TransGranCanaria 2018 – Ona Meta Un Sueño

På tide å skrive litt om min opplevelse av TransGranCanaria 2018. Dette løpet har jeg lenge hatt lyst til å delta i og i år fikk jeg muligheten. Noe av årsaken til at jeg har hatt lyst til å delta er at familien har feriert mye på Gran Canaria, i tillegg er det fristende med løp i varme omgivelser når vi selv har vinter hjemme.

I 2017 ga kona og jeg hverandre deltagelse i løpet i bursdagsgaver. Selv om jeg opprinnelig hadde mest lyst til å løpe “selve” TransGranCanaria på 125 km så valgte vi å delta sammen på Advanced-utgaven på 64 km. Dette var blant annet etter råd fra Neil Dryland som hadde løpt maratondistansen i 2017. Både kona og jeg er “asfaltrotter” og vet knapt opp og ned på en høydemeter. I ettertid ser jeg at det var et godt råd fra Neil.

Oppladningen ble langt fra optimal for meg. Med forkjølelse de to ukene før avreise var jeg bekymret, men så ikke på det som noen mulighet å stå over løpet. Dette skulle jeg være med på!

Løpet ble kombinert med en liten vinterferie for oss begge. Vi reiste ned onsdag 21. februar og skulle nyte noen dager i forkant av løpet. Vi bodde på Lopesan Baobab som ligger rett ved Expo Meloneras der målgang finner sted. Vi fikk hentet startnummer allerede første kvelden og vi kunne starte å gru/glede oss til turen over fjellet.

 

Dagene før løpet

Torsdagen benyttet vi til en rolig liten løpetur for å gjøre oss litt kjent med å løpe i varmen og se på de siste kilometerne av løypa. Det ble en runde rundt på Maspalomas, langs strandpromenaden og litt innover. Vi fikk testet å løpe i elveløpene som avslutter løypa og selv om det gikk smertefritt denne gangen så forstod vi godt at det kunne være krevende i mørket etter mange, lange kilometer. Det ble også lunsj sammen med andre nordmenn som skulle løpe forskjellige distanser. På ettermiddagen og kvelden denne dagen ble værvarselet for helgen dårligere og dårligere. Det var tydelig at det ville bli regn og vind på fredagen da maratondistansen skulle avvikles. Det ble faktisk så usikkert at arrangøren gikk til skrittet å utsette dette løpet til lørdagen! For mange betød dette at de ikke fikk deltatt siden de hadde booket fly hjem på lørdag. Det er ufattelig trist selvfølgelig, men sikkerheten må alltid komme først. Vi ble selvfølgelig usikre på hva som ville skje med vårt løp, men satset på at det ville ordne seg. Værvarselet meldte at det ville bli storm på fredag og søndag, så det så i alle fall ut til at det kunne bli løpbart for oss på lørdagen.

På fredag fikk vi også en liten runde før uværet kom. Det var ikke mye vi så til det der vi bodde, men vi så tydelig at det var mørkt og regnet i fjellene. På kvelden gikk vi opp til Expo for å ønske løperne på 125 km lykke til. Der så vi mange nordmenn som var spente. De skulle starte fra Las Palmas kl 2300 og starte med å løpe gjennom natten. Deretter var det bare å komme seg inn på hotellet for å gjøre klart utstyret til eget løp og få seg en middag før man måtte prøve å sove litt.

 

Løpsdagen

Lørdagen kom før vi visste ordet av det og klokka ringte tidlig på morgenen. På med løpetøyet og avgårde til Expo der bussene skulle ta oss til startområdet. Dette var kanskje ikke den best organiserte delene av løpet. Det var trengsel og kaos beskjeder på spansk, men vi kom oss etterhvert på en buss sammen med Neil og Nina som skulle løpe samme distanse som oss. Neil skulle løpe litt raskere enn oss, mens Nina hadde som mål å henge med oss så lenge som mulig. Spanske bussjåfører på smale, svingete veier er i grunn et helt kapittel for seg selv. Jeg hadde håpet å kunne sove litt på bussen, men det var i grunn bare å glemme. Tut-og-kjør taktikk i hårnålssvinger med stup på ene siden er ikke hverdagskost for en stakkars flatfort-løper!

Trygt oppe ved Artenara måtte vi gå noen meter før vi ankom selve startområdet. Der var det raust med toaletter (nei, det var toaletter på to kafeer som ble benyttet og det ble lange køer). Vi rakk også å se mannen til Nina, Stian, løpe forbi. Han var ute på 125 km og så rimelig sliten ut ved dette punktet.

Neil, meg, Yvonne og Nina kort tid før start. Det var kaldt å vente, men det ble fort mildere og jakkene måtte av

Etter litt mer nervøs venting var det klart til start. Neil plasserte seg lenger frem i feltet, mens Nina, Yvonne og jeg tydeligvis plasserte oss helt bakerst. Det var kanskje ikke det smarteste vi gjorde denne dagen. Det ble veldig mye kø-gåing de første kilometerne på smale stier. Ikke det at vi hadde gått så veldig mye fortere selv, men det ble noen stopp og lite løping på de flate partiene. Rolig start er viktig, men det ble nok litt i overkant. Yvonne og jeg jobbet oss i alle fall fremover og kom etterhvert i en gruppe som holdt mer eller mindre samme tempo som oss.

Noe særlig mer kan jeg i grunn ikke si om selve løpet. Vi koste oss og hadde en fin tur i alle fall frem til 50-55 kilometer. Det var slitsomt i oppoverbakkene og etterhvert ble det vondt å løpe i nedoverbakkene. Det var underlag som var krevende å løpe på selv om det stort sett var tørt og godt feste. De bratteste nedoverbakkene gikk det nesten ikke an å løpe, både på grunn av ujevnt underlag, men også på grunn av lårene som hadde fått nok juling. Likevel hadde vi begge smil om munnen og godt humør lenge.

Over Cruz de Tejeda. Her hadde kraftige skogbranner herjet for ikke lenge siden. Vi kunne se svartbrente trær overalt

Været var i alle fall med oss! Til tross for det dårlige været som hadde vært dagen før og det dårlige varselet for dagen etter så løp vi stort sett i sol og blå himmel. Det var kjølig ved starten, men ble fort varmt. Kort tights og t-skjorte var riktig bekledning. Jeg løp også med “sleeves” på armene, men de var stort sett dratt ned rundt håndleddet.

Yvonne og jeg hadde i grunn tenkt at vi ville bruke 10-12 timer på turen og hadde et lite mål om å klare å komme i mål på rett under 10 timer og dermed før solnedgang kl 1900. Etter 16 kilometer hadde vi brukt rett over 3 timer og ca halvveis hadde vi brukt 6 timer. Nå var vi klar over at mesteparten av motbakkene kom i første halvdel og at det nok ville gå raskere siste halvdel, men vi så uansett at dette ville bli tungt. Nedoverbakkene var som nevnt over ikke akkurat “lettløpte”.

Det var bratt og vanskelig å løpe. Her kan vi skimte Yvonne langt oppe i bakkene

Fra Ayagaures og siste store matstasjon gikk det oppover på grusveier. Her var det rask gange som gjaldt og solen stekte godt. Yvonne og jeg fosset på, men passet samtidig på å spare energi til det siste stykket. Vi mistet begge litt motet da vi kom over toppen og vi tok av fra de fine veiene og inn på en steinete sti ned i en skikkelig kaktusdal! Her var det vrient og tungt å løpe og man måtte virkelig holde fokus på hvor man satte beina hele tiden. Motivasjonen vår nådde vel laveste punktet i dette elveleiet på rullestein og gjentatte strekninger der det var omtrent umulig å løpe. Vi vekslet på å ligge i front og heiet på hverandre. Selv var jeg rimelig borte denne perioden. Forkjølelsen jeg hadde slitt med gjorde at jeg knapt hadde stemme igjen og vansker med å puste. Blir ikke overrasket om jeg hadde fått i meg litt lite drikke heller. 4 liter sportsdrikk gikk med på turen og det burde være nok, men med varmen og høydemeterne er jeg usikker.

Litt sær servering på siste matstasjon. Jeg sto over i denne omgang, men så en som fylte sekken. Lurer på hvordan den smakte etter 17 kilometer med risting…

Det var uansett godt å komme ut til sivilisasjonen igjen og vite at det bare var noen få kilometer igjen. På dette stykket måtte vi av alle ting løpe i flere trapper! Det var rett og slett ufint av arrangøren! Vi passerte siste tids-post og løp og gikk helt til vi etterhvert kunne se målgang og hotellet vårt. Da løp vi side om side til vi passerte målseilet. En utrolig deilig følelse! 

Etter målgang fikk vi på oss medaljer, mottok finisher-vest og annet stash og kom oss rett på hotellet der vi fylte på med væske og næring. Etter en dusj fikk vi også karret oss ned i restauranten på hotellet og fikk oss noe som kunne minne om middag.

 

Etter løpet

Allerede morgenen etter fikk jeg meg en “rolig” løpetur før avreise. Om det var lurt eller ikke skal jeg ikke si noe om. Jeg var stiv i beina da jeg startet, men det ble bedre etter kort tid. Det var uansett deilig å komme opp og avslutte ferien i løpeskoene. Som det tidligere var blitt meldt skulle det bli storm denne søndagen. Det ble det også! Det var kraftig vind og regn da vi reiste fra flyplassen. Flyet ble litt forsinket og vi var ikke hjemme og i seng før kl 2 på natta. Da var det tøft å komme seg på jobb mandag morgen og å få jentene avgårde på morgentrening klokka 0600!

Det skulle ta mange dager før jeg prøvde å løpe igjen, og det tok omtrent to uker før jeg var mer eller mindre kvitt smertene i lårmusklene. Fortsatt, to uker etter løpet, vil jeg ikke si at jeg er helt restituert, men det nærmer seg. Jeg sliter med motivasjon til å løpe både langt og fort, men har i alle fall glede av enkelte løpeturer.

 

Kommer jeg til å løpe TransGranCanaria igjen?

Jeg har som nevnt lenge hatt lyst til å prøve 125 km utgaven av TGC. Rådet jeg fikk om å starte med en kortere utgave var et godt råd. Hadde jeg startet på 125 km så hadde jeg mest trolig brutt. Jeg hadde sikkert vært bedre forberedt enn det jeg var denne gangen, men jeg tror ikke jeg hadde vært godt nok forberedt. Nå vet jeg litt mer om hva som kreves for å fullføre det løpet og jeg kjenner terrenget og utfordringene. Lysten til å delta og oppleve “fulldistansen” er ikke blitt mindre av denne opplevelsen, snarere tvert imot. Dessverre tror jeg sannsynligheten er blitt litt mindre. Jeg vet ikke om jeg vil bruke tid å penger på å gjøre dette løpet en gang til. Det finnes alt for mange løp jeg kunne tenke meg å delta i og da er det litt rart å repetere et av dem. Rammene rundt TGC er flott og med sol og varme er det virkelig et løp jeg trivdes med og vil anbefale for alle som lurer på å delta. 

 

Noen bilder fra turen:

Berlin Marathon 2017: Full uttelling og høy måloppnåelse

Først litt historikk
Denne historien startet høsten 2015. Etter å ha løpt mange og lange løp det året var jeg sulten på nye mål. Jeg satte meg etter hvert målet om å løpe maraton på under tre timer. Et hårete mål, men det burde være oppnåelig. Rekorden min på maraton på dette tidspunktet var vel rundt 3:35, satt under Påskeharemaraton det året (som også var første rene maraton jeg løp).

Planen ble å gjøre gradvise forbedringer frem mot Oslo-maraton 2017, det året jeg fylte 40. På veien dit løp jeg i Holmestrand, Tromsø og Oslo (2016)  i tillegg til noen maratonpasseringer under ultraløp. Rekorden kom ned til 3:14 under MidnightSunMarathon i Tromsø i 2016, men videre forsøk på forbedring i Oslo (2016) gikk heller dårlig. Etter Oslo i september 2016 forsto jeg at jeg ville trenge all den hjelpen jeg kunne få for å oppnå målet mitt. Jeg meldte meg på i lotteriet til Berlin maraton 2017 sammen med kona. Her fikk vi dessverre ikke plass og da kastet vi oss rundt og kjøpte plasser via Sport & Helseferie.

Krampene tok meg skikkelig i Drammen

Neste langløp med fokus på fart ble utført under Bislett 50k 2017. Her passerte jeg maraton på omtrent 3:22 og klarte målet om å komme inn under 4 timer. Nytt forsøk på forbedring av maratontiden ble gjort på Påskemaraton i Drammen. Her holdt jeg god fart frem til ca 32km, men etter det ble jeg tatt av kramper.

Jeg trente videre og fulgte programmet til Marius Bakken. I løpet av sommeren la jeg ned store mengder trening. De fleste ukene med over 100km i uka. I juli hadde jeg litt problemer med en hamstring, men kunne opprettholde formen likevel. Omtrent på denne tiden begynte jeg uansett å revurdere målet mitt. Skulle jeg nøye meg med 3:05? Eller 3:10? Jeg holdt lenge ved tanken om at jeg skulle prøve sub3, men hadde egentlig ikke ordentlig tro på at det ville lykkes i Berlin. Til det hadde jeg for få turer i maratontempo som var i nærheten av distansen. Problemet med hamstringen dukket også opp på en økt der jeg prøvde å holde maratontempo over tre runder på Sognsvann. Om ikke kroppen min klarte det så var det lite trolig at den ville klare 42,2 km i det tempoet!

September 2017
Jeg bestemte meg imidlertid om å løpe halvmaraton i Drammen i starten av september. Her var målet å holde ønsket maratontempo hele veien (4:15/km) eller i alle fall så lenge jeg klarte. Her hadde jeg en strålende opplevelse og solid negativ splitt med målgang på 1:26:44 og ny rekord på distansen!

To uker senere sto jeg på startstreken i Oslo for å løpe ‘10 for Grete’. Igjen var planen maratontempo hele veien. Det gikk raskere og målgang ble nok en ny rekord med 39:47 uten å ta meg helt ut!

Nå snudde holdningen i hodet og jeg begynte å tro at sub3 var innen rekkevidde. Ukene frem mot løpet trappet jeg godt ned på distanse, men opprettholdt antall økter og intensitet. 100km/uke ble til 60 og 30km før vi dro til Berlin.

September startet veldig bra og treningene jeg gjennomførte føltes plutselig veldig gode! Skulle det likevel være mulig?

Ankomst Berlin – Mobilene sjekkes

Reisen til Berlin
Avreise fra Oslo var fredagen før løpet, fredag 22. september. Her traff vi mange kjente og ukjente løpere som skulle vi reiste sammen med. Det var omtrent 60 stykker i reisefølget vårt, hvorav de fleste skulle løpe. Etter ankomst Berlin bar det rett til Expoen der vi plukket opp startnummer og chipen som skulle festes på skoen. Her var det også mulig å kjøpe masse løpeutstyr, men vi hadde ikke så mye tid og det var masse mennesker her så det droppet vi. Kona kjøpte noen gel, men det var det eneste. Tyskerne skal uansett ha ros for godt opplegg ved utdelingen av startnummer og organisering av køene.

 

Yvonne og meg på sightseeing i Berlin

Videre på fredagen ble det tid for litt turisme og se på noen severdigheter. Eirik (guide) holdt en liten omvisning i byen samtidig som han viste oss veien til startområdet og hvor vi skulle gå før start og etter målgang. På denne turen fikk vi se deler av løypa og ellers mye av hva Berlin har å tilby.

Lørdag var det igjen mulighet for shopping og byvandring. Kona og jeg ruslet rundt i byen og kjøpte litt av hvert til barna, spiste godt og sørget for å drikke godt med vann og sportsdrikk. Løpetøyet ble klargjort og chipen festet på skoen før vi tok en liten løpetur. Kona og jeg løp deler av løypa og fikk med oss starten på rulleskøyte-løpet. De hadde en imponerende fart og vinneren brukte vel rett under timen på en maraton. Helt rått! På lørdagskvelden var det felles middag og her bar stemningen preg av det som sto foran oss. Alle var fokusert på jobben de skulle gjøre og samtalene var korte og fokuserte.

 

Skoene er klare med race-chip!
Tøyet er klargjort med startnummer festet

 

Løpsdagen

Thor og meg rett før start

Søndag morgen og dagen er endelig ankommet. Alarmen går klokka 0600 og vi får på oss klær og spiser en god frokost og drikker en kopp kaffe. Opp på rommet igjen for å gjøre siste justeringer og få på seg løpesko og gjøre seg helt klar. Avgang fra hotellet var kl 0730. Mange syntes det var for tidlig, men jeg ville heller ha godt tid enn å stresse. I startområdet la jeg fra meg tøy som jeg kunne hente etter målgang og beveget meg til blokken der jeg skulle starte. Jeg var plassert i pulje 1, blokk D på bakgrunn av min bestetid på maraton de siste 2 årene. I denne blokken sto de som hadde løpt på 3:00-3:15. Her ble det en tur på toalettet og litt lett oppvarming før starten gikk klokk 0915. Først var det eliten som satte i gang, vi andre fulgte etter litt etter litt. Siste pulje hadde forventet starttid klokka 1000.

Jeg hadde i utgangspunktet avtalt å løpe med Fredrik og Thor som brukte samme reiseselskap og hadde samme målet som meg. Fredrik hadde en annen taktikk enn jeg ville bruke så han så jeg ikke underveis. Thor startet litt foran meg, men jeg hentet ham inn. Vi løp sammen frem til ca 9km før han slapp ryggen min.

Løypa i Berlin med høydeprofil – Bakken ved 26 km er ikke så ille som det ser ut som

Løypa i Berlin er det egentlig lite å si om. Den består av lange, rette strekker med minimalt av stigning. Klokka mi viser total høydestigning på 58 meter. Dette er sikkert ikke et helt korrekt tall, men det sider litt om hvor lite stigning det er!

Jeg hadde en rolig tur i starten. Løp lett og ledig og fulgte den blå linja som markerte korteste vei. Jeg hadde på forhånd planlagt å ta en gel hvert 25 minutt og det fulgte jeg. Ved ca 20 kilometer fikk jeg øye på en fartsholder til 3 timer og tenkte jeg skulle prøve å ta ham igjen i løpet av de neste 5 kilometerne. Det gikk ikke siden han løp alt for fort. Halvmaraton passerte jeg på 1:29:23, min nest raskeste halvmaraton noensinne! Jeg bryr meg egentlig ikke så mye om pulsen min underveis i løp, men observerte at jeg fortsatt lå og vippet rundt terskelpuls. Etter dette punktet løp jeg nok litt fort. Det var muligens fordi jeg prøvde å holde kontakten med fartsholderen foran meg. Da jeg forsto at han løp for fort roet jeg ned litt og fant tilbake til planlagte 4:15/km.

Ved omkring 26 kilometer kommer den kraftigste “bakken” i løypa. Her viser klokka 13 meter stigning fordelt på 2 kilometer. Det er ikke mye! Det var også her jeg fikk øye på Louise Skak som jeg hadde snakket med på forhånd. Hun løper også for Romerike Ultraløperklubb, men denne gange representerte hun Danmark. Jeg slang fra meg et “heng på Louise”, men hørte eller så ikke noe mer til henne før målgang. Omtrent ved disse tider begynte jeg også legge merke til løsningen som ble brukt for å slippe tilskuere fra ene siden av gata til den andre. Tyskerne har tenkt ut løsninger for alt og også her var de gode. Vi løpere ble loset inn i et kjørefelt på veien, fotgjengerne krysset halvveis og plasserte seg på en øy i midten. Så ble resten av løperne loset over i andre kjørefelt. Dette skapte ingen problemer for oss løpere og tilskuere kunne bevege seg relativt uhindret. Det var også viktig siden det i tillegg til maraton ble arrangert valg denne dagen!

Etter ca 36-37 kilometer begynte klokka å vise rare verdier på tempoet mitt. Om det kom av at jeg løp ujevnt eller om klokka bare viste feil vet jeg ikke, trolig var det meg som løp dårlig denne perioden. Tidvis fikk jeg noen tanker om at “3:05 er også bra” og lignende i hodet. Til slutt tok jeg rett og slett en samtale med meg selv og sa at «nå kommer den viktigste 5 kilometeren i ditt liv»! Omtrent på denne tiden puttet jeg innpå den siste gelen også. Jeg holdt tempoet inn til Brandenburger Tor kom til syne og den siste innspurten gjensto. Her slapp jeg beina løs og løp rett og slett alt jeg hadde det siste stykket. Fra Brandenburger Tor er det vel 200 meter til målgang og jeg hadde 2 minutter igjen på egen klokke. Akkurat da var jeg overhodet ikke sikker på at jeg ville rekke det. Jeg syntes det var uhorvelig langt frem til mål! Jeg kjempet på og stoppet klokken da jeg passerte matta og kunne slippe jubelen løs! Jeg hadde klart det!

2:58:50

Ikke bare hadde jeg klart målet mitt, men jeg hadde løpt enda raskere enn planlagt! Jeg tok meg så god tid som tysk effektivitet ville tillate frem til medaljeutdeling og videre ut av målområdet. Her fikk vi tildelt bananer, varm te og annen forpleining. Jeg traff Louise Skak igjen som jeg hadde passert ved ca 28 km da hun hadde fått det tøft. Vi fikk tildelt «frakker» i plast til å ha rundt oss så vi ikke ble kalde og våtere. Videre bar det til utdelingen av innlevert tøy igjen og det tok meg omtrent 1 minutt å få posen min. Imponerende selv for tysk effektivitet!

I målområdet traff jeg flere nordmenn som hadde hatt oppturer og nedturer. Historier ble delt og bilder ble tatt. Therese som løp på 3:09 bare en uke etter norgesrekorden på 24-timers, Janicke som satte flott ny pers, Kim som hadde gått på en smell og fortsatt løpt under 3 timer, Johnny med ny pers og mange andre. Jeg selv var nok temmelig borte på dette tidspunktet. Ikke på grunn av utmattelse, men på grunn av glede! Jeg var rett og slett så utrolig glad for å ha klart målet jeg satte meg og klarte ikke tenke på så mye annet.

Therese, Kim og meg etter målgang

Etter en liten stund kom jeg på at kona også var ute og løp. Ved hjelp av ‘Finn venner’ på iPhone fant jeg ut at hun ikke var langt unna. Hun hadde ingen planer om å løpe fort, men jeg forsto at hun kom til å komme inn på ny pers og trolig litt raskere enn det jeg hadde forutsett. Vi traff hverandre etterhvert i målområdet og delte gleden ved å ha gjennomført gode løp begge to. Etter kort tid tuslet vi rolig tilbake til hotellet etter at hun hadde hentet tøyet sitt.

Resten av dagen og turen hjem

Middag på Biergarten

Noen timer senere var det tid for felles middag på en Biergarten. God mat, godt drikke og gode historier ble delt. De fleste hadde gode opplevelser fra løpet, mange hadde satt nye rekorder og de fleste hadde vonde bein. Hyggelig var det uansett! Noen fortsatte festen videre, men på kona og meg ble det en tidlig kveld.

Mandagen startet med en liten morgenrunde i Berlin for å riste løs beina. Drøye 6 kilometer i svært rolig tempo før frokost og avreise. Mange hadde merkelige ganglag på vei inn i bussen og på flyplassen. Noen brukte ekstra tid på trappa inn i flyet.

Takk til…
Jeg må avslutte med å takke Eirik Kraft fra Sport & Helseferie for fantastisk opplegg og god veiledning underveis. Dersom noen lurer på om disse er verdt å reise med så kan jeg virkelig anbefale dem.

Videre så fortjener Marius Bakken en stor takk. Jeg har kjørt gjennom programmet hans to ganger på veien til målet mitt. Det programmet er tøft, men jeg vil si at det fungerer!

Jeg kommer til å skrive et innlegg til som tar mer for seg hvordan jeg har trent og hva jeg har brukt av utstyr og “triks” på veien mot mitt sub 3- løp. Det innlegget kommer senere.

 

Noen flere bilder fra turen:

Ecotrail Oslo 2017

Da har jeg endelig fått tid til å blogge litt om min opplevelse under Ecotrail Oslo 2017. Løpet gikk av stabelen lørdag 20. mai og jeg stilte (som vanlig) til start på fulldistansen, 80 km.

Forberedelsene

Jeg har løpt mye den siste tiden, men ikke like mye som tidligere. Jeg har hatt mye større fokus på fart enn på distanser over maraton. Jeg var likevel trygg på at jeg ville klare å fullføre løpet. Den siste uken trappet jeg ned på løpingen og kroppen fyltes opp med overskudd. Det ble dessverre ikke like mye søvn som jeg hadde håpet, men det fikk bare være. Dagen før løpet fikk jeg være med å dele ut startnummer på Sport1 Storgata og det var veldig hyggelig. Mange kjente og ukjente ansikter som slo av en prat og både delte og mottok råd i forhold til løpet. Dette førte også til litt sen middag og at jeg kom i seng litt senere enn øsnket også dagen før løpet. Men ikke noe stort problem.

Start og første del av løypa

Start var som vanlig kl 0900. Nytt i år var at starten var flyttet omtrent 500 meter. Det ga mer plass og et bedre område for oss som skulle løpe. Vi slapp også å krysse en vei rett etter start og det er nok greit selv om det “bare” var rundt 350 som startet på denne distansen. 

Opp langs Akerselva er det svak stigning hele veien. Noen bratte bakker der det er naturlig å gå, men ellers er det løpbart hele veien. Jeg prøvde å finne et passende tempo og småpratet med flere kjente oppover. Etter en stund kom vi opp til Maridalsvannet og fikk flott utsikt derfra og over til Tryvannstårnet. Det var litt rart å tenke på at vi skulle løpe helt dit og at vi da ville være halvveis. Med denne utsikten i hodet og at dette var tredje gang jeg løp 80 km bestemte jeg meg for at jeg skulle løpe neste år også. Når man har gjort ting tre ganger kan det jo defineres som tradisjon. Her sto også Frants Mohr og hilste og tok bilder. Han ga meg informasjon om at teten lå 17 minutter foran meg da jeg passerte 10 km. Ettersom jeg hadde brukt 57 minutter regnet jeg lett ut at de hadde klart seg med ca 40. Der og da bestemte jeg meg for å ikke prøve å hente de inn igjen.

Ved Maridalsvannet. Omtrent her bestemte jeg meg for at 80 km Ecotrail er en tradisjon for meg.
?: Sportograf.com

Rundt Maridalsvannet løper vi på fine grusveier, det går litt opp og ned før vi kommer ut på et lite asfaltstrekke før første drikkestasjon ved ca 14 km. Deretter er det en god stigning opp til Fagervann på et teknisk parti. jeg tok det med ro og gikk sakte og rolig i disse bakkene. Jeg ble tatt igjen av mange løpere her.

Vel oppe ved Fagervann kunne jeg begynne å løpe litt igjen. Jeg er som kjent ingen stiløper, men klarer meg greit. Ettersom beina nå hadde hvilt litt så var det også klare for litt mer fart enn mange andre. Det var temmelig vått og glatt på stiene og jeg hadde et fint fall her. Så lang jeg var og trynet ned i bakken. Ingen skade på annet enn stoltheten så det var bare å fortsette.

Ned til Sognsvann holdt jeg god fart og tok igjen mange av løperne som hadde passert meg i bakkene. Her traff jeg også Mathias som jeg ble løpende med lenge. På denne strekningen var det også mye vann som rant i bekker. Umulig å unngå å bli våt på beina, men det kjølte bare behagelig ned.

Etterhvert ankom vi Midstubakken. Der sto alle løperne som etterhvert skulle starte på 45 km distansen. Det var veldig gøy å få en god “pep-talk” av mange kjente her mens jeg fylte opp drikkeflaskene og spiste et vaffelhjerte og en banan. Jeg la i vei herfra omtrent 45 minutter før de skulle starte.

Opp til Tryvann og ned igjen

Et av de tyngste partiene synes jeg er opp til Tryvann. Her nærmer man seg 40 km og det er bratt. Det blir mye gåing og stiene er ikke så løpbare for meg. Fra Tryvann klarer jeg derimot å sette opp farten i bakkene ned Wyllerløypa. Mathias er grei og holder meg litt igjen. Det tror jeg var lurt! 

Inn Zinoberveien er det et langt, rett strekke med asfalt. Det er svak stigning hele veien og det suger mer krefter enn man skulle tro. Vi holder godt humør, men jeg kjenner noen tegn på kramper i lysken og lårene. Klarer takk og pris å holde det i sjakk. En danske sa en gang til meg at kramper ikke var farlig og man kunne bare fortsette å løpe med de. Det gjør vondt som fy, men er ikke skadelig. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg pleier å hente det frem for å overtale meg selv til å fortsette i samme tempo. Litt før Sørkedalen Skole ble vi tatt igjen av Truls Grøstad som ledet 45 km. Han hadde stor fart og godt driv innover. Han ledet også temmelig mye på andremann på dette punktet.

Ved ankomst Sørkedalen idrettsanlegg var det tid for å fylle drikkeflaskene igjen og få seg noe mat. Her var det brødskiver det gikk i. Dessverre for meg var det glutenfritt brød som sto på menyen og det var i alle fall ikke noe for meg. Det este i munnen og smakte ikke godt. Alle i gruppa jeg løp i kvittet seg med brødet etter kort tid. Det er prisverdig av arrangøren å tenke på de med gluten-allergi og vegetarianere (pålegget var merket vegansk), men jeg hadde satt pris på vanlig brød med salt pølse. Jeg vet at arrangøren har fått disse tilbakemeldingene og de retter sikkert opp i dette til neste år.

Ned til Lysaker

Krysser Lysakerelva for 6. gang. Her satt fotografen på rekkverket helt uten tanke på HMS ?
?: Sportograf.com

De siste 30 kilometerne hadde jeg løpt for bare noen uker siden. Jeg så derfor frem til denne delen av løpet. Det starter med en bratt bakke der vi gikk i en gruppe og pratet og hygget oss. Flere og flere 45 km-løpere passerte oss og vi hilste og heiet og fikk heia-rop tilbake. På toppen av denne bakken er det godt å vite at man er på den siste av de virkelige toppene. Herfra er det mest nedover til mål! Ned mot Fossum gikk det rimelig bra, jeg merket etterhvert at jeg ble litt svimmel når jeg stoppet opp og passet derfor på å fylle på med sportsdrikke og salt. Vel fremme ved Fossum var det dessverre bare vann å få, selv om jeg gjerne skulle hatt sportsdrikk videre. Det var heller ikke bananer eller chips her, noen jeg virkelig savnet. Jeg fikk en slurk Cola, og selv om det var godt så er jeg egentlig ikke så glad i kullsyre når jeg løper.

Fra Fossum løper vi litt oppover igjen får vi svinger ned mot Bogstadvannet og krysser Lysakerelva for første gang (totalt krysset vi 9 ganger). Jeg holder fortsatt god fart og godt humør, men merker at jeg må gå mer også i små bakker og at svimmelheten blir sterkere. Strekket som går på Bærums-siden av Lysakerelva var rett og slett skikkelig tøft i år. Der var det gjørna, glatte røtter og steiner og brattere enn noen gang! Flere steder var jeg for redd for å løpe da det var bratt og glatt på samme tid og dårlig eller ingen sikring. Jeg kom meg uansett frem til punktet der vi krysser Bærumsveien og da visste jeg at det ville bli noe lettere terreng videre til Lysaker.

Siste 10 kilometer

Frognerstranda – Her er det ikke langt igjen. Jeg løper kun for fotografen. ?: Sportograf.com

Den siste biten fra Lysaker og inn til mål er ca 10 km. Her hadde jeg opprinnelig et veddemål med min bror, men han hadde trukket seg siste uka før løpet. Det er jeg i grunn glad for siden jeg nok hadde tapt det veddemålet. Vi skulle se hvem av oss som løp denne strekningen raskest. Det endte med at jeg brukte ca 1 time og 14 minutter på 10,5 km. Svimmelheten tok meg skikkelig. Nå var sola kommet skikkelig frem og jeg var helt tom. Jeg løp litt og gikk mye, men ingenting virket som om det hjalp. Den nye runden på Bygdøy som egentlig er veldig fin var temmelig demotiverende. Jeg hører at mange droppet denne og det kan jeg forsåvidt forstå. Å ha en “strafferunde” på nesten 3 kilometer like før mål var surt. Jeg var uansett klar over at sløyfa var en del av løypa så det var uaktuelt for meg å jukse her.

Litt før Rådhusplassen fikk jeg litt energi tilbake i beina og klarte å løpe den siste biten inn til mål på Salt. Det var deilig å se mål da man rundet Akershus festning og dette var en bedre plass for målgang enn Sukkerbiten som har vært brukt de første to årene. Det var kanskje mindre plass, men man slapp å se mål lenge før man var der. Vel i mål fikk jeg en liten medalje og en stor t-skjorte. Jeg fant sekken min og brukte vel 30 minutter på å få av meg skoene og på meg ei bukse. Jeg fikk meg en Cola Zero og litt suppe og ventet på at kona skulle komme i mål. Det ble mye mingling med andre løpere og hyggelig prat mens jeg ventet.

Målgang med et hopp og nedslag. Anbefales ikke etter 80 km!
?: Sportograf.com

Bislett 50k 2017 – Deilig følelse

Siden jeg i år har så kraftig fokus på maraton er jeg litt mer forsiktig med påmeldinger til løp, og da særlig ultraløp. Jeg ønsker uansett å gjennomføre 3 ultraløp (Ultrafatet) og maraton nok til “5 på norsk jord”, og Bislett 50k gir uttelling på begge disse statistikkene. Men da jeg nå er inne i en hard periode i 100-dagersprogrammet til Marius Bakken så var jeg veldig usikker på om Bislett 50k måtte gå uten meg i år. Sannsynligheten for at jeg ville klare de harde, maratonspesifikke øktene i treningsprogrammet og samtidig levere en god prestasjon på Bislett var liten. I tillegg kom muligheten for å pådra meg en skade. Jeg kontaktet Bakken og forhørte meg om hva han syntes. Han anbefalte vel egentlig ikke å løpe på Bislett, i så fall måtte jeg droppe de harde øktene i ukene før og etter.

På bakgrunn av dette ble det en spontanpåmelding for min del. Jeg flyttet de harde øktene i uka før til mandag og tirsdag (noe som i seg selv er helt feil siden de ikke skal komme på påfølgende dager). Jeg byttet ut selve langturen i uke 7 med Bislett. Selv om langturen skulle være rolig så tenkte jeg det fikk være innafor. Uke 8 får vi se hvordan jeg legger opp, starter nok med de rolige øktene og tar det litt etterhvert. 

Jeg så meg nødt til å melde meg på i pulje 1 der de raskeste løperne befinner seg. Tidsmål under 4 timer ble derfor et krav. Jeg ville egentlig helst løpt i pulje 2 og heller vært blant de raskeste der, men det var ikke mulig for meg denne dagen. Etter 4:20 ville vi bli plukket av banen og det mente jeg skulle være oppnåelig uansett.

Lørdag 18. februar kom og jeg sto tidlig opp og spiste en god frokost, drakk kaffe og litt Tailwind før jeg reiste innover til Oslo og ankom stadion med god tid til start. Der ble det hyggelig gjensyn med mange andre løpere og utveksling av løpsplaner og strategi. Jeg fant noen andre løpere som hadde omtrent samme mål og plan som meg. Jeg ville holde rundetiden nærmest mulig 2:37 som var det som skulle gi totaltid på 4 timer.

Rett før start valgte jeg å gjøre om skovalget. Opprinnelig hadde valget falt på mine nye Saucony Freedom ISO. Veldig gode sko, men ikke like mye demping som Hoka Clifton 3 som valget til slutt falt på. Clifton 3 hadde jeg løpt en tur i tidligere (Ribbemaraton) og da fikk jeg en skade i hamstring. Satset på at det ikke hadde noe med saken å gjøre og håpet den ekstra dempingen ville være en fordel på det harde underlaget på Bislett.

Starten gikk kl 10:00. De to-tre første rundene gikk litt sakte, men det var egentlig det jeg ønsket. Etter det la jeg meg i ryggen til Janicke Bråthe, hun løp klokkerent på runder omkring 2:37. Etter en stund dro jeg fra henne og løp på 2:34-2:35/runde. Jeg drakk Tailwind ca hver halvtime og spiste litt hver time. Underveis fikk jeg igjen ryggen til Janicke og hun leverte fortsatt de jevne rundene. Hun løp litt saktere enn hva jeg gjorde, men det ga meg en herlig ro i mitt eget løp.

Noen runder før maratonpassering dro jeg igjen fra Janicke. Jeg prøvde å dra henne med meg, men hun klarte ikke å følge. ved ca 65-70 runder fikk jeg noen mørke tanker og vurderte å stoppe på maraton. Det begynte å bli vondt i beina og jeg var selvfølgelig sliten. Jeg tenkte på hvordan løpet ville påvirke den videre treningen og fremtidige løp. Jeg klarte uansett å mobilisere frem til maraton og fortsatte videre. Siden mange løpere nå var i mål begynte flere og flere av tilskuerne å heie frem oss som fortsatt løp. Marit, Neil, Maratonmamma, Anita og mange andre heiet og sekunderte og det gjorde at jeg ikke “turte” å gi meg. Jeg fortsatte temmelig stabilt de siste rundene også. Med 4 runder igjen så jeg at jeg hadde hele 12 minutter til målet og da forsto jeg at det ville holde. 3min/runde skulle ikke være noe problem nå. Da gikk rundetiden opp litt, ca 2:44, men ikke noe faretruende. Sisterunden fikk jeg en liten spurt også og kom i mål på 3:58:56! 

Ved målgang måtte jeg legge meg ned og nyte øyeblikket litt! Masse folk gratulerte og jeg bare smilte fra øre til øre! Sliten,  men veldig fornøyd!

Sliten, men blid og veldig fornøyd etter målgang! Foto: Olav Engen
Sliten, men blid og veldig fornøyd etter målgang!
Foto: Olav Engen

I dag, dagen etter løpet, er kroppen stort sett bra. Litt vondt i knærne og hoftene, men det regner jeg med at går over. Det blir uansett ikke noe løping i dag, trolig ikke i morgen heller. Jeg håper imidlertid at jeg er i gang på tirsdag. Etter planen skal jeg ha en 10 km test denne uken. Usikker på hvordan det vil gå. I tillegg er det en langtur på planen, ca 2 timer 30 minutter. Det skal nok la seg ordne! Rekkefølgen på ukas økter får vi se etterhvert. Jeg har vinterferie (men jobber uansett) så skal i alle fall få nok søvn og hvile.