Helgen 28. til 29. april 2018 var det nok en gang tid for Røyse Ultra! Dette løpet er noen år gammelt og jeg deltok også første gang det ble arrangert i 2015. Det bygger på samme ide som og inspirasjon fra Halden Ultraintervaller som jeg gjennomførte i 2013, 2014 og 2015. Ideen er at man løper 10 km 8 ganger gjennom et helt døgn. Det gir start hver 3. time. Løper man fort så får man bedre tid til restitusjon, men har vel også større behov for det. Første start gikk kl 12:00 på lørdagen og ble fulgt av starter kl 15:00, 18:00, 21:00, 00:00, 03:00, 06:00 og 09:00. Innimellom løpene stiller arrangøren på Røyse med super servering og vi kan dusje og hvile i Holehallen. Det blir god tid til sosialt samvær og generelt godt humør. Røyse Ultra løpes i traseen til Hytteplanmila som nok er kjent for de fleste. Den er relativt rask og grei å komme seg rundt, men det kan lett bli litt vind. Løypa skryter av å være “Norges raskeste 10 km”. Jeg er usikker på om det stemmer, men tror heller det har noe med tidspunktet Hytteplanmila arrangeres på. Løypa er absolutt rask, men det er noen lange, slakke bakker som suger krefter hele veien. Det skulle vi få merke litt av underveis.
Arrangørene av Røyse Ultra er Stig Andy og John Gunnar. De hadde i år åpnet for 40 deltagere og prisen jeg betalte (som ikke var “Early Bird”) var 650 kr for et døgn med full servering av mat og drikke. Her måtte noen av oss faktisk kjefte litt på arrangøren! De kan ikke ta så lite betalt for så mye support! De bør også åpne opp for litt flere løpere. Det er god plass til 60-70 løpere i de lokalene de bruker, gjerne 80-90 også siden det dessverre blir litt frafall utover natta.
Jeg hadde satt meg noen mål for mitt døgn og rundene rundt i løypa. Hovedmålet var å få en totaltid under 6 timer. For å klare det måtte jeg ha et snitt på 45 minutter per 10km, så mål 2 ble å holde meg under det på alle rundene. Som ekstra utfordring tenkte jeg at det kunne være moro å prøve å holde mitt “maratontempo” fra 2017 alle rundene. Det var 4:15/km og skulle tilsi en tid på 42:30 på 10km.
Kort om rundene
Første runde gikk på 42:32. Her løp jeg lett og godt uten å ta meg helt ut. Hadde følge med Nikolai Marken hele veien. Tra raskere løpere stakk langt i front.
Andre runde gikk tyngre, men kom inn på 42:34. Alle de raskere løperne mente at denne runden var svært tung!
Tredje runde gikk 42:49, men her løp jeg roligere og hadde langt lavere puls. De raskere løperne mente at denne runden gikk lettere.
42:46 på fjerde runden. Godt å være halvveis og levere så jevne tider, men merket at det ble tyngre å vekke kroppen til å løpe. Stilen var nok ikke bra de første 2-300 meterne.
Femte runden måtte jeg opp i 43:43. Her hadde jeg god kontakt med Magnus som lå på plassen foran meg. Jeg hadde imidlertid ingen intensjon om å prøve å ta ham igjen siden han ledet med mange minutter totalt.
Sjette runden startet kl 03:00 og det var tungt å komme seg ut av soveposen! Kom inn på 44:50, men en begynnende strekk i ene leggen gjorde at jeg ble bekymret. Jeg hadde løpt i de samme skoene alle rundene så langt og bestemte meg for å bytte til noe mer dempet.
Den absolutt tyngste runden å motivere seg for er runde sju. Der løp jeg med tyngre, mer dempede sko og kom inn på 46:37. Jeg hadde regnet ut at jeg måtte holde meg under 50 minutter om jeg skulle klare totaltid under 6 timer, tror jeg ble litt defensiv på denne runden.
Siste runden! Runde åtte gikk i ennå et par nye sko og jeg kom inn på 45:42! Det ga en snittid på 43:57 og kilometertid på 4:24! Jeg klarte hovedmålet mitt og er godt fornøyd med det!
Det er klart at slike konkurranser ikke kan sammenlignes helt med å løpe intervaller på trening, men jeg skal allikevel forsøke meg på noen paralleller.
Lengde – pauser
Under ultraintervaller på denne måten har man alt for lange pauser. Jeg tror ikke ultraintervaller hadde vært noe bedre om man kortet ned særlig på pausene. Det finnes løp som går under Backyard-prinsippet. Der løper man gjerne en kortere runde (typisk 6-7 kilometer) med start hver time. Her holder man sjelden på i et helt døgn. Pausene bør være lange nok til at man får ned pulsen uten at man blir stiv og kald. Jeg tror nok også at 10km er i overkant lange drag
Intensitet + økende tempo?
For meg gikk det stort sett saktere og saktere for hvert drag. Dette stemte også for de fleste andre som var med (unntatt Jan Olav Dagsvik som løp raskere og raskere). Det sies ofte at man skal prøve å løpe intervaller progressivt. Det gjør jeg også når jeg trener, men i denne konkurransen er det svært vanskelig å beregne hva som vil være riktig åpningstempo. Det gjør at det føles bedre å satse hardt, men kontrollert og heller se hva man får til etterhvert. Det er ikke bare kondisjonen som holder deg tilbake på de siste rundene.
De første to er tyngst
Det var morsomt å se at mange som klaget på at andre runden var svært tung. Kan dette ha noe med at kroppen må komme i modus for å løpe intervaller? Jeg opplever i alle fall ofte at jeg etter to-tre drag ikke har trua på at jeg skal klare å holde helt inn, men så går det likevel. På Røyse gikk intervall 3-6 mer eller mindre på autopilot