ultra så langt i 2015, den 5. på seks uker. Nå skal jeg la beina hvile noen dager før jeg starter “oppkjøring” mot Romeriksåsen på Langs om ca 14 dager.

 

3 thoughts to “Farris Ultra: Samløping og ekstrem løpeglede!”

  1. Så det er sånn det ser ut der nede når det er pent vær 😉 14 dager tidligere gikk Granfondo Don Pedro i delvis samme område, og 110 km på sykkel i 3 grader, liten kuling og regn er ikke fullt så trivelig. Denne bakken bør du forresten kjenne igjen, det er den dere løp ned etter 25 km (og vi syklet opp etter 70 km): https://youtu.be/wmHkGQ07aAU?t=9m6s

    1. Haha! Ja, det meste er lettere med fint vær! Den bakken kjenner jeg igjen. Tipper den var god og tung i motsatt retning. For oss asfaltløpere var den mest morsom, men vi snakket om hvordan det ville være å sykle nedover. Det veit jeg ikke om jeg hadde turt!

Leave a Reply

This site uses Akismet to reduce spam. Learn how your comment data is processed.