I dag er det mandag. I går løp jeg Romeriksåsen på langs. Mens jeg løp tenkte jeg mye på hva jeg kunne skrive om etter dette løpet. At jeg ikke skriver før i dag medfører at jeg ikke skriver alt som for gjennom hodet mitt på turen…
Det var første gang RPL ble arrangert, 50km med omtrent 7-800 høydemeter. Løypa skulle gå på fine stier og noe grusvei, med en og annen myr innimellom. Slik opplevde forsåvidt ikke jeg det.
Yvonne løper på sti. Akkurat her var det relativt tørt, men stien er smal og har masse røtter. Underveis i løpet ble jeg en tillhenger av valgkampen “Ja til fire-felts stier i marka!”
På grunn av mye regn den siste tiden var nok løypa mye våtere enn ellers. At det var 3 kilometer med myr stemmer sikkert, men de fine stiene var både våte og gjørmete. Og for en asfaltløper som meg så var stiene både smale og kronglete. Dette er i og for seg min egen skyld siden jeg ikke trener mer i terrenget og likevel melder meg på et terrengløp, men her på bloggen skriver jeg hva jeg mener. For meg er grusvei=terreng, kjerreveier=teknisk terreng og sti (alle typer)=tøft teknisk terreng/ufremkommelig. Jeg gikk altså på en liten smell på dette løpet.
Nå var det ikke slik at jeg ble så alt for sliten eller traff veggen. Det er bare det at jeg nok tilbrakte halvparten av kilometerne gående og jeg har mest lyst til å løpe! Yvonne og jeg løp sammen hele veien og dette var i grunn en koselig treningstur for oss begge så noe tidsmål hadde vi i grunn ikke. Målgang ble etter 6:46:09 og det er helt greit. Mange sa ved mål eller underveis at dette var en tøffere løype enn EcoTrail 45 km, mer på linje med Vestfold UltraChallenge 50k. EcoTrail 45 km har jeg i og for seg ikke løpt, bare med 35 km i beina på forhånd så det kan jeg ikke uttale meg om. VUC løp jeg på tilsvarende tid som RPL så det er mulig det stemmer.
Oppmøte på morgenen var på Veståsen skole i Gjerdrum. Derfra hadde arrangøren ordnet med buss til start. Litt tidlig ankom vi startområdet så her ble det litt venting før vi alle stilte opp sammen med en del sau. Ventetiden ble brukt til samtale med andre løpere, både kjente og ukjente. Bjørn Hytjanstorp la ut om Jessheim 6-dagers og prøvde å overtale både Andreas og meg til å bli med. Heldigvis er jeg på ferie den uka og kan derfor ikke stille til start… Jeg rakk også å bruke ventetiden til å miste et glass til solbrillene min, så om noen har den så er det bare å si ifra.
Fra start var det kanskje to-tre kilometer mens vi ennå var tørre på beina, etter det var det bare å glemme denne luksusen. Yvonne hadde et skikkelig fall etter 21 kilometer og fikk et kraftig kutt og slag på kneet. Heldigvis hadde jeg med meg lommeboka mobil der har jeg alltid Barbie-plaster (som far til to aktive jenter er dette en helt vanlig utrustning i hverdagen). Yvonne fikk tørket av såret og satt på plaster. For å sørge for at plasteret ikke falt av benyttet hun en av mine kompresjonshylser til leggene. Det fungerte fint!
Mitt største problem med teknisk terreng er at jeg ikke klarer å nyte utsikten. Jeg må konstant løpe med nesa ned i stien for å unngå å snuble. Hadde det vært lettere å løpe hadde jeg trolig sett masse fint. Jeg klarte å stoppe opp noen ganger for å ta et bilde eller to.
Ved målgang fikk vi tildelt løpetid medalje, en gedigen sak som lett kunne medføre kink i nakken. Der ble det også servert mat og drikke. Dette var veldig velkommen! Løpet var lagt opp uten mat/drikkestasjoner og det var i lengste laget for meg uten å kunne fylle drikkesekken. Mat hadde jeg forsåvidt nok av, men gikk tom for drikke etter en drøy maraton. Nå kunne jeg sikkert fylt litt vann i en bekk om det hadde vært noe stort behov og hadde sikkert gjort det om løpet bar lenger. At det er planer om support-stasjoner i 2016 er bra, da kan man ha litt mindre i sekken og samtidig få i seg mer væske. Hadde det vært like varmt som yr.no meldte på forhånd så hadde jeg måtte en tur i bekken etter vann!
Ved målgang ble det gjensyn med resten av familien. Ser ikke bort fra at vi er fire ultraløpere om noen år! (Foto: Olav Engen/Kondis, bildet er rett og slett stjålet fra Kondis sin bildekarusell)
Dette var ultraløp nummer åtte for meg i år, det sjette på åtte uker. Kroppen begynner å si ifra at det er i overkant mye løping nå. Derfor har jeg innvilget meg selv to dager løpefri etter RPL. Beina er i grunn fine i dag, merker litt stølhet rundt ankelen. Det var nok noen muskler der som fikk mer belastning enn til vanlig. Knærne er det jeg sliter mest med, litt smerter når jeg går i trapper (to trinn av gangen, ett går bra). Dette merker jeg også når jeg løper i nedoverbakke. Det er vel dette som kalles Runners Knee? I juli har jeg ingen planlagte ultraløp, bare vanlig trening. Det er mulig jeg deltar i #enmilhvartredjetimme 25.juli, men det er bare for moro. Det er også mulig jeg tar en skikkelig langtur i løpet av juli, men det er ikke skrevet inn på planen ennå.
Neste planlagte ultraløp blir i august under Det Røde Huset Backyard Ultra. Et ultrakonsept ikke ulikt Halden Ultraintervall og Røyse. På Røde Huset løper man en runde på ca 6,9km med start hver time. Den som løper flest runder vinner. Hele høsten blir uansett litt roligere enn hva mai og juni har vært. Det ser jeg egentlig litt frem til!
Påmeldingen til neste års løp åpnet i dag. Jeg er ikke påmeldt ennå. Jeg innser at terreng ikke er for meg, men hva som skjer i løpet av året veit jeg ikke…
