Da har jeg endelig fått tid til å blogge litt om min opplevelse under Ecotrail Oslo 2017. Løpet gikk av stabelen lørdag 20. mai og jeg stilte (som vanlig) til start på fulldistansen, 80 km.

Forberedelsene

Jeg har løpt mye den siste tiden, men ikke like mye som tidligere. Jeg har hatt mye større fokus på fart enn på distanser over maraton. Jeg var likevel trygg på at jeg ville klare å fullføre løpet. Den siste uken trappet jeg ned på løpingen og kroppen fyltes opp med overskudd. Det ble dessverre ikke like mye søvn som jeg hadde håpet, men det fikk bare være. Dagen før løpet fikk jeg være med å dele ut startnummer på Sport1 Storgata og det var veldig hyggelig. Mange kjente og ukjente ansikter som slo av en prat og både delte og mottok råd i forhold til løpet. Dette førte også til litt sen middag og at jeg kom i seng litt senere enn øsnket også dagen før løpet. Men ikke noe stort problem.

Start og første del av løypa

Start var som vanlig kl 0900. Nytt i år var at starten var flyttet omtrent 500 meter. Det ga mer plass og et bedre område for oss som skulle løpe. Vi slapp også å krysse en vei rett etter start og det er nok greit selv om det “bare” var rundt 350 som startet på denne distansen. 

Opp langs Akerselva er det svak stigning hele veien. Noen bratte bakker der det er naturlig å gå, men ellers er det løpbart hele veien. Jeg prøvde å finne et passende tempo og småpratet med flere kjente oppover. Etter en stund kom vi opp til Maridalsvannet og fikk flott utsikt derfra og over til Tryvannstårnet. Det var litt rart å tenke på at vi skulle løpe helt dit og at vi da ville være halvveis. Med denne utsikten i hodet og at dette var tredje gang jeg løp 80 km bestemte jeg meg for at jeg skulle løpe neste år også. Når man har gjort ting tre ganger kan det jo defineres som tradisjon. Her sto også Frants Mohr og hilste og tok bilder. Han ga meg informasjon om at teten lå 17 minutter foran meg da jeg passerte 10 km. Ettersom jeg hadde brukt 57 minutter regnet jeg lett ut at de hadde klart seg med ca 40. Der og da bestemte jeg meg for å ikke prøve å hente de inn igjen.

Rundt Maridalsvannet løper vi på fine grusveier, det går litt opp og ned før vi kommer ut på et lite asfaltstrekke før første drikkestasjon ved ca 14 km. Deretter er det en god stigning opp til Fagervann på et teknisk parti. jeg tok det med ro og gikk sakte og rolig i disse bakkene. Jeg ble tatt igjen av mange løpere her.

Vel oppe ved Fagervann kunne jeg begynne å løpe litt igjen. Jeg er som kjent ingen stiløper, men klarer meg greit. Ettersom beina nå hadde hvilt litt så var det også klare for litt mer fart enn mange andre. Det var temmelig vått og glatt på stiene og jeg hadde et fint fall her. Så lang jeg var og trynet ned i bakken. Ingen skade på annet enn stoltheten så det var bare å fortsette.

Ned til Sognsvann holdt jeg god fart og tok igjen mange av løperne som hadde passert meg i bakkene. Her traff jeg også Mathias som jeg ble løpende med lenge. På denne strekningen var det også mye vann som rant i bekker. Umulig å unngå å bli våt på beina, men det kjølte bare behagelig ned.

Etterhvert ankom vi Midstubakken. Der sto alle løperne som etterhvert skulle starte på 45 km distansen. Det var veldig gøy å få en god “pep-talk” av mange kjente her mens jeg fylte opp drikkeflaskene og spiste et vaffelhjerte og en banan. Jeg la i vei herfra omtrent 45 minutter før de skulle starte.

Opp til Tryvann og ned igjen

Et av de tyngste partiene synes jeg er opp til Tryvann. Her nærmer man seg 40 km og det er bratt. Det blir mye gåing og stiene er ikke så løpbare for meg. Fra Tryvann klarer jeg derimot å sette opp farten i bakkene ned Wyllerløypa. Mathias er grei og holder meg litt igjen. Det tror jeg var lurt! 

Inn Zinoberveien er det et langt, rett strekke med asfalt. Det er svak stigning hele veien og det suger mer krefter enn man skulle tro. Vi holder godt humør, men jeg kjenner noen tegn på kramper i lysken og lårene. Klarer takk og pris å holde det i sjakk. En danske sa en gang til meg at kramper ikke var farlig og man kunne bare fortsette å løpe med de. Det gjør vondt som fy, men er ikke skadelig. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg pleier å hente det frem for å overtale meg selv til å fortsette i samme tempo. Litt før Sørkedalen Skole ble vi tatt igjen av Truls Grøstad som ledet 45 km. Han hadde stor fart og godt driv innover. Han ledet også temmelig mye på andremann på dette punktet.

Ved ankomst Sørkedalen idrettsanlegg var det tid for å fylle drikkeflaskene igjen og få seg noe mat. Her var det brødskiver det gikk i. Dessverre for meg var det glutenfritt brød som sto på menyen og det var i alle fall ikke noe for meg. Det este i munnen og smakte ikke godt. Alle i gruppa jeg løp i kvittet seg med brødet etter kort tid. Det er prisverdig av arrangøren å tenke på de med gluten-allergi og vegetarianere (pålegget var merket vegansk), men jeg hadde satt pris på vanlig brød med salt pølse. Jeg vet at arrangøren har fått disse tilbakemeldingene og de retter sikkert opp i dette til neste år.

Ned til Lysaker

De siste 30 kilometerne hadde jeg løpt for bare noen uker siden. Jeg så derfor frem til denne delen av løpet. Det starter med en bratt bakke der vi gikk i en gruppe og pratet og hygget oss. Flere og flere 45 km-løpere passerte oss og vi hilste og heiet og fikk heia-rop tilbake. På toppen av denne bakken er det godt å vite at man er på den siste av de virkelige toppene. Herfra er det mest nedover til mål! Ned mot Fossum gikk det rimelig bra, jeg merket etterhvert at jeg ble litt svimmel når jeg stoppet opp og passet derfor på å fylle på med sportsdrikke og salt. Vel fremme ved Fossum var det dessverre bare vann å få, selv om jeg gjerne skulle hatt sportsdrikk videre. Det var heller ikke bananer eller chips her, noen jeg virkelig savnet. Jeg fikk en slurk Cola, og selv om det var godt så er jeg egentlig ikke så glad i kullsyre når jeg løper.

Fra Fossum løper vi litt oppover igjen får vi svinger ned mot Bogstadvannet og krysser Lysakerelva for første gang (totalt krysset vi 9 ganger). Jeg holder fortsatt god fart og godt humør, men merker at jeg må gå mer også i små bakker og at svimmelheten blir sterkere. Strekket som går på Bærums-siden av Lysakerelva var rett og slett skikkelig tøft i år. Der var det gjørna, glatte røtter og steiner og brattere enn noen gang! Flere steder var jeg for redd for å løpe da det var bratt og glatt på samme tid og dårlig eller ingen sikring. Jeg kom meg uansett frem til punktet der vi krysser Bærumsveien og da visste jeg at det ville bli noe lettere terreng videre til Lysaker.

Siste 10 kilometer

Den siste biten fra Lysaker og inn til mål er ca 10 km. Her hadde jeg opprinnelig et veddemål med min bror, men han hadde trukket seg siste uka før løpet. Det er jeg i grunn glad for siden jeg nok hadde tapt det veddemålet. Vi skulle se hvem av oss som løp denne strekningen raskest. Det endte med at jeg brukte ca 1 time og 14 minutter på 10,5 km. Svimmelheten tok meg skikkelig. Nå var sola kommet skikkelig frem og jeg var helt tom. Jeg løp litt og gikk mye, men ingenting virket som om det hjalp. Den nye runden på Bygdøy som egentlig er veldig fin var temmelig demotiverende. Jeg hører at mange droppet denne og det kan jeg forsåvidt forstå. Å ha en “strafferunde” på nesten 3 kilometer like før mål var surt. Jeg var uansett klar over at sløyfa var en del av løypa så det var uaktuelt for meg å jukse her.

Litt før Rådhusplassen fikk jeg litt energi tilbake i beina og klarte å løpe den siste biten inn til mål på Salt. Det var deilig å se mål da man rundet Akershus festning og dette var en bedre plass for målgang enn Sukkerbiten som har vært brukt de første to årene. Det var kanskje mindre plass, men man slapp å se mål lenge før man var der. Vel i mål fikk jeg en liten medalje og en stor t-skjorte. Jeg fant sekken min og brukte vel 30 minutter på å få av meg skoene og på meg ei bukse. Jeg fikk meg en Cola Zero og litt suppe og ventet på at kona skulle komme i mål. Det ble mye mingling med andre løpere og hyggelig prat mens jeg ventet.