En asfaltløper tester terrengsko

De som kjenner meg vet at jeg er en asfaltløper. Jeg trives best på flatt underlag og anser i grunn fortauene som “tøft terreng” før de er blitt kostet om våren. Likevel så kan jeg trives med en tur eller tre i skogen. Da foretrekker jeg løpbart terreng, det vil si at det aller mest tekniske med stein og røtter holder jeg meg unna. Bred og god sti eller gammel kjerrevei er topp! Jeg deltar også stort sett i ett eller flere terrengløp hvert år, så behovet for både trening i terreng og gode terrengsko er tilstede. Akkurat nå er det Ecotrail 80 km som nærmer seg. Et løp jeg gjennomførte både i 2015 og 2016. Den løypa er passe hard for meg. Mye grusvei, en del asfalt, noe kjerrevei og litt blåsti og myr og ikke minst mye opp og ned. Jeg har skaffet meg nye sko som jeg trolig kommer til å løpe Ecotrail med og tenkte jeg skulle dele min erfaring med de så langt med dere.

 

Til info: Jeg er ambassadør for Sport 1 Storgata. Skoene jeg omtaler nedenfor betalte jeg for selv. Meningene er mine egne!

Hoka Challenger ATR 3

Challenger er en terreng-variant av Clifton. En lett sko med mye demping og terrengsåle. Passer utmerket for turer på litt asfalt, grus og gode stier

Siden jeg har vært fan av Hoka lenge og da særlig modellen Clifton har jeg tenkt mye på å teste Challenger. Det er en variant av Clifton med terrengsåle og noen forsterkninger rundt. I uke 17 så dro jeg inn til Oslo og så på disse skoene og noen andre. På Sport 1 Storgata fikk jeg god hjelp og kom etterhvert fram til at jeg ville kjøpe meg et par Challenger, men at det var lurt å gå opp en størrelse (eller egentlig 2/3 av en størrelse). Selv om Challenger skal være “identisk” med Clifton så var den nok litt strammere i tåboksen og midten av foten. På denne måten får jeg også plass til litt tykkere sokker, eventuelt av ull, noe som kan være greit når man risikerer å bli våt.

En av grunnene til at jeg ville prøve Challenger er at jeg stort sett løper lange løp i terrenget. Ecotrail, Dobbel Traveren, RPL for å nevne noen. I terrenget løper jeg sjelden for full maskin. Der er det snakk om å kose seg med turen. Da synes jeg det er viktigere med god demping enn å ha de letteste skoene med sinnssykt grep. Challenger oppfyller mine ønsker om demping og passformen er utprøvd og fungerer godt for meg. 

På første turen fikk jeg prøvd skoene på litt asfalt, grus og blåsti samt en god del snø og vått føre. Jeg løp en runde i nabolaget som jeg har hatt lyst til å prøve lenge. Hjemmefra og til Sæteren Gård, videre til Muren og Skriverberget. Den ruta har jeg løpt flere ganger, men det “nye” nå var å løpe tilbake til Stein Gård gjennom skogen. Dette siste stykket var på ca 4 km og gikk på mye blåsti. Videre har jeg fått testet skoene i løypa til Ecotrail. Jeg testet de på traseen til 30 km-løpet, fra Sørkedalen skole til målområdet ved Salt. Det var et bevisst valg å teste i denne løypa fordi den inneholder de største utfordringene i Ecotrail-løypa. Terreng ned mot Fossum, glatt jord og terreng langs Lysakerelven og det flate stykket med asfalt inn til mål. En av hensiktene med turen var altså å teste skoene på dette underlaget (i tillegg til å få en hyggelig tur sammen med mange andre løpere). Challenger ga meg det jeg ønsket: En god sko til terrengbiten og en sko som jeg kunne løpe fort i fra Lysaker til mål. For meg er det de siste 20 kilometerne på Ecotrail som bestemmer hvilke sko jeg skal bruke og Challenger ser ut til å være et godt valg.

Challenger fungerte fint på asfalt og grus. Etter å ha fått justert knytingen litt så satt skoen veldig godt på foten. I snø og søle fikk jeg også testet grepet. Jeg ser ikke bort fra at det finnes sko som har bedre grep og at dette kan være høyst nødvendig i stor fart. For meg fungerte festet veldig godt. Hverken i bakker med søle og snø eller på våte planker over småbekker hadde jeg problemer. Jeg følte meg trygg og for meg er det det viktigste. 

Hoka har lenge fått tilbakemelding om at skoene deres er smale, særlig i forfoten. Selv har jeg ikke vært plaget av dette, men Clifton 3 og Challenger ATR 3 er litt bredere enn sine forgjengere. Det er en velkommen forbedring! Skoene sitter godt med en stødig og foret hælkappe og en tunge som ligger godt på plass. Lissene er flate og forblir knytt gjennom hele løpeturen. Lissene var også lange nok til at man kan benytte trikset med en ekstra løkke i det øverste hullet for å holde hælen ennå mer på plass hvis man liker det. Challenger er en “maksimalistsko”. 31 mm demping i hælen og 26 mm i front. Det gir en dropp på 5 mm og regnes som lavdropp. Vekten er 269 g i herrestørrelse 42 og 2/3, noe som er imponerende når man tenker på størrelsen av skoen. Jeg kan ikke uttale meg om holdbarheten til Challenger, men Clifton har holdt lenge for meg. Typisk har de holdt rundt 800-1000 km før sålen har blitt slitt ut. Overdelen har jeg ikke hatt problemer med. 

I forholdt til terrengsko jeg har prøvd tidligere så er det en ting jeg umiddelbart legger merke til. Ved løping på vått underlag er det omtrent umulig å unngå å bli våt på beina. Med Saucony Peregrine som jeg har brukt mye og også Altra Superior var ikke dette noe problem siden skoene hadde drenering i sålen som slapp ut vannet igjen. Det har ikke Challenger. Dersom man tråkker i en bekk med disse skoene vil de bli fulle av vann og man vil fortsette å være våt på beina lenge. Nå tror jeg nok det kunne blitt litt rart med drenering i så dempede sko, men behovet er uansett der.

 

Alt i alt kan jeg bare si at jeg er veldig fornøyd med disse skoene. Som nevnt er det mulig det blir disse skoene på Ecotrail 80 km i år. Den avgjørelsen tar jeg nok litt nærmere løpet, men de er i alle fall en svært god kandidat. Blir det tørt i flere dager før løpet og på løpsdagen kommer jeg nok til å velge Clifton 3, men med fare for våte partier vil nok Challenger være det rette valget. Challenger er litt tyngre enn Clifton (269 g mot 245 g i størrelse 42 og 2/3), men ikke mer enn at det skal gå veldig fint. Den ekstra tryggheten de gir kan være en stor fordel i det lange løp.

 

Positivt om Challenger:

  • God demping
  • Tilfredsstillenge grep på det meste av terreng
  • Fungerer fint på asfalt

Negativt om Challenger:

  • Tykkelsen på sålen kan gjøre den litt ustabil i terrenget
  • Har ikke drenering i sålen

Påskemaraton i Drammen

2. Påskedag er det tradisjonsrikt Påskemaraton i Drammen. I år deltok jeg for andre gang på full distanse, men jeg har flere deltagelser på halve distansen før det. Påskemaraton arrangeres av Tom-Rune Bertelsen (Kick Master) som også arrangerer ultraløp i deler av traseen.

Påskemaraton har start og mål ved Muusøya 1 i Drammen. Løypa er flat og fin og følger elva på begge sider. Først løper man ned til Ypsilon og over denne til Papirbredden. Derfra er det opp til Gulskogen og over brua til Muusøya igjen. Derfra er det elveparken opp til travbanen hvor man gjør en vending og løper veien tilbake til start. Man løper runden 4 ganger og passerer start/mål to ganger hver runde. Således har man mulighet for litt næring og drikke omtrent hver femte kilometer (første sløyfa er litt kortere enn den som går opp til travbanen). Løypa veksler mellom asfalt og grus og noe brustein/heller. Den er som nevnt temmelig flat, men har noen “kneiker” og krappe svinger. Se gjerne løypa og min aktivitet her.

I år var det ny rekord i antall påmeldte og etter hva jeg kan se så var det 36 fullførende på maraton og 112 på halv.

Jeg hadde fulgt Marius Bakken sitt treningsprogram frem mot løpet og følte meg egentlig i svært god form. På forhånd hadde jeg satt meg som mål å fullføre på mellom 3:06 og 3:08, dvs omtrent mellom 4:25 og 4:27 pr. kilometer. Påsken bestod derfor av nedtrapping og lite løping, kroppen skulle lades opp skikkelig slik at jeg skulle ha best mulig forutsetninger for å lykkes.

Tross iherdige forsøk på å overtale henne fikk jeg ikke kona med på å løpe maraton, hun stilte derimot til start på halv så det får være godkjent. Hun hadde tross alt løpt en maraton tidligere i påsken!

Vel fremme på mandag morgen var det bare å komme i gang med å hente startnummer, skifte litt og gjøre nødvendige forberedelser. Det var mange kjente som man måtte slå av en prat med og hyggelige ord før start. Vi måtte også overlevere barna til mine foreldre som skulle fungere som barnepassere og support mens vi løp. Alt dette gjorde at jeg fikk litt liten tid til oppvarming, omtrent 7 minutter tipper jeg. Jeg lot meg uansett ikke stresse veldig av det. En maraton er tross alt lang nok til at man blir god og varm etterhvert!

Starten gikk klokka 10 og vi satte i gang. Jeg ble liggende sammen med en del løpere som hadde hvite startnummer. Det betød at de løp halve distansen. Kilometer etter kilometer ble passert og jeg holdt et veldig fint tempo på omtrent 4:23/km. Litt variasjon var det, men jeg pleier å klare å holde veldig jevne tider. Det ble etterhvert litt motvind fra travbanen og mot Ypsilon. Liten og lett som jeg er så merket jeg dette godt. På andre siden av elven fikk vi heller ikke noe særlig hjelp av noen medvind. Halvmaraton ble passert på 1:32:09, litt raskere enn planlagt, men det gikk fortsatt greit. Etter denne passeringen ble jeg løpende mer eller mindre alene. Løperne jeg hadde ligget i en gruppe med stoppet på halvmaraton og jeg kjempet nå alene videre.

Ved 25 km begynte jeg å forstå at det nok ikke kom til å holde inn og ved 30 km var det i grunn over. 30 km ble passert på 2:13, min raskeste 30 km noensinne (ifølge Strava) og omtrent i rute til målet jeg hadde satt! Jeg hadde fortsatt håp om 3:10, men det endret seg etterhvert til håp om ny PB (da måtte jeg inn på ca 3:14). Men siden kilometersplittene etterhvert gikk opp i 5 og 6 minutter, beina ble stive som stokker og det rett og slett gjorde veldig vondt i hele kroppen fokuserte jeg til slutt på å sette en fot foran den andre. Ved passering ca 36 km hadde jeg veldig lyst til å gi meg, men kjempet heldigvis videre. Det er muligens sant som man sier: En maraton starter ved 30 kilometer.

Her gjør det vondt!
Her gjør det vondt! 36 kilometer inn i løpet

 

Målgang ble på 3:19:05 (offisiell tid). Langt unna målet, men det er vel egentlig en bra tid uansett. Litt skuffet er jeg selvfølgelig, men jeg kommer nok over det også. Underveis på sisterunden gikk det mange tanker gjennom hodet om å gi opp hele prosjektet med sub 3-timers maraton. De tankene er forsåvidt der fortsatt, men jeg kommer nok ikke til å gi helt opp. Jeg kommer sikkert til å prøve sub 3 i Berlin som planlagt, men går det ikke så går det ikke. Det kommer flere muligheter og jeg vet at det krever mye arbeid å nå det målet.

Nå skal jeg ha noen uker der jeg har det litt moro med løpingen igjen. Jeg har sett meg ut noen Strava-segmenter jeg skal prøve meg på og ellers løpe det som faller meg inn. EcoTrail 80 km skal løpes, jeg er påmeldt Fornebuløpet og jeg vurderer Røyse Ultra kommende helg. I uke 24 starter jeg opp programmet til Bakken igjen med mål i Berlin.

 

 

 

Ambassadør for Sport 1 Storgata

Mandag denne uken signerte jeg en ambassadør-avtale med Sport 1 Storgata i Oslo. Det var stort for meg og jeg var utrolig rørt da Johan tok kontakt med meg først. En slik avtale er vel noe mange innerst inne drømmer om og håper på, men som få opplever. 

Jeg hadde et hyggelig møte med Johan i forkant av signeringen og gikk gjennom hva den ville inneholde. 

 

Hva betyr avtalen for meg?

For meg betyr det at jeg stort sett kan fortsette som før, men med en økt bevissthet rundt hva jeg gjør og hvordan jeg opptrer både i sosiale medier og offentlig. Jeg kommer til å være med på flere løpegrupper i regi av butikken også. Dette er noe jeg kan stå inne for og som jeg gleder meg til. Å delta i løpegrupper eller andre løpe-arrangementer er utelukkende positivt og noe jeg ser frem til. Jeg kommer selvfølgelig til å profilere butikken på SoMe og på løpetøy jeg bruker. Jeg kommer også til å stille til start til noen løp der Sport 1 Storgata er tungt inne som sponsor eller arrangør. 

Jeg er nå medlem av Team Sport 1 Storgata
Jeg er nå medlem av Team Sport 1 Storgata

I tillegg til dette får jeg tilgang til sko og tøy fra mange forskjellige leverandører. En stor fordel med å inngå en slik avtale med en butikk er at jeg fortsatt kan variere mellom sko og utstyr slik jeg alltid har gjort. Sport 1 Storgata leverer varer fra alle produsenter som jeg benytter og enda noen til! Saucony, Hoka, Altra og Salomon for å nevne noen. Butikken har samtidig en sterk profil og bidrar positivt til løpermiljøet ved arrangementer og sponsoravtaler med flere løp og utøvere. De som arbeider der har også god kunnskap om løping og varene de selger. 

Bislett 50k 2017 – Deilig følelse

Siden jeg i år har så kraftig fokus på maraton er jeg litt mer forsiktig med påmeldinger til løp, og da særlig ultraløp. Jeg ønsker uansett å gjennomføre 3 ultraløp (Ultrafatet) og maraton nok til “5 på norsk jord”, og Bislett 50k gir uttelling på begge disse statistikkene. Men da jeg nå er inne i en hard periode i 100-dagersprogrammet til Marius Bakken så var jeg veldig usikker på om Bislett 50k måtte gå uten meg i år. Sannsynligheten for at jeg ville klare de harde, maratonspesifikke øktene i treningsprogrammet og samtidig levere en god prestasjon på Bislett var liten. I tillegg kom muligheten for å pådra meg en skade. Jeg kontaktet Bakken og forhørte meg om hva han syntes. Han anbefalte vel egentlig ikke å løpe på Bislett, i så fall måtte jeg droppe de harde øktene i ukene før og etter.

På bakgrunn av dette ble det en spontanpåmelding for min del. Jeg flyttet de harde øktene i uka før til mandag og tirsdag (noe som i seg selv er helt feil siden de ikke skal komme på påfølgende dager). Jeg byttet ut selve langturen i uke 7 med Bislett. Selv om langturen skulle være rolig så tenkte jeg det fikk være innafor. Uke 8 får vi se hvordan jeg legger opp, starter nok med de rolige øktene og tar det litt etterhvert. 

Jeg så meg nødt til å melde meg på i pulje 1 der de raskeste løperne befinner seg. Tidsmål under 4 timer ble derfor et krav. Jeg ville egentlig helst løpt i pulje 2 og heller vært blant de raskeste der, men det var ikke mulig for meg denne dagen. Etter 4:20 ville vi bli plukket av banen og det mente jeg skulle være oppnåelig uansett.

Lørdag 18. februar kom og jeg sto tidlig opp og spiste en god frokost, drakk kaffe og litt Tailwind før jeg reiste innover til Oslo og ankom stadion med god tid til start. Der ble det hyggelig gjensyn med mange andre løpere og utveksling av løpsplaner og strategi. Jeg fant noen andre løpere som hadde omtrent samme mål og plan som meg. Jeg ville holde rundetiden nærmest mulig 2:37 som var det som skulle gi totaltid på 4 timer.

Rett før start valgte jeg å gjøre om skovalget. Opprinnelig hadde valget falt på mine nye Saucony Freedom ISO. Veldig gode sko, men ikke like mye demping som Hoka Clifton 3 som valget til slutt falt på. Clifton 3 hadde jeg løpt en tur i tidligere (Ribbemaraton) og da fikk jeg en skade i hamstring. Satset på at det ikke hadde noe med saken å gjøre og håpet den ekstra dempingen ville være en fordel på det harde underlaget på Bislett.

Starten gikk kl 10:00. De to-tre første rundene gikk litt sakte, men det var egentlig det jeg ønsket. Etter det la jeg meg i ryggen til Janicke Bråthe, hun løp klokkerent på runder omkring 2:37. Etter en stund dro jeg fra henne og løp på 2:34-2:35/runde. Jeg drakk Tailwind ca hver halvtime og spiste litt hver time. Underveis fikk jeg igjen ryggen til Janicke og hun leverte fortsatt de jevne rundene. Hun løp litt saktere enn hva jeg gjorde, men det ga meg en herlig ro i mitt eget løp.

Noen runder før maratonpassering dro jeg igjen fra Janicke. Jeg prøvde å dra henne med meg, men hun klarte ikke å følge. ved ca 65-70 runder fikk jeg noen mørke tanker og vurderte å stoppe på maraton. Det begynte å bli vondt i beina og jeg var selvfølgelig sliten. Jeg tenkte på hvordan løpet ville påvirke den videre treningen og fremtidige løp. Jeg klarte uansett å mobilisere frem til maraton og fortsatte videre. Siden mange løpere nå var i mål begynte flere og flere av tilskuerne å heie frem oss som fortsatt løp. Marit, Neil, Maratonmamma, Anita og mange andre heiet og sekunderte og det gjorde at jeg ikke “turte” å gi meg. Jeg fortsatte temmelig stabilt de siste rundene også. Med 4 runder igjen så jeg at jeg hadde hele 12 minutter til målet og da forsto jeg at det ville holde. 3min/runde skulle ikke være noe problem nå. Da gikk rundetiden opp litt, ca 2:44, men ikke noe faretruende. Sisterunden fikk jeg en liten spurt også og kom i mål på 3:58:56! 

Ved målgang måtte jeg legge meg ned og nyte øyeblikket litt! Masse folk gratulerte og jeg bare smilte fra øre til øre! Sliten,  men veldig fornøyd!

Sliten, men blid og veldig fornøyd etter målgang! Foto: Olav Engen
Sliten, men blid og veldig fornøyd etter målgang!
Foto: Olav Engen

I dag, dagen etter løpet, er kroppen stort sett bra. Litt vondt i knærne og hoftene, men det regner jeg med at går over. Det blir uansett ikke noe løping i dag, trolig ikke i morgen heller. Jeg håper imidlertid at jeg er i gang på tirsdag. Etter planen skal jeg ha en 10 km test denne uken. Usikker på hvordan det vil gå. I tillegg er det en langtur på planen, ca 2 timer 30 minutter. Det skal nok la seg ordne! Rekkefølgen på ukas økter får vi se etterhvert. Jeg har vinterferie (men jobber uansett) så skal i alle fall få nok søvn og hvile.