Ecotrail Oslo 2017

Da har jeg endelig fått tid til å blogge litt om min opplevelse under Ecotrail Oslo 2017. Løpet gikk av stabelen lørdag 20. mai og jeg stilte (som vanlig) til start på fulldistansen, 80 km.

Forberedelsene

Jeg har løpt mye den siste tiden, men ikke like mye som tidligere. Jeg har hatt mye større fokus på fart enn på distanser over maraton. Jeg var likevel trygg på at jeg ville klare å fullføre løpet. Den siste uken trappet jeg ned på løpingen og kroppen fyltes opp med overskudd. Det ble dessverre ikke like mye søvn som jeg hadde håpet, men det fikk bare være. Dagen før løpet fikk jeg være med å dele ut startnummer på Sport1 Storgata og det var veldig hyggelig. Mange kjente og ukjente ansikter som slo av en prat og både delte og mottok råd i forhold til løpet. Dette førte også til litt sen middag og at jeg kom i seng litt senere enn øsnket også dagen før løpet. Men ikke noe stort problem.

Start og første del av løypa

Start var som vanlig kl 0900. Nytt i år var at starten var flyttet omtrent 500 meter. Det ga mer plass og et bedre område for oss som skulle løpe. Vi slapp også å krysse en vei rett etter start og det er nok greit selv om det “bare” var rundt 350 som startet på denne distansen. 

Opp langs Akerselva er det svak stigning hele veien. Noen bratte bakker der det er naturlig å gå, men ellers er det løpbart hele veien. Jeg prøvde å finne et passende tempo og småpratet med flere kjente oppover. Etter en stund kom vi opp til Maridalsvannet og fikk flott utsikt derfra og over til Tryvannstårnet. Det var litt rart å tenke på at vi skulle løpe helt dit og at vi da ville være halvveis. Med denne utsikten i hodet og at dette var tredje gang jeg løp 80 km bestemte jeg meg for at jeg skulle løpe neste år også. Når man har gjort ting tre ganger kan det jo defineres som tradisjon. Her sto også Frants Mohr og hilste og tok bilder. Han ga meg informasjon om at teten lå 17 minutter foran meg da jeg passerte 10 km. Ettersom jeg hadde brukt 57 minutter regnet jeg lett ut at de hadde klart seg med ca 40. Der og da bestemte jeg meg for å ikke prøve å hente de inn igjen.

Ved Maridalsvannet. Omtrent her bestemte jeg meg for at 80 km Ecotrail er en tradisjon for meg.
📷: Sportograf.com

Rundt Maridalsvannet løper vi på fine grusveier, det går litt opp og ned før vi kommer ut på et lite asfaltstrekke før første drikkestasjon ved ca 14 km. Deretter er det en god stigning opp til Fagervann på et teknisk parti. jeg tok det med ro og gikk sakte og rolig i disse bakkene. Jeg ble tatt igjen av mange løpere her.

Vel oppe ved Fagervann kunne jeg begynne å løpe litt igjen. Jeg er som kjent ingen stiløper, men klarer meg greit. Ettersom beina nå hadde hvilt litt så var det også klare for litt mer fart enn mange andre. Det var temmelig vått og glatt på stiene og jeg hadde et fint fall her. Så lang jeg var og trynet ned i bakken. Ingen skade på annet enn stoltheten så det var bare å fortsette.

Ned til Sognsvann holdt jeg god fart og tok igjen mange av løperne som hadde passert meg i bakkene. Her traff jeg også Mathias som jeg ble løpende med lenge. På denne strekningen var det også mye vann som rant i bekker. Umulig å unngå å bli våt på beina, men det kjølte bare behagelig ned.

Etterhvert ankom vi Midstubakken. Der sto alle løperne som etterhvert skulle starte på 45 km distansen. Det var veldig gøy å få en god “pep-talk” av mange kjente her mens jeg fylte opp drikkeflaskene og spiste et vaffelhjerte og en banan. Jeg la i vei herfra omtrent 45 minutter før de skulle starte.

Opp til Tryvann og ned igjen

Et av de tyngste partiene synes jeg er opp til Tryvann. Her nærmer man seg 40 km og det er bratt. Det blir mye gåing og stiene er ikke så løpbare for meg. Fra Tryvann klarer jeg derimot å sette opp farten i bakkene ned Wyllerløypa. Mathias er grei og holder meg litt igjen. Det tror jeg var lurt! 

Inn Zinoberveien er det et langt, rett strekke med asfalt. Det er svak stigning hele veien og det suger mer krefter enn man skulle tro. Vi holder godt humør, men jeg kjenner noen tegn på kramper i lysken og lårene. Klarer takk og pris å holde det i sjakk. En danske sa en gang til meg at kramper ikke var farlig og man kunne bare fortsette å løpe med de. Det gjør vondt som fy, men er ikke skadelig. Det er lettere sagt enn gjort, men jeg pleier å hente det frem for å overtale meg selv til å fortsette i samme tempo. Litt før Sørkedalen Skole ble vi tatt igjen av Truls Grøstad som ledet 45 km. Han hadde stor fart og godt driv innover. Han ledet også temmelig mye på andremann på dette punktet.

Ved ankomst Sørkedalen idrettsanlegg var det tid for å fylle drikkeflaskene igjen og få seg noe mat. Her var det brødskiver det gikk i. Dessverre for meg var det glutenfritt brød som sto på menyen og det var i alle fall ikke noe for meg. Det este i munnen og smakte ikke godt. Alle i gruppa jeg løp i kvittet seg med brødet etter kort tid. Det er prisverdig av arrangøren å tenke på de med gluten-allergi og vegetarianere (pålegget var merket vegansk), men jeg hadde satt pris på vanlig brød med salt pølse. Jeg vet at arrangøren har fått disse tilbakemeldingene og de retter sikkert opp i dette til neste år.

Ned til Lysaker

Krysser Lysakerelva for 6. gang. Her satt fotografen på rekkverket helt uten tanke på HMS 😜
📷: Sportograf.com

De siste 30 kilometerne hadde jeg løpt for bare noen uker siden. Jeg så derfor frem til denne delen av løpet. Det starter med en bratt bakke der vi gikk i en gruppe og pratet og hygget oss. Flere og flere 45 km-løpere passerte oss og vi hilste og heiet og fikk heia-rop tilbake. På toppen av denne bakken er det godt å vite at man er på den siste av de virkelige toppene. Herfra er det mest nedover til mål! Ned mot Fossum gikk det rimelig bra, jeg merket etterhvert at jeg ble litt svimmel når jeg stoppet opp og passet derfor på å fylle på med sportsdrikke og salt. Vel fremme ved Fossum var det dessverre bare vann å få, selv om jeg gjerne skulle hatt sportsdrikk videre. Det var heller ikke bananer eller chips her, noen jeg virkelig savnet. Jeg fikk en slurk Cola, og selv om det var godt så er jeg egentlig ikke så glad i kullsyre når jeg løper.

Fra Fossum løper vi litt oppover igjen får vi svinger ned mot Bogstadvannet og krysser Lysakerelva for første gang (totalt krysset vi 9 ganger). Jeg holder fortsatt god fart og godt humør, men merker at jeg må gå mer også i små bakker og at svimmelheten blir sterkere. Strekket som går på Bærums-siden av Lysakerelva var rett og slett skikkelig tøft i år. Der var det gjørna, glatte røtter og steiner og brattere enn noen gang! Flere steder var jeg for redd for å løpe da det var bratt og glatt på samme tid og dårlig eller ingen sikring. Jeg kom meg uansett frem til punktet der vi krysser Bærumsveien og da visste jeg at det ville bli noe lettere terreng videre til Lysaker.

Siste 10 kilometer

Frognerstranda – Her er det ikke langt igjen. Jeg løper kun for fotografen. 📷: Sportograf.com

Den siste biten fra Lysaker og inn til mål er ca 10 km. Her hadde jeg opprinnelig et veddemål med min bror, men han hadde trukket seg siste uka før løpet. Det er jeg i grunn glad for siden jeg nok hadde tapt det veddemålet. Vi skulle se hvem av oss som løp denne strekningen raskest. Det endte med at jeg brukte ca 1 time og 14 minutter på 10,5 km. Svimmelheten tok meg skikkelig. Nå var sola kommet skikkelig frem og jeg var helt tom. Jeg løp litt og gikk mye, men ingenting virket som om det hjalp. Den nye runden på Bygdøy som egentlig er veldig fin var temmelig demotiverende. Jeg hører at mange droppet denne og det kan jeg forsåvidt forstå. Å ha en “strafferunde” på nesten 3 kilometer like før mål var surt. Jeg var uansett klar over at sløyfa var en del av løypa så det var uaktuelt for meg å jukse her.

Litt før Rådhusplassen fikk jeg litt energi tilbake i beina og klarte å løpe den siste biten inn til mål på Salt. Det var deilig å se mål da man rundet Akershus festning og dette var en bedre plass for målgang enn Sukkerbiten som har vært brukt de første to årene. Det var kanskje mindre plass, men man slapp å se mål lenge før man var der. Vel i mål fikk jeg en liten medalje og en stor t-skjorte. Jeg fant sekken min og brukte vel 30 minutter på å få av meg skoene og på meg ei bukse. Jeg fikk meg en Cola Zero og litt suppe og ventet på at kona skulle komme i mål. Det ble mye mingling med andre løpere og hyggelig prat mens jeg ventet.

Målgang med et hopp og nedslag. Anbefales ikke etter 80 km!
📷: Sportograf.com

En asfaltløper tester terrengsko

De som kjenner meg vet at jeg er en asfaltløper. Jeg trives best på flatt underlag og anser i grunn fortauene som “tøft terreng” før de er blitt kostet om våren. Likevel så kan jeg trives med en tur eller tre i skogen. Da foretrekker jeg løpbart terreng, det vil si at det aller mest tekniske med stein og røtter holder jeg meg unna. Bred og god sti eller gammel kjerrevei er topp! Jeg deltar også stort sett i ett eller flere terrengløp hvert år, så behovet for både trening i terreng og gode terrengsko er tilstede. Akkurat nå er det Ecotrail 80 km som nærmer seg. Et løp jeg gjennomførte både i 2015 og 2016. Den løypa er passe hard for meg. Mye grusvei, en del asfalt, noe kjerrevei og litt blåsti og myr og ikke minst mye opp og ned. Jeg har skaffet meg nye sko som jeg trolig kommer til å løpe Ecotrail med og tenkte jeg skulle dele min erfaring med de så langt med dere.

 

Til info: Jeg er ambassadør for Sport 1 Storgata. Skoene jeg omtaler nedenfor betalte jeg for selv. Meningene er mine egne!

Hoka Challenger ATR 3

Challenger er en terreng-variant av Clifton. En lett sko med mye demping og terrengsåle. Passer utmerket for turer på litt asfalt, grus og gode stier

Siden jeg har vært fan av Hoka lenge og da særlig modellen Clifton har jeg tenkt mye på å teste Challenger. Det er en variant av Clifton med terrengsåle og noen forsterkninger rundt. I uke 17 så dro jeg inn til Oslo og så på disse skoene og noen andre. På Sport 1 Storgata fikk jeg god hjelp og kom etterhvert fram til at jeg ville kjøpe meg et par Challenger, men at det var lurt å gå opp en størrelse (eller egentlig 2/3 av en størrelse). Selv om Challenger skal være “identisk” med Clifton så var den nok litt strammere i tåboksen og midten av foten. På denne måten får jeg også plass til litt tykkere sokker, eventuelt av ull, noe som kan være greit når man risikerer å bli våt.

En av grunnene til at jeg ville prøve Challenger er at jeg stort sett løper lange løp i terrenget. Ecotrail, Dobbel Traveren, RPL for å nevne noen. I terrenget løper jeg sjelden for full maskin. Der er det snakk om å kose seg med turen. Da synes jeg det er viktigere med god demping enn å ha de letteste skoene med sinnssykt grep. Challenger oppfyller mine ønsker om demping og passformen er utprøvd og fungerer godt for meg. 

På første turen fikk jeg prøvd skoene på litt asfalt, grus og blåsti samt en god del snø og vått føre. Jeg løp en runde i nabolaget som jeg har hatt lyst til å prøve lenge. Hjemmefra og til Sæteren Gård, videre til Muren og Skriverberget. Den ruta har jeg løpt flere ganger, men det “nye” nå var å løpe tilbake til Stein Gård gjennom skogen. Dette siste stykket var på ca 4 km og gikk på mye blåsti. Videre har jeg fått testet skoene i løypa til Ecotrail. Jeg testet de på traseen til 30 km-løpet, fra Sørkedalen skole til målområdet ved Salt. Det var et bevisst valg å teste i denne løypa fordi den inneholder de største utfordringene i Ecotrail-løypa. Terreng ned mot Fossum, glatt jord og terreng langs Lysakerelven og det flate stykket med asfalt inn til mål. En av hensiktene med turen var altså å teste skoene på dette underlaget (i tillegg til å få en hyggelig tur sammen med mange andre løpere). Challenger ga meg det jeg ønsket: En god sko til terrengbiten og en sko som jeg kunne løpe fort i fra Lysaker til mål. For meg er det de siste 20 kilometerne på Ecotrail som bestemmer hvilke sko jeg skal bruke og Challenger ser ut til å være et godt valg.

Challenger fungerte fint på asfalt og grus. Etter å ha fått justert knytingen litt så satt skoen veldig godt på foten. I snø og søle fikk jeg også testet grepet. Jeg ser ikke bort fra at det finnes sko som har bedre grep og at dette kan være høyst nødvendig i stor fart. For meg fungerte festet veldig godt. Hverken i bakker med søle og snø eller på våte planker over småbekker hadde jeg problemer. Jeg følte meg trygg og for meg er det det viktigste. 

Hoka har lenge fått tilbakemelding om at skoene deres er smale, særlig i forfoten. Selv har jeg ikke vært plaget av dette, men Clifton 3 og Challenger ATR 3 er litt bredere enn sine forgjengere. Det er en velkommen forbedring! Skoene sitter godt med en stødig og foret hælkappe og en tunge som ligger godt på plass. Lissene er flate og forblir knytt gjennom hele løpeturen. Lissene var også lange nok til at man kan benytte trikset med en ekstra løkke i det øverste hullet for å holde hælen ennå mer på plass hvis man liker det. Challenger er en “maksimalistsko”. 31 mm demping i hælen og 26 mm i front. Det gir en dropp på 5 mm og regnes som lavdropp. Vekten er 269 g i herrestørrelse 42 og 2/3, noe som er imponerende når man tenker på størrelsen av skoen. Jeg kan ikke uttale meg om holdbarheten til Challenger, men Clifton har holdt lenge for meg. Typisk har de holdt rundt 800-1000 km før sålen har blitt slitt ut. Overdelen har jeg ikke hatt problemer med. 

I forholdt til terrengsko jeg har prøvd tidligere så er det en ting jeg umiddelbart legger merke til. Ved løping på vått underlag er det omtrent umulig å unngå å bli våt på beina. Med Saucony Peregrine som jeg har brukt mye og også Altra Superior var ikke dette noe problem siden skoene hadde drenering i sålen som slapp ut vannet igjen. Det har ikke Challenger. Dersom man tråkker i en bekk med disse skoene vil de bli fulle av vann og man vil fortsette å være våt på beina lenge. Nå tror jeg nok det kunne blitt litt rart med drenering i så dempede sko, men behovet er uansett der.

 

Alt i alt kan jeg bare si at jeg er veldig fornøyd med disse skoene. Som nevnt er det mulig det blir disse skoene på Ecotrail 80 km i år. Den avgjørelsen tar jeg nok litt nærmere løpet, men de er i alle fall en svært god kandidat. Blir det tørt i flere dager før løpet og på løpsdagen kommer jeg nok til å velge Clifton 3, men med fare for våte partier vil nok Challenger være det rette valget. Challenger er litt tyngre enn Clifton (269 g mot 245 g i størrelse 42 og 2/3), men ikke mer enn at det skal gå veldig fint. Den ekstra tryggheten de gir kan være en stor fordel i det lange løp.

 

Positivt om Challenger:

  • God demping
  • Tilfredsstillenge grep på det meste av terreng
  • Fungerer fint på asfalt

Negativt om Challenger:

  • Tykkelsen på sålen kan gjøre den litt ustabil i terrenget
  • Har ikke drenering i sålen

Påskemaraton i Drammen

2. Påskedag er det tradisjonsrikt Påskemaraton i Drammen. I år deltok jeg for andre gang på full distanse, men jeg har flere deltagelser på halve distansen før det. Påskemaraton arrangeres av Tom-Rune Bertelsen (Kick Master) som også arrangerer ultraløp i deler av traseen.

Påskemaraton har start og mål ved Muusøya 1 i Drammen. Løypa er flat og fin og følger elva på begge sider. Først løper man ned til Ypsilon og over denne til Papirbredden. Derfra er det opp til Gulskogen og over brua til Muusøya igjen. Derfra er det elveparken opp til travbanen hvor man gjør en vending og løper veien tilbake til start. Man løper runden 4 ganger og passerer start/mål to ganger hver runde. Således har man mulighet for litt næring og drikke omtrent hver femte kilometer (første sløyfa er litt kortere enn den som går opp til travbanen). Løypa veksler mellom asfalt og grus og noe brustein/heller. Den er som nevnt temmelig flat, men har noen “kneiker” og krappe svinger. Se gjerne løypa og min aktivitet her.

I år var det ny rekord i antall påmeldte og etter hva jeg kan se så var det 36 fullførende på maraton og 112 på halv.

Jeg hadde fulgt Marius Bakken sitt treningsprogram frem mot løpet og følte meg egentlig i svært god form. På forhånd hadde jeg satt meg som mål å fullføre på mellom 3:06 og 3:08, dvs omtrent mellom 4:25 og 4:27 pr. kilometer. Påsken bestod derfor av nedtrapping og lite løping, kroppen skulle lades opp skikkelig slik at jeg skulle ha best mulig forutsetninger for å lykkes.

Tross iherdige forsøk på å overtale henne fikk jeg ikke kona med på å løpe maraton, hun stilte derimot til start på halv så det får være godkjent. Hun hadde tross alt løpt en maraton tidligere i påsken!

Vel fremme på mandag morgen var det bare å komme i gang med å hente startnummer, skifte litt og gjøre nødvendige forberedelser. Det var mange kjente som man måtte slå av en prat med og hyggelige ord før start. Vi måtte også overlevere barna til mine foreldre som skulle fungere som barnepassere og support mens vi løp. Alt dette gjorde at jeg fikk litt liten tid til oppvarming, omtrent 7 minutter tipper jeg. Jeg lot meg uansett ikke stresse veldig av det. En maraton er tross alt lang nok til at man blir god og varm etterhvert!

Starten gikk klokka 10 og vi satte i gang. Jeg ble liggende sammen med en del løpere som hadde hvite startnummer. Det betød at de løp halve distansen. Kilometer etter kilometer ble passert og jeg holdt et veldig fint tempo på omtrent 4:23/km. Litt variasjon var det, men jeg pleier å klare å holde veldig jevne tider. Det ble etterhvert litt motvind fra travbanen og mot Ypsilon. Liten og lett som jeg er så merket jeg dette godt. På andre siden av elven fikk vi heller ikke noe særlig hjelp av noen medvind. Halvmaraton ble passert på 1:32:09, litt raskere enn planlagt, men det gikk fortsatt greit. Etter denne passeringen ble jeg løpende mer eller mindre alene. Løperne jeg hadde ligget i en gruppe med stoppet på halvmaraton og jeg kjempet nå alene videre.

Ved 25 km begynte jeg å forstå at det nok ikke kom til å holde inn og ved 30 km var det i grunn over. 30 km ble passert på 2:13, min raskeste 30 km noensinne (ifølge Strava) og omtrent i rute til målet jeg hadde satt! Jeg hadde fortsatt håp om 3:10, men det endret seg etterhvert til håp om ny PB (da måtte jeg inn på ca 3:14). Men siden kilometersplittene etterhvert gikk opp i 5 og 6 minutter, beina ble stive som stokker og det rett og slett gjorde veldig vondt i hele kroppen fokuserte jeg til slutt på å sette en fot foran den andre. Ved passering ca 36 km hadde jeg veldig lyst til å gi meg, men kjempet heldigvis videre. Det er muligens sant som man sier: En maraton starter ved 30 kilometer.

Her gjør det vondt!
Her gjør det vondt! 36 kilometer inn i løpet

 

Målgang ble på 3:19:05 (offisiell tid). Langt unna målet, men det er vel egentlig en bra tid uansett. Litt skuffet er jeg selvfølgelig, men jeg kommer nok over det også. Underveis på sisterunden gikk det mange tanker gjennom hodet om å gi opp hele prosjektet med sub 3-timers maraton. De tankene er forsåvidt der fortsatt, men jeg kommer nok ikke til å gi helt opp. Jeg kommer sikkert til å prøve sub 3 i Berlin som planlagt, men går det ikke så går det ikke. Det kommer flere muligheter og jeg vet at det krever mye arbeid å nå det målet.

Nå skal jeg ha noen uker der jeg har det litt moro med løpingen igjen. Jeg har sett meg ut noen Strava-segmenter jeg skal prøve meg på og ellers løpe det som faller meg inn. EcoTrail 80 km skal løpes, jeg er påmeldt Fornebuløpet og jeg vurderer Røyse Ultra kommende helg. I uke 24 starter jeg opp programmet til Bakken igjen med mål i Berlin.

 

 

 

Ambassadør for Sport 1 Storgata

Mandag denne uken signerte jeg en ambassadør-avtale med Sport 1 Storgata i Oslo. Det var stort for meg og jeg var utrolig rørt da Johan tok kontakt med meg først. En slik avtale er vel noe mange innerst inne drømmer om og håper på, men som få opplever. 

Jeg hadde et hyggelig møte med Johan i forkant av signeringen og gikk gjennom hva den ville inneholde. 

 

Hva betyr avtalen for meg?

For meg betyr det at jeg stort sett kan fortsette som før, men med en økt bevissthet rundt hva jeg gjør og hvordan jeg opptrer både i sosiale medier og offentlig. Jeg kommer til å være med på flere løpegrupper i regi av butikken også. Dette er noe jeg kan stå inne for og som jeg gleder meg til. Å delta i løpegrupper eller andre løpe-arrangementer er utelukkende positivt og noe jeg ser frem til. Jeg kommer selvfølgelig til å profilere butikken på SoMe og på løpetøy jeg bruker. Jeg kommer også til å stille til start til noen løp der Sport 1 Storgata er tungt inne som sponsor eller arrangør. 

Jeg er nå medlem av Team Sport 1 Storgata
Jeg er nå medlem av Team Sport 1 Storgata

I tillegg til dette får jeg tilgang til sko og tøy fra mange forskjellige leverandører. En stor fordel med å inngå en slik avtale med en butikk er at jeg fortsatt kan variere mellom sko og utstyr slik jeg alltid har gjort. Sport 1 Storgata leverer varer fra alle produsenter som jeg benytter og enda noen til! Saucony, Hoka, Altra og Salomon for å nevne noen. Butikken har samtidig en sterk profil og bidrar positivt til løpermiljøet ved arrangementer og sponsoravtaler med flere løp og utøvere. De som arbeider der har også god kunnskap om løping og varene de selger.