Bislett 50k 2017 – Deilig følelse

Siden jeg i år har så kraftig fokus på maraton er jeg litt mer forsiktig med påmeldinger til løp, og da særlig ultraløp. Jeg ønsker uansett å gjennomføre 3 ultraløp (Ultrafatet) og maraton nok til “5 på norsk jord”, og Bislett 50k gir uttelling på begge disse statistikkene. Men da jeg nå er inne i en hard periode i 100-dagersprogrammet til Marius Bakken så var jeg veldig usikker på om Bislett 50k måtte gå uten meg i år. Sannsynligheten for at jeg ville klare de harde, maratonspesifikke øktene i treningsprogrammet og samtidig levere en god prestasjon på Bislett var liten. I tillegg kom muligheten for å pådra meg en skade. Jeg kontaktet Bakken og forhørte meg om hva han syntes. Han anbefalte vel egentlig ikke å løpe på Bislett, i så fall måtte jeg droppe de harde øktene i ukene før og etter.

På bakgrunn av dette ble det en spontanpåmelding for min del. Jeg flyttet de harde øktene i uka før til mandag og tirsdag (noe som i seg selv er helt feil siden de ikke skal komme på påfølgende dager). Jeg byttet ut selve langturen i uke 7 med Bislett. Selv om langturen skulle være rolig så tenkte jeg det fikk være innafor. Uke 8 får vi se hvordan jeg legger opp, starter nok med de rolige øktene og tar det litt etterhvert. 

Jeg så meg nødt til å melde meg på i pulje 1 der de raskeste løperne befinner seg. Tidsmål under 4 timer ble derfor et krav. Jeg ville egentlig helst løpt i pulje 2 og heller vært blant de raskeste der, men det var ikke mulig for meg denne dagen. Etter 4:20 ville vi bli plukket av banen og det mente jeg skulle være oppnåelig uansett.

Lørdag 18. februar kom og jeg sto tidlig opp og spiste en god frokost, drakk kaffe og litt Tailwind før jeg reiste innover til Oslo og ankom stadion med god tid til start. Der ble det hyggelig gjensyn med mange andre løpere og utveksling av løpsplaner og strategi. Jeg fant noen andre løpere som hadde omtrent samme mål og plan som meg. Jeg ville holde rundetiden nærmest mulig 2:37 som var det som skulle gi totaltid på 4 timer.

Rett før start valgte jeg å gjøre om skovalget. Opprinnelig hadde valget falt på mine nye Saucony Freedom ISO. Veldig gode sko, men ikke like mye demping som Hoka Clifton 3 som valget til slutt falt på. Clifton 3 hadde jeg løpt en tur i tidligere (Ribbemaraton) og da fikk jeg en skade i hamstring. Satset på at det ikke hadde noe med saken å gjøre og håpet den ekstra dempingen ville være en fordel på det harde underlaget på Bislett.

Starten gikk kl 10:00. De to-tre første rundene gikk litt sakte, men det var egentlig det jeg ønsket. Etter det la jeg meg i ryggen til Janicke Bråthe, hun løp klokkerent på runder omkring 2:37. Etter en stund dro jeg fra henne og løp på 2:34-2:35/runde. Jeg drakk Tailwind ca hver halvtime og spiste litt hver time. Underveis fikk jeg igjen ryggen til Janicke og hun leverte fortsatt de jevne rundene. Hun løp litt saktere enn hva jeg gjorde, men det ga meg en herlig ro i mitt eget løp.

Noen runder før maratonpassering dro jeg igjen fra Janicke. Jeg prøvde å dra henne med meg, men hun klarte ikke å følge. ved ca 65-70 runder fikk jeg noen mørke tanker og vurderte å stoppe på maraton. Det begynte å bli vondt i beina og jeg var selvfølgelig sliten. Jeg tenkte på hvordan løpet ville påvirke den videre treningen og fremtidige løp. Jeg klarte uansett å mobilisere frem til maraton og fortsatte videre. Siden mange løpere nå var i mål begynte flere og flere av tilskuerne å heie frem oss som fortsatt løp. Marit, Neil, Maratonmamma, Anita og mange andre heiet og sekunderte og det gjorde at jeg ikke “turte” å gi meg. Jeg fortsatte temmelig stabilt de siste rundene også. Med 4 runder igjen så jeg at jeg hadde hele 12 minutter til målet og da forsto jeg at det ville holde. 3min/runde skulle ikke være noe problem nå. Da gikk rundetiden opp litt, ca 2:44, men ikke noe faretruende. Sisterunden fikk jeg en liten spurt også og kom i mål på 3:58:56! 

Ved målgang måtte jeg legge meg ned og nyte øyeblikket litt! Masse folk gratulerte og jeg bare smilte fra øre til øre! Sliten,  men veldig fornøyd!

Sliten, men blid og veldig fornøyd etter målgang! Foto: Olav Engen

Sliten, men blid og veldig fornøyd etter målgang!
Foto: Olav Engen

I dag, dagen etter løpet, er kroppen stort sett bra. Litt vondt i knærne og hoftene, men det regner jeg med at går over. Det blir uansett ikke noe løping i dag, trolig ikke i morgen heller. Jeg håper imidlertid at jeg er i gang på tirsdag. Etter planen skal jeg ha en 10 km test denne uken. Usikker på hvordan det vil gå. I tillegg er det en langtur på planen, ca 2 timer 30 minutter. Det skal nok la seg ordne! Rekkefølgen på ukas økter får vi se etterhvert. Jeg har vinterferie (men jobber uansett) så skal i alle fall få nok søvn og hvile.

 

Trening og konkurranser i 2017

DCIM100GOPROGOPR3340.

Etter en lang pause uten blogging er det på tide med en liten oppdatering.

Vi har nå kommet godt i gang med 2017 og jeg har fått lagt noen planer for året. Som i 2016 vil maraton være fokuset og målet er å komme i mål på under 3 timer. Etter “fiaskoen” i Oslo i september bestemte jeg meg for at det måtte bli et forsøk i Berlin i 2017. Derfor har jeg meldt meg på vi ‘Sport og Fritidsreiser’. De tilbyr full pakke med fly, overnatting og startnummer til en rimelig penge. Kona er også med så da sparte vi litt med dobbelt-rom også. Det blir en hyggelig løpe-tur med litt voksen-tid for oss også!

Berlin maraton er i slutten av september og det må jo konkurreres litt for det også. Jeg må sørge for å gjøre meg fortjent til både “fem på norsk jord” og det nye ultrafatet. Løpsplanen ser foreløpig slik ut:

(Februar: Bislett 50 km?)
April: KickMaster Påskemaraton i Drammen
May: Ecotrail 80 km
(Juni: Nytt maratonløp fra Sandvika til Drammen?)
Juli: Nebelhorn Berglauf
September: Berlin maraton
Oktober: Olav Engen Ultra 1
(Oktober: Olav Engen Ultra 2)
(Oktober: Hytteplanmila?)
Desember: Ribbemaraton

Løp i parentes vurderes, det er litt usikkert hva jeg velger.

Trening
Jeg har alltid vært tilhenger av å løpe mer eller mindre uten en plan. Jeg har løpt de øktene jeg har vært motivert for og trivdes veldig godt med det. I 2016 ble det en del langturer og også mange intervalløkter. I ettertid ser jeg at intervalløktene i hovedsak besto av korte og få repetisjoner. Dette ga meg nok ikke den fremgangen jeg var ute etter.

Jeg har nå gått til anskaffelse av et maratonprogram utviklet av Marius Bakken. Dette programmet er rettet inn mot mitt mål på sub 3 og består av mange varierte økter. Jeg har fulgt programmet siden midten av desember 2016 og merker fremgang allerede. Det er heller ingen tvil om at jeg presser kroppen mer enn jeg ville fått til dersom jeg skulle planlegge øktene selv. Det er flere økter jeg har gjennomført som jeg var usikker på om jeg ville klare før jeg begynte. Det er motiverende å klare slike økter! Samtidig legger programmet opp til to hviledager i uke og 2-3 svært rolige økter. Dette er for at kroppen skal restituere best mulig og for å forhindre skade. Det ble nok mye lapskaus på meg i 2016 og med dette programmet vil jeg unngå mye av dette. Anbefaler virkelig at man ser på dette alternativet dersom man vil ha mer struktur i treningen samtidig som man ikke vil binde seg til en fast trener.

Programmet strekker seg over omtrent 100 dager og jeg har derfor planlagt det slik at jeg er ferdig med første gjennomføring til Påskemaraton i Drammen. Da blir målet å løpe på 3:06-3:08. Løypa i Drammen er flat og fin, men det er noen vendinger og noen små kneiker som skal løpes. Jeg opplever uansett løypa som raskere enn både Oslo og Holmestrand.

Etter løpet i Drammen blir det tid til litt ultra med Ecotrail der jeg løper full distanse (som blir 80-85 km i år). De siste 10 kilometerne skal jeg løpe om kapp med min bror. Vinneren får heder og ære, mens taperen må støtte Barnekreftforeningen med 1000 kr!

Deretter blir det nok en runde med Marius Bakken sitt program. Forhåpentligvis får jeg løpt en maraton fra Sandvika til Drammen i juni og Nebelhorn Berglauf i juli, men etter det blir det fullt fokus mot maraton i Berlin.

Håper å treffe mange glade løpevenner i løpet av året! Vi løpes!

Oslo Maraton 2016: Guts, but no glory

Rett før målgang i Oslo maraton 2016

Rett før målgang i Oslo maraton 2016

17. september 2016 var dagen endelig kommet for årets hovedmål. Det skulle løpes maraton i Oslo. Som tidligere skrevet hadde jeg opprinnelig et mål om å løpe på 3:10-3:15 i Oslo, men på bakgrunn av gode resultater i år så endret jeg målet til “under 3:10”. Det skulle tilsvare 4:30min/km, eller mila på 45 minutter 4 ganger etter hverandre! En tøff oppgave med andre ord.

Løypa i Oslo er ikke den raskeste synes jeg. Man løper to runder i samme løype. Fra Rådhusplassen til Skøyen er det litt opp og ned, men ikke mye. Fra Skøyen og egentlig helt til Sørenga er det relativt flatt og fint. Men fra ca 13 km begynner det å bli litt tøffere. Først over en bro og opp rundt Botanisk hage, denne bakken er tung! Etter å ha løpt tilbake til sentrum er det to ganger over Egertorget før man kommer tilbake til Rådhusplassen og starter på en ny runde. Slik konfigurasjonen på løypa er så får man de tyngste partiene halvveis og helt på slutten av maraton. Kanskje det ville være bedre å løpe andre veien?

Nok om løypa!

Mine forberedelser og gjennomføringen
Jeg følte jeg hadde trent godt til dette løpet gjennom hele sommeren. Mye intervaller og fartstrening. Lange intervaller på opp mot 5 km i maratonfart og turer opp til 20-25 km med progressiv fart. Siste ukene før løpet trappet jeg ned distansen og etterhvert antall treninger for å bygge overskudd. Kroppen føltes bra på startstreken og jeg var klar for jobben!

Jeg ble løpende alene, det har jeg ikke noe problem med selv om jeg foretrekker å løpe sammen med noen som har samme mål som meg. Jeg hadde lagt en plan om å løpe pent første runden og passere på 1:35 etter halvmaraton. Det gikk ikke helt som det skulle og jeg passerte på 1:33. Jeg følte uansett ikke at jeg hadde anstrengt meg alt for mye og fortsatte videre i fint tempo. Tok det likevel litt roligere i det lille som var av bakker ut mot Skøyen. Langs Frognerstranda var det litt motvind og varmen begynte virkelig å ta tak. Jeg hadde merket at jeg svettet mye, allerede fra 1-2 kilometer så rant svetten i ansiktet mitt. I grunn ikke et godt tegn! Jeg holdt fortsatt omtrent 4:28/km og kroppen føltes fin. Jeg fikk i meg gel for hver 5. kilometer og drakk litt sportsdrikk på alle stasjonene. Jeg merket ikke noe til at jeg skulle ha noe mangel på næring.

Ved runding containerhavna etter Sørenga fikk jeg det første varselet på at noe likevel kunne være galt. Et kjapt hugg i ene leggen som heldigvis slapp med en gang. Men jeg merket at det begynte å gjøre vondt i beina. Og da vi svingte opp brua ved Nydalsveien for å starte på turen rundt Botanisk hage igjen sa det stopp. Etter 35 kilometer var løpet over for meg. Sterke kramper i legger, hamstring og setemusklene. Herfra tapte jeg omtrent 2 minutter/km og det var en kamp særlig i bakkene. Jeg så fort at målet om 3:10 var utenfor rekkevidde, men hadde et lite håp om ny pers. Men da vi svingte inn i sentrum og det ble flere bakker skjønte jeg at det toget også var gått. Jeg kom meg i mål på 3:23:10. En tid som jeg egentlig er litt skuffet over. I seg selv er det jo en god tid og det er en stor prestasjon å løpe maraton under 3 timer og 30 minutter. Men jeg hadde håpet på og jobbet for noe bedre!

Så hva gikk galt?
Det er nok ikke lett å svare på. En ting er nok at jeg ikke har hatt mange nok lange turer i maratontempo. Det må jeg nok endre på i det videre arbeidet. Ikke bare turer der de siste 5-10 er raske, men rundt 25 kilometer bør gå i riktig tempo. I tillegg tror jeg varmen tok meg kraftig denne gangen. Når jeg har løpt ultraløp har jeg alltid hatt med meg salttabletter og tatt en eller to i timen. Det gjorde jeg ikke på dette løpet. Kanskje det hadde hjulpet? Jeg var full av salt i ansiktet og resten av kroppen etter løpet så tapet var i alle fall stort. Etter målgang fikk jeg i meg over 2 liter væske, men da jeg kom hjem kunne likevel jeg konstatere et vekttap på 0,5 kg. Det betyr for meg at jeg tapte rundt 5% av egen kroppsvekt i væske, til tross for at jeg drakk mye underveis. Det er ikke bra! Startet jeg kanskje for hardt? Ja, mulig det, men jeg følte ikke at jeg gikk tom for energi. Det var krampene og den medfølgende smerten i beina som stoppet meg, ikke mangel på næring eller energi. I ettertid kan jeg nok også tenke meg at det ikke var så lurt med 6-timers på Ringerike tre uker før maraton heller. Det løpet gikk også på hardt underlag og beina var kanskje ikke 100% restituert selv om jeg ikke løp like fort der.

Hva med veien videre?
Først og fremst: Jeg gir ikke opp! Jeg skal under 3 timer på maraton! Andreas Gossner sa en gang til meg at man kan ikke regne med å sette pers på maraton hver gang. Det fikk jeg merke denne gangen! Det er så mange faktorer som spiller inn at man ikke kan ta noe for gitt. I kortere løp gir dette mindre utslag, men på maraton spiller alt inn. Det er ikke så lett at man kan “bestille” et superløp på maraton. Jeg skal fortsette det målrettede arbeidet, jeg skal stille til start i noen løp neste år også. Om det blir like mange som i år vet jeg ikke ennå. Jeg liker å løpe i konkurranser, men kjenner også at det tar ekstra på kroppen. Kanskje jeg stiller i flere 10km og halvmaraton i stedet for maraton. Det er noe helt annet for kroppen og beina (og ikke minst hodet). Om det blir Oslo maraton i 2017 eller om jeg innvilger meg selv en tur til Berlin er ikke avgjort. Berlin har en raskere og lettere løype enn Oslo med langt færre høydemeter. Derimot er det litt mer kostbart (også har jeg løpt i Oslo hvert år siden 2010 og det er tungt å skulle miste et år). Vi får se hva det blir til. Påmeldingen til Berlin starter 19. oktober etter hva jeg forstår.

 

Post race innlegg på Instagram:

To konkurranser og oppladning til hovedmålet

På tide å skrive litt her igjen. Denne gangen vil det dreie seg om to konkurranser jeg har deltatt i og opptrappingen til Oslo maraton 2016.

AIM Challenge Hemsedal

Lørdag 20. august deltok jeg i AIM Challenge Hemsedal for 2. gang. Dette er en multisportkonkurranse for lag. Akkurat som i fjor deltok jeg sammen med en kamerat (Anders). En liten endring til i år: Vi hadde med oss de obligatoriske syklene denne gangen. Målet vårt var også endre litt fra i fjor, vi ønsket å ta spurtprisen til den høyeste toppen!

Etter å ha sett litt på kartene fra tidligere år kom vi derimot raskt frem til at dette kunne være en risikabel strategi. Ingen av oss hadde lyst til å prøve oss på steder der det ikke var sti og mange av toppen lå langt utenfor (markert) sti. Vi valgte derfor å se an litt på hvordan det ble i år.

Lørdag morgen var det supert vær og vi sto opp sammen med “konkurrentene” i Team Formsterk og Team Formsvak (vi var Team Formfett). Ved start ble det skryt og prat sammen med andre deltagere før det hele var i gang klokka 10:00. Kartet ble hentet og Anders og jeg fant raskt en rute vi ville prøve til toppen med spurtprisen. Vi satte i gang med noen kilometer på sykkel og gikk deretter over til løping. Vi satte fra oss syklene for å slippe å drasse på de i fjellet. Noen poster fikk vi også med oss på veien opp til toppen. Det ble bratt og slitsomt, men vi så ingen andre mennesker før oss. Etter en time så vi toppen og selv om Anders mente han kunne skimte noen mennesker på toppen så fortsatte vi med friskt mot! Vi ankom toppen etter ca en og en halv time og tok en velfortjent lunsj mens vi la opp resten av løypa vår.

Nå ble det tur for bading, SUP, litt klatring og andre utfordringer. Anders er den i laget som tar postene, mens jeg kjefter eller oppmuntrer etter behov. I år ble løpsdistansen omtrent den samme som i fjor (ca 21 km), men vi syklet mye lenger. Vi rotet oss ikke bort en eneste gang og det var vi veldig fornøyd med. I tillegg klarte vi å holde oss stort sett på sti, med unntak av noen turen rett over noen myrer.

Ved målgang etter 6 timer traff vi de andre lagene igjen og spenningen om hvem som hadde fått mest poeng startet. Anders og jeg hadde fått mye mere poeng enn i fjor og langt flere poster. Alle tre lagene i gjengen lå oss betraktelig nærmere hverandre! Vi var svært fornøyd med vår prestasjon.

Eneste problemet som startet å melde seg for meg var en ankel som ikke var god. Omtrent 2 og en halv time ut i løpet hadde jeg et overtråkk. Dette pleier å gå over for meg med en gang og det gjorde det også denne gangen. Men av en eller annen grunn fikk jeg veldig vondt etter at konkurransen stoppet. I ettertid tror jeg syklingen har noen av skylden for dette, jeg er ikke vandt med den bevegelsen. Litt senere på kvelden ble det så ille at jeg ikke kunne stå på foten og jeg måtte droppe banketten den kvelden. Gutta var snille mot meg og ordnet mat og alt jeg trengte, så det var ikke videre synd på meg. Jeg var likevel temmelig nedfor, jeg trodde rett og slett at sesongen var over og at jeg ville bruke svært lang tid på å komme tilbake.

Slik gikk det imidlertid ikke helt…

Ringerike 6-timers

På planen for lørdag 27. august sto Ringerike 6-timers. Jeg vurderte veldig hvorvidt jeg skulle starte her eller ikke. Når jeg på lørdag og søndagen før knapt kunne gå var ikke håpet stort. Jeg brukte mye tid med is på foten og var forsiktig med foten. Tirsdagen løp jeg en svært kort og rolig tur og det gikk bra. Deretter hadde jeg to turer på onsdag og torsdag der jeg presset foten mer. Dette for å provosere frem smerter. Jeg vet med meg selv at dersom jeg hadde merket noe under Ringerike 6-timers skulle det mye før jeg stoppet. Det ville bli lettere med en DNS enn en DNF.

Uansett; det endte med at jeg stilte til start! Målet var opprinnelig 70 kilometer på 6 timer, omtrent 5:08/km. Jeg startet “rolig” og hadde vel omtrent 5:04/km i snitt første halvannen timen. Deretter økte jeg tempoet litt og dro snittet ned i rett under 5:00/km. Det holdt jeg frem til maraton og vel så det. Imidlertid hadde jeg fra ca 7 kilometer merket at jeg løp feil med høyre fot (den jeg hadde skadet). Jeg var veldig anspent og sti i foten/ankelen. Dette var ikke noe stort problem, men det kunne bli det om jeg løp alt for langt. I tillegg begynte det å bli veldig varmt! Jeg tok derfor en fornuftig, men litt sur avgjørelse om å fortsette til jeg passerte 50 km og fikk en godkjent ultra. På klokka passerte jeg 50 km på 4:09, offisielt ble det 50,6 km på 4:16.

6-timers er en ultra jeg liker veldig godt og derfor var det veldig leit å skade seg før denne. Neste mulighet blir på Bislett i november. Der er det usikkert om jeg orker å delta, men det vurderes!

Opptrapping til Oslo maraton

Etter Ringerike 6-timers tok jeg meg 3 dager hvile. Etter det ble det en intervall-økt på onsdagen (4x 2km@MP), en rolig langtur på torsdagen og korte intervaller på fredagen (6x 500@3:45/km). Lørdagen to uker før Oslo maraton la jeg inn den siste langturen. Det ble en halvmaraton der de første 11 kilometerne gikk i 4:58/km og de siste gikk i ca 4:25/km. Halvmaraton ble fullført på 1:38:15 og det var “uten” å anstrenge meg for mye. Nå, to uker før maraton, beholder jeg antall og type treningsøkter, men jeg korter inn på distansen eller varigheten. Intensiteten holder jeg oppe. Neste uke, som er siste uka før maraton, blir det færre økter og bare en med noen korte drag med fart. Kosthold og søvn blir viktig i denne siste uka, og væskeopptak. Målet for Oslo maraton har endret seg noe, opprinnelig var målet at jeg skulle løpe på 3:10 – 3:15 i Oslo, men det er endret til sub 3:10! Dersom noen som leser dette ønsker å løpe sammen med meg så er det bare hyggelig! Ta kontakt så treffes vi!

 

Nytt innlegg kommer etter løpet i Oslo, enten jeg klarer det eller ikke