En asfaltløper tester terrengsko

De som kjenner meg vet at jeg er en asfaltløper. Jeg trives best på flatt underlag og anser i grunn fortauene som “tøft terreng” før de er blitt kostet om våren. Likevel så kan jeg trives med en tur eller tre i skogen. Da foretrekker jeg løpbart terreng, det vil si at det aller mest tekniske med stein og røtter holder jeg meg unna. Bred og god sti eller gammel kjerrevei er topp! Jeg deltar også stort sett i ett eller flere terrengløp hvert år, så behovet for både trening i terreng og gode terrengsko er tilstede. Akkurat nå er det Ecotrail 80 km som nærmer seg. Et løp jeg gjennomførte både i 2015 og 2016. Den løypa er passe hard for meg. Mye grusvei, en del asfalt, noe kjerrevei og litt blåsti og myr og ikke minst mye opp og ned. Jeg har skaffet meg nye sko som jeg trolig kommer til å løpe Ecotrail med og tenkte jeg skulle dele min erfaring med de så langt med dere.

 

Til info: Jeg er ambassadør for Sport 1 Storgata. Skoene jeg omtaler nedenfor betalte jeg for selv. Meningene er mine egne!

Hoka Challenger ATR 3

Challenger er en terreng-variant av Clifton. En lett sko med mye demping og terrengsåle. Passer utmerket for turer på litt asfalt, grus og gode stier. ?: Produsenten

Siden jeg har vært fan av Hoka lenge og da særlig modellen Clifton har jeg tenkt mye på å teste Challenger. Det er en variant av Clifton med terrengsåle og noen forsterkninger rundt. I uke 17 så dro jeg inn til Oslo og så på disse skoene og noen andre. På Sport 1 Storgata fikk jeg god hjelp og kom etterhvert fram til at jeg ville kjøpe meg et par Challenger, men at det var lurt å gå opp en størrelse (eller egentlig 2/3 av en størrelse). Selv om Challenger skal være “identisk” med Clifton så var den nok litt strammere i tåboksen og midten av foten. På denne måten får jeg også plass til litt tykkere sokker, eventuelt av ull, noe som kan være greit når man risikerer å bli våt.

En av grunnene til at jeg ville prøve Challenger er at jeg stort sett løper lange løp i terrenget. Ecotrail, Dobbel Traveren, RPL for å nevne noen. I terrenget løper jeg sjelden for full maskin. Der er det snakk om å kose seg med turen. Da synes jeg det er viktigere med god demping enn å ha de letteste skoene med sinnssykt grep. Challenger oppfyller mine ønsker om demping og passformen er utprøvd og fungerer godt for meg. 

På første turen fikk jeg prøvd skoene på litt asfalt, grus og blåsti samt en god del snø og vått føre. Jeg løp en runde i nabolaget som jeg har hatt lyst til å prøve lenge. Hjemmefra og til Sæteren Gård, videre til Muren og Skriverberget. Den ruta har jeg løpt flere ganger, men det “nye” nå var å løpe tilbake til Stein Gård gjennom skogen. Dette siste stykket var på ca 4 km og gikk på mye blåsti. Videre har jeg fått testet skoene i løypa til Ecotrail. Jeg testet de på traseen til 30 km-løpet, fra Sørkedalen skole til målområdet ved Salt. Det var et bevisst valg å teste i denne løypa fordi den inneholder de største utfordringene i Ecotrail-løypa. Terreng ned mot Fossum, glatt jord og terreng langs Lysakerelven og det flate stykket med asfalt inn til mål. En av hensiktene med turen var altså å teste skoene på dette underlaget (i tillegg til å få en hyggelig tur sammen med mange andre løpere). Challenger ga meg det jeg ønsket: En god sko til terrengbiten og en sko som jeg kunne løpe fort i fra Lysaker til mål. For meg er det de siste 20 kilometerne på Ecotrail som bestemmer hvilke sko jeg skal bruke og Challenger ser ut til å være et godt valg.

Challenger fungerte fint på asfalt og grus. Etter å ha fått justert knytingen litt så satt skoen veldig godt på foten. I snø og søle fikk jeg også testet grepet. Jeg ser ikke bort fra at det finnes sko som har bedre grep og at dette kan være høyst nødvendig i stor fart. For meg fungerte festet veldig godt. Hverken i bakker med søle og snø eller på våte planker over småbekker hadde jeg problemer. Jeg følte meg trygg og for meg er det det viktigste. 

Hoka har lenge fått tilbakemelding om at skoene deres er smale, særlig i forfoten. Selv har jeg ikke vært plaget av dette, men Clifton 3 og Challenger ATR 3 er litt bredere enn sine forgjengere. Det er en velkommen forbedring! Skoene sitter godt med en stødig og foret hælkappe og en tunge som ligger godt på plass. Lissene er flate og forblir knytt gjennom hele løpeturen. Lissene var også lange nok til at man kan benytte trikset med en ekstra løkke i det øverste hullet for å holde hælen ennå mer på plass hvis man liker det. Challenger er en “maksimalistsko”. 31 mm demping i hælen og 26 mm i front. Det gir en dropp på 5 mm og regnes som lavdropp. Vekten er 269 g i herrestørrelse 42 og 2/3, noe som er imponerende når man tenker på størrelsen av skoen. Jeg kan ikke uttale meg om holdbarheten til Challenger, men Clifton har holdt lenge for meg. Typisk har de holdt rundt 800-1000 km før sålen har blitt slitt ut. Overdelen har jeg ikke hatt problemer med. 

I forholdt til terrengsko jeg har prøvd tidligere så er det en ting jeg umiddelbart legger merke til. Ved løping på vått underlag er det omtrent umulig å unngå å bli våt på beina. Med Saucony Peregrine som jeg har brukt mye og også Altra Superior var ikke dette noe problem siden skoene hadde drenering i sålen som slapp ut vannet igjen. Det har ikke Challenger. Dersom man tråkker i en bekk med disse skoene vil de bli fulle av vann og man vil fortsette å være våt på beina lenge. Nå tror jeg nok det kunne blitt litt rart med drenering i så dempede sko, men behovet er uansett der.

 

Alt i alt kan jeg bare si at jeg er veldig fornøyd med disse skoene. Som nevnt er det mulig det blir disse skoene på Ecotrail 80 km i år. Den avgjørelsen tar jeg nok litt nærmere løpet, men de er i alle fall en svært god kandidat. Blir det tørt i flere dager før løpet og på løpsdagen kommer jeg nok til å velge Clifton 3, men med fare for våte partier vil nok Challenger være det rette valget. Challenger er litt tyngre enn Clifton (269 g mot 245 g i størrelse 42 og 2/3), men ikke mer enn at det skal gå veldig fint. Den ekstra tryggheten de gir kan være en stor fordel i det lange løp.

 

Positivt om Challenger:

  • God demping
  • Tilfredsstillenge grep på det meste av terreng
  • Fungerer fint på asfalt

Negativt om Challenger:

  • Tykkelsen på sålen kan gjøre den litt ustabil i terrenget
  • Har ikke drenering i sålen

Bislett 50k 2017 – Deilig følelse

Siden jeg i år har så kraftig fokus på maraton er jeg litt mer forsiktig med påmeldinger til løp, og da særlig ultraløp. Jeg ønsker uansett å gjennomføre 3 ultraløp (Ultrafatet) og maraton nok til “5 på norsk jord”, og Bislett 50k gir uttelling på begge disse statistikkene. Men da jeg nå er inne i en hard periode i 100-dagersprogrammet til Marius Bakken så var jeg veldig usikker på om Bislett 50k måtte gå uten meg i år. Sannsynligheten for at jeg ville klare de harde, maratonspesifikke øktene i treningsprogrammet og samtidig levere en god prestasjon på Bislett var liten. I tillegg kom muligheten for å pådra meg en skade. Jeg kontaktet Bakken og forhørte meg om hva han syntes. Han anbefalte vel egentlig ikke å løpe på Bislett, i så fall måtte jeg droppe de harde øktene i ukene før og etter.

På bakgrunn av dette ble det en spontanpåmelding for min del. Jeg flyttet de harde øktene i uka før til mandag og tirsdag (noe som i seg selv er helt feil siden de ikke skal komme på påfølgende dager). Jeg byttet ut selve langturen i uke 7 med Bislett. Selv om langturen skulle være rolig så tenkte jeg det fikk være innafor. Uke 8 får vi se hvordan jeg legger opp, starter nok med de rolige øktene og tar det litt etterhvert. 

Jeg så meg nødt til å melde meg på i pulje 1 der de raskeste løperne befinner seg. Tidsmål under 4 timer ble derfor et krav. Jeg ville egentlig helst løpt i pulje 2 og heller vært blant de raskeste der, men det var ikke mulig for meg denne dagen. Etter 4:20 ville vi bli plukket av banen og det mente jeg skulle være oppnåelig uansett.

Lørdag 18. februar kom og jeg sto tidlig opp og spiste en god frokost, drakk kaffe og litt Tailwind før jeg reiste innover til Oslo og ankom stadion med god tid til start. Der ble det hyggelig gjensyn med mange andre løpere og utveksling av løpsplaner og strategi. Jeg fant noen andre løpere som hadde omtrent samme mål og plan som meg. Jeg ville holde rundetiden nærmest mulig 2:37 som var det som skulle gi totaltid på 4 timer.

Rett før start valgte jeg å gjøre om skovalget. Opprinnelig hadde valget falt på mine nye Saucony Freedom ISO. Veldig gode sko, men ikke like mye demping som Hoka Clifton 3 som valget til slutt falt på. Clifton 3 hadde jeg løpt en tur i tidligere (Ribbemaraton) og da fikk jeg en skade i hamstring. Satset på at det ikke hadde noe med saken å gjøre og håpet den ekstra dempingen ville være en fordel på det harde underlaget på Bislett.

Starten gikk kl 10:00. De to-tre første rundene gikk litt sakte, men det var egentlig det jeg ønsket. Etter det la jeg meg i ryggen til Janicke Bråthe, hun løp klokkerent på runder omkring 2:37. Etter en stund dro jeg fra henne og løp på 2:34-2:35/runde. Jeg drakk Tailwind ca hver halvtime og spiste litt hver time. Underveis fikk jeg igjen ryggen til Janicke og hun leverte fortsatt de jevne rundene. Hun løp litt saktere enn hva jeg gjorde, men det ga meg en herlig ro i mitt eget løp.

Noen runder før maratonpassering dro jeg igjen fra Janicke. Jeg prøvde å dra henne med meg, men hun klarte ikke å følge. ved ca 65-70 runder fikk jeg noen mørke tanker og vurderte å stoppe på maraton. Det begynte å bli vondt i beina og jeg var selvfølgelig sliten. Jeg tenkte på hvordan løpet ville påvirke den videre treningen og fremtidige løp. Jeg klarte uansett å mobilisere frem til maraton og fortsatte videre. Siden mange løpere nå var i mål begynte flere og flere av tilskuerne å heie frem oss som fortsatt løp. Marit, Neil, Maratonmamma, Anita og mange andre heiet og sekunderte og det gjorde at jeg ikke “turte” å gi meg. Jeg fortsatte temmelig stabilt de siste rundene også. Med 4 runder igjen så jeg at jeg hadde hele 12 minutter til målet og da forsto jeg at det ville holde. 3min/runde skulle ikke være noe problem nå. Da gikk rundetiden opp litt, ca 2:44, men ikke noe faretruende. Sisterunden fikk jeg en liten spurt også og kom i mål på 3:58:56! 

Ved målgang måtte jeg legge meg ned og nyte øyeblikket litt! Masse folk gratulerte og jeg bare smilte fra øre til øre! Sliten,  men veldig fornøyd!

Sliten, men blid og veldig fornøyd etter målgang! Foto: Olav Engen
Sliten, men blid og veldig fornøyd etter målgang!
Foto: Olav Engen

I dag, dagen etter løpet, er kroppen stort sett bra. Litt vondt i knærne og hoftene, men det regner jeg med at går over. Det blir uansett ikke noe løping i dag, trolig ikke i morgen heller. Jeg håper imidlertid at jeg er i gang på tirsdag. Etter planen skal jeg ha en 10 km test denne uken. Usikker på hvordan det vil gå. I tillegg er det en langtur på planen, ca 2 timer 30 minutter. Det skal nok la seg ordne! Rekkefølgen på ukas økter får vi se etterhvert. Jeg har vinterferie (men jobber uansett) så skal i alle fall få nok søvn og hvile.

 

Bislett 24-timers 2015: Dagen da det endelig klaffet!

Av alle ultraløpene jeg hadde på lista i år så er det et som har stått frem som den største utfordringen: Bislett 24-timers! Jeg har deltatt to ganger tidligere og det har ikke endt godt.

Første gangen var i 2013. Da var jeg relativt uerfaren med ultraløp og startet alt for fort. Etter 12 timer hadde jeg nådd 101 kilometer og traff veggen med et smell! Deretter var det bare å sette seg i taxien og komme seg hjem til senga.

Andre gangen var i 2014 med mer erfaring og en bedre plan for hvordan løpet skulle gjennomføres. Det jeg ikke fikk til var søvn nettene i forkant og i løpet av natten fikk jeg store problemer med å holde meg våken. Etter 22 timer gjorde jeg noe dumt. Jeg tok av meg sokkene! Føttene så ikke bra ut og jeg brøt sammen og reiste nok en gang hjem uten å klare kravet om 150 kilometer. Det var surt for jeg hadde klart å bevege meg 142 og med to timer tilgode skulle muligheten vært der.

Derfor sørget jeg for å være ennå bedre forberedt denne gangen. Man kan godt si at alle løpene jeg har deltatt i i 2015 har vært trening mot dette målet. Det er nok ikke helt riktig, men det er litt sannhet i det. Her følger noen ord om hvordan jeg opplevde løpet.

 

Support

På Røyse Ultra i april traff jeg Arne som jeg løp mange av rundene sammen med. Arne og jeg løp også store deler av EcoTrail sammen i mai. Arne meldte seg frivillig til å stille som support for meg på Bislett. Jeg hadde et håp om å få noen til å “passe på meg” i alle fall på natta og Arne stilte opp. Jeg er temmelig sikker på at de to tidligere forsøkene kunne gått bedre dersom jeg hadde hatt noen som hjalp meg med å avpasse fart og sørge for jevnt inntak av næring. I tillegg ville det være fint å ha noen som pisket meg ut i løypa slik at det ikke ble for mye hvile. Og skulle tankene om å bryte komme så er det fint å ha noen som kan få deg på bedre tanker.

 

Målsettingen

Jeg hadde gått ut med at målet mitt var 170 kilometer. Dette mente jeg at jeg skulle ha mulighet til å klare. På bakgrunn av andre løp jeg har gjort i år så tror jeg absolutt det hadde vært mulig å oppnå. Under EcoTrail løp jeg 80 km på rett under 10 timer og det er med en del stigning og med sekk på ryggen. Bislett er som kjent relativt flatt. Som plan B hadde jeg 100 miles, 160,9 kilometer. Jeg ville bli veldig fornøyd om jeg klarte denne distansen også. Som siste utvei var det 150 kilometer som var målet, medaljen og godkjent ultra var viktigst. Jeg visste at løpet uansett ville bli tøft så jeg hadde ikke noe problem med å godta det om det skulle bli dette som ble resultatet.

 

Selve løpet

Det er faktisk ikke så mye jeg husker av løpet. Jeg vet jeg startet rolig, tror det ble omtrent 8,5 km første timen og omtrent det samme videre. Kona, som også stilte til start, løp mye fortere i starten og tok meg etterhvert igjen med flere runder. Dette syntes jeg var litt skummelt på hennes veiene og etterhvert også litt flaut. Mange andre løpere som ertet meg litt for det underveis (“Har du ikke tatt igjen kona ennå?”). Det ville ikke blitt fred å få i heimen om hun hadde slått meg på dette løpet.

En liten snutt fra starten av løpet. Opptaket startet omtrent klokka 10:17 på fredag formiddag, jeg passerer etter omtrent 3:25.

Jeg startet i et par Hoka Clifton 2 som jeg kjøpt for ikke alt for lenge siden. De fungerte svært godt og føttene koste seg stort sett. Etter fem timer måtte jeg sette en liten tape-bit på den ene fotbuen. Der har jeg slitt med gnagsår helt siden Vestfold UltraChallenge. Det var ikke blitt gnagsår ennå, men greit å unngå at det utvikler seg noe. Etter ca 10-11 timer byttet jeg til Altra Paradigm 1.5. Akkurat nå er jeg litt usikker på hvorfor jeg gjorde det, men det har sikkert noe å gjøre med at jeg innbilte meg at det ville være lurt. Jeg mener å huske at jeg hadde en tung periode omtrent her så det kan jo forklare litt. Jeg ble gående ganske mye med Altra-skoene, noe som gjorde at jeg fikk litt vondt i muskelen på vristen som løfter fotbladet. I tillegg begynte jeg etterhvert å kjenne at det utviklet seg gnagsår på tærne. Arne ble litt sinna på meg for at jeg hadde latt dette skje, men jeg lot ikke det gå så dypt inn på meg. Nå var det forsåvidt ingen vei tilbake, hadde jeg tatt av meg sokkene så hadde jeg aldri fått de på igjen. Og selv om det var to barbeint-løpere på Bislett (respekt!) så tror jeg ikke dette ville være rett tid og sted til å starte den karrieren. 

Omtrent samtidig som jeg byttet til Altra gikk det opp for meg at målsettingen om 170 kilometer nok ikke ville være oppnåelig. Jeg hadde opprinnelig laget to skjema med tid/distanse som skulle ta meg til 170. Et med rolig start og et med litt raskere start. Jeg havnet et sted mellom disse og etterhvert kom jeg opp til skjemaet med hard start (det var en start på ca 9 km/h, så ikke veldig hardt). Selv om denne planen tok høyde for at det ville gå saktere etterhvert så innså jeg altså at det ville bli vanskelig å klare dette. Med 12 ultraløp i år i tillegg til flere løp på 70-85 km så følte jeg rett og slett at kroppen var sliten. Egentlig hadde jeg kjent det i hoftene allerede etter 2-3 timer. Underlaget på Bislett er hardt og det er veldig monotont og ensformig å løpe der. Jeg snakket derfor med Arne etter ca 12-13 timer og ba om et endret skjema. Vi fant ut at jeg kunne klare meg med litt over 8 runder i timen og fortsatt klare 150 km. Det mente vi begge var overkommelig! Og på ett eller annet vis motiverte dette meg til å løpe litt mer. Vi ble derfor enige om at jeg skulle løpe 10 runder de første timene og heller se hvordan det utviklet seg etter det. Jeg prøvde å få unna de 10 rundene litt raskere slik at jeg kunne hvile litt, men Arne var beinhard og tillot meg kun noen korte minutter med hvile og skumrulle. Samtidig benyttet han muligheten til å putte i meg mat og drikke. Særlig husker jeg en gang der jeg la meg rett ned og lukket øynene. Arne var rett på “Ikke noe soving her, kom deg ut og løp!”.

 

Litt sliten, men fortsatt langt fra ferdig!

 

Takket være Arne som pisket meg rundt og at han stadig jagde meg ut dersom jeg ville ta pause så klarte jeg å oppnå 243 runder før det var gått 18 timer. Bare drøye 30 runder til målet om 150 km! Det var vel omtrent ved disse tider at jeg byttet sko igjen. Denne gangen til et par Hoka Clifton 2 som jeg hadde kjøpt et nummer for store. Dette føltes med en gang veldig riktig og jeg løp igjen! Dette kan selvfølgelig ha noen med at jeg fikk en Ibux og koffeinpille av Arne og at jeg ikke lenger var plaget av trøtthet eller smerter. I alle fall så tok jeg mange runder de neste to timene. Jeg fikk også på meg “finstasen” på dette tidspunktet. En skjorte som så ut som en dress med slips og greier. Veldig moro og mange blikk og kommentarer som hjalp meg veldig denne tiden.

 

Her passerer jeg 150 kilometer. Finstasen er selvfølgelig på!
Her passerer jeg 150 kilometer. Finstasen er selvfølgelig på! (se film litt lenger ned)

Kona passerte 130 kilometer litt etter klokka 03:00 (litt før meg), men etter dette var det ikke mye fart igjen i henne. Jeg passerte henne flere ganger og hun hadde vel mistet lysten på å løpe særlig mer. Uansett en utrolig prestasjon flott gjennomføring av første 24-timersløp!

Etter en stund begynte effekten av Ibux og koffein å avta og jeg fikk ny dose av Arne. Nok en gang kunne jeg løpe noen runder i god fart. Dessverre gjorde dette også at magen begynte å bli problematisk. Litt over klokka 06:00 på morgenen merket jeg at dersom jeg løp så ville jeg mest trolig kaste opp rimelig raskt. Nå var det bare 7-8 runder igjen så jeg kunne fint gå den siste biten så jeg var overhodet ikke bekymret. Omtrent samtidig dukket plutselig svigerfar opp også. Han hadde stått opp for å ta en tur inn og se på oss som løp. Kona var nå i mer eller mindre koma og forsøkte på noe som lignet soving på et av treningsapparatene i sprintgropa. Muligheten for å kunne bli kjørt hjem av svigerfar rett etter passering 150 km fristet veldig og jeg slo meg til ro med at det var det som ville bli distansen i år. Jeg fikk også en liten samtale med Geir Frykholm og han forstod godt mine prioriteringer og bekreftet at vi kunne få medaljene på vei ut av kjelleren selv om vi ikke var der alle 24 timene.

 

Det var med stor glede jeg passerte 275 runder. Tror alle på Bislett hørte jubelen min!

 

Etter å ha passert 150 kilometer og kommet tilbake til supportområdet pakket kona og jeg sammen sakene våre og kom oss hjemover. Det var utrolig deilig å få seg en dusj og legge seg i senga på lørdags morgen (nei Henning, det var ikke en var seng). Jeg fikk selvfølgelig ikke sove særlig mye, men slappet godt av i et par timer. Resten av lørdagen ble stort sett tilbrakt på sofaen. Mens jeg lå der gikk det også for meg at jeg endelig hadde klart målet om 150 kilometer på Bislett og da kom det faktisk noen små tårer.

 

Medalje og startnummer fra Bislett 24-timers

 

God natt! #biief #bislett24h

Et bilde publisert av Even Nedberg (@nedberg)

 

 

Er jeg en ultraløper nå?

Mange har sikkert sett på meg som en ultraløper og det har jeg nok også vært i lengre tid. Jeg har imidlertid alltid hatt som mål å klare dette 24-timersløpet før jeg vil kalle meg en ekte ultraløper. For meg har dette vært viktig. Jeg har i flere år drevet med langløping, men denne medaljen har jeg lengtet etter.

Kunne jeg klart målet om 170 kilometer? Nei, kroppen ville ikke det og jeg ser at jeg nok har kjørt for hardt med ultradistanser omtrent annenhver helg. Kunne jeg klart 100 miles (160,9 kilometer)? Kanskje, men siden jeg ikke prøvde så er det ikke et interessant spørsmål. Jeg hadde tre timer igjen da jeg forlot Bislett og ca 10 kilometer. Jeg kunne ikke løpe og fikk ikke lenger i meg noe særlig fast føde. Jeg tror det er greit å ha noen mål å strekke seg etter for senere også…

 

Takk til:

Jeg må takk noen av de som var med på denne turen og gjorde det hele mulig. Først av alt takk til Geir Frykholm som er primus motor og som har gitt meg mange gode råd frem mot løpet. Han er vel nesten lei av at jeg kommer innom butikken hans i Sandvika! I tillegg til Geir er også Sharon en viktig bit i arrangørkomiteen. Hun er litt mer anonym, men jeg vet at hun står på og ordner med maten og mye annet i kulissene. Takk til alle som stilte opp som Race Marshals! Dere motiverte og hjalp oss alle til å yte vårt beste. Takk til ToppTid som gjør en veldig viktig jobb! Takk til Fokusklinikken som stilte med massasje under hele løpet. Tror de som jobbet der fikk kjørt seg nesten like mye som oss som løp. Å gi massasje i 24 timer er ikke lett! Takk til Eivind som hjalp til med å blande litt sportsdrikk til meg og kona de første timene. Det gjorde at jeg kunne fokusere på løpingen. Og sist, men kanskje aller mest takk til Arne som stilte som support for meg og Yvonne! Jeg veit så innmari godt at jeg hadde strevd veldig med å klare dette uten deg. Det var veldig godt å komme inn til supportområdet og se deg med drikkeflaske, genser, brødskive eller hva det nå var jeg trengte. Det virket som om du leste tankene mine og visste hva jeg hadde lyst på. Du sa selv at jeg ikke var noen “solstråle” hele natta og jeg tror nok jeg kan ha vært både grinete og sur underveis, men jeg er så glad for at du hjalp meg til å nå målet mitt!

 

Et siste bilde før vi gir oss

Den viktige langturen

I hele år har jeg hatt fokus på å løpe langt. Fart har jeg hatt lite fokus på, men målet har vært å holde samme fart over lenger og lenger distanse. Siden januar har jeg forsøkt å ha en totaldistanse i løpet av helgen på minst 40 kilometer. Det er ikke alltid dette har vært mulig, men stort sett har jeg fått det til. Dette har vært fordelt enten helt jevnt (20+20 km) eller helt skjevt (35+5 km). Etterhvert som månedene har gått så har jeg ofte økt distansen opp mot 50 og 60 kilometer totalt på de to dagene. På vårparten og litt i august ble dette “brutt” av deltagelse i diverse løp, men det teller vel uansett inn. Lengste treningsturen jeg har løpt i år var på 84,7 kilometer. Og jeg har flere treningsturer på rundt 50 kilometer og oppover. Jeg er ingen ekspert på dette området, men jeg har gjort meg noen tanker og lest mye. Det som står nedenfor er uansett bare mine tanker og råd. Om du velger å prøve ut dette så er det på egen risiko!

Årets lengste treningstur: 

View this post on Instagram

En grei dag på jobben! Nå blir det beina høyt, pizza fra Peppes, Coka Zero og potetgull resten av kvelden. Jeg løp for #tvaksjonen2015 #blimed og #regnskogen. Fikk flott følge på mesteparten av turen. Tusen takk til @yvonneolstad , @thostord , @lopemann og alle elevene og foreldrene som hjalp meg gjennom dagen, jeg satte utrolig stor pris på støtten deres underveis! En stor takk også til @skins_norge som sørget for å holde meg varm og tørr gjennom løpet. A200 Thermal imponerte! Jeg brøt en regel med å starte i uprøvd utstyr, men angret ikke et sekund på det! Har nå fått på meg RY400 og den blir nok værende på til i morgen. #løpno #løp #løpeglede #run #skinsnorge #skinscompression #minløpetur #livererbestute #ultratrening #ultra #runnersofnorway #gsporthøsttrening

A post shared by Even Nedberg (@nedberg) on

 

Så hvorfor har jeg gjort det slik? Hvorfor løper jeg lange treningsturer?
Jeg opplever at det er viktig å venne kroppen til påkjenningen. For ikke mange år siden så fikk jeg vondt i bein og hofter etter bare 15-20 kilometer. Kroppen klarte heller ikke ta til seg særlig med næring underveis i løp. Ved dette arbeidet så har dette flyttet seg. De største smertene og “veggen” kommer nå ikke før ca 60-65 kilometer for meg. Jeg vet nå også bedre at dette går over og hvordan jeg skal jobbe for å komme gjennom det. Siste lange treningstur (den på 84,7 km) så kan jeg egentlig ikke si at jeg traff noen vegg eller hadde store problemer før helt på slutten.

 

Næring
I tillegg bruker jeg disse turene til å teste næring før løp jeg skal delta i. På nest siste langtur så brukte jeg ikke gel, men spiste kun grove brødskiver med salami. Det fungerte veldig bra og jeg tror det er noe av grunnen til at jeg ikke traff veggen denne gangen. Jeg tror også at dette var noe av grunnen til at jeg opplevde at hodet var slitent. For meg betyr dette at en gel i ny-og-ne er greit, men slik jeg har holdt på før er for mye. Jeg har den siste tiden testet ut en ny type gel også. Den er ikke like god som de jeg brukte tidligere, men smaker heller ikke så søtt. Nå bruker jeg Sponser Liquid Energy Long. Denne smaker litt som salt havrevelling. Den inneholder ikke fullt så raske karbohydrater som vanlig gel og sitter bedre i magen (for meg). Da får smaken bare være som den er. Sportsdrikk er Sponser Long Energy, men her vurderer jeg å teste Tailwind snart. De to har omtrent samme innhold av kalorier og salter/mineraler, Sponser litt mer av sistnevnte. Tailwind sier at man kan klare seg med bare dette (ikke fast føde), det tviler jeg litt på, men det blir spennende å teste en gang. Siste langtur gikk med en liten kombinasjon av brød, gel, energibarrer og pasta. Det fungerte svært godt og blir nok oppskriften jeg følger under Bislett 24-timers!

 

12 dager med trening i Oberstdorf ga en total på 277 kilometer i sommer

 

Utstyr

Til de fleste løpene jeg deltar i bruker jeg sekk og flere skift tøy og kanskje to-tre forskjellige par sko. Jeg vet at mange klarer å stille på startstreken med helt nytt utstyr og nye sko. Det klarer ikke jeg! Jeg er en av de som trenger å vite at ting fungerer og hvordan jeg eventuelt skal ordne det om noe går galt. På langturene veksler jeg på hvordan tøy jeg bruker og bytter mellom to sekker og drikkeblærer. Fordeler og ulemper med utstyret legger seg på minnet og jeg lærer meg til å håndtere det meste. Det samme gjelder selvfølgelig også for valget av sko. I løpet av en uke bruker jeg ofte 3-4 forskjellige par sko og jeg varierer hvilke sko jeg bruker på langturene. For tiden går det mye i sko fra Hoka til langturene, men jeg har også et par fra Altra som jeg prøver ut. Også valg av klær ved forskjellige temperaturer og værforhold kan testes ut på langturer. Dette kan selvfølgelig også testes på kortere turen, men jeg opplever at jeg får best kunnskap om dette ved lengre turer. På langturer vil jeg ofte løpe såpass mye saktere slik at kroppen ikke produserer like mye varme og derfor trenger mer tøy. Varierende temperaturer og værforhold er også en utfordring på langtur.

 

En av årets første langturer

 

Så hvordan har jeg gått frem for å øke totaldistansen?
Jeg har vært så forsiktig som mulig når jeg har økt distansen på langturene mine. Fra en helgetotal på 40 km har jeg gradvis økt til det punktet jeg nå er på. Man kan si at en tommelfingerregel for meg har vært å øke med maks enn 5 km for hver uke. I tillegg har jeg tenkt at jeg først prøver jevn fordeling på lørdag og søndag, mens neste helg blir skjevfordelt. Deretter har jeg økt litt neste uke. Slik har jeg holdt på i 4-6 uker før jeg har tatt en rolig helg. Dette har som nevnt blitt stykket opp og brutt i perioder med konkurranser. Da har jeg ikke annet valg enn å løpe den oppsatte distansen på en tur. Mange av konkurransene jeg har stilt opp i i år har uansett gått så rolig at de likegodt kan sees på som trening til et større mål.

 

Restitusjon
Så er det tiden mellom langturene og konkurransene. Her innrømmer jeg at jeg nok har drevet litt rovdrift på kroppen. Jeg har nok hatt alt for mange konkurranser og langturer i år. Med 6 ultraløp på 8 uker i mai og juni er det klart at kroppen blir sliten og ikke får nok restitusjon. Jeg vil uansett si at dette er en svært viktig del av treningen. I år har jeg forsøkt å holde meg til 5 treningsøkter i uka, det vil stort sett si to hviledager i uka. Jeg har stort sett hatt to-tre dager hvile etter langturer og kanskje en dag eller to i forkant. Det betyr selvfølgelig at det er noen uker med mer enn fem økter. For meg fungerer dette bra, men som nevnt har jeg bygget opp kroppen til å takle dette og jeg løper rolig og med liten belastning.

 

Hvile er viktig!