Da er EcoTrail Oslo 2015 gjennomført! Det ble en tøff opplevelse med mye følelser, her kommer en beskrivelse av min tur.
Dagen startet med frokost og kaffe som vanlig. Avreise fra Bærums Verk med buss til Oslo og fremmøte ved Vaterlandsparken. På forhånd hadde Arne Martinus Lindstad, Andreas Gossner, Stian Øren Heimsvik og jeg avtalt at vi skulle løpe sammen og satse på en sluttid rett under 10 timer. Som vanlig ved start av ultraløp blir det hyggelig gjensyn med mange løpevenner. Noen man bare “kjenner” på Facebook eller Instagram, andre man har løpt med og snakket med mange ganger og ennå noen nye venner. Alltid like hyggelig og hjelpsom atmosfære.
Like før starten på EcoTrail Oslo 80km 2015. Her ser vi Arne Martinus Lindstad, Marit Haraldsen, Tone Yvonne Boye Killengreen + Eivind Killengreen, Maria Scherffenberg, Andreas Gossner, meg og Stian Øren Heimsvik
Starten gikk klokka 10:00, Andreas insisterte på å være sistemann over streken og jeg gikk vel rett før ham. Vi la ut på en 80 kilometers tur som startet oppover Akerselva. Dette er en flott tur, som alle bør oppleve. Når man løper oppover her er det imidlertid lett å løpe for fort, det går stadig oppover, men man er frist i beina og adrenalinet pumper. Vi hadde heldigvis is i magen og holdt vel omtrent 6:30-tempo med litt gåing i de bratteste bakkene.
Bratte bakker opp Akerselva
Viktig å gå i bakkene!
Allerede før Maridalsvannet merket jeg at det var noe rart med høyreskoen min (hadde egentlig merket det allerede på vei til bussen). Innersålen beveget seg bakover og krøllet seg ved helen på foten min. Ikke bra! Jeg tok en stopp ved Maridalsvannet og fikset det, men allerede etter 1 kilometer var problemet tilbake. Tanken på ennå 70 kilometer med krøllete såle var ikke god, så dette måtte fikses på en eller annen måte. Heldigvis var jeg en av de som hadde fulgt utstyrslista til EcoTrail og tatt med meg tape. Ved Hønefoten fikk jeg derfor lagt litt tape slik at sålen ble festet i skoen. Den beveget seg litt de resterende 65 kilometerne etter Hønefoten, men ikke mer enn at det var helt problemfritt. Takk og pris for det!
Kristian Jahre og Stian nyter utsikten langs Maridalsvannet. Arne har fått besøk av sønnen sin som fungerte som pacer en liten periode.
Fra Hønefoten går det bratt oppover mot Fagervann. Her ble det litt “strekk i laget”. Arne og jeg hadde mer fart enn de andre i gruppa og løp nok noe raskere på de tekniske stiene rundt vannet. Etter å ha rundet Fagervann er det en psykisk opptur i at man “snur” og løper hjemover igjen. Her fikk jeg en liten boost og det gikk lettere. På vei ned mot Sognsvann tok Andreas oss igjen, han var veldig rask i nedoverbakkene. Vi traff også på Leif Abrahamsen som var ute på sin fjerde runde! Utrolig imponerende at han klarte å fullføre 320 kilometer på ca 58 timer! Amund Totland hadde gitt seg etter tre runder og 240 kilometer, noe som også er utrolig imponerende!
I videoen over ser vi Arne som løper på stiene rundt Fagervann. Han er nok en bedre sti-løper enn meg, men ingen av oss hadde veldig mye erfaring med dette. Vi var skjønt enige om at det var moro og at det føltes som om det gikk veldig fort (noe det helt sikkert ikke gjorde).
Veldig gøy å treffe Leif på sin 4. runde. Han er en blid og hyggelig mann som alltid deler av sitt humør. Da jeg traff ham og Amund på deres første runde så sa Leif til meg at han mente jeg burde klare 10 timer så da bestemte jeg meg for at jeg skulle prøve det! Han fikk rett!
Monica Strand, Stian (i bakgrunnen), Arne og Andreas i godt humør på vei forbi Sognsvann. Litt mye solkrem og svette på linsa?
Etter en tur oppom Frognerseteren gikk turen ned til Holmenkollen. På vei dit passerte vi Holmenkollen kapell der vi møtte et ny-viet brudepar. Tror de ble litt overrasket da så mange løpere plutselig passerte. Ved Holmenkollen traff vi Thomas Stordalen som hadde vært tilstede og sendt avgårde løperne på 45 kilometers runden (han har lovt at han stiller på 80 km neste år!). Der var min kone, Yvonne Olstad en av de startende sammen med en venninne Karianne Mayer. Selv om vi “bare” hadde løpt 35 kilometer og 45 gjensto så føltes det litt som om vi var halvveis nå. Vi hadde brukt omtrent 4 timer og lå godt an til å klare målet om 10 timer. Arne og jeg banket på videre, med mye gåing opp til Tryvann.
Ned fra Tryvann gikk det fort, men tungt. Med møre lår er det ikke bare-bare å løpe i bratte nedoverbakker. Det var vel omtrent her Arne stakk fra meg. Ikke overraskene siden han nok er i bedre form enn meg. Innover i Sørkedalen fikk jeg nye følgesvenner. Det er alltid noen å snakke med og løpe sammen med på slike løp og vi traff Miguel fra Mexico som hadde bursdag! Han hadde truffet Tomas Pinås i Paris under EcoTrail der og fått gratis deltagelse siden løpet gikk på bursdagen hans. Hele familien deltok på en eller annen distanse i Oslo. Gabi fra Sveits som alltid løp ultra med tiara var også et lyspunkt. Hun var fast bestemt på å komme inn under 9 timer og hun løp fort! Problemet var bare at hun hadde kramper i beina og derfor måtte gå mye. Jeg tror hun passerte meg fem-seks ganger før hun måtte gi slipp på drømmen om 9 timer. Uttalelsen hennes om “the first time I ran the Western States 100 miler…” sitter fortsatt i hodet mitt. Utrolig morsom dame!
Princess Gabi til venstre og bursdagsbarnet Miguel til høyre. I midten har vi Freddy Hansen Stærk som jeg hadde følge med en stund.
Inne ved Sørkedalen skole var det tid for en ny matstasjon. Denne hadde kommet inn som ekstra bare noen dager før løpet. Jeg var glad den kom! Her fikk jeg fylt opp blæra i drikkesekken og spist litt potetgull før det bar videre innover og inn i Bærums-marka.
Bærums-marka starter med en kraftig stigning hvor det ikke var andre muligheter enn å gå. Å ankomme toppen her ga en veldig god følelse, heretter var det (i prinsippet) bare nedoverbakke igjen. Det som derimot ga en mental utfordring og krevde mye krefter var at vi først måtte løpe gjennom ei stor myr. Først prøvde jeg å unngå våte sko, men det var bare å glemme! Gjørme og vann fylte opp skoene og det var ingen mulighet for å unngå å fylle de opp på nytt.
På veien ned mot Fossum stakk Morten Ledum som jeg hadde løpt med en stund fra meg. Jeg fikk derimot følge med Ingvill Merete Stedøy-Johansen på dette strekket. Det hjalp meg veldig mye. Jeg begynte nå å slite veldig. Fikk ikke i meg særlig mye næring lenger og beina var ikke gode. Ved Fossum fikk jeg i meg litt mat, men ikke mye. Litt Red Bull blandet med vann ble det også og det kvikket meg i alle fall litt opp.
Her ser vi Ingvill Merete og meg på vei mot Østernvann. Dette var en veldig tung periode for meg. Jeg fikk ikke i meg nok næring, jeg ble kvalm av tanken. Å ta frem kamera og filme litt fikk tankene over på noe annet, men det hjalp ikke så veldig. Fra Østernvann var løypa lagt i en liten sløyfe som var temmelig tung.
Ingvill Merete og jeg passerer Bogstadvannet! Nå hadde vi passert Fossum og hadde stort sett bare innspurten igjen. Herfra kunne vi se Holmenkollen og Tryvann, steder vi hadde passert tidligere på dagen.
Fra Fossum løp vi ned langs Lysakerelven. Jeg hadde vært med på å markere løypa her og kjente den temmelig godt. Men jeg husket ikke at det var så langt! For ikke snakke om hvor mye opp og ned det var og teknisk sti nesten hele veien. Jeg holdt følge med Ingvill Merete helt ned til Lysaker og litt videre, men hun løp fra meg langs Tour-de-Finance. Der traff jeg imidlertid Morten Ledum igjen. Jeg hadde nå gått tom for drikke også og begynte å slite, heldigvis hadde Morten masse vann som jeg kunne få. Han var også tung i beina og vi vekslet på å gå og løpe de siste kilometerne inn til Sukkerbiten.
Selv om dette flate strekket fra Lysaker og inn til Operaen var et strekke jeg trodde skulle bli lett så var dette tungt. Det var monotont og lite motiverende etter en så lang tur i marka. Gleden ble imidlertid veldig stor da vi endelig kunne se Operaen og skiltet som viste at det var 1 kilometer igjen til mål! De siste meterne fikk jeg også følge av kona som hadde ventet på meg på Sukkerbiten. Hun tok seg av meg etter målgang og ordnet en burger til meg. Kroppen hadde ikke videre lyst på mat, men jeg presset den i meg.
Her ser vi Morten og meg på vei inn mot mål. Yvonne overtar kameraet og filmer oss mens vi løper over målstreken. Du verden for en fantastisk flott følelse! Tiden 9:40:23 er jeg veldig fornøyd med! Jeg er ikke og kommer nok heller aldri til å bli noen terreng-løper, men jeg hadde en veldig fin opplevelse under EcoTrail og traff mange hyggelige mennesker. Finisher-genseren skal brukes på jobb førstkommende arbeidsdag!
Etter målgang sammen med Morten og Ingvill Merete. Utrolig god følelse å ha klart å gjennomføre dette løpet!
Når det nå har gått et par dager så er kroppen mer eller mindre tilbake der den skal være. Jeg merker at beina er slitne, men jeg er ikke støl eller plaget på andre måter. Jeg har noen kraftige sår på ryggen og skuldrene etter sekken jeg løp med. Det overrasket litt siden jeg har løpt mye med den sekken. Det var nok kombinasjonen av singlet og tung sekk som gjorde det. Dette er uansett ikke noe å bry seg om, sårene gror før jeg skal legge ut på Skuggenatten 12-timars 6. juni.
Pingback: Løp jeg skal være med på i 2015 | løpegutt
Kjekk rapport 🙂 Løpe i myr med tørre sko er umulig! Det er bare å hoppe uti og få det overstått. Jeg syntes også kombinasjonen av oppoverbakke og myrterreng var tøff, godt å høre at andre slet på de samme partiene som meg.
Jeg forstod det til slutt. Neste gang oppfatter jeg nok det litt kjappere. Det var tøft, men moro og veldig godt nå!
Pingback: ChampagneUltra 2015: Så ble det 14! – løpegutt