Røyse Ultra 2018 – Where dreams come true!

Bilde fra Hytteplanmila-løypa. Vi skulle bli godt kjent med denne svingen etter 8 runder. Foto: Hytteplanmila.no/Røyse Ultra, Fotomontasje: Even Nedberg

Helgen 28. til 29. april 2018 var det nok en gang tid for Røyse Ultra! Dette løpet er noen år gammelt og jeg deltok også første gang det ble arrangert i 2015. Det bygger på samme ide som og inspirasjon fra Halden Ultraintervaller som jeg gjennomførte i 2013, 2014 og 2015. Ideen er at man løper 10 km 8 ganger gjennom et helt døgn. Det gir start hver 3. time. Løper man fort så får man bedre tid til restitusjon, men har vel også større behov for det. Første start gikk kl 12:00 på lørdagen og ble fulgt av starter kl 15:00, 18:00, 21:00, 00:00, 03:00, 06:00 og 09:00. Innimellom løpene stiller arrangøren på Røyse med super servering og vi kan dusje og hvile i Holehallen. Det blir god tid til sosialt samvær og generelt godt humør. Røyse Ultra løpes i traseen til Hytteplanmila som nok er kjent for de fleste. Den er relativt rask og grei å komme seg rundt, men det kan lett bli litt vind. Løypa skryter av å være “Norges raskeste 10 km”. Jeg er usikker på om det stemmer, men tror heller det har noe med tidspunktet Hytteplanmila arrangeres på. Løypa er absolutt rask, men det er noen lange, slakke bakker som suger krefter hele veien. Det skulle vi få merke litt av underveis.

Arrangørene av Røyse Ultra er Stig Andy og John Gunnar. De hadde i år åpnet for 40 deltagere og prisen jeg betalte (som ikke var “Early Bird”) var 650 kr for et døgn med full servering av mat og drikke. Her måtte noen av oss faktisk kjefte litt på arrangøren! De kan ikke ta så lite betalt for så mye support! De bør også åpne opp for litt flere løpere. Det er god plass til 60-70 løpere i de lokalene de bruker, gjerne 80-90 også siden det dessverre blir litt frafall utover natta.

Jeg hadde satt meg noen mål for mitt døgn og rundene rundt i løypa. Hovedmålet var å få en totaltid under 6 timer. For å klare det måtte jeg ha et snitt på 45 minutter per 10km, så mål 2 ble å holde meg under det på alle rundene. Som ekstra utfordring tenkte jeg at det kunne være moro å prøve å holde mitt “maratontempo” fra 2017 alle rundene. Det var 4:15/km og skulle tilsi en tid på 42:30 på 10km. 

Kort om rundene

Første runde gikk på 42:32. Her løp jeg lett og godt uten å ta meg helt ut. Hadde følge med Nikolai Marken hele veien. Tra raskere løpere stakk langt i front.

Andre runde gikk tyngre, men kom inn på 42:34. Alle de raskere løperne mente at denne runden var svært tung!

Tredje runde gikk 42:49, men her løp jeg roligere og hadde langt lavere puls. De raskere løperne mente at denne runden gikk lettere.

42:46 på fjerde runden. Godt å være halvveis og levere så jevne tider, men merket at det ble tyngre å vekke kroppen til å løpe. Stilen var nok ikke bra de første 2-300 meterne.

Femte runden måtte jeg opp i 43:43. Her hadde jeg god kontakt med Magnus som lå på plassen foran meg. Jeg hadde imidlertid ingen intensjon om å prøve å ta ham igjen siden han ledet med mange minutter totalt.

Sjette runden startet kl 03:00 og det var tungt å komme seg ut av soveposen! Kom inn på 44:50, men en begynnende strekk i ene leggen gjorde at jeg ble bekymret. Jeg hadde løpt i de samme skoene alle rundene så langt og bestemte meg for å bytte til noe mer dempet.

Den absolutt tyngste runden å motivere seg for er runde sju. Der løp jeg med tyngre, mer dempede sko og kom inn på 46:37. Jeg hadde regnet ut at jeg måtte holde meg under 50 minutter om jeg skulle klare totaltid under 6 timer, tror jeg ble litt defensiv på denne runden.

Siste runden! Runde åtte gikk i ennå et par nye sko og jeg kom inn på 45:42! Det ga en snittid på 43:57 og kilometertid på 4:24! Jeg klarte hovedmålet mitt og er godt fornøyd med det!

 

Det er klart at slike konkurranser ikke kan sammenlignes helt med å løpe intervaller på trening, men jeg skal allikevel forsøke meg på noen paralleller. 

Lengde – pauser

Under ultraintervaller på denne måten har man alt for lange pauser. Jeg tror ikke ultraintervaller hadde vært noe bedre om man kortet ned særlig på pausene. Det finnes løp som går under Backyard-prinsippet. Der løper man gjerne en kortere runde (typisk 6-7 kilometer) med start hver time. Her holder man sjelden på i et helt døgn. Pausene bør være lange nok til at man får ned pulsen uten at man blir stiv og kald. Jeg tror nok også at 10km er i overkant lange drag

Intensitet + økende tempo?

For meg gikk det stort sett saktere og saktere for hvert drag. Dette stemte også for de fleste andre som var med (unntatt Jan Olav Dagsvik som løp raskere og raskere). Det sies ofte at man skal prøve å løpe intervaller progressivt. Det gjør jeg også når jeg trener, men i denne konkurransen er det svært vanskelig å beregne hva som vil være riktig åpningstempo. Det gjør at det føles bedre å satse hardt, men kontrollert og heller se hva man får til etterhvert. Det er ikke bare kondisjonen som holder deg tilbake på de siste rundene.

De første to er tyngst

Det var morsomt å se at mange som klaget på at andre runden var svært tung. Kan dette ha noe med at kroppen må komme i modus for å løpe intervaller? Jeg opplever i alle fall ofte at jeg etter to-tre drag ikke har trua på at jeg skal klare å holde helt inn, men så går det likevel. På Røyse gikk intervall 3-6 mer eller mindre på autopilot

Holmestrand maraton 2018 – Som fartsholder

Lørdag 7. april ble Holmestrand maraton arrangert. På forhånd hadde jeg snakket med Karianne Mayer som ønsket å løpe på 4 timer. Hun hadde spurt om jeg kunne være “privat hare” for henne på full-distansen. Karianne og jeg har trent sammen tidligere og kjenner hverandre godt. Hun er gift med en av mine venner og når vi treffes går praten ofte om løping.

Siden jeg tenkte det kunne være flere som hadde dette behovet tok jeg kontakt med Kristian Jahre og spurte om de trengte en fartsholder på 4 timer. Siden Øyunn Bygstad allerede hadde tatt dette oppdraget fikk jeg heller forespørsel om å være fartsholder på 3:30. Jeg takket ja, etter å ha forsikret meg om at Karianne ville få en god ledsager i løypa.

Dessverre fikk Øyunn en skade før løpet og ble forhindret fra å delta. Derfor ble det omrokeringer og jeg endte likevel opp med 4:00-ballongen!

Holmestrand maraton hadde en litt ny løype i år. Løypa gikk ikke lenger rundt håndballbanen og man slapp en liten kneik. Løypa var blitt flatere, lettere og raskere! Likevel måtte man fortsatt løpe de to “justeringsrundene” rett etter start, før man starter på 8 runder av 5 km.

Karianne og jeg fikk følge av 4 andre løpere som hadde mål om å komme inn på rett under 4 timer. Oppdraget for meg ble å holde jevnt tempo hele veien, målet sa 5:41min/km. Dette føltes litt sakte for meg og jeg måtte anstrenge meg for å holde igjen. Det gikk greit i motbakker, men nedover og på sletter var det ikke like lett. Med litt stopping på noen av de 26 matstasjonene fikk vi justert snittet slik at det gikk greit likevel.

Man tenker ofte at det er kjedelig å løpe 8 runder i samme løype. Til vanlig vil det ofte være det, men jeg vil faktisk si at det er helt supert til en maraton. Man blir kjent med løypa og vet hvor man henter inn tid eller taper litt. Man får god kontroll på løpingen og kan planlegge spurten på de siste rundene.

Etter 4 runder sa jeg til gjengen som fulgte meg at jeg anbefalte at de fulgte i 2 runder til. Deretter måtte de selv vurdere om de ville prøve et rykk eller følge litt videre. Ved 6 runder stakk Karianne og en annen løper fra meg. Jeg hadde veldig lyst til å holde følge og jeg var faktisk litt nervøs på Kariannes veiene. Jeg lot de løpe fra meg og tenkte at om de ikke klarte tempoet skulle jeg ikke la de slippe meg om de falt tilbake. Ved passering 7 runder stakk de siste løperne i gruppa fra meg og jeg var nå alene. Da ble vi også passert av raskere løpere på 5 og 10 km. Det fristet veldig å løpe fortere nå, jeg hadde tross alt ingen løpere med meg lenger. Jeg tenkte imidlertid på at det kunne komme løpere bakfra som ble motivert av å se ryggen min (med “Fartsholder 4:00” på t-skjorta) og ville klare en spurt for å ta meg igjen. Jeg holdt derfor igjen alt jeg kunne. Min målgang ble på 3:59 og i mål sto Karianne som selv hadde klart å komme rett under 3:55! Hun takket meg for hjelpen og vi delte gleden av å ha fullført et maraton og nådd målene. Jeg har også blitt kontaktet på sosiale medier av andre fra gruppa som løp med meg. Det varmer veldig!

 

En liten “selfie” på siste runden

 

Jeg har ofte benyttet fartsholdere selv i min jakt på nye rekorder og vet hvor mye det betyr. Å kunne være med på å gi tilbake til arrangører og løpere på denne måten var virkelig meningsfylt og en stor glede!

Påskeharemaraton 2018: Som løpende arrangør!

Tirsdag 27. mars var det tid for årets Påskeharamaraton. Dette løpet arrangeres vanligvis av Geir Frykholm og Löplabbet. Løpet går fra butikken på Ski Storsenter til butikken i Sandvika. I år hadde dessverre arrangøren annonsert at løpet ikke ville bli noe av.

Andreas Gossner var raskt ute og oppfordret til at vi likevel måtte løpe denne dagen. Flere av oss hadde jo satt av dagen uansett. Han opprettet raskt et arrangement på Facebook der man kunne melde interesse. Tone Yvonne Boye Killengreen og jeg snakket litt sammen om mulighetene for å få løpet som en “offentlig” maraton som ville telle til Kondis sine utmerkelser. I tillegg ønsket vi en symbolsk deltageravgift som skulle gå uavkortet til Sykehusklovnene.

Etter å ha avklart med Geir at det var greit for ham at vi arrangerte løpet “hans” i år gikk vi videre med planleggingen av det som skulle bli Løpernes PåskeHareMaraton.

Jeg tok kontakt med Olav Engen som sendte meg reglene til maratonutvalget og satte meg i kontakt med lederen der. Etter litt frem og tilbake kom vi frem med en modell som kunne virke. Utfordringen på dette tidspunktet var at vi ikke hadde noen mulighet for å registrere tid og distanse ved målgang. Planen var å løse dette ved at alle deltagere sendte inn en link til aktiviteten sin (Strava, Garmin, Endomondo…) og at vi på den måten kunne kontrollere at de faktisk hadde løpt distansen.

Vi fikk løpet inn på terminlisten til Kondis – dette er et av kravene for at løpet skal telle – og startet med å informere i alle kanaler om at løpet ville gjennomføres mer eller mindre som normalt. Det vi manglet var muligheten for transport av tøy fra Ski til Sandvika. Vi fryktet at dette ville gjøre at antallet deltagere ville bli betraktelig mindre enn tidligere år, men håpet på det beste!

Plutselig en dag fikk jeg en telefon fra Löplabbet. De ville hjelpe til så godt de kunne! De stilte med lokaler til start og mål, litt forfriskninger til løperne og hjelpere som kunne registrere tid og distanse i Sandvika. I tillegg ville de ta kostnadene for å leie en budbil som kunne frakte sekker fra Ski til Sandvika! Brått ble løpet mye mer attraktivt for langt flere!

Nå besto arbeidet i hovedsak av å kommunisere med deltagere og få spredd informasjon om at løpet likevel ble arrangert. Vi fikk en omtale på Kondis, vi delte flittig i diverse sosiale medier og inviterte alle vi kunne tenke oss til arrangementet på Facebook. Da løpsdagen kom var det nesten 50 stykker som hadde trykt “Skal” på arrangement-siden og noen ekstra som hadde annonsert at de skulle komme. Ved start var vi 53 løpere som la ut på turen i strålende vær!

 

 

Selve turen er det lite å si om. Vi fulgte stort sett traseen slik den alltid har vært, men måtte gjøre en liten endring. Jeg hadde løpt gjennom siste del av traseen to dager før og det var mye is ved sjøsiden fra Vækerø til Lysaker. For å unngå armbrudd (som skjedde på Ribbemaraton) løp vi derfor langs veien fra Vækerø til Lysaker. For å få 42,2 kilometer la vi derfor på en runde rundt Akershus Festning i Oslo. Jeg løp stort sett hele veien sammen med Liss, Neil og Heidi. Etter løpet ble det også tid til forfriskninger og hyggelig prat med Neil og Heidi.

Etter at alle løpere var kommet i mål måtte jeg også digitalisere resultatlisten og oversende den til Kondis for publisering. Kondis lagde da også en liten reportasje om løpet (viser også at vår omlegging av ruta var uheldig for fotografen).

 

 

Det å være med å arrangere løp er noe jeg har tenkt på en stund. Jeg var med på å arrangerer Bislett 24-timers høsten 2017 og er i gang med planleggingen av samme løp for 2018. Forskjellen denne gangen er at jeg hadde hovedansvaret sammen med Tone Yvonne og det var en ny opplevelse. Dersom man følger “Cannonball” reglene trenger det ikke være så mye arbeid heller.

Kort fortalt:

  • Få løpet inn på terminlista (senest tre uker før løpet)
  • Sørg for en slags påmelding (her har vi forbedringspotensiale)
  • Gjennomfør løpet og lag resultatliste
  • Publiser resultatlista

 

Særlig er det punkt 12 i Maratonutvalget sine regler som vil være viktige. De omhandler løp som ikke oppfyller alle de 11 første reglene.

 

  1. Løp som ikke tilfredsstiller reglene overfor, godkjennes under følgende forutsetninger:
    1. Løpet skal være åpent for alle og legges inn på en offisiell terminliste minimum 3 uker før løpsdato.
    2. Løypa skal være entydig definert og det skal ikke være nødvendig å løpe med kart for å finne fram.
    3. Dersom løperne tar tiden selv og arrangøren ikke har tidtaking (Cannonball-løp):
      1. Deltakerne skal løpe med GPS.
      2. Tid og distanse skal kontrolleres av en funksjonær eller en annen løper.
      3. Løpet skal ha minimum 3 startende maratonløpere som har til hensikt å fullføre.
    4. Det skal føres resultatliste og denne skal publiseres.
    5. Hvis ikke løypa er oppmålt, tillates et lite avvik i distansen pga unøyaktigheter i GPS-måling

 

Påmeldingen ville jeg nok også ha gjort litt anderledes om jeg hadde skal gjøre dette igjen. Vi hadde i utgangspunktet ingen påmelding og derfor ingen kontroll over hvor mange som ville dukke opp. Et arrangement på Facebook er fint og gir en indikasjon på hvor mange som kommer, men det var mange som hadde trykt “Skal” som ikke møtte og en del som møtte uten å ha trykt “Skal”. Vi oppfordret som nevnt til å støtte Sykehusklovnene med 100 kr som startavgift. En enkel måte å gjennomføre påmelding og ha en viss kontroll ville være å opprette en innsamling til Sykehusklovnene (eller andre) og på den måten ha oversikt over hvem som betaler inn og dermed stiller til start. Da slipper man også at pengene går innom tredjepart. Skal man benytte en påmeldingløsning blir det fort unødvendige utgifter, men det kan være verdt det.

 

Resultatlista

Navn Klubb/Lag/Bedrift Kjønn Tid
Anders Lindell Romerike Ultraløperklubb M 03:57:00
Andrea Liebe Romerike Ultraløperklubb K 04:46:00
Bente Mjøs Romerike Ultraløperklubb K 04:46:00
Borge Røstum Romerike Ultraløperklubb M 05:18:45
Camilla Kullberg   K 05:20:00
Daniel Hansen Löplabbet M DNF
Einar Hagemann   M 04:46:00
Even Nedberg Romerike Ultraløperklubb M 04:08:32
Geir Jensen Kondis M 03:51:51
Heidi Grønvoll Romerike Ultraløperklubb K 04:08:32
Henrik Karlstad Soon Triathlon M 04:26:33
Inge Stian Johansen Nesbygda IF M 04:10:59
Isabel Aarnes   K 05:11:00
Jeanette Cappelen Solvang Skiløperne K DNF
John Aslak Bø Löplabbet M 04:29:32
Jon Frøyland Skjeberg CK M DNF
Jørgen Oswald Romerike Ultraløperklubb M 06:03:00
Karoline Johansen Romerike Ultraløperklubb K DNF
Katrine Wickstrøm   K 05:15:00
Kristian Jahre Holmestrand Ultraløperklubb M 06:03:00
Lars Christen Dørum Skimilajoggen M 03:51:51
Lars Velund   M 04:08:32
Lars W. Møller Romerike Ultraløperklubb M 03:58:35
Lise Borchgrevink Skiløperne K DNF
Liss Johansen Vallestrand Romerike Ultraløperklubb K 04:08:32
Liv Berit Jegteberg Lystad Sportsklubben Vidar K 06:03:00
Magne Johansen   M 05:11:00
Marianne Følling Romerike Ultraløperklubb K 05:11:00
Marianne Ramberg Årdalen Eidanger K 03:51:51
Marit A. Laulo Statoil BIL K 03:51:51
Marit Strengen Forsvaret K 04:08:32
Morten Haukeland Romerike Ultraløperklubb/LK1814 M 05:22:50
Neil Dryland Romerike Ultraløperklubb M 04:08:32
Olav Kyrre Fjeld Soon Triathlon M DNF
Ole-Petter Cubas NIF/NSK M 03:57:00
Per Ove W Nordli OPIL (Oslo Politi) M 04:07:10
Pål Arne Kjendsmo   M 05:22:50
Pål Thoresen Treungen IL M 04:02:00
Ragnar Nygård Romerike Ultraløperklubb/Høvik Jogg M 05:22:45
Roy Haraldsen   M 06:03:00
Rune Fossheim Kondis M 04:20:38
Siri Bergfald Skiløperne K DNF
Siw Monica Boye Romerike Ultraløperklubb K 05:43:29
Stig Laursen Forsvaret M 04:08:32
Stig Torp Soon Triathlon M 04:26:33
Synne Vesterhus Team Supersport K 04:05:25
Tamas Farkas   M 04:08:32
Therese Falk Romerike Ultraløperklubb K 03:51:51
Titina Bakken Jevnaker IF K 05:22:50
Tom-Rune Bertelsen SK Kraft M 05:22:50
Tone Yvonne Boye Killengreen Romerike Ultraløperklubb K 05:43:09
Torild Wickstrøm   K 05:15:00
Øivin Onarheim Blodsmak M 04:19:00

 

Noen bilder fra turen

 

Tusen takk til alle som deltok og gjorde dette til en flott opplevelse for både oss som arrangerte og alle deltagere! Håper alle hadde en like fin dag som oss!

TransGranCanaria 2018 – Ona Meta Un Sueño

?: Montasje av privat og logo fra arrangøren

På tide å skrive litt om min opplevelse av TransGranCanaria 2018. Dette løpet har jeg lenge hatt lyst til å delta i og i år fikk jeg muligheten. Noe av årsaken til at jeg har hatt lyst til å delta er at familien har feriert mye på Gran Canaria, i tillegg er det fristende med løp i varme omgivelser når vi selv har vinter hjemme.

I 2017 ga kona og jeg hverandre deltagelse i løpet i bursdagsgaver. Selv om jeg opprinnelig hadde mest lyst til å løpe “selve” TransGranCanaria på 125 km så valgte vi å delta sammen på Advanced-utgaven på 64 km. Dette var blant annet etter råd fra Neil Dryland som hadde løpt maratondistansen i 2017. Både kona og jeg er “asfaltrotter” og vet knapt opp og ned på en høydemeter. I ettertid ser jeg at det var et godt råd fra Neil.

Oppladningen ble langt fra optimal for meg. Med forkjølelse de to ukene før avreise var jeg bekymret, men så ikke på det som noen mulighet å stå over løpet. Dette skulle jeg være med på!

Løpet ble kombinert med en liten vinterferie for oss begge. Vi reiste ned onsdag 21. februar og skulle nyte noen dager i forkant av løpet. Vi bodde på Lopesan Baobab som ligger rett ved Expo Meloneras der målgang finner sted. Vi fikk hentet startnummer allerede første kvelden og vi kunne starte å gru/glede oss til turen over fjellet.

 

Dagene før løpet

Torsdagen benyttet vi til en rolig liten løpetur for å gjøre oss litt kjent med å løpe i varmen og se på de siste kilometerne av løypa. Det ble en runde rundt på Maspalomas, langs strandpromenaden og litt innover. Vi fikk testet å løpe i elveløpene som avslutter løypa og selv om det gikk smertefritt denne gangen så forstod vi godt at det kunne være krevende i mørket etter mange, lange kilometer. Det ble også lunsj sammen med andre nordmenn som skulle løpe forskjellige distanser. På ettermiddagen og kvelden denne dagen ble værvarselet for helgen dårligere og dårligere. Det var tydelig at det ville bli regn og vind på fredagen da maratondistansen skulle avvikles. Det ble faktisk så usikkert at arrangøren gikk til skrittet å utsette dette løpet til lørdagen! For mange betød dette at de ikke fikk deltatt siden de hadde booket fly hjem på lørdag. Det er ufattelig trist selvfølgelig, men sikkerheten må alltid komme først. Vi ble selvfølgelig usikre på hva som ville skje med vårt løp, men satset på at det ville ordne seg. Værvarselet meldte at det ville bli storm på fredag og søndag, så det så i alle fall ut til at det kunne bli løpbart for oss på lørdagen.

På fredag fikk vi også en liten runde før uværet kom. Det var ikke mye vi så til det der vi bodde, men vi så tydelig at det var mørkt og regnet i fjellene. På kvelden gikk vi opp til Expo for å ønske løperne på 125 km lykke til. Der så vi mange nordmenn som var spente. De skulle starte fra Las Palmas kl 2300 og starte med å løpe gjennom natten. Deretter var det bare å komme seg inn på hotellet for å gjøre klart utstyret til eget løp og få seg en middag før man måtte prøve å sove litt.

 

Løpsdagen

Lørdagen kom før vi visste ordet av det og klokka ringte tidlig på morgenen. På med løpetøyet og avgårde til Expo der bussene skulle ta oss til startområdet. Dette var kanskje ikke den best organiserte delene av løpet. Det var trengsel og kaos beskjeder på spansk, men vi kom oss etterhvert på en buss sammen med Neil og Nina som skulle løpe samme distanse som oss. Neil skulle løpe litt raskere enn oss, mens Nina hadde som mål å henge med oss så lenge som mulig. Spanske bussjåfører på smale, svingete veier er i grunn et helt kapittel for seg selv. Jeg hadde håpet å kunne sove litt på bussen, men det var i grunn bare å glemme. Tut-og-kjør taktikk i hårnålssvinger med stup på ene siden er ikke hverdagskost for en stakkars flatfort-løper!

Trygt oppe ved Artenara måtte vi gå noen meter før vi ankom selve startområdet. Der var det raust med toaletter (nei, det var toaletter på to kafeer som ble benyttet og det ble lange køer). Vi rakk også å se mannen til Nina, Stian, løpe forbi. Han var ute på 125 km og så rimelig sliten ut ved dette punktet.

Neil, meg, Yvonne og Nina kort tid før start. Det var kaldt å vente, men det ble fort mildere og jakkene måtte av

Etter litt mer nervøs venting var det klart til start. Neil plasserte seg lenger frem i feltet, mens Nina, Yvonne og jeg tydeligvis plasserte oss helt bakerst. Det var kanskje ikke det smarteste vi gjorde denne dagen. Det ble veldig mye kø-gåing de første kilometerne på smale stier. Ikke det at vi hadde gått så veldig mye fortere selv, men det ble noen stopp og lite løping på de flate partiene. Rolig start er viktig, men det ble nok litt i overkant. Yvonne og jeg jobbet oss i alle fall fremover og kom etterhvert i en gruppe som holdt mer eller mindre samme tempo som oss.

Noe særlig mer kan jeg i grunn ikke si om selve løpet. Vi koste oss og hadde en fin tur i alle fall frem til 50-55 kilometer. Det var slitsomt i oppoverbakkene og etterhvert ble det vondt å løpe i nedoverbakkene. Det var underlag som var krevende å løpe på selv om det stort sett var tørt og godt feste. De bratteste nedoverbakkene gikk det nesten ikke an å løpe, både på grunn av ujevnt underlag, men også på grunn av lårene som hadde fått nok juling. Likevel hadde vi begge smil om munnen og godt humør lenge.

Over Cruz de Tejeda. Her hadde kraftige skogbranner herjet for ikke lenge siden. Vi kunne se svartbrente trær overalt

Været var i alle fall med oss! Til tross for det dårlige været som hadde vært dagen før og det dårlige varselet for dagen etter så løp vi stort sett i sol og blå himmel. Det var kjølig ved starten, men ble fort varmt. Kort tights og t-skjorte var riktig bekledning. Jeg løp også med “sleeves” på armene, men de var stort sett dratt ned rundt håndleddet.

Yvonne og jeg hadde i grunn tenkt at vi ville bruke 10-12 timer på turen og hadde et lite mål om å klare å komme i mål på rett under 10 timer og dermed før solnedgang kl 1900. Etter 16 kilometer hadde vi brukt rett over 3 timer og ca halvveis hadde vi brukt 6 timer. Nå var vi klar over at mesteparten av motbakkene kom i første halvdel og at det nok ville gå raskere siste halvdel, men vi så uansett at dette ville bli tungt. Nedoverbakkene var som nevnt over ikke akkurat “lettløpte”.

Det var bratt og vanskelig å løpe. Her kan vi skimte Yvonne langt oppe i bakkene

Fra Ayagaures og siste store matstasjon gikk det oppover på grusveier. Her var det rask gange som gjaldt og solen stekte godt. Yvonne og jeg fosset på, men passet samtidig på å spare energi til det siste stykket. Vi mistet begge litt motet da vi kom over toppen og vi tok av fra de fine veiene og inn på en steinete sti ned i en skikkelig kaktusdal! Her var det vrient og tungt å løpe og man måtte virkelig holde fokus på hvor man satte beina hele tiden. Motivasjonen vår nådde vel laveste punktet i dette elveleiet på rullestein og gjentatte strekninger der det var omtrent umulig å løpe. Vi vekslet på å ligge i front og heiet på hverandre. Selv var jeg rimelig borte denne perioden. Forkjølelsen jeg hadde slitt med gjorde at jeg knapt hadde stemme igjen og vansker med å puste. Blir ikke overrasket om jeg hadde fått i meg litt lite drikke heller. 4 liter sportsdrikk gikk med på turen og det burde være nok, men med varmen og høydemeterne er jeg usikker.

Litt sær servering på siste matstasjon. Jeg sto over i denne omgang, men så en som fylte sekken. Lurer på hvordan den smakte etter 17 kilometer med risting…

Det var uansett godt å komme ut til sivilisasjonen igjen og vite at det bare var noen få kilometer igjen. På dette stykket måtte vi av alle ting løpe i flere trapper! Det var rett og slett ufint av arrangøren! Vi passerte siste tids-post og løp og gikk helt til vi etterhvert kunne se målgang og hotellet vårt. Da løp vi side om side til vi passerte målseilet. En utrolig deilig følelse! 

Etter målgang fikk vi på oss medaljer, mottok finisher-vest og annet stash og kom oss rett på hotellet der vi fylte på med væske og næring. Etter en dusj fikk vi også karret oss ned i restauranten på hotellet og fikk oss noe som kunne minne om middag.

 

Etter løpet

Allerede morgenen etter fikk jeg meg en “rolig” løpetur før avreise. Om det var lurt eller ikke skal jeg ikke si noe om. Jeg var stiv i beina da jeg startet, men det ble bedre etter kort tid. Det var uansett deilig å komme opp og avslutte ferien i løpeskoene. Som det tidligere var blitt meldt skulle det bli storm denne søndagen. Det ble det også! Det var kraftig vind og regn da vi reiste fra flyplassen. Flyet ble litt forsinket og vi var ikke hjemme og i seng før kl 2 på natta. Da var det tøft å komme seg på jobb mandag morgen og å få jentene avgårde på morgentrening klokka 0600!

Det skulle ta mange dager før jeg prøvde å løpe igjen, og det tok omtrent to uker før jeg var mer eller mindre kvitt smertene i lårmusklene. Fortsatt, to uker etter løpet, vil jeg ikke si at jeg er helt restituert, men det nærmer seg. Jeg sliter med motivasjon til å løpe både langt og fort, men har i alle fall glede av enkelte løpeturer.

 

Kommer jeg til å løpe TransGranCanaria igjen?

Jeg har som nevnt lenge hatt lyst til å prøve 125 km utgaven av TGC. Rådet jeg fikk om å starte med en kortere utgave var et godt råd. Hadde jeg startet på 125 km så hadde jeg mest trolig brutt. Jeg hadde sikkert vært bedre forberedt enn det jeg var denne gangen, men jeg tror ikke jeg hadde vært godt nok forberedt. Nå vet jeg litt mer om hva som kreves for å fullføre det løpet og jeg kjenner terrenget og utfordringene. Lysten til å delta og oppleve “fulldistansen” er ikke blitt mindre av denne opplevelsen, snarere tvert imot. Dessverre tror jeg sannsynligheten er blitt litt mindre. Jeg vet ikke om jeg vil bruke tid å penger på å gjøre dette løpet en gang til. Det finnes alt for mange løp jeg kunne tenke meg å delta i og da er det litt rart å repetere et av dem. Rammene rundt TGC er flott og med sol og varme er det virkelig et løp jeg trivdes med og vil anbefale for alle som lurer på å delta. 

 

Noen bilder fra turen: