Lørdag 22. august var dagen kommet for AIM Challenge i Hemsedal. Dette er en konkurranseform som jeg aldri tidligere har vært med på og heller ikke hadde trodd at jeg skulle stille til start i. Hovedgrunnen til at jeg endte opp med å stille er at det i vennegjengen min allerede er tre etablerte lag som har deltatt de siste årene. En annen kamerat og jeg bestemte oss for at vi også kunne stille lag med heller minimale utsikter om å komme særlig langt opp på resultatlista.

Jeg er en “ren” løper. Jeg driver ikke med annen form for trening og trives godt med det. Kameraten på laget, Anders, er en pendsykler. Han sykler til-og-fra jobb stort sett hver dag. Ingen av oss er dårlig trent, men vi er nok i temmelig utakt i forhold til hvordan vi har trent. Med tanke på at AIM legger opp til både sykling og løping kunne dette lett bli et problem for oss. Det tok vi imidlertid ikke så veldig høytidelig. Siden jeg hadde hatt problemer med ryggen i tiden før AIM så valgte vi likegodt å ikke ta med sykler til start! Det skulle vise seg at dette var en dårlig avgjørelse. Arrangørene hadde nemlig endret reglene i uka før start. Sykkel var flyttet fra anbefalt til obligatorisk! Etter litt stress og Facebook/Twitter/SMS på fredag kvelde ble vi temmelig sikre på at vi skulle få ordnet med sykler. Lørdag morgen litt over en time før start hadde vi fått ordnet oss to stykk Fat-Bikes! De ble brukt totalt ca 7 km.

Klar for AIM Challenge! Sykkelen skaffet vi bare kort tid før start!

Selve konkurransen AIM Challenge er ikke ulikt et orienteringsløp, men postene inneholder en eller annen utfordring. Det kan være buldring, fjellklatring, kano, bading osv. Ofte måtte begge deltagere på laget hjelpe hverandre for å klare oppgaven. Anders og jeg valgte å legge fra oss syklene i Hemsedal og heller bevege oss til fots over fjellet der vi valgte å samle poster. Oppover og bortover på fjellet beveget vi oss stort sett raskere eller like raskt som de som hadde sykler, men vi slapp å bære de. Det var veldig behagelig. I starten hadde vi godt driv og lite problemer med å finne postene. Dette varte ikke så lenge! Urutinerte som vi var gjorde vi noe som vi senere har blitt klar over er en ekte nybegynnerfeil. Vi prøvde å ta en post som lå langt unna sti og andre faste holdepunkter. Det endte med at vi ikke fant den og sleit oss godt ut. Humøret ble heller ikke særlig bra etter dette. Nå begynte vi nok også å slurve mer og mer med kartlesingen og rotet oss bort flere ganger. Til slutt måtte vi rett og slett bare stole på egen retningssans og holde oss til stier som gikk nedover. Slik kom vi tilbake til veien, men et godt stykke unne Hemsedal og syklene. Med bare en time til tidsfristen igjen og en del kilometer løping samt at vi måtte finne syklene og sykle tilbake til start begynte Anders å slite. Jeg pushet og motiverte så godt jeg kunne og tok sekken hans og alt vi hadde med oss. Vi telte lyktestolper og vekslet på å gå og løpe. I denne perioden passerte vi noen poster uten å sjekke inn, vi var usikre på om vi hadde nok tid. Gleden i fjeset til Anders da han så sykkelen var helt super! Med ennå ca 30 minutter igjen bestemte vi oss for å ta ennå noen poster. Anders fikk gleden av å bade litt og jeg fikk krøpet litt på veien og strukket armen inn i et rør. Vi rakk fristen med omtrent 4 minutter til overs (som betyr at vi kunne tatt en eller begge postene vi løp forbi).

Anders ble veldig glad da han fikk badet litt. Her sjekker han inn på posten.

Vel i mål var det møte med de andre lagene og å fortelle og skryte om hvordan vi hadde lagt opp løpet og ruta. De andre hadde valgt tilsvarende runde som oss, men siden de hadde sykkel og ikke rotet seg bort hadde de tatt langt flere poster på slutten. Anders og jeg var uansett svært fornøyd med innsatsen vår!

AIM Challenge er svært ulikt de konkurransene jeg vanligvis deltar i, men noe fellestrekk kan man uansett finne. Humørsvingningene og det mentale med å holde seg i bevegelse og fokus i 6 timer er det samme. I tillegg var stemningen veldig lik den man ofte finner på ultraløp. Alle hilset og hjalp hverandre. Om noen lette etter en post kunne de ofte få hjelp av andre lag og man kunne også få hjelp på noen av postene. De fleste lagene var med for moro og selve konkurransen var underordnet. Vi hadde veldig fint vær hele dagen og det hjalp nok mye. Hadde det regnet tror jeg nok dette hadde vært tøft! Uansett moro å prøve noe anderledes! Neste år tar jeg med egen sykkel, men jeg er usikker på om jeg gidder å bære den over fjellet!