Av alle ultraløpene jeg hadde på lista i år så er det et som har stått frem som den største utfordringen: Bislett 24-timers! Jeg har deltatt to ganger tidligere og det har ikke endt godt.
Første gangen var i 2013. Da var jeg relativt uerfaren med ultraløp og startet alt for fort. Etter 12 timer hadde jeg nådd 101 kilometer og traff veggen med et smell! Deretter var det bare å sette seg i taxien og komme seg hjem til senga.
Andre gangen var i 2014 med mer erfaring og en bedre plan for hvordan løpet skulle gjennomføres. Det jeg ikke fikk til var søvn nettene i forkant og i løpet av natten fikk jeg store problemer med å holde meg våken. Etter 22 timer gjorde jeg noe dumt. Jeg tok av meg sokkene! Føttene så ikke bra ut og jeg brøt sammen og reiste nok en gang hjem uten å klare kravet om 150 kilometer. Det var surt for jeg hadde klart å bevege meg 142 og med to timer tilgode skulle muligheten vært der.
Derfor sørget jeg for å være ennå bedre forberedt denne gangen. Man kan godt si at alle løpene jeg har deltatt i i 2015 har vært trening mot dette målet. Det er nok ikke helt riktig, men det er litt sannhet i det. Her følger noen ord om hvordan jeg opplevde løpet.
Support
På Røyse Ultra i april traff jeg Arne som jeg løp mange av rundene sammen med. Arne og jeg løp også store deler av EcoTrail sammen i mai. Arne meldte seg frivillig til å stille som support for meg på Bislett. Jeg hadde et håp om å få noen til å “passe på meg” i alle fall på natta og Arne stilte opp. Jeg er temmelig sikker på at de to tidligere forsøkene kunne gått bedre dersom jeg hadde hatt noen som hjalp meg med å avpasse fart og sørge for jevnt inntak av næring. I tillegg ville det være fint å ha noen som pisket meg ut i løypa slik at det ikke ble for mye hvile. Og skulle tankene om å bryte komme så er det fint å ha noen som kan få deg på bedre tanker.
Målsettingen
Jeg hadde gått ut med at målet mitt var 170 kilometer. Dette mente jeg at jeg skulle ha mulighet til å klare. På bakgrunn av andre løp jeg har gjort i år så tror jeg absolutt det hadde vært mulig å oppnå. Under EcoTrail løp jeg 80 km på rett under 10 timer og det er med en del stigning og med sekk på ryggen. Bislett er som kjent relativt flatt. Som plan B hadde jeg 100 miles, 160,9 kilometer. Jeg ville bli veldig fornøyd om jeg klarte denne distansen også. Som siste utvei var det 150 kilometer som var målet, medaljen og godkjent ultra var viktigst. Jeg visste at løpet uansett ville bli tøft så jeg hadde ikke noe problem med å godta det om det skulle bli dette som ble resultatet.
Selve løpet
Det er faktisk ikke så mye jeg husker av løpet. Jeg vet jeg startet rolig, tror det ble omtrent 8,5 km første timen og omtrent det samme videre. Kona, som også stilte til start, løp mye fortere i starten og tok meg etterhvert igjen med flere runder. Dette syntes jeg var litt skummelt på hennes veiene og etterhvert også litt flaut. Mange andre løpere som ertet meg litt for det underveis (“Har du ikke tatt igjen kona ennå?”). Det ville ikke blitt fred å få i heimen om hun hadde slått meg på dette løpet.
En liten snutt fra starten av løpet. Opptaket startet omtrent klokka 10:17 på fredag formiddag, jeg passerer etter omtrent 3:25.
Jeg startet i et par Hoka Clifton 2 som jeg kjøpt for ikke alt for lenge siden. De fungerte svært godt og føttene koste seg stort sett. Etter fem timer måtte jeg sette en liten tape-bit på den ene fotbuen. Der har jeg slitt med gnagsår helt siden Vestfold UltraChallenge. Det var ikke blitt gnagsår ennå, men greit å unngå at det utvikler seg noe. Etter ca 10-11 timer byttet jeg til Altra Paradigm 1.5. Akkurat nå er jeg litt usikker på hvorfor jeg gjorde det, men det har sikkert noe å gjøre med at jeg innbilte meg at det ville være lurt. Jeg mener å huske at jeg hadde en tung periode omtrent her så det kan jo forklare litt. Jeg ble gående ganske mye med Altra-skoene, noe som gjorde at jeg fikk litt vondt i muskelen på vristen som løfter fotbladet. I tillegg begynte jeg etterhvert å kjenne at det utviklet seg gnagsår på tærne. Arne ble litt sinna på meg for at jeg hadde latt dette skje, men jeg lot ikke det gå så dypt inn på meg. Nå var det forsåvidt ingen vei tilbake, hadde jeg tatt av meg sokkene så hadde jeg aldri fått de på igjen. Og selv om det var to barbeint-løpere på Bislett (respekt!) så tror jeg ikke dette ville være rett tid og sted til å starte den karrieren.
Omtrent samtidig som jeg byttet til Altra gikk det opp for meg at målsettingen om 170 kilometer nok ikke ville være oppnåelig. Jeg hadde opprinnelig laget to skjema med tid/distanse som skulle ta meg til 170. Et med rolig start og et med litt raskere start. Jeg havnet et sted mellom disse og etterhvert kom jeg opp til skjemaet med hard start (det var en start på ca 9 km/h, så ikke veldig hardt). Selv om denne planen tok høyde for at det ville gå saktere etterhvert så innså jeg altså at det ville bli vanskelig å klare dette. Med 12 ultraløp i år i tillegg til flere løp på 70-85 km så følte jeg rett og slett at kroppen var sliten. Egentlig hadde jeg kjent det i hoftene allerede etter 2-3 timer. Underlaget på Bislett er hardt og det er veldig monotont og ensformig å løpe der. Jeg snakket derfor med Arne etter ca 12-13 timer og ba om et endret skjema. Vi fant ut at jeg kunne klare meg med litt over 8 runder i timen og fortsatt klare 150 km. Det mente vi begge var overkommelig! Og på ett eller annet vis motiverte dette meg til å løpe litt mer. Vi ble derfor enige om at jeg skulle løpe 10 runder de første timene og heller se hvordan det utviklet seg etter det. Jeg prøvde å få unna de 10 rundene litt raskere slik at jeg kunne hvile litt, men Arne var beinhard og tillot meg kun noen korte minutter med hvile og skumrulle. Samtidig benyttet han muligheten til å putte i meg mat og drikke. Særlig husker jeg en gang der jeg la meg rett ned og lukket øynene. Arne var rett på “Ikke noe soving her, kom deg ut og løp!”.
Litt sliten, men fortsatt langt fra ferdig!
Takket være Arne som pisket meg rundt og at han stadig jagde meg ut dersom jeg ville ta pause så klarte jeg å oppnå 243 runder før det var gått 18 timer. Bare drøye 30 runder til målet om 150 km! Det var vel omtrent ved disse tider at jeg byttet sko igjen. Denne gangen til et par Hoka Clifton 2 som jeg hadde kjøpt et nummer for store. Dette føltes med en gang veldig riktig og jeg løp igjen! Dette kan selvfølgelig ha noen med at jeg fikk en Ibux og koffeinpille av Arne og at jeg ikke lenger var plaget av trøtthet eller smerter. I alle fall så tok jeg mange runder de neste to timene. Jeg fikk også på meg “finstasen” på dette tidspunktet. En skjorte som så ut som en dress med slips og greier. Veldig moro og mange blikk og kommentarer som hjalp meg veldig denne tiden.
Her passerer jeg 150 kilometer. Finstasen er selvfølgelig på! (se film litt lenger ned)
Kona passerte 130 kilometer litt etter klokka 03:00 (litt før meg), men etter dette var det ikke mye fart igjen i henne. Jeg passerte henne flere ganger og hun hadde vel mistet lysten på å løpe særlig mer. Uansett en utrolig prestasjon flott gjennomføring av første 24-timersløp!
Etter en stund begynte effekten av Ibux og koffein å avta og jeg fikk ny dose av Arne. Nok en gang kunne jeg løpe noen runder i god fart. Dessverre gjorde dette også at magen begynte å bli problematisk. Litt over klokka 06:00 på morgenen merket jeg at dersom jeg løp så ville jeg mest trolig kaste opp rimelig raskt. Nå var det bare 7-8 runder igjen så jeg kunne fint gå den siste biten så jeg var overhodet ikke bekymret. Omtrent samtidig dukket plutselig svigerfar opp også. Han hadde stått opp for å ta en tur inn og se på oss som løp. Kona var nå i mer eller mindre koma og forsøkte på noe som lignet soving på et av treningsapparatene i sprintgropa. Muligheten for å kunne bli kjørt hjem av svigerfar rett etter passering 150 km fristet veldig og jeg slo meg til ro med at det var det som ville bli distansen i år. Jeg fikk også en liten samtale med Geir Frykholm og han forstod godt mine prioriteringer og bekreftet at vi kunne få medaljene på vei ut av kjelleren selv om vi ikke var der alle 24 timene.
Det var med stor glede jeg passerte 275 runder. Tror alle på Bislett hørte jubelen min!
Etter å ha passert 150 kilometer og kommet tilbake til supportområdet pakket kona og jeg sammen sakene våre og kom oss hjemover. Det var utrolig deilig å få seg en dusj og legge seg i senga på lørdags morgen (nei Henning, det var ikke en var seng). Jeg fikk selvfølgelig ikke sove særlig mye, men slappet godt av i et par timer. Resten av lørdagen ble stort sett tilbrakt på sofaen. Mens jeg lå der gikk det også for meg at jeg endelig hadde klart målet om 150 kilometer på Bislett og da kom det faktisk noen små tårer.
Medalje og startnummer fra Bislett 24-timers
Er jeg en ultraløper nå?
Mange har sikkert sett på meg som en ultraløper og det har jeg nok også vært i lengre tid. Jeg har imidlertid alltid hatt som mål å klare dette 24-timersløpet før jeg vil kalle meg en ekte ultraløper. For meg har dette vært viktig. Jeg har i flere år drevet med langløping, men denne medaljen har jeg lengtet etter.
Kunne jeg klart målet om 170 kilometer? Nei, kroppen ville ikke det og jeg ser at jeg nok har kjørt for hardt med ultradistanser omtrent annenhver helg. Kunne jeg klart 100 miles (160,9 kilometer)? Kanskje, men siden jeg ikke prøvde så er det ikke et interessant spørsmål. Jeg hadde tre timer igjen da jeg forlot Bislett og ca 10 kilometer. Jeg kunne ikke løpe og fikk ikke lenger i meg noe særlig fast føde. Jeg tror det er greit å ha noen mål å strekke seg etter for senere også…
Takk til:
Jeg må takk noen av de som var med på denne turen og gjorde det hele mulig. Først av alt takk til Geir Frykholm som er primus motor og som har gitt meg mange gode råd frem mot løpet. Han er vel nesten lei av at jeg kommer innom butikken hans i Sandvika! I tillegg til Geir er også Sharon en viktig bit i arrangørkomiteen. Hun er litt mer anonym, men jeg vet at hun står på og ordner med maten og mye annet i kulissene. Takk til alle som stilte opp som Race Marshals! Dere motiverte og hjalp oss alle til å yte vårt beste. Takk til ToppTid som gjør en veldig viktig jobb! Takk til Fokusklinikken som stilte med massasje under hele løpet. Tror de som jobbet der fikk kjørt seg nesten like mye som oss som løp. Å gi massasje i 24 timer er ikke lett! Takk til Eivind som hjalp til med å blande litt sportsdrikk til meg og kona de første timene. Det gjorde at jeg kunne fokusere på løpingen. Og sist, men kanskje aller mest takk til Arne som stilte som support for meg og Yvonne! Jeg veit så innmari godt at jeg hadde strevd veldig med å klare dette uten deg. Det var veldig godt å komme inn til supportområdet og se deg med drikkeflaske, genser, brødskive eller hva det nå var jeg trengte. Det virket som om du leste tankene mine og visste hva jeg hadde lyst på. Du sa selv at jeg ikke var noen “solstråle” hele natta og jeg tror nok jeg kan ha vært både grinete og sur underveis, men jeg er så glad for at du hjalp meg til å nå målet mitt!
Et siste bilde før vi gir oss
Pingback: Løp jeg skal være med på i 2015 – løpegutt