Helgen 11. – 12. april gikk verdens første Røyse Ultra av stabelen. Løpet er inspirert av Halden Ultraintervall og følger samme konsept. Man skal løpe 10 kilometer 8 ganger i løpet av et døgn med start hver tredje time. Som i Halden starter første intervall klokka 12:00 på lørdagen, deretter er det start klokka 15:00, 18:00, 21:00, 00:00, 03:00, 06:00 og 09:00. Dette er et konsept som de fleste kan være med på. I motsetning til vanlige ultraløp der man løper 50 kilometer eller lengre så tror jeg flere kan være med å fullføre et ultraintervall-løp. Det krever ikke så mye av beina og kroppen, men det krever desto mer av hodet og det mentale. Særlig er startene som går klokka 00:00, 03:00 og 06:00 tøffe. Dette er tidspunkter da kroppen har ønske om å sove, den har gått inn i hvilefasen og man trenger søvn. Man er selvfølgelig også sliten etter å ha løpt totalt 40 kilometer. En stor utfordring med slike løp er også å starte rolig nok. Man har lett for å løpe alt for fort de tre-fire første rundene og det straffer veldig seg mot slutten. Ikke bare i form av tid, men også på motivasjonen. Om tidene går kraftig opp på natten og man sliter veldig med å komme i mål så blir det vanskeligere å motivere seg.
Det siste først:
Siden dette innlegget ble temmelig langt legger jeg slutten her så får du heller droppe å lese resten om du ikke orker.
Jeg kom i mål på Røyse Ultra med en totaltid på 6:12:39, et gjennomsnitt på 46:35 på runden eller 4:39/km! Fantastisk fornøyd med det! Ikke en eneste av de 80 kilometerne hadde jeg roligere temp enn 5:00! I dag, mandag etter løpet, føles beina helt fine. Jeg er bare såvidt litt støl på baksiden av lårene. Hadde ikke hatt noe problem med å løpe en tur i dag, men jeg skal være klok og vente ennå noen dager før jeg gjør det. Man vet aldri hvilke småskader som ligger på lur og kan komme selv etter en liten tur nå. Jeg har nå løpt 300 kilometer på to uker og det er mer enn nok for meg.
Men viktigst av alt er å takke John Gunnar Jakobsen og Stig Andy Kvalheim Rambø som arrangerte løpet! Takk til alle medhjelperne og kjøkkengjengen som vartet opp med god mat til oss. Og takk til de som sto ute i løypa og heiet på oss på alle rundene! Det hjelper så utrolig mye at det står folk underveis i løypa. Takk til alle løperne som var med på Røyse Ultra i år. Jeg har fått mange nye venner og sammen deler vi en opplevelse som vi aldri vil glemme! Det er så gøy å treffe hele ultrafamilien på en slik måte og familien bare vokser og vokser!
Jeg melder meg herved på til neste års Røyse Ultra, håper John Gunnar og Stig Andy godtar dette som påmelding!
Serveringen underveis
Noen forskjeller er det imidlertid mellom de to løpene i Halden og på Røyse. På Røyse Ultra kan man kjøpe deltagelse med servering! Det betyr at man får servert mat “hele tiden”. Man kan spise så mye man vil nesten hele døgnet, men i praksis så spiser man litt rett etter målgang. Menyen var flott lagt opp, med suppe, gryterett, pasta, havregrøt, egg, tortilla med laks,+++. I tillegg til disse rettene som ble servert etter intervallene så var det en del matvarer som var del av “det permanente” som var tilgjengelig hele døgnet. Dette var brødskiver med diverse pålegg, Bendit Smoothie, frukt, vørterøl, cola, kaffe og noen sjokoladebiter. Som dere forstår var det ikke mangel på mat dette døgnet. Jeg tror det var flere som spiste litt for mye og kjente smaken av gryterett under intervall nummer fire. Det var veldig deilig å slippe å bruke lang tid mellom intervallene på å tilberede mat.
Mellom løpene
I tiden mellom hvert intervall var det altså mulighet for å fylle på med næring. I tillegg tok nok de fleste seg en dusj. Selv dusjet jeg etter hvert løp, jeg har erfart at dersom jeg ikke gjør det så blir jeg etterhvert veldig kald. Også føler man seg mye bedre etter en dusj. Minuset er selvfølgelig at også dette tar av hviletiden. De fleste av oss sov i Holehallen, en stor “gymsal”. Denne var i begynnelsen veldig kald, men arrangørene satte inn to bygg-varmere og det hjalp. I hallen soves det, klær tørkes og klargjøres til neste løp, det restitueres og det prates. Selve hallen ble brukt til “relax zone” der det var mest mulig stille, mens kjøkkenavdelingen var også for sosialisering. Her ble det fortalt løpehistorier, planer for neste intervall ble lagt og nye vennskap ble skapt. Ultramiljøet er en stor familie og alle hjelper hverandre frem til best mulig resultater. Det er veldig gøy å treffe så mange løpere og tilbringe så mye tid sammen. Røyse Ultra er nok et av de mest sosiale løpene jeg har deltatt på! På grunn av serveringen ble man bedre kjent med de man løp sammen med. Det å dele et måltid rett etter en løpetur får praten igang. Jeg hadde fokus på å få i meg nok næring, men også riktig næring. Det er ikke så lett å spise så mye fast føde, så jeg drakk mye sportsdrikk. I tillegg fikk jeg vel i meg 12-13 energigels i løpet av døgnet. Alt for å få i meg nok energi uten å bli for full i magen. Jeg passet også på å få i meg salt og andre mineraler/elektolytter. Jeg har kjøpt meg elektrolytt drikke fra Wiggle (en slags kalorifri sportsdrikk) og de er gode og fyller på med mye av det du svetter ut. Sammen med noen salttabletter så gjorde dette at jeg ikke hadde problemer med gjennomføringen av løpet.
Mitt mål på Røyse Ultra
Jeg hadde egentlig ikke noe særlig definert mål på Røyse Ultra. Men da jeg løp i Halden i november hadde jeg et lite ønske om å holde alle intervallene under 50 minutter. Det klarte jeg ikke den gangen så det var mulig jeg ville prøve på nytt på Røyse. Jeg hadde imidlertid ikke den beste oppladningen, så jeg var veldig usikker på hvor lenge beina ville vare. I påsken hadde jeg løpt over 200 kilometer og mandagen før Røyse Ultra løp jeg en maraton i Drammen. Jeg tenkte derfor at jeg først og fremst skulle ha fokus på løpeglede og kose meg gjennom alle åtte rundene i Hytteplanmila-løypa. Et annet fokus skulle bli å holde rundene så jevne som mulig, innenfor 5 minutter burde det være mulig å holde de.
Her kommer noen ord om hvert av intervalldragene. I alle fall det jeg husker fra de:
Intervall #1
Som vanlig startet jeg hardt på første runden. Rett før 2 kilometer hadde jeg et snitt-temp på rundt 4:06. Siden jeg fortsatt hadde delvis kontakt med de som lå i ledelsen (og beina føltes helt fine) tenkte jeg litt på å prøve å holde følge og satse på ny PB på 10 km. Det klarte jeg heldigvis å slå fra meg! Jeg sakket ned litt frem til ca 5 kilometer og deretter økte jeg tempoet litt. Kom inn på 44:05 uten å ha tatt meg helt ut.
Intervall #2
Denne gangen startet jeg en god del roligere og økte farten hele tiden inn mot mål. Deilig å løpe med negativ splitt og bare følge at beina gjør jobben. Løp sammen med Arne Martinus Lindstad og Jan Kristian Bråten-Obel store deler av runden og samarbeidet i motvinden på slettene. Det hjalp veldig og tiden ble 44:47!
Intervall #3
Også på intervall nummer 3 løp jeg sammen med Arne Martinus og Jan Kristian en god del av runden. Arne Martinus stakk imidlertid fra mot slutten. Klarte likevel å dra denne runden inn til 44:35! Jeg begynte å merke at beina hadde løpt mye den siste tiden og bestemte meg etter dette for å ta det litt med ro de neste rundene.
Intervall #4
Før dette intervall-draget hadde jeg altså bestemt meg for å roe ned litt. Jeg hadde forstått at det ikke ville være mulig å holde alle rundene under 50 minutter om jeg fortsatte å gi alt i ennå noen runder. Jeg bestemte meg for at alle intervallene skulle holdes innenfor en differanse på 5 minutter. Det betød at jeg ikke kunne løpe seinere enn 49:05 på noen av rundene eller et temp på ca 4:54. For å klare det så måtte jeg roe ned nå eller så ville jeg få problemer på løpene på natta. Denne runden gikk derfor inn på 47:54, godt innenfor målet, men fortsatt nesten 4 minutter saktere enn de tidligere rundene. Det tror jeg var lurt! Dette var forøvrig første runden som var definert som mørkeløp, derfor måtte vi løpe med refleksvest og hodelykt var anbefalt.
Intervall #5
En av de tyngre rundene! Det er mørkt og da vi startet å løpe så regnet det (men det sluttet veldig raskt). Å løpe alene i mørket når man er sliten og tung i beina er ikke det letteste, men jeg holdt fokus og dro inn denne runden på 48:00. Godt innenfor målet og absolutt godkjent! Jeg merket at halsen var litt sår og at jeg hostet mye (mer enn vanlig). Mange andre løpere hostet også, dette hadde kanskje noe med temperaturen i hallen å gjøre i tillegg til at vi alle begynte å bli slitne.
Intervall #6
I utgangspunktet det tyngste intervallet. Husker egentlig ikke så mye fra denne runden, men jeg husker at jeg var i veldig godt humør da jeg kom i mål! Nå var de tøffeste dragene unnagjort og regnet som var meldt hadde ikke vist seg (med unntak av noen få dråper tidligere). Denne runden kontrollerte jeg fint inn til 48:23 og jeg begynte å bli temmelig sikker på at målet mitt var innenfor rekkevidde.
Intervall #7
En ekte morgen-økt! Vi er tilbake på et tidspunkt der man kan finne på å ta seg en løpetur uten å bli sett på som totalt gal! Kroppen er i ferd med å våkne. Selv om denne runden egentlig gikk veldig bra så ble det min svakeste tid, 48:42. Det var veldig kraftig motvind på denne runden så det forklarer nok litt av hvorfor det ble slik. Jeg var uansett veldig fornøyd hele veien og løp med et stort glis om munnen hele veien!
Intervall #8
Nå var sola kommet frem og stemningen var en helt annen ved starten. Det var lyst, varmt og deilig og alle innså at dette ville vi alle klare å gjennomføre! Denne runden kunne jeg hente ut alt som var igjen av krefter og bare nyte løpingen hele veien. Nok en gang hadde jeg et stort glis fra øre-til-øre mens jeg løp. Også denne runden var det kraftig motvind og jeg ble liggende ca 30 meter bak en gruppe som hjalp hverandre. Tenkte flere ganger jeg skulle be de vente på meg, men jobbet meg oppover slik at jeg tok to løpere mot slutten! Sluttid 46:13!
Etter målgang
Etter at alle hadde kommet i mål så ble det premieutdeling. Alle som fullførte fikk medalje og en flott t-skjorte med logo. Det var pengepremier til de tre beste men/kvinner og til uttrekk på startnummer. Jeg var heldig og vant på mitt startnummer! Men størst av alt for meg var å bli kåret til “Løpets blideste” deltager! Jeg er en person som snakker med alle og prøver å ha det mest mulig moro. Jeg prøver å ha det moro selv og la dette smitte over på andre slik at vi sammen klarer å fullføre slike utfordringer som Røyse Ultra. At dette blir lagt merke til og satt pris på er en stor bonus for meg! Plassering og totaltid er ikke viktig, men dette rørte meg faktisk veldig!
Se også:
Kondis.no fulgte Røyse Ultra hele natten og har egen artikkel om løpet.
Pingback: Løp jeg skal være med på i 2015 | løpegutt
Det var ikke meningen å stikke på tredje etappe altså, jeg får skylde på beina, de lever sitt eget liv 🙂
For min egen del måtte jeg bare skru av hodet og smertefølelsen utpå natta; motivasjonen før start var veldig lav, men så fort vi kom i gang, tenkte jeg bare en kilometer frem, og av en eller annen grunn på passering 8k, ved den furua ute på jordet sånn ca. Etter at vi løp inn i skogen på 8,5 (der faklene sto), løp jeg alt jeg orket. Det funket stort sett, unntatt på intervall 6 eller 7, da gjorde det veldig vondt. (Og jeg tror jeg ropte og skrek etter målgang fordi alt var så vondt. Unnskyld!) Men følelsen av å runde opp mot hallen var like fantastisk hver runde.
Det er utrolig hva beina og kroppen får til selv om hodet er i utakt. Og omvendt: det ble etterhvert veldig vanskelig å få i seg noe fast føde, men jeg klarte å trykke ned litt etter hvert drag. Jeg kunne nok også løpt en mandagsmil i dag, men magen sliter enda med å stabilisere seg, uten at jeg skal gå noe mer spesifikt inn på det.
Jeg tror dette var en myk og veldig fin introduksjon til ultraløping for min del. Veldig hyggelige folk, og et arrangement fra øverste hylle. Jeg husker også godt heiinga ute i løypa, det var kjempegøy og motiverende, da må man jo tøffe seg litt! Jeg tror jeg også melder meg på til neste år. Hører dere, Stig Andy og John Gunnar?
No hard feelings! Selvfølgelig skulle du løpe det beina orket! Du har rett i at dette er en fin intro til ultra, i alle fall for beina. For hodet er dette derimot temmelig tøft! 50 km eller 6-timers er lettere for hodet siden det ikke varer så lenge.
Ja, hodet var min verste fiende den siste halvtimen før start. Men det hjalp å løpe litt, da fikk beina utfolde seg 🙂 Og så lot jeg hodet (og ikke magen) bestemme hva jeg skulle spise, selv om magen protesterte veldig. Det tror jeg var lurt. Nå gleder jeg meg til ecotrail. Jeg stiller som heiagjeng og Even-fan i sentrumsløpet!
Kult! Sammen skal vi lage skikkelig løpsfest under Eco!
Jeg er DYPT imponert, Even. Ferdig med det. Haka i støvet.
Plasser haka der du vil Helge, dine løp skremmer meg, men jeg gleder meg veldig til å prøve Skuggenatten. Terrengskoa mine kom i dag så snart blir det testtur!
Fortsatt i minne en mann som ligger og sover , tror jeg….
Thomas kommer til meg og svetten pipler og han sjangler .
Han forholdsvis ute av seg .
Du opp i sittende stilling og er oppe med saltttabletter før jeg får sagt Kualalumpur.
Det kalles og være en god “medløper”
Tommeln opp for den @
Helt riktig! MEDløper. Jeg løper ikke mot noen. Vi måtte jo gjøre alt vi kunne for å få mannen i mål og ultraløpere samarbeider hele veien inn!
Pingback: De løp Hytteplanmila 8 ganger på ett døgn! | Sportsmanden
Pingback: #ultraintervalchallenge #1milhvartredjetimme | løpegutt
Pingback: #ultraintervalchallenge | løpegutt